Konsert: Oh No Oh My

Øyvind Rones dro med de amerikanske gullguttene på en tur i Vigelandsparken før konserten på Mono.

Mono fikk for andre gang på under tre uker besøk av et av de mest interessante indierockbandene fra USA for tiden. Hverken Oh No Oh My eller Someone Still Loves You Boris Yelstin har fått ekstremt med oppmerksomhet utenfor bloggosfæren. Men det kan være viktig nok for mange bare det, og det er en del av grunnen til at Oh No Oh My nå gjester Oslo for andre gang. Og at konserthøsten i Oslo er av de bedre understrekes bare gang på gang for tiden.

Mitt aller første møte med Oh No Oh My var da deres suverene cover av Huey Lewis & The News låta Finally Found A Home ble sluppet løs på bloggene, og den har siden vært fast inventar på både iPod, mixtapes og hjernebark her i gården.

Førsteinntrykket var mildt sagt ekstatisk, og har siden ført til en litt flau revival av nettopp Huey Lewis & The News i mitt hjem, og ikke minst til oppdagelsen av Oh No Oh Mys herlige selvtitulerte debutalbum. Dette begynner riktignok å strekke seg et par år tilbake i tid, så det er godt å få bekreftet at innspilling av nummer to er like rundt hjørnet.

Oh No Oh My er altså fire hyggelige herremenn som for tiden er på roadtrip rundt om i Europa. Og hvilket bedre utgangspunkt for en slik roadtrip enn et knippe bekymringsløse indie anthems i bagasjerommet. Forrige gang de besøkte Oslo hadde de nylig sluppet debuten, og ikke noe nytt album har kommet siden den gang. En lekker ny EP har de i alle fall med seg, kalt Dimitrij Dimitrij, etter sin tsjekkiske turnébussjåfør som visstnok ingen greier å uttale navnet riktig på.

Forrige Norgesbesøk resulterte i en ekstrem fascinasjon for Vigelandsparken, og et besøk ble det også tid til denne gangen før Dimitrij tok GPSen fatt og loset bandet videre mot neste spillejobb i Belgia. Det var nesten helt perfekt egentlig, på en måte i alle fall. Det var kanskje ikke en “nice day for a walk in the park”, regn og generelt guffent, men med Oh No Oh My på entusiastisk slep og viten om at de stod bak en av høstens koseligste konsertopplevelser kvelden før, så gjorde det ikke så mye. At det bare var 30-40 personer tilstedet på Mono gjorde det kanskje bare enda hyggeligere for de få oppmøtte, samtidig som det er synd at ikke flere tok turen.

Selv om konserten startet litt tregt, så rakk de å ta seg inn kraftig etter de to tre første låtene. Og da var det en oppvisning i catchy indiepop uten sidestykke på norsk jord i høst, bare matchet av kompisene i Someone Still Loves You Boris Yeltsin på samme sted tre uker tidligere. Walk In The Park, Farewell To All My Friends, I Have No Sister, Reeks & Seeks og suverene Jane Is Fat fra debuten, og et par umiddelbare perler fra Dimitrij – Be A Star og Wham Bam Thank You Spaceman, begge låter som hinter mot et andrealbum av litt mer hardtslående og småepisk kaliber. Fremdeles med en uimotståelig melodi møysommelig iblandet perfekte hooks og en erketypisk skjør indiepop-vokal.

Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er som gjør Oh No Oh My til et så interessant band, men det koker nok ned til noe så grunnleggende som at gutta er mer enn bare litt geniale på låtskriving. At sammenligninger med The Magnetic Fields og Belle & Sebastian blir kastet rundt hele tiden blir mer og mer forståelig jo mer man hører på bandet. Og selv om de ikke spiller sin Huey Lewis cover live, noe jeg må innrømme skuffet litt, så var det en usedvanlig koselig aften, om enn noe ujevn i begynnelsen. Og istedet for Huey Lewis var det Velvet Undergrounds Sunday Morning fikk istedet prøve seg I Oh No Oh Mys drakt, til meget sjarmerende resultater. Og nå som bandet gjør ferdig denne turnéen så blir det innspilling av det som sikkert kommer til å bli et latterlig uvanskelig andrealbum, så er det bare å håpe at flere får opp øynene for dette bandet.

Neste gang blir det kanskje flere som blir med på tur i parken?


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo