They Came from the Sun...

Astroburger

CD (2006) - Big Dipper / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Wake up and taste the Astroburger!

De opprinnelige popkometene, med herlig lekker solskinnspakke.

Av Thomas Karlsen

24.04.2006

Lille, gigantiske Astroburger, som har holdt på i Gud vet hvor mange år (nesten tjue, sier Han i en heller sjelden og uventet mediauttalelse), som har sett medlemmer komme og gå og komme igjen, og som nå slipper sitt første album siden 2002s Equalize It, som i all hovedsak var eskaleringen og avslutningen på et aldri så lite stormannsgalt prosjekt; tolv singler, på like mange måneder, titulert 2001: A Pop Odyssey. Lille Astroburger, som burde hatt statuer av seg sendt nedover Akerselva, lysshow i Jean-Michel Jarre-klassen og egen fanklubb i Tyskland, men som fortsatt svever rundt i obskuriteten, som en ulykkelig liten asteroide på leting etter en planet å treffe.

Gigantiske Astroburger, som trass i mangel på ovennevnte aldri slutter å smi vidunderlig pop fra sin base et eller annet sted i Oslojungelen, i et eller annet solsprengt skjæringspunkt mellom The Kinks, Small Faces, Buckinghams, The Rascals, Nirvana (UK), Move, 13th Floor Elevator og alskens atter andre kjente og mindre kjente poppsykedeliske utspring mellom 1964 og 1968, denne perioden der unge menn satt i eiketrær, var høye som eiketrær, eller eventuelt (og helt sikkert mye vanligere) kombinerte det hele ved å sitte høye som eiketrær, i eiketrær. Don Bingo, Pio del Mare og Per Mesan i Astroburger er nå endelig klar med ny skive, fire år etter nevnte popodyssé, og alle pophjerter gleder seg.

They Came From the Sun... er bandets sjette, sjuende eller kanskje åttende album, avhengig av hva som hele tiden blir regnet som samlere. Og hvilken usigelig deilig turbopakke dette er, spekket med skamløst fengende kraft-og surfpopmelodier, eventyrlig jublende top-of-the-lungs-koringer, hånda-på-hofta og-pekefinger'n-mot-taket komp, overstadige orgelbrus, galvaniserte instrumentaler og alt det som ellers måtte gjøre en god popskive, altså tamburiner i hopetall, spredt men presis klapping, klingende glockenspiel, mariachi-trompeter fra fjerne havneanløp, rytmeegg, munnspill, congas, you name it, samt uante kvanta solskinn; alt dette og mer til er å finne på They Came from the Sun... Her er blant annet tre rene instrumentaleksersiser; tittelsporet, Rhytm Ace Diamond Club og Black Potatoes/White Chips, alle fyrrige tominuttere som bare bekrefter den store musikalske ballast Astroburger har med seg i studio; lekent og lett, hastig og insisterende med melodiøse gitarganger, vindfullt orgelspill og humrende glockenspiel, det hele backet oppunder av saftige ooh-ohh-koringer og drivende beat.

Spesielt Rhytm Ace Diamond Club, hvis karuselltur-i-verdensrommet er en eneste sanseløst deilig sjarmørferd, setter i hvert fall dette hjerte i fyr og flamme. Black Potatoes/White Chips er en noe tyngre sak, som det dessverre går utenfor denne skribents moderate evner å beskrive; men husker du temaet fra TV-serien Batman (Biff! Pow! Kawaaah!), mikser dette med et eller annet spiontema, si Remington Steele, Cagney og Lacey, eller noe bortimot liknende, isper litt seig garasjedur, litt karibiske blåsere, mengder av vispende perkusjon, ett stykk feberhett orgel og en theremin (mye brukt i Good Vibrations) på vårslepp, og etterpå sender det samlede produktet ut i bane rundt jorden, vil resultatet kanskje høres ut som Black Potatoes. Kanskje.

Astroburgers visuelle estetikk er forøvrig også verdt å dvele litt ved; Kanskje kan det minne en del om Super Furry Animals (evt Beastie Boys' Intergalactic-video), i hvert fall prydes coveret av fargerike Matildaroboter i malt papp og aluminiumsfolie, i bookleten stående med Melkeveien glitrende i bakgrunnen. Gjennom karrieren har Astroburger gang på gang lekt seg med fremtidsbildet slik det måtte fortone seg i 1983, i en blanding av Stanley Kubricks romodyssé, blikkroboter på kjøkkenet som tok oppvasken, Legos Star Wars-sett, Magnus med Harald Mæle, Super-Ted på Sky Channel, flyvende Jon Blund-farkoster, det ene mer blomstrende naivt enn det andre, og så vel fargebruk som foto bringer tankene dithen. Mer enn noe annet låter Astroburger som lyden av Oslo om sommeren, når det er tropenatt og musikken strømmer fra hver en bakgård, og jeg innbiller meg at det er Bingo & Co. som er leid inn til privat hageparty.

I øvrighet er They Came from the Sun... den reneste konfekteske av fantastisk og stort orkestrert pop, så livsbejaende og overskuddspreget og med slike eventyrlige harmonier og koringspartier at et hjerte nesten bevrer i uhildret og grenseløs lykke, kanskje spesielt under Did It for Myself, et stykke pur popgenialitet som Astroburger tidligere har snust på, men ikke helt klart å lokalisere før nå. Dog er det vanskelig å virkelig trekke fram høydepunkter - ikke fordi de ikke finnes, men fordi de følger hverandre som perler på en snor. The Summer of Relief er eneste lang soloppgang, Never skjener et sted mellom Byrds Eight Miles High og Kinks Controversy, et eller annet klassisk pop i hvert fall, krydret med heftig orgelbruk og noen av de mest formfullendte koringene jeg kan minnes å ha hørt på denne siden av Buffalo Springfield. Free Winds er hakket mer lurvete, dog med et rystende lekkert refreng, svalt og rislende som varmt vann nedetter ryggtavla en strålende augustmorgen. Paint It Grey, Millionaire og Power to the People er solskinnshistorier av uhørt vakkert kaliber, førstnevnte med fullt hippiekor og sakral gitartraktering, mens Millionaire er uanstrengt og ubesværet moro fra morgen til kveld, med underskjønn sang, melankolsk og vindsusende munnspill og rislende congas i en vidunderlig og drømmende låt om urealistiske forhåpninger:

Sheila wasn't made the way
We all knew her anyway
And she'll never be like poetry
That you read aloud one summers say...

synger Don Bingo i en av årets aller lekreste poplåter så langt. Siste spor ut, Power to the People, er en forunderlig, dog usannsynlig delikat avslutning på hva som i disse ørene foreløpig er en soleklar kandidat til årets norske album. Jeg skal bli forundret om ting har endret seg så fryktelig mye når vi skriver desember. They Came from the Sun... låter kort og godt uanstrengt, solfylt og fryktelig, fryktelig lekent. Fire år, javel, men denne skal vi kose oss med lenge, lenge. Det er bare å ta for seg, nå er det endelig happy hour.

Groovissimo

Katatonia - Viva Emptiness

Høsten er kommet, ja. Og hva er da bedre enn å lytte til Katatonia?

Flere: