Intervju: Zeromancer

groove har tatt en liten gjennomgang med Alex Møklebust om kontraster, realiteter og urettferdigheter.

- Man må bare tåle det, man må bite seg i leppa og ta det, sier Møklebust og lar det være liten tvil om at han har vært ute en vinterdag før.

Alex Møklebust har lang fartstid i norsk rock, og er stemmen bak en av norsk rocks største suksesser gjennom tidene. Seigmens epoke tok imidlertid slutt i 1999, og det var duket for et nytt kapittel i Tønsbergguttenes liv. For tre av de, Kim Ljung, Noralf Ronthi og Møklebust selv ble dette det nye bandet Zeromancer. Og det har ikke bare vært lett. Nå nesten ti år senere og med fjerdealbumet, Sinners International på passe avstand, passer det vel bra med en statusrapport.

Så hvordan er det å gi ut ny skive med Zeromancer nå?

- Det er vel en av tingene som ikke forandrer seg. Det er en spesiell greie, det handler om det stedet du er akkurat der og da. Det kan være et godt år, eller det kan være et dårlig år - det er som å gå opp til eksamen. Selv om du har fått en bra karakter året før så har det betyr ikke det at du gjør det like bra denne gangen. Det er en del av spillet, og noe av det som gjør det spennende.

Langt over streken

Men det har ikke vært en dans på roser å gå fra kritiker- og publikumssuksessen Seigmen til gothflørten og skuddblinken Zeromancer. Et band som sikkert kan bli tolket som misforstått og som et offer, men som hele veien har bestått av bevisste valg fra guttenes side. Føler de at det har vært mye motgang?

- Å ja, det er det liten tvil om. Det eneste lille plusset har jo kommet nå, og det har tatt over ni år, sier Møklebust.

Her i hjemlandet har man nemlig vært mindre overbevist, og brukt mye av tiden på å enten hetse eller ignorere bandet:

- Når man spiller i Seigmen, og tre stykker går videre til noe annet, så vil folk forbinde oss med Seigmen i ettertid. Og det skjønner jeg veldig godt. Det er det samme med band jeg liker og har likt og vokst opp med, det ble aldri det samme, med noen få unntak. Så det har jeg full forståelse for. Og dette var vi fullstendig klare over. Intensjonen med Zeromancer var å oppleve det vi ikke opplevde med Seigmen. Og det har vært utrolig morsomt sånn sett. Vi har på mange måter hatt mer suksess med Zeromancer enn med Seigmen.

Det er tydelig at Møklebust har brukt en del tid på å tenke på hvorfor Zeromancer har fått den behandlingen de har fått.

- Det var mye som skjedde, mye positivt der ute, men det var mye som var urettferdig her hjemme. Det som var sært er det at pressen var ute etter å ta oss. Og det begynte egentlig da det gikk mot slutten av Seigmen, da vi ville ut av Norge - da gikk det bare nedover. Vi har tatt vare på en del utklipp fra den perioden, og det var nesten uansett hva vi sa så var det tatt ut som noe negativt i pressen. Det er veldig morsomt å se det i etterkant, og hvordan det ble videreført til de grader til Zeromancer. Først var det alle de tingene som var sagt positivt om Seigmen som ble snudd til noe negativt med Zeromancer, sånn som for eksempel image. Seigmen dro jo dette langt den gangen, og fikk ros for at vi turte og kjørte på.

Men så snudde det?

- Ja, plutselig var det bare negativt. Bare dritt. Media begynte med trakassering mot oss, spesielt mot Kim og meg. Dette gikk på oss some personer, og gikk langt over streken, og det helt uten grunn. Det var oppslag der det bare stod dritt om oss to, og bare det. Dårlige omtaler må man tåle, men dette gikk for langt, sier Møklebust tydelig oppgitt over hvordan ting skjedde.

- Men jeg må bare påpeke igjen at når man driver med musikk så må man tåle mye. Det er snakk om smak og behag, om forskjellige oppfatninger. Hadde det vært en oppskrift på suksess så hadde alle gjort det, men poenget er at man må ha timing, flaks – så kommer dyktighet. Tenk om Seigmen hadde kommet nå for eksempel. Da hadde det vært en helt annen historie.

Seigmen: The Second Wave

Og etter at Seigmen gjenoppstod i Dødens Dal i 2005 og avsluttet gjenforeningen med en konsert i selveste Operaen, har det kanskje ikke blitt mindre snakk om gamlebandet i forhold til Zeromancer.

- Vi burde vel egentlig gitt ut plate i forbindelse med reunionen, men vi fulgte bare hjertene våre, sier en fornøyd Møklebust.

- Vi gjør det vi har lyst til å gjøre. Man kan si hva man vil om det, man gjør jo feil og sånn da. Men jeg har bestemt meg for at når alt er slutt og jeg ikke har noe på scenen å gjøre lengre, og etter at jeg nok har jobbet bak kulissene en stund, så vil jeg kunne sitte i en stol og tenke at jeg kan være stolt av alt. Stolt over innsatsen, stolt over at jeg ikke har slikket noen bak for å oppnå det vi har oppnådd. At det har vært på våre premisser. Om det er en teit ting å si, får være opp til andre å dømme, men det er viktig for meg.

Og det er jo beundringsverdig det som skjedde tilbake i 1999. Bandet kunne gjort omtrent hva som helst, men gikk en, så gikk alle. Det var vel uten tvil rart å gå fra Seigmen til Zeromancer den gangen. Var det rart denne gangen?

- Nei, kommer det kjapt og bestemt fra Møklebust. Det var veldig behagelig egentlig. Det er to vidt forskjellige ting. Vi gjorde en festival i Berlin med Zeromancer før konserten i Operaen, og en etter i Köln og det var en åpenbaring. Det var kjempemoro med reunion, men man måtte virkelig ha gløden for å gjøre den reunionen. Og ingen ville gå videre med det, til skive eller noe mer, på det tidspunktet.

Men selv om det var da, og det er relativt ferskt i minne, så trenger ingen gamle Seigmen-fans å gi opp håpet med det første:

- Vi kommer aldri til å si aldri, og hvis det er noe spesielt så kommer vi nok til å gjøre noe mer. Men det er et maskineri som må settes i gang, og det tar litt tid. Det blir ikke noe Seigmen på de neste 18 månedene i alle fall.

Kjempetungt å innrømme

Overgangen kunne kanskje fått mange til å gi opp og synes synd i seg selv, men det har aldri vært i tankene til Zeromancer.

- Vi har aldri vært vonbrotne - er man med på leken må man tåle det meste, sånn er det bare. Det blir selvfølgelig litt rar vinkling, men jeg har full forståelse for at man ikke liker plater, men vil vel påstå at i alle fall Zeromancer i en livesammenheng ligger godt over gjennomsnittet.

Og kontrastene er mange, også siden Zeromancer så dagens lys.

- Zeromancer har blitt et motstykke – på godt og vondt. For første gang nå er vi ikke på en major label, det er første gang vi ikke har hatt en 400-500,000 til å lage plate – vi hadde null. Vi gjorde alt selv i mitt studio. Vi ga ut plate på samme måte som da vi var unge og naive, og da var det ekstra gøy. Før har det vært mye på spill, man har forventninger som puster deg i nakken, og det påvirker deg til de grader til slutt. Og det er kjempetungt å innrømme, men det gjør det altså.

Det har uten tvil også vært en oppvekker på mange måter:

- Når du sitter på Singapore Airlines og ser på liste over Best Of Ballads, og finner Famous Last Words, vet du jo ikke om du skal le eller gråte. Det er jo et kompliment, men det blir liksom litt feil.

Og påvirket blir man nok av slike ting også, men slikt virker å ha liten effekt med tanke på videre satsing.

- Vi vil at ballen skal rulle. Vi har planer om å ha en ny plate klar til august om ett år - da må den være ferdig. Vi har virkelig fått blod på tann, og vi har tenkt å stå på fremover, så får vi se hvor det bærer.

Image og rockeverksted

Noe man legger merke til, både når man holder i en Zeromancer-utgivelse og når man ser bandet i sitt ess, på konsert, er image:

- Image var en utfordring denne gangen. Vi hadde jo ikke Warner bak oss denne gangen, så vi øvde på kvelden og hadde rockeverksted på dagen – vi måtte finne ut hva vi kunne få tak i, hva kunne vi reise med og hva kunne vi ikke reise med. Så da var det å være kreative og bygge og lage ting som virket, og ting som var praktiske. Jeg synes det er et hån mot publikum at du ikke viser at du har gjort det du kan.



Og det har virkelig ikke alltid vært like greit, men på Rockefeller for et par måneder tilbake beviste likevel Zeromancer til gangs at det lønner seg å ikke gi opp.

- Vi merker at vi bruker lengre tid på å lege at man er sliten, så det er helt klart tyngre å være på turne nå, men turneen gikk virkelig utrolig bra. Vi spiller hver konsert som om det skulle vært den siste konserten, og jeg er veldig stolt av hele gjengen.

Forsidebilde: Christian Roth Christensen/Presse.
Alle andre bilder: Christine Erlbeck, fra Zeromancers konsert på Rockefeller 21. mars 2009.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Broadway Project - The Vessel

(Memphis Industries)

Vinylens knitren, kjølige rytmers gyngen, smakfulle arrangementer. Sans + Sampling = Sant.

Flere:

Lalla Carlsen - Norges Revydronning
Noxagt - Turning It Down Since 2001