1977: Et stort år i rockens historie

I 1977 var undertegnede 16 år. Dette var året jeg sluttet i 9.klasse og flyttet hjemmefra hvorpå et liv i ungdomsfyll og fest startet. Der og da var jeg ikke klar over at 1977 var et stort år i rockens historie.

De fem viktigste platene i 1977

1. SEX PISTOLS: NEVER MIND THE BOLLOCKS, oktober 1977, Virgin

Denne plata er ikke bare 1977's viktigste, men også en av rockehistoriens største plater. Sex Pistols var en unik gruppe og deres betydning kan oppfattes slik: på 1950-tallet hadde man Elvis Presley, på 1960-tallet hadde man Beatles og på 1970-tallet hadde man Sex Pistols.

Sex Pistols’ inntog på rockescenen i perioden 1975-77 er et paradigmeskifte i rocken uten sidestykke. Uten Sex Pistols ville rocken dødd ut.

Sjelden har man opplevd en slik gruppe: Johnny Rotten var en personlighet uten like, noe slikt som han hadde aldri eksistert før på en rockescene. Han fremsto som en eksentrisk-manisk depressiv-nihilistisk utgave av de verste EastEnd mareritter fra en mørk Charles Dickens-roman: en filleproletær gærning fra slummen MEN som sådan en person med høy IQ. Johnny Rotten avslørte tidlig i intervjuer at han kunne tenke, at han hadde et perspektiv på ting som overskred de trange og rigide høyre-venstre rammene som 1970-tallet var så kjent for, at han oppfattet det å være vokalist i et band som noe mer enn bare å stå og synge teite rock’n’roll klisjeer.

Uten Johnny Rotten, ingen punkrock. Uten John Lydon, ingen post-punk. Haner en av de mest markante skikkelsene i rockens historie. Tekstene til Sex Pistols transcenderer vanlig rock'n'roll-kultur: de er politiske men allikevel mangetydige, de er samfunnskritiske men allikevel allmenngyldige, de er provokative men allikevel substansfylte. Stemmen til Rotten var også unik: tonalt sett helt flat, spottende, snerrende, helt musikalsk uttafor, men allikevel i sync med musikken. På scenen var Johnny Rotten var et karismatisk overflødighetshorn som bare spydde ut et mektig nærvær.

Gruppas platehistorie er kjent nok: EMI-A&M-Virgin, deres fire første legendariske singler, samt skandalene - i 1977 var Sex Pistols det farligste, mest kontroversielle og skumle band som fantes i samtidsrocken. Men plata Never Mind the Bollocks som kom i november 1977 ble nok ikke kjøpt av så mange i Norge. Det var rett og slett kul umulig å få tak i. Undertegnede måtte få en slektning i Sverige til å kjøpe plata og sende den opp til Gokk i november 1977. Førsteopplaget har en helt rød bakside UTEN noen ting på, ingen låtangivelser i avisutklippform som finnes på andreopplaget. Og for noen låter!

Dette må være en av få rockeplater i historien som ikke har ett dårlig spor! Side 1 består av: Holidays in the Sun - Liar - No Feelings - God Save the Queen og Problems.

Side 2: Seventeen - Anarchy in the UK - Bodies - Pretty Vacant - New York og EMI.

Klassikere alle som en! Dette var en av de mest radikale (ikke politisk, men kulturelt) platene som kom ut på 1970-tallet.

PINK FLOYD: ANIMALS, januar 1977, Harvest

Denne plata er et underkjent mesterverk. Her har Roger Waters nesten tatt kontrollen over hele Floyd og hva gjør det? Tekstene til Roger Waters er bare geniale og som musiker er fyren sterkt undervurdert. Denne plata er et misantropisk mesterverk og har et umiskjennelig 1970-talls-stempel: det dystre omslaget viser et industrielt landskap, et glimrende av speilbilde av menneskenes livsvilkår i den industrielle modernitetens tid. Dette er et konseptalbum som kan tolkes i mange former.

Waters deler menneskeheten inn i fire: flyvende griser, griser, hunder og sauer.Er det hele et speilbilde på 1970-tallets store tanke-trend: behaviorisme eller bruker Waters dette fabel-formatet for å angi et klassisk artsbeskrivelse? Musikken er ihvertfall fabel-aktig. De to lyse, korte og vemodige låtene Pigs on the Wing del 1 og 2 som åpner side 1 og avslutter side 2 er konvolutten somåpner og lukker hele plata. Men sjelden eller aldri har Pink Floyd vært mørkere og dystrere i musikk og tekst enn på denne plata. Musikkens utrygge nærvær som bringes frem her er bare unik: den knugende og kvelende stemningen i Dogs, stemningen av håpløshet og fortvilelse i Pigs og den forræderiske og ambivalente stemningen i Sheep; aldri har Pink Floyd vært mer "på-kanten-av-stupet" enn her. De greier her å fange opp den mørke, skumle og dystre delen av 1970-tallets tidsånd, en stemning som ikke eksisterer i dag men som man i ettertid ser seg påberopt i slike adjektiver som kulturell fastlåsthet, politisk dikotomi og den kalde krigen. Denne plata er ett autentisk 1977 kulturuttrykk på lik linje med de mest nihilistiske og misantropiske ytringene som kom fra den da neglisjerte punken i 1977.

For tro meg, det fantes ikke mange punkere i 1977, verken i Oslo eller London.

DAVID BOWIE: HEROES, oktober 1977, RCA

Dette er David Bowies kunstneriske høydepunkt. Hvorfor folk hele tiden skal referere til den høyt overvurderte Ziggy Stardust-plata er en gåte. Bowies musikalske karriere er langt mer spennende enn bare ett søkt hype-produkt av opportunistisk glam som Ziggy Stardust plata er. David Bowie på 1960-70-tallet var en søkende kunstnersjel som ikke var redd for å eksperimentere, gå nye veier, komme med plutselige overraskelser både musikalsk og tekstmessig. Hans store høydepunkt er plata Heroes som griper fatt i den dystre og mørke siden av 1970-tallets skumle temaer: i tittellåten om Berlinmuren, den kalde krigen, den spente situasjonen mellom øst og vest, i låten Sons of the Silent Age om skjebnen til mennesket i industrialismen og modernitetens tidsalder hvor individet lever i en tafatt tilværelse i et samlebåndsliv, i låtene Blackout, Joe the Lion og Beauty and the Beast leveres iskald rock fra det dypfryste sentralnervesystemet mens den stort sett instrumentale side 2 formidler stemninger av gru, innelukkethet, desperasjon. Dette er Bowie som rock-kunstner på sitt aller ypperste. Bowies beste plate og en av 1977's viktigste plater!

SUICIDE: SUICIDE, Red Star

Dette er et pionerprosjekt som har tålt tidens tann aldeles ypperlig. Suicides første plate er en av rockehistoriens viktigste plater. Før Suicide hadde det aldri eksistert noe slikt som dette: rå elektronisk primitiv noise-pop på billige hjemmelagede synther med angstfylte tekster ikledd Martin Revs nevrotiske noia-stemme. Suicides første plate er et like
revolusjonerende plate som Elvis' første plate og Sgt. Pepper av Beatles. Uten Suicide intet Ministry. Hvor mange har ikke prøvd å skape en slik stemning som i låtene Ghost Rider og Cheree i ettertid uten å greie å lage det like perfekt som her? Og så den 10-minutter lange Frankie Teardrop som i 1977 hørtes ut som noe av de mest sinnssyke, råeste, englestøv-induserte, angst-paranoide primalskrikende låtene som noensinne er utgitt. Denne plata er en milepæl i rock-historien og få har greid å lage et såpass perfekt debutalbum som dette her. Ikke en dårlig låt!

THROBBING GRISTLE: SECOND ANNUAL REPORT, Industrial

Denne plata er musikalsk revolusjon i rocken. Førsteopplaget på Industrial kom visstnok ut i bare 743 eks. i 1977. Noe som dette hadde aldri vært utgitt i rock-format før verken i ideologi, kontekst og innhold. Der hvor Suicide sluttet fortsatte TG. Lange, spontant improviserte dronelåter spilt på billige hjemmelagde elektroniske instrumenter med "samplede" intervjuer i bakgrunnen tatt opp live på scenen med en enkel kassettspiller. TG tok bare ikke opp livets mørke sider, de ble anklaget for å være onde, for å være fascister, for å være sadister. Musikken var anti-rock lenge før post-punken prøvde en slikt utgangspunkt. I 1977 og utover søttitallet var Throbbing Gristle det ondeste og skumleste man kunne høre på. Denne gruppa er industri-rockens store stamfedre og denne plata er et solid paradigmeskifte i rocken uten sidestykke!

MORE STÆFF

Her er flere gode plater fra det vidunderlige året 1977. Hør, lytt, nyt og gråt.

David Bowie: Low, januar
Uriah Heep: Firefly, februar
Damned: Damned Damned Damned, 18. februar
AC/DC: Let There Be Rock, mars
Emerson, Lake and Palmer: Works Vol. 1, 17.mars
Slade: Whatever Happened to Slade, 21.mars
Stranglers: Ratticus Norvegicus IV,april
Strawbs: Burning For You, juni
Hawkwind: Quark, Strangeness and Charm 17. juni
Woody Woodmansey's U-Boat, juni
Yes: Going for the One, 7. juli
Ian Dury: New Boots and Panties, september
Thin Lizzy: Bad Reputation, september
Uriah Heep: Innocent Victim, september
Stranglers: No More Heroes, 23 september
Motorhead: Motorhead, Chiswick, 24. september
Damned: Music for Pleasure, 18 november
Blue Oyster Cult: Spectres, november
Iggy Pop: The Idiot
Iggy Pop: Lust for Life
Kiss: Love Gun
Kiss: Alive II
Judas Priest: Sin After Sin
Jethro Tull: Songs From the Wood
Lynyrd Skynyrd: Street Survivors
Kraftwerk: Trans Europe Express


comments powered by Disqus

 



Håvard
2007-09-0676-77

Ikke bare rævva i 76 heller da, fex:

AC/DC - Dirty Deeds Done Dirt Cheap
David Bowie - Station to Station
Guy Clark - Texas Cookin'
Bob Dylan - Desire
Bob Dylan - Hard Rain (ok, live, men allikevel)
Led Zeppelin - Presence
Led Zeppelin - The Song Remains the Same (ok, live, men allikevel..)
Joni Mitchell - Hejira
Ramones - Ramones
Patti Smith - Radio Ethiopia
Steely Dan - The Royal Scam
Thin Lizzy - Jailbreak
Thin Lizzy - Johnny the Fox
Stevie Wonder - Songs In The Key Of Life
The Modern Lovers - s/t
Blondie - s/t
Kiss - Destroyer
Blue Öyster Cult - Agents Of Fortune
Tom Waits - Small Change
Rush - 2112
Barclay James Harvest - Octoberon
Jackson Browne - The Pretender
Emmylou Harris - Elite Hotel
Warren Zevon - s/t
Frank Zappa - Zoot Allures
Judas Priest - Sad Wings Of Destiny

for å nevne noen for sjempel. Men Ok, -77 var tross alt hakket mer spennende sånn samla sett.

Oddmund Berge
2007-09-06Marquee Moon

Å slå kvarandre i hovudet med kva som er best og kva som er oppskrytt er vel i grunn ein rimelig patetisk øvelse. Men av og til blir det litt for freistande å vere patetisk: Det beste albumet frå 1977 er eg ikkje eit sekund i tvil om at Television står bak.

Verdt å nemne er vel The Clash sitt debutalbum også.

Håvard
2007-09-07Hodeslåing

Litt lett dasking mot hodet med hva hver enkelt måtte mene er bra eller dårlig er da vel ingenlunde patetisk, men snarere noe av "livsgrunnlaget" for musikkfora som dette? Det er lidderlig moro, er det.

Når det er sagt blir det ingen plutselige utfall mot hodet ditt Berge, du viser nok en gang prov på god smak :-)

Magnus
2007-09-0777

Et meget godt år dette, og en god liste. Suicide, "Heroes" og Animals er også soleklare på min topp fem fra dette året. Second Annual Report må jeg tydeligvis sjekke ut.

Relayer viser kanskje noen tegn på at Yes begynte å repetere seg selv i 74. Og side B på plata er litt svak. Side A derimot er virkelig dynamitt. Den onde tvillingen til Close to the edge.

Magne Johnsen
2007-09-07Rocket to Russia

Ramones sin tredje plate er en selvfølge på en liste over de beste platene fra 77. Leave Home, som kom tidligere samme år må også nevnes. Synes også The Jam, som også ga ut to plater - In the City og This is the Modern World - er en viktig del av 1977, selv om ingen av de er det beste fra Weller & Co.

Ellers er jeg enig med Berge i at Marquee Moon er en klassiker, og at debuten til The Clash fortjener topp 5 rangering. Vil også nevne strålende Kill City av Pop/Williamson. At vi snakker om et av rockens største år har selvsagt Nilsen helt rett i.

Håvard
2007-09-07Flere store fra -77

Savner ellers fex sterkt debutplata til Talking Heads, den heter jo til og med -77! Dessuten for eksempel Brian Eno med Before and After Science og Wire med Pink Flag.

Karl Arne Dalsaune
2007-09-10Sex Pistols - ekstremt overvurdert

Jeg er så lei av at alle refererer til Sex Pistols som det første og beste punkbandet.

Den egentlige historien om Sex Pistols forløper seg slik: Malcolm McLaren reiser til USA i 1974 (75?) og New York og oppdager en gryende mussikkscene rundt scenene CBGB og Max's Kansas City. Vi snakker her om punkens fødsel i NY, ikke London.

McLaren tar over som manager for New York Dolls, forsøker å lage et politisk kommunist-image for dem, som stort sett kjører bandet i grøfta. Gitarist Johnny Thunders og trommis Jerry Nolan starter the Heartbreakers sammen med Richard Hell, som har blitt sparket fra Television samme uke. The Heartbreakers blir en del av NY-New wave-punk-scenen sammen med Patti Smith, Ramones, Dead Boys, Television, Suicide, Talking Heads, Blondie og flere. I mellomtiden drar Malcolm McLaren tilbake til London, oppdager 4 gutter som henger utenfor klesbutikken hans, kler dem opp i klær inspirert av Richard Hell og gir dem en attitude inspirert av Johnny Thunders.

Guttene spiller inn en plate som høres akkurat ut som the Heartbreakers, og like før utgivelsen sparker McLaren ut Glen Matlock, bandets eneste musikalske talent og låtskriver, og bytter han ut med tidenes dårligste bassist, bad-boy'en Sid Vicious.

Sex Pistols var et konstruert kommersielt produkt skapt av en dyktig markedsfører og provokatør, på samme måte som f.eks. Spice Girls.

Sex Pistols var en dårlig kopi av Johnny Thunders & the Heartbreakers, og Johnny Rotten/John Lydon, var bare en sint utgave av Lou Reed.

Faktum er at Sex Pistols langt ifra skapte punkrock, de ødela den. Punkrock hadde eksistert i flere år, og var iferd med å slå gjennom da Sex Pistols kom. Men Sex Pistols sitt dårlige rykte som destruktive, ubehøvlede bøller ga hele punkrocken et dårlig rykte, og derfor ble punkrock svartelistet på radio. Hvis man hører på f.eks. Rockt to Russia (Ramones) idag, er det uforståelig at den ikke ble en kjempehit, og mye av det er faktisk Sex Pistols' skyld.

Jeg ser også at du stort sett har ignorert New York-punken (bortsett fra Suicide), som er den scenen som formet det vi kjenner som alternativ rock og pop som finnes enda idag, som for det meste er inspirert av punk, new wave og post-punk.

Jeg er helt enig i at 1977 er et av rockens beste år, men det er først og fremst takket være New York-punken. Joe Strummer sier for øvrig i Ramones-dokumentaren End of the Century at hvis det ikke hadde vært for Ramones sin konsert på the Roundhouse i London 4. juli 1976, hadde det ikke blitt noe av punk-eksplosjonen i London. De fleste fremtidige "punk-stjernene" var der bl.a. medlemmer fra The Clash, Sex Pistols og the Damned.

New York-album fra 1977:
Richard Hell & The Voidoids - Blank Generation
Patti Smith Group - Easter
Johnny Thunders & the Heartbreakers - L.A.M.F. (tilgjengelig som dobbel cd med outtakes og alternative versjoner)
Ramones - Leave Home og Rocket to Russia
Iggy Pop - Lust for Life og The Idiot (innspilt i Tyskland med Bowie, men Ig var viktig på New York-scenen)
Television - Marquee Moon
Talking Heads - '77 (tilgjengelig som dobbel cd og dvd)
Blondie - Plastic Letters
Suicide - s/t (tilgjengelig som dobbel-cd med en konsert fra CBGB og den legendariske 23 minutes over Brussels)
Dead Boys - Young Loud and Snotty
The Misfits - Cough/Cool b/w She (single, tilgjengelig på Box Set fra 1996)

basse
2007-10-01Suicide

"Martin Revs nevrotiske noia-stemme" skriver du. Vokalisten i Suicide var og er Alan Vega. Martin Rev er den andre halvdelen av duoen og mannen bak den "rå elektronisk primitiv noise-pop på billige hjemmelagede synther". Just the facts man...

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo