NOPA 75 År: En vise for en femmer

Vår faste bidragsyter og Ekstranummer-spaltist Bjørn Hovde har bidratt til boken om NOPA sitt 75-årsjubileum. Her er noe ekstrastoff det ikke ble plass til boken.

Vår faste bidragsyter og Ekstranummer-spaltist Bjørn Hovde er medforfatter på jubileumsboka til opphavsrettorganisasjonen NOPA, sammenslutningen av norske opphavskvinner og menn innen populærmusikkfeltet. Da vår skribent ikke er kjent for å fatte seg i korthet, ble det besluttet å "klippe halen" av det ene bidraget, hovedartikkelen om norsk pop og rock på sekstitallet. Denne er tematisk bygd opp, samlet under en bredere innledning om tid og tendens. De to siste avsnittene publiseres på groove.no som to separate artikler. Først ut er kapittelet om visen i popmusikken, om en stund følger jazzen.

Den norske visebølgen forbindes i dag mest med 1970-tallet, men grunnlaget ble lagt i det foregående tiåret. Pionerene var kunstnere med bredt folkelig nedslag, som Alf Prøysen og
Vidar Sandbeck. Men den kunstnerisk ambisiøse visa slet lenge med å nå utover spesielt interesserte miljøer. Når det etter hvert gikk politikk i saken, løsnet det så smått, men da var sekstitallet over. Presset fra engelsk mot norsk som formidlingsspråk motiverte en ny generasjon alternativt orienterte visediktere. Disse forente sine krefter med eldre utøvere som Otto Nielsen og Erik Bye, et par bestselgende plater ble gjennombruddet, og fenomenet "Visebølgen" var i siget


Sekstiåra bar i seg et løfte fra femtitallet om at velstandsøkningen skulle fortsette og at alle landets borgere skulle se drømmen om materielt trygge liv realisert. Trygghet for familie, for framtida, for økonomien. Et verdig liv løst fra pantelånere, ågerkarler og fattigkassas kalde grep. Et liv uten filleproletarer som drev langs landevegene i tusentalls på utkikk etter tilfeldig arbeid og ly for natta. Et liv uten veggelus, iskalde utedoer, parafinlamper, farlig arbeid, alkoholisme, sosial nød og menneskelig elendighet.

Du lever kanhende så lystig tel sinns
og syng om e rikere væl.
Men søv du i silke og elsker en prins
så gjømmer du innst i di sjel.
En fillete kjole
tre nummer for stor.
E fattigmanns blomme
i skjevhæle skor.


Forbausende fort ble det gjort bot på flere av de verste verkebyllene i samfunnet. Den sosiale boligbygginga ga vanlige folk tak over hodet. Sanitærforholdene ble kraftig bedret gjennom store holdningskampanjer og introduksjon av moderne fasiliteter i hjemmene. Luftige og tørre leiligheter ble gradvis fylt med tekniske hjelpemidler som lettet i dagliglivet, ikke minst for de utallige husmødrene. Arbeidslivet ble regulert av tariffordninger og avtaler som sikret mot usaklige oppsigelser og sosial dumping. En tilstand av “arbeidsfred” erstattet mellomkrigstidas streiker og konflikter. Økt tilgang til høyere utdanning åpnet for sosial mobilitet i hittil uante proporsjoner.
Den store klassereisens tid var kommet.

En slik klassereisende var visekunstneren og arbeiderforfatteren Vidar Sandbeck. Det vil si, han ble mer en iakttager og skildrer av denne klassereisen enn en egentlig medpassasjer. Men som han selv sang: “Je kunne vøri mye…” Gjennombruddet hans kom med en helt utrolig populær og slitesterk vise som satte stikkpiller i samtidas materielle drømmer og bestrebelser, “Pengegaloppen” (59). Sandbeck var en norsk original, ei sann krokfuru i det norske landskapet, full av kvae og seige røtter. Verbale øksehogg beit ikke på, til det var han for stor en ordets mester sjøl. Runnen av småbruker og arbeidermiljø i Sør-Østerdal på tjuetallet, åsted for noen av de lengste og bitreste arbeidskonflikter i norsk historie. Foruten å trekke veksel på egne livserfaringer i sine viser og romaner, hadde Sandbeck poetens øye for de små tings mirakler, naturen som både omga og formet sinnene, de bøyde menneskers språkløse smerte og raseri, gløttene av menneskeliv mellom furuleggene, de skjøre, små og kostbare kjærtegn forknytte eksistenser deler i ei ulvetid.

Åffer luter du med nakken,
du som ennå er så ong?
Denni skjøre vemodsnatta
får vi leve blott en enda gong.
Hør som livselva går
og strømmer frå deg ut i rommet.
Det er Blådansen vår.


Motivkretsen basert på egne erfaringer delte han med Alf Prøysen, en annen stor visepoet født noen år før Sandbeck. Prøysens oppvekstmiljø var flatbygdene ved Mjøsa, et utpreget bondesamfunn der husmannsvesen og flyttedager for løsarbeidere fortsatt var virkende institusjoner. Man skuet vidt omkring på Hedmarken, der Østerdalens tette skogrand sperret for utsynet, om ikke for utferdstrangen. Men Prøysen og Sandbeck var begge seere, skarpere enn de fleste. Og analysen deres noenlunde lik, det var elendig på jorda for den som liten var og livet var en kamp. Knapt porsjonert miskunn kom fort på vidvanke. Begge diktet prosa men ble mest kjent som vise og slagersangere. Prøysens største popularitet som plateartist opplevde han på femtitallet, mens Sandbeck på mange måter arvet hans plass i sekstiåra. Prøysen sang om aktører i et mikrokosmos, gjenkjennelige typer med universell gjenklang. Han ble etter hvert sett for den store dikteren han var og ble en klassiker. Sandbeck ble mer samtidas mann. Han kommenterte fenomener i tida, de store forandringene i livet på landsbygda, mentalitetsendringer blant vanlige borgere og nymotens fenomener som privatbilisme (“Bildilla“), popmusikk (“Crazy Boys“) og turisme (“Portugal-visa“). Han skrev hitmelodier for Wenche Myhre og Dizzie Tunes (“I et bitte lite miniskjørt“) og framsto som mer komfortabel med sin nyvunne kjendisstatus enn Prøysen, tross en sjenanse han delte med den store Alf fra flatbygdene. Sandbeck kunne til tider virke rent urban der Prøysen framsto litt mistilpass kledd opp i dress og slips. Prøysen hadde vært griskokk og gardsdreng. Sandbeck hadde arbeidet seg ut av tømmerskogen og spilt fele til dans og vært omreisende selger. Han hadde lært å leve av å ta initiativ og henvende seg til forsamlinger. Det er så mange måter å vise beskjedenhet på. Han hadde lært seg å leve der, inni dressen og de stive skjorteflaka. Tak over hodet og mat på bordet avhang av det.

Men begge var barn av sin tid og sine miljøer. Det var mer som forente enn skilte dem fra hverandre. Begge ble de folkeeie og slo bro mellom slagertradisjonen og den nyvåknede interessen for visekunst. At visen var en kunstart kunne aksepteres uten de helt store kontroverser, det var tross alt gått et par hundre år siden Bellmanns tid. Visa var jo i bunn og grunn tonesatt poesi, omtrent som Edward Griegs melodier til Bjørnson og Ibsens diktning. Visekunstnere fikk på sekstitallet en tilgang til eterens bølger gjennom NRK radio og fjernsyn som pop og rockeutøvere bare kunne drømme om. Visekunstens store laboratorium var NRK’s radioprogram “Søndagsposten“, et interaktivt forum i ordets bokstavelige betydning. Her sto lytterne i skapende dialog med visekunstnerne i studio, de fikk sangene sine framført i radio og samarbeidet med programlederne. Søndagsposten ble ledet av den tonesatte poesis ypperste utøvere, som Otto Nielsen, Erik Bye, Hartvig Kiran og Alf Prøysen. Visen var i vekst, godt understøttet av foreningen Visens Venner og inkludering av viser i de mange nye sangbøkene beregnet på skoleverket publisert på femti og sekstitallet. Stort gjennomslag hadde dessuten Torbjørn Egner, Kåre Siem og Alf Prøysens store visebok (1954/55), Røde og Blå Visebok (60) og Gule Visebok (70). En rekke visebøker ble utformet som lyrikksamlinger med gitarbesifringer og kunstneriske illustrasjoner. Et vakkert eksempel er Prøysens “12 viser på villstrå “ (64) med vignetter tegnet av Hans Normann Dahl.

Visens Venner ble av enkelte oppfattet som litt “stiff upper lip”, kanskje for dannet i sin tilnærming til en kunstform stadig flere oppfattet som folkelig og med bredt nedslag. De nye unge visekunstnerne som framsto i kjølvannet av Prøysen og Sandbeck delte seg i to grupper. En fløy, med folk som Åse Kleveland og Birgitte Grimstad i tet, tolket eldre, hevdvunnet stoff som Bellmann, engelsk renessansepoesi og vagantviser. Den lyriske arv fra Johan Herman Wessel og Det Norske Selskabs tid ble framført til gitarakkompagnement i studentkroer, konsertsaler og NRK.
Andre var sinte, i hvert fall irriterte unge menn som Lars Klevstrand, Alf Cranner, Bjørn Morisse og Ole Paus, poeter med blikk for sin tid og øre for den gode melodi.
Visefolket satte toner til andres tekster og populariserte disse for et langt større publikum enn den lille gruppa som kjøpte lyrikksamlinger i bokhandelen. Blant lyrikerne som slik erobret en ny generasjon unge fantes Andre Bjerke, Inger Hagerup, Hans Børli, Jakob Sande, Rudolf Nilsen og Einar Skjæraasen. Sistnevnte ga stoff til en av sekstitallets mestselgende norske LP-plater, Erik Bye synger Skjæraasen (1966). Tatt i betraktning den raske veksten i salget av platespillere er det god grunn til å tro at nettopp denne plata har vært den første LP inn døra i mange norske hjem.

Valget av diktere til tonesetting speiler politiseringen som ble visekunsten til del etter hvert som tiåret lakket mot slutten. Den alltid våkne minervaugle i Søndagsposten, Otto Nielsen, gikk sjøl i bresjen med en norsk versjon av Gracie Fjelds “He Is Dead, But He Won’t Lay Down” (66). I Norge ble visene som populærmusikalsk form politisert lenge før rocken, mange år før politiske plateselskaper som MAI ble stablet på beina. Det lå i lufta, svarene på tidas utfordringer blåste med vinden, påstod en amerikansk sanger med krølltopp og kassegitar. Protestvisa ble en egen genre med mange profilerte utøvere i utlandet, noen av dem gjengangere på norske hitlister. Som tilfellet var med rocken ble de unge og sinte visekunstnerne sett på med skepsis av en konservativ hjemlig platebransje. De var kvasse, disse unge menn med bustete hår og uflidde klær, Phil Ochs, Bob Dylan - Pete Seeger var litt eldre, men enda sintere, rene kommunisten. Var dette virkelig de åndelige barna til trygge og moderate politiske visekunstnere som Burl Ives og Harry Belafonte?

Tida for langt hår og skjegg og doktrinær maoisme lå allikevel noen år fram. En ulastelig antrukket Alf Cranner laget LP med rabulistpoeten Harald Sverdrup (“Vers og viiiiiiser - Lyriske utskeielser” (66)) og framførte innholdet for publikum i en forestilling som gjorde mye for å folkeliggjøre viseformen. Cranners dresskledde image var en fin kommentar til visens småborgerlige appell men stadig mer folkeliggjorte former. Den norske protestvisa nøyde seg inntil videre med å være mildt ironiserende framfor hardt kritiserende. Knyttneven og den eksplisitte politiseringa kom med syttitallet. Visa var et medium for ettertanke og refleksjon, poetisk flukt, sideblikk på livets viderverdigheter, menneskenes vankelmodighet og den evig besværlige kjærligheten.

Vise og lyrikkfestivalene i Haugesund tidlig i 70-åra ble bekreftelser på visas sterke stilling som kulturinstitusjon, som ungdommens egen ytringsform og som sosialt lim i ei tid preget av økonomisk og geografisk mobilitet i befolkningen. Mange gamle og nye utøvere av visekunsten satte hverandre stevne i Haugesund, det nærmeste Norge kom Woodstock på den tida.

Den gamle garde av visesmeder som kledde harmen i metaforer og poetiske bilder, ble aldri så uttalt sinte som de yngre. Sindige typer fra Hedmarken blir sjelden det. Prøysens møter med den yngre generasjon visekunstnere i en rekke fjernsynsprogrammer på sekstitallet, kom til å handle dels om dikterkunst, viseteknikk, framførelse, den poetiske og melodiske “besjelingen” av verket, men også om visas konkrete innhold og dens posisjon som kulturformidler. Prøysen reiste seg fra folkedypet og en barsk hverdag han ikledde poetisk form og dybde gjennom viser og prosa. Han var en fri stemme, sang om mennesket først og fremst, som individer i mengden, ikke som rasjonelle aktører i et overbyggende politisk prosjekt. Den yngre generasjonen var barn av et nyreist sosialdemokrati, orientert mot å bøte på livets smertepunkter med forskjellige former for ideologiske systeminngrep. Prøysen sang om småfolk uten å flagge et bestemt politisk ståsted, men hans etterfølgere i seksti og syttitallets visebølge måtte på et eller annet tidspunkt ta aktive politiske valg. Livets smertepunkter ble erfart på et annet plan, det politiske, fjernt fra Prøysen og Sandbecks rå livserfaring der sulten sto på dørstokken og døden surklet i tuberkuløse lunger. Når Prøysen og de yngre visekunstnerne møttes i fjernsyn, kom allikevel to verdensanskuelser sammen i fruktbar dialog. De yngre betonte balanseforholdet mellom visas form og innhold, Prøysen poengterte viktigheten av formidlingen, meningen og selve fortellingen.

Prøysen og Sandbeck var begge fortellere, poeter. Utover sekstitallet ikles tekstene deres fiffige orkesterarrangementer ved blant andre Ragnar Danielsen (Sandbeck) og Bjarne Amdahl (Prøysen). Også Erik Bye og Otto Nielsens plater kjennetegnes ved utsøkt musikalsk garnityr og et orkestralt “sound” unikt for hver enkelt artist. De yngre visekunstnerne søkte derimot det enklere og avklarede, i tidas stil, ofte bare med en kassegitar som akkompagnement. Frelsesoffiseren og protestsangeren fikk noe felles, kallet om å synge menneskeheten opp med nakne strenger og naken stemme. Gitaren ble, som i rocken, visebølgens signalinstrument, den samme kassegitaren som først hadde ført Prøysen og Sandbeck inn i nasjonens ører. Gjennom strengeleken formet visekunstnerne hele persongallerier, små dikteriske univers av allmenn gyldighet for lyttere gammel som ung. Gitaren ble levende i hendene deres, sint og sår, vill og brusende, nedslått og kampklar, hengiven og gråtende. Med en slik maskin mellom hendene kunne man kverke facister.

Vidar Sandbeck var ikke en mann av de store ord og bombastiske vendinger. Han var for klok, hadde vært langt nok nedover livets enveiskjørte landevei til å vite bedre enn mange av sine brødre på ferden. Han så livet for hva det var, det eneste et menneske til sjuende og sist har, og alt det har å miste. Det er mye humor i visene hans, livet observert på tross og trass. Når han ikke betraktet menneskers kav uti det jordiske med den milde ironiens skråblikk, hadde han hang mot de blå og melankolske toner. Disse vil gi den lengste gjenlyden i livsverket hans.

Det var hardt å vara mor mi
mange gonger, har jeg hørt,
der ho låg i barselsmerter
både feberhet og rørt.
Men han far han slo på asken
og la inn e klype snus,
mens han sporde jordmorsjela
før ho drog tel neste hus:
Kan du låne bort en femmer
åt en kar som er i bet?
Du ska få’n att hvis jeg lever -
skjønt d’er det je ikke vet.


Sandbeck er litt glemt i dag. Svært ufortjent, da hans korpus av viser og vers tilhører det fineste i sitt slag fra etterkrigstida. Romanene hans gjorde ham til den siste store arbeiderdikter landet fostret

Det var fra arbeider og småbrukerklassen han kom. Som nevnt fikk det arbeidende folk mange av sine diktere tonesatt i etterkrigstida. Fra sekstitallet og framover hevet Hans Børlis lyrikk fra tømmerhoggerlivet seg på sangens vinger, fra de industrialiserte byene Einar Skjæraasen, fra skutene på havet Jakob Sande og Erik Bye, fra husmannsplassen og løsarbeidet Alf Prøysen og fra den lille nyrydninga i den store skogen, Vidar Sandbeck. En generasjon diktere og visekunstnere av folket, båret fram av den nye tidas økte muligheter. Klassereise, ja visst, men Sandbecks ståsted på kloden forble hjembygda Åmot i Østerdalen. Hele hans poetiske verden er forankret i det småkårslivet han først reiste fra og siden flyttet tilbake til etter vandreår som selger og trubadur. “Pengegaloppen“, “Ola Torader“, “Skredder’n” og “Dakota-Kalle” er folkelivsbilder og satire som i samtida ble seiglivede travere i kringkastingen og på platetallerkener i de tusen hjem. Poeten og inderlighetsdikteren Sandbeck åpenbarte seg tidlig, allerede i 1960 med “Menuett i mai“. Men det er denne sida ved Sandbeck som er vanskeligere å få øye på, en skjult skatt i hans store dikterverk som venter på å bli gjenoppdaget.

Noen av de mest tenksomme og blå visene hans finnes på LP-plata som kom helt på tampen av sekstitallet, Vidar synger Sandbeck (1969). Den druknet litt i den pågående visebølgen og solgte sparsomt. Dette hovedverket fra en av visebølgens gudfedre er aldri gjenutgitt på CD. Hans magnum opus i dette formatet blir i så måte dobbelt-CD’en med opptak fra NRK-arkivene, En fergemanns viser (2003), et musikalsk testament fra en portalfigur til vår rike visearv og den store Alf Prøysens åndelige bror.

Boka om NOPA heter Sangen om Norge, er utgitt på Bodoni forlag desember 2011 og har ISBN-nummer 978-82-7128-629-3. Tekstreklame: Sangen om Norge er i praksis den første store og brede framstillingen av populærmusikkens
historie og varierende kår i Norge. Boka er et gjennomillustrert praktverk i coffee-table format og tekstmengden tilsvarer
opptil flere bind Knausgård. Over et dusin bidragsytere tar for seg hele spekteret av genre, fra tungmetall til reklamejingler,
fra norsk jazzhistorie til rocken på nittitallet. Et kresent utvalg fotos, mange aldri før publisert, kompletterer
artiklene og fyller ut den spennende fortellingen om norskr pop's kronglete veier. Dette er et verk som vil bli stående som grunnboka i sitt tema i årene framover. Prisen gir mye lesestoff for penga for musikkinteresserte: Kr 399,- Spør etter den i større bokhandler, eller få din lokale bokpusher til å bestille et eksemplar.




comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo