Øya for svingende!

groove skal selvsagt på Øya og vi gleder oss. Rapporter kommer underveis, men før det trekker vi frem godbiter fra programmet. Her er vår guide til det vi forventer blir årets høydepunkter. Ha en flott festival!

1. The Sonics

Verdens viktigste garasjerockband har gjort comeback drøye 40 år etter at de definerte lyden av råskåren galskap, hissige hyl og musikk som helt klart inspirerte til opprør og punk på syttitallet. Totalt oversett i sin samtid, men ettertiden har løftet bandet inn blant rockens viktige stilskapere, med et uttrykk som var kjappere, hardere og mer nådeløs enn noe fra sin samtid. Uten The Sonics er det vanskelig å se for seg band som The Cramps, Dead Moon og The Cynics. Og et hav av andre selvsagt.

Hvordan debutalbumet Here Are the Sonics, som ble sluppet i 1965, provoserte sin samtid kan man bare undre seg over, for i det herrens år 2008 er det fremdeles lite som kan måle seg med den kraftfulle galskapen som låtene Psycho, Boss Hogg, The Hustler og Witch representerer. Spør min far, som nylig holdt på å kjøre av veien da han uforvarende slo på stereoanlegget i undertegnedes bil med et snerrende The Sonics på lydstyrke 11. Det aller verste han noensinne hadde hørt, var meldingen derfra. Et godt tegn spør du meg.

I fjor stablet bandet seg på beina igjen, og besetningen bestående av originalmedlemmene i vokalist, låtskriver og keyboardist Jerry Roslie, gitarist Larry Parypa, saksofonist Rob Lind, i tillegg til trommis Ricky Lynn Johnson (som opprinnelig spilte i kompisbandet The Wailers, som selvsagt ikke har noe med reggae-røykskyen fra Jamaica å gjøre) og bassist Don Wilhelm skapte øyeblikkelig furore med konserter som viste at legendene fremdeles hadde energien intakt. Rapporter fra London i sommer forteller om eksplosive pensjonister som feide over et måpende publikum.

The Sonics på Øya kan da ikke bli annet enn fantastisk!

2. Grinderman

Nick Caves sideprosjekt som inspirerende og skittent blåste liv i en av verdens største nålevende rockeartister. Langt unna kontortid og veike ballader er Grinderman et kreativt dykk tilbake til desperasjonen og det hissige levenet som gjorde Nick Cave & The Bad Seeds til verdens beste band et par tiår tilbake. At Grinderman har gjort mørkets mester godt viser årets flotte Dig Lazarus, Dig!!!, der Cave sammen med The Bad Seeds tangerer gamle høyder.

I Middelalderparken vil vi få presentert hardtslående garasjeblues, skitten faenskap og hissige toner fra et band som rett etter Øya går i studio for å spille inn oppfølgeren fra i fjor. Om vi gleder oss? Noe så inn i helvete! Gullrekken Get it On, No Pussy Blues og Honey Bee fra en norsk scene for aller første gang vil garantert bli strålende – det tør jeg garantere.

3. Kung Fu Girls

Et av tidenes stiligste norske rockeband gjør comeback, og vi er mange som sparker høyt i glede. Oslo-bandet som tidlig på nittitallet leverte ballespark av fuzza pop, der debuten This Is The Kung Fu Beat fra 1993 er en merkestein i norsk rocks historie. At Øya har klart å lokke bandet sammen igjen er en liten bragd, og et ypperlig prov på bookingteft og kulturansvar fra den nyslåtte knutepunktfestivalen.

4. Fleet Foxes

Lyden av sommeren 2008 presentert fra en scene fremkaller varme smil, et lett bankende hjerte og harmoni herfra til pophimmelen. Seattles beste poporkester vil få fuglene til å synge og for en stakket stund forvandle trafikkmaskinen i Bjørvika til grønnfarget idyll, der sola bare MÅ skinne. Fleet Foxes og regn hører definitivt ikke sammen. Måtte værgudene også skjønne dette.

5. The National

Endelig skal jeg få sett New York-bandet som de siste årene har levert råsterke plater som Alligator og Boxer. I en blåfarget sfære lever bandet musikk med spor av Cohen, Cave og Tindersticks, men uten et sekund å fremstå som bleik etterligning. Tvert imot, originaliteten og den glødende melankolien er så vist ikke dusinvare. The National slår og glefser, og vil forhåpentligvis etterlate oss svimeslått av lykke etter sin konsert.

Slenger på et knippe til:

Sonic Youth kan lett levere årets konsert i Middelalderparken, men NY-veteranene har hatt en tendens til å spille rock på jazzfestivaler og utflippa og støyende frijazz på rockefestivaler. Man vet i grunnen aldri hva Thurston Moore & Co finner på, men la oss krysse fingrene for et eksplosivt sett der hitene dominerer.

My Bloody Valentine har også funnet sammen igjen, og tilbakemeldinger fra konserter i år tyder på at de britiske shoogazerlegende støyer så det holder. Husk øreplugger!

groove-favorittene i Okkervil River er det selvsagt all grunn til å glede seg til, og det samme må sies om de friske og ferske amerikanske indieduoene Dodos og No Age.

I tillegg til disse godbitene kan redaktør Hammers, som skal følge Magne J. som en hund på Øya, tipse om doomkongene i Sunn som skal spille ute(!), villbassene i Dark Meat og The Night Marchers som potensielle godbettar. Isis, Clipse og Yeasayer blir nok heller ikke ueffent.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Little Axe - Hard Grind

(Onu Sound)

En groovy blanding av dub og blues krysser Jamaica med Mississippi.

Flere:

Orchestra Baobab - Pirates Choice
American Suitcase - Summerman