Døgnvill 2013: Band of Horses

- Fra debuten står The Funeral fremdeles igjen som bandets største hit - låten som fremfor noen har gjort Band of Horses til et slags rockalibi for Coldplay-generasjonen.

Foto: Stig Brøndbo

Band of Horses stilte på kort varsel opp som headliner på Døgnvill i Tromsø – festivalen som var på konkursens rand i fjor, men ble reddet av det lokale næringslivet i siste liten og dermed kunne gå av stabelen også i år. Seattlebandet besøkte også Døgnvillfestivalen tre år tilbake, og leverte da en konsert som mottok unison hyllest fra både publikum og media. Bandet rakk da også å spille Marry Song i et bryllup i Ishavskatedralen, en fantastisk historie som i ettertid gikk verden rundt som farsott via YouTube og andre kanaler. Kanskje ikke så rart at hestebandet har latt sin elsk på Tromsø, noe heller ikke frontfigur Ben Bridwell la skjul på fra scenen på Døgnvill sist fredag.

At artister og band snakker pent om stedene de besøker, kan lett føles både kleint og utilslørt kalkulert, noe som imidlertid ikke var tilfelle da Band of Horses skrudde på sjarmen mellom låtene på Valhall. I mørket fikk Ishavsbyen også oppmerksomhet gjennom bilder i det visuelle lysbildeshowet bandet hadde i ryggen konserten gjennom. Og, ja, det føltes både naturlig og fint. Det var ikke på det planet det skortet denne gangen.

Musikalsk har Band og Horses, gjennom fire album, hatt en nedadgående kurve. Debutalbumet, Evertything All the Time (2006), og til dels oppfølgeren Cease to Begin (2007), har begge kvaliteter som står seg. Låtene derfra er da også de som bar konserten i Tromsø - der nordlyset i små glimt overtok lysshowet i takt med lyden fra scenen. De to siste utgivelsene til BoH er en slags repetisjon på en formel som fungerte i starten, tilsatt inderlig lighter-pop-fløyel på grensen til det svulstige, og uten låter som biter seg ordentlig fast. Fra debuten står The Funeral fremdeles igjen som bandets største hit - enkeltlåten som fremfor noen har gjort Band of Horses til et slags rockalibi for Coldplay-generasjonen.

The First Song var naturlig åpningslåt, en låt bandet også hadde med seg i da de gjorde sin aller første konsert i Norge på Øyafestivalen i 2006. Da inkluderte hestebandet også Mat Brooke, den andre hjernehalvdelen som rett etter forlot Bridwell & Co. Prosjektet Band of Horses levde imidlertid videre, og er med årene satt seg som et band med Bridwell som ubestridt sjef og uten så altfor stort gjennomtrekk i rekkene. De er blitt tightere og har tatt overgangen fra rufsete americanaindie til stadiondiger popfinesse på strak arm, selv om en del av oss som likte bandet i starten nok har falt av i rittet mot headlinerstatus.

Konserten på Sjøsiden i 2006 med BoH var både famlende og snurrig, men inneholdt likevel øyeblikk av countrydestilert popmagi. På Døgnvill klarte bandet å oppnå små glimt av det samme med riktig så fine The Great Salt Lake, St. Augustine, Is There a Ghost og tidligere nevnte The Funeral. Sistnevnte kom imidlertid litt for tidlig, for da hadde folket fått hva de kom for og begynte å trekke mot byen.

Konserten falt som et blylodd mot slutten, men fløt allikevel brukbart på grunn av en fin start der fokuset var på de genuint fine låtene Bridwell & co engang skapte, de som ga bandet nødvendig egenart i en tett befolket indie/americana-jungel. Det nye materialet holder ikke samme klasse, godt understreket på Døgnvill der bandet strevde med å fylle den digre scenen med ganske så anonym og fersk poptristesse.

Headlinerstatusen til Band of Horses føles for stor, hvor trivelig konserten enn måtte være. De som så et annet hesteband, Crazy Horse, i Oslo Spektrum nylig, vet hva jeg snakker om. Satt opp mot rockens skeiveste powertrio, i ryggen på far selv, Neil Young, fremstår Band of Horses i 2013 som en mild og litt kjedelig bris, sammenlignet med ragnarokket de gamle ennå klarer å spa frem.

Band of Horses konsert i Tromsø var småtrivelig, men ikke så veldig mye mer. Den mest helstøpte konserten på fredagen under Døgnvill (den eneste jeg besøkte) sto forøvrig Vishnu bak. Med en hestelengdes margin, selv om Ben Bridwell var, ehh, deilig fotogen i front for amerikanerne. Klar hjemmeseier. ATY!





comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo