Oh Me Oh My... The Way the Day Goes By the Sun is Setting Dogs Are Dreaming Lovesongs of the Christmas Spirit

Devendra Banhart

CD (2003) - Young God / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Dogme

En helt særegen plate - Banhart har røtter i dypeste sør, en stemme som skjærer langt inn i margen og melodier som reiser nakkehår.

Av Bjørn Hammershaug

17.04.2003

Det er bare å merke seg navnet Devendra Banhart først som sist. Han har knapt fylt 20, og har gitt ut en av de mest bemerkelsesverdige debutplatene jeg har hørt på lang tid med Oh Me Oh My... på Michael Giras (Swans) Young God Records.

Omstreiferen Banhart høres ut som en etterlevning fra den tiden Lomax og Harry Smith trålet markene på jakt etter røtter, funnet i en låve uten særlig kontakt med med den moderne verden siden hine hårde dager. Han låter ubesudlet og autentisk, og er ikke helt enkel å plassere i dagens mer tettpakkede hverdag. Tenk om Syd Barrett hadde vokst opp i Clarkesdale på 20-tallet, eller hvis Nick Drake hadde gjenoppstått inne i Daniel Johnstons hode, tja, noe sånt. Det er mulig å spore eldgamle bluestradisjoner her, såvel som 60-talls visefolk og nyere lo-fi artister som The Mountain Goats, The Microphones og Guided by Voices - men mest av alt er Banhart noe helt for seg selv.

Oh Me Oh My... består av 22 låter/skisser til låter og en del kladd, som varer fra 30 sekunder og opp til fire minutter. Alt er spilt inn på en 4-spors kassettspiller og var i utgangspunktet ikke ment som en ferdig plate, noe som kanskje forklarer hvorfor det høres så befriende naturlig ut. Michael Gira ønsket å bevare dette uttrykket uten videre finpuss, og selv om man kan bli mettet av hjemmepregede og susete opptak, av og til småsurt og alltid småskeivt, så var det et fornuftig trekk av Gira. Den spartanske produksjonen bindes sammen av Banharts urovekkende stemme, surrealistiske tekster og fingerplukking, perkusjonen ivaretas av litt fottramp, knipsing og klapping. That's it. Dette er hardcore og upolert lo-fi milevis fra den klagende soveromstypen, og burde gå rett hjem enten du liker White Stripes eller Will Oldham, for å være litt tabloid.

Vokalen kan nok være vanskelig å takle for enkelte, Banhart kan gå opp i en skingrende, kvinnelignende falsett (kan minne litt om June Panic) som er ganske creepy, og tekstlinjer som "My friend has my favorite teeth, they bend backwards when he speaks" (nydelige Michigan State, visstnok en "hit" på amerikansk college-radio) og "Christmas is here, all the leaves are jumping, when will they learn..." (The Spirit Is Near) understreker mannens kreative omgang med ord. Jeg forstår ikke alltid hva tekstene hans handler om, men det gjør ikke så mye: "Soon is good, sooner is best, under evil doorsteps, mid-July, the middle of June, evil Elvis good-afternoon..." som en litt ujevn syvtommer avspilt på en slitt platespiller høres bra ut uansett.

Ikke alle 22 sporene er like engasjerende som Michigan State, Nice People... eller Pumpkin Seeds, men Devendra Banhart sjarmerer og irriterer i uberegnelig stil i snaut en time, og han har noe ektefølt ved seg som gjør Oh Me Oh My... til en plate som lever i langt større grad enn det meste av daukjøttet som slippes ut i dag.

Groovissimo

Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere: