TIFF 2010

20-årsjubilanten Tromsø Internasjonale Filmfestival med ny publikumsrekord, groove oppsummerer fra en uke med godbiter for øye og øre.

Med 57 000 solgte billetter viste Tromsø Internasjonale Filmfestival muskler og slo dermed fjorårets besøksrekord ganske så ettertrykkelig. Dermed er festivalen, som ble offisielt avsluttet søndag 24.januar, Norges største kulturarrangement, uten at tabloidene i nevneverdig grad ser ut til å bry seg. Alt for smal, mener nasjonens største avis, og glimret med sitt fravær på en festival som har større besøk enn de største musikkfestivalene. Forstå det, den som kan.

Tjueårsjubilanten har vært – og er - viktig for mangfoldet på norske kinoer. Uten festivalen hadde vi kanskje ikke hatt distribusjonsselskapet Arthaus, en sentral premissleverandør for kvalitetsfilm som ble startet opp som et resultat av at festivalen i Tromsø viste film som ellers aldri ville bli vist på norske kinoer. Kunstnerisk vellykkede filmer fra hele verden, noen ganske så smale (og kjedelige), film fra nord og også et rocka fokus på musikk, kult, sex, grøss, ekstremvold og annen provoserende film, kan være stikkord for TIFFs første tjue år.

Festivalen har holdt fast på sitt fokus, og selv om ikke akkurat Oslo-miljøet har tatt bølgen, beviser besøkstallene – og ikke minst entusiastiske rapporter fra toneangivende filmmagasin som Variety, samt utenlandske dagspresse, fjernsyn og radio – at TIFF har lyktes med å sette Ishavsbyen på det internasjonale filmkartet. Festivalnestoren i Tromsø har også spilt en sentral rolle i festival- og kulturmangfoldet som nå er blitt et av byens sterkeste varemerker. Den har også vært særdeles viktig for filmmiljøet i nordområdene, og da snakker vi ikke bare om Norge.

Årets festival bød på 84 langfilmer fra de fleste verdenshjørner, en diger bolke kort- og dokumentarfilm, samt stumfilmkonserter og mye annen moro. Her er noe av det som sitter best igjen etter en uke i kinomørket, ispedd konserter og sene kvelder på byen.

The Road
Fantastisk film basert på boken til Cormac McCarthy. I regi av australske John Hillcoat, som også sto bak fenomenale The Proposition, skapes en skremmende mørk fremtidsvisjon der sivilisasjonens totale sammenbrudd er de ytre rammer i en reise gjennom skrekk og uhygge. Vi møter far og sønn i en verden som er øde og forkullet, alt er grått og svart, og det lille som er igjen av liv er en grufull trussel, desperasjon, død og kannibalisme regjerer. Med Viggo Mortensen i strålende hovedrolle er The Road en råsterk film, der relasjonene mellom far og sønn spilles på finstemte og bevegende strenger, og der også soundtracket til Nick Cave og Warren Ellis (nylig sluppet på plate) gjør voldsomt inntrykk.

Det er ikke så veldig lenge til filmen settes opp i normal distribusjon på norske kinoer, og denne bør du selvsagt få med deg, da det neppe kommer så veldig mange bedre filmer på kino i 2010. Når det gjelder bok versus film, må jeg innrømme at jeg ikke har lest The Road (den er dog anskaffet), og noterer at enkelte mener dette er en fordel i møte med filmen. Uansett, Hillcoat sto bak en av TIFFs virkelig store høydepunkter.

The End of St. Petersburg – stumfilmkonsert
Jeg er ingen spesialist på elektronisk musikk. Men jeg liker film, også stumfilm. Og jeg liker idéen med å lydsette gamle klassikere med ny musikk, en særdeles fin måte å føre filmarven videre til nye generasjoner. Jeg minnes strålende stumfilmkonserter, der Geir Jenssen, Per Martinsen og Lambchop er blant artistene som har sittet med ryggen til publikummet og fremført nyskreven musikk til stumme klassikere.

En nyrestaurert The End of St. Petersburg med lyd av trioen Gaute Barlindhaug, Nasra Ali Omar og Victor Shubin var en av to stumfilmkonserter i Tromsø i år, og det er bare å fastslå at TIFF nok en gang traff blink med en tradisjon som stekker seg tilbake til midt på nittitallet. Med programmering og herlig perkusjon gjorde trioen møtet med den russiske revolusjonshyllesten fra 1927 – i regi av Vsevolod Pudovkin - til en rytmisk svir, der autoritære bilder og suggererende musikk smeltet sammen historie og nåtid på fascinerende vis.

Crazy Heart
Utsøkt. Med Jeff Bridges som falmet, gammel og alkoholisert countrystjerne på veien, og med soundtracket levert av T-Bone Burnett (som gjør noe av den samme jobben for hillbilly her, som han gjorde for bluegrass på O Brother Where Art Thou?), innfrir Golden Globe-vinneren så til de grader. Bridges er best jo skeivere og fullere han blir på film. Statuetten som beste mannelige skuespiller under Golden Globe nylig virker fortjent, potrøykeren og bowleren fra The Big Lebowski innfrir nemlig så til de grader her. Sliten, men med et hjerte av gull, er dette historien om låtskriveren Bad Blake som hadde alt, men rotet bort det meste og endte på bunnen – ikke helt uten paralleller til Townes Van Zandts liv. Men filmen har en lykkelig slutt. En vesentlig forskjell, men Crazy Heart - regissert av Scott Cooperer - er like fullt en storartet kinoopplevelse.

Hurra For Mamma
Per Ivar Jensens samlede kortfilmproduksjon var en del av det retrospektive programmet i år, og best av de fem filmene er kanskje Hurra For Mamma, en åtte år gammel produksjon basert på et teaterstykke med samme navn. Med lite penger og stor entusiasme er denne lille filmen et rått knyttneveslag, der identitet, fornorskning og skam er sentrale elementer når familien her samles til 60-års feiring av mor. Skuespillerne (inkludert regissøren) er de samme som gjorde stykket på scene, og på et par opptaksdager fanges hysterisk galskap på uskarpe bilder med virkningsfull effekt. Uten penger til filmmusikk måtte filmskaperen og musikeren lage musikk selv, og resultatet er det nærmeste den gamle punkeren har vært Neil Young, med et repeterende gitartema som underbygger den mørke stemningen som gjennomsyrer filmen.

Bad Boy Bubby
At denne rare og fantastiske kultfilmen er kåret til tidenes TIFF-film av folket er ganske så typisk for festivalen og dens publikum. Australske Bad Boy Bubby gjorde furore da hovedrolleinnehaver Nicolas Hope og filmen rystet publikummet i Tromsø i ’94. Med innestengt klaustrofobi i skarpt fokus, møter vi en trettifem år gammel mann som aldri har satt hodet utenfor kjelleren hvor moren holder han fanget. Dette avløses av frihet, fantasifull galskap, forløsende menneskelighet og heldigvis en lykkelig slutt. Hope er virkelig enestående i denne rollen, det er vanskelig å skille rollefiguren fra skuespilleren.

Regissør Rolf de Heer brukte ti år på å lage filmen, og rulleteksten viser 32 fotografer(!), Bubby skulle nemlig møtes med nye øyne for hver location. Nicolas Hope var i Tromsø, fant kjærligheten og endte opp i Norge, der han i de siste femten årene blant annet har livnært seg på småroller i norsk film. Et paradoks for en skuespiller alle regnet med skulle ende opp i Hollywood. Suverent valg som tidenes TIFF-film!



It Might Get Load
Musikkdokumentar som jeg nesten er forpliktet til å trekke frem. Davis Guggenheim har samlet legendariske Jimmy Page, U2s The Edge og Jack White for et møte der elektriske gitarer står i sentrum. I en nedlagt lagerbygning går praten løst, det diskuteres og erfaringer deles. Vi får selvsagt også jam session, i en avslappet og lugn atmosfære. Ispedd gammelt arkivmateriale, er dette en vellaget dokumentar der tre generasjoner viser ulik tilnærming til musikk – og måten å traktere en elektrisk gitar på. Selvsagt fett lydspor.

The Door
Tysk psykologisk thriller, full av overraskelser og glitrende skuespillerprestasjoner med danske Mads Mikkelsen i spissen. Et mareritt ender i en paralellverden, der en tidligere suksessfulle kunstneren vender tilbake (i tid) til den skjebnesvangre dagen helvete startet. På originalt vis bretter regissør Anno Saul ut en historie som rører ved eksistensielle spørsmål, og der en mystisk dør er bindeleddet mellom realisme og frydefull skummel surrealisme. Noe overraskende vinner av festivalens hovedpris, Aurora, på årets festival. Med prisen følger 100.000 kroner til distributøren som tar filmen til Norge.



Un Prophete
Storslagent og rått fengselsdrama, som gjennom to og en halv timer dykker bak fengselsmurene, der det fargerike kriminelle Frankrike møtes av en ung mann med arabiske aner som verken kan lese eller skrive. Seks års fengsel er dommen, og gjennom disse berettes en historie av rent episk karakter og med ekko fra mafiastorverk på film. Med noen småmynter i lommen kommer Malik el Djebena inn i fengsel, noen år senere vandrer han ut som rik mafiaboss – hvem sa at forbrytelser ikke lønner seg? Vinner av pris i Cannes i fjor, og utrolig nok har Walt Disney visningsrettighetene for filmen i Norge.

Walrus
Svensk-norske Matti Bye Orkester var hentet til TIFF for å lydlegge stumfilmen Nanook of The North (1922), en forestilling som ble fremvist utendørs på snøkinoen, som feiring av soldagen (21. januar) med hele byen invitert. Matti Bye har komponert ny originalmusikk til en rekke stumfilmklassikere, og spilt flere hundre stumfilmkonserter, blant annet på Stumfilmdager i Tromsø. Når dette orkestret ikke følger levende bilder, har de en annen side i bandet Walrus, og der er det rytmisk kraut og dynamisk postrock som gjelder. På trivelige Bastard Bar gjorde de en 45 minutter lang spontankonsert som luktet svidd. To hamrende perkusjonister slo løs (så flisene føk) på det meste rundt seg, og sammen med bass, cello og elektriske tangenter, samt lokal gitarstøtte, var dette en improvisert aften med lykkelig utgang.

Å Puste Musikk
Fortjent vinner av Tromsøpalmen, en pris som gis til beste film i sideprogrammet Film Fra Nord. I Trond Eliassens regi er dette en fjernsynsproduksjon som tar for seg møtet mellom den selvlærte, anerkjente og langt på vei autodidakte norske samtidskomponisten Fred Jonny Berg og London Philharmonia Orchestra. Forsiktig i starten, før siste halvdel dirrende tar av når Berg må steppe inn som dirigent (noe han aldri har gjort før) for et av verdens beste symfoniorkestre. Man kan bli svett av mindre! Eliassen gav likegodt prispengene på 5000 euro til Rognan-komponisten, med begrunnelse med at det tross alt er vanskeligere å leve av samtidsmusikk enn film. Flott gest fra regissøren, som får vist Å Puste Musikk på NRK og Fakta På Lørdag 6.februar.

Fotos fra TIFFs hjemmeside.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The National - High Violet

(4AD)

Frakken er den same, og det dunkle har ikkje sleppt taket. Det har heller ikkje evna til å skape storarta songar.

Flere:

Shining - Blackjazz
Mclusky - The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire