#10: Kjendisharselas i de harde tredveåra.

Hvor står storsinn og overbærenhet i dagens satire? Bjørn Hovde trekker fram forbilledlige øyeblikk fra 1930-tallets norske revytekster.

Det er blitt en slags etablert sannhet at Rolf Kirkvaag var Norges første egentlige kjendis, i betydning medieskapt sådan. Med noen forbehold, f.eks. 20-30-talls radiopersonligheten "Lyktemannen" eller revykongen Ernst Rolf (Jada, han var svensk), er dette riktig i forståelsen av kjendisen som en personlighet skapt av og formet gjennom massemedia. Det som skiller Kirkvaag fra forgjengerne var ikke bare hans uhørte gjennomslagskraft, men hvordan hans popularitet rakk langt utover radioen, mediet som var springbrettet for hans berømmelse. Aviser, blader og filmavisene var fulle av Kirkvaagstoff, journalistene voktet hvert hans steg, og utvilsomt viktigst: Kirkvaag ble etter hvert mer kjent for å være kjent enn for hva han egentlig drev med. Slik sett er han vår første egentlige kjendis, men han var så langt fra vår første kjente person med klippekort i mediene. Forskjellen er bare den at Kirkvaag etter hvert ikke trengte å vise til noen annen prestasjon enn rett og slett å være - Rolf Kirkvaag.

I en tidligere artikkel i denne spalten nevnes forsåvidt revyforfatteren Finn Bø. Han hadde den våkne evne for "topikalitet" i sine revytekster som gjorde sangene til "instant hits" og slagere gjennom mange år. Norsk revys gullalder er for yngre generasjoner et nokså lukket felt på grunn av den samtidsforankring brorparten av materialet har. Sketsjen med Leif Juster og "mot norrmalt" er fortsatt grei å skjønne, men en sang som "Det skrek en fugl" av Finn Bø, framført av Einar Rose, er temmelig gåtefull hvis man ikke kjenner til den historiske konteksten:

"...eldre fugler som intet skyr,
måltrosten Darbow til Breslau flyr,
og hu Kirsten nattergal kan ty hen
til'n Henry Johannessen."

Hvis vi antyder at denne visas mange vers blant annet tar opp ståa i norsk operaliv på tredvetallet, Stortingets stipendiepolitikk, blir overstående utdrag kanskje litt lettere å henge på greip.

Siden det begivenhetsmessige opphav til store deler av norsk revyhistorie nå faller inn under historikernes virkefelt og kun åpner seg som tekster for den aktivt søkende og vitebegjærlige, er det interessant å undersøke noen av de mange sangene som ble skrevet om forne dagers kjente mennesker, det vil si de "kjendisene" som fortsatt har et navn i dag.

Vi skal først og fremst se på en tekst av Finn Bø, og jeg nevner at et stort utvalg av hans viser er å finne mellom to permer i "Jeg tar mig den frihet" som kom på forlaget Dybwad i 1946, illustrert av blant annet den store Ivar Mauritz-Hansen, mannen bak tegneserien Professor Tanke. Denne er innbunden, solgte godt og er lett å skaffe i antikvariatene for alt mellom ett og to hundre kroner. Bø var usedvanlig produktiv, hadde lang fartstid og holdt et skarpt blikk på aktuelle begivenheter for siden å mine dem for deres absurde sider og den menneskelige narraktighet som ble lagt for dagen. En rekke av 20/30/40-tallets kjendiser ble gjenstand for Bøs harselas. Mange av dem er i dag glemte størrelser i den allmenne bevissthet, som redaktør Ola Thomassen, forfatteren Elias Kræmmer, slakter Wilberg, skuespilleren Erling Drangsholt eller politiets "oppdagelseschef" Sveen. En og annen tidløs storhet finner vi da, og vi siterer fra visa "Har de set'n Hamsun no?":

Knut Hamsun kan ikke fordra journalister
han flykter såsnart som han tror de er nær.
Han gjemmer sig godt, så de sporene mister.
Man spør: Har de sett,
en mann med lorgnett
med strittende knebel og stripet jakett?
Har'i set'n Hamsun no?
Har'i set'n Hamsun no?
Har'i set'n Hamsun, her står vi i kø!
Ikke er'n i Lillesand
ikke i Tvedestrand
ikke er'n hverken på land eller sjø!
Respekt for pressen,
og kom med adressen!
Ja, denne dikter Hamsun er pokker til frø!

Bortsett fra stikkene til en innpåsliten journaliststand er det en personen Hamsuns plass i den norske offentlighet som kommenteres her. Eller skulle vi kanskje si; denne personens fravær. Hamsun var kjent for sin unnvikenhet under arbeidene med sine romaner, og stakk seg ofte bort på hotellrom i småbyer som Lillesand og Tvedestrand i flere uker i slengen. Hamsun var godt stoff for avisene i 20- og 30åra. Han var Norges mest navngjetne forfatter, virkelig den "romanens mogul" han selv ironiserer over i sitt dikt "Om hundrede år er allting glemt". Hamsun hadde vunnet Nobelprisen, deltok i samfunnsdebatten, satt med den største aksjeposten i det nylig etablerte norske Gyldendal (det var i praksis Hamsuns penger som gjorde "hjemkjøpet" av Gyldendal mulig) og var en svært fotogen framtoning i sine skreddersydde dresser, "stripet jakett", oppadstrebende bart og to meter på sokkelesten. Når han mellom skriveøktene beæret hovedstaden med besøk, var han godt nyhetsstoff der han strødde om seg med penger, holdt hoff og gikk "runden på huset" på steder som Speilen og Theatercafeen.

Visa harselerer videre med Hamsuns mystiske forsvinning i forbindelse med dikterens 70års dag. Forfatterforeningen hadde i forberedt en svær bankett, men:

Tenk at den styggen
han snudde oss ryggen,
og tenk det fine sølvkruset vi ville gi'n

Det blir stor ståhei hjemme på Nørholm over dette forsvinningsnummeret. Nørholm var "Hamsuns Aulestad", gården han anskaffet etter Nobelprisen for å realisere sine høytflyvende ideer om å leve i akt med natur, norsk historie og den bondestanden han mente utgjorde nasjonens ryggrad:

Da fruen til Nørholm om kvelden sku' køie,
da merket hun at himmelsengen sto tom.
Hun så overalt og hun lette så nøie.
Marie ble blek
under sengen hun kek,
tilslutt hun til pika i kjøkkenet skrek:
Har'i set'n Hamsun no? (osv...)
Ikke er'n i vedskuret,
ikke på stabburet
- Kanskje er'n i Segelfors by etter bær.
Ta paraplyen
og stikk bort i byen,
og spør konene ved vannposten om hvor han er.

Hamsuns Segelfors by er et fiktivt bilde på den type småbyer han selv søkte tilflukt i for å slåss med inspirasjonen til mursteinsromanene han skrev utover på 20 og 30-tallet. Etter "Ringen Sluttet" la han i 1936 pennen ned, bare for å løfte den sporadisk til spredning av edder og galle i pressen med ujevne mellomrom. Hamsun var nå blitt svært tunghørt og isolerte seg på et rom i annen etasje på Nørholm framfor på småbyens hotellværelser (Det er faktisk i denne nesten døve tilstand han begår sin eneste plateinnspilling, men det er en historie vi kan ta en annen gang). Soga om gårdbrukeren Hamsun og hans diverse praktiske og monetære bekymringer fyller et solid sideantall i den etter hvert volumiøse sekundærlitteraturen om Hamsun. Bildene av bonden Hamsun er forøvrig preget av adskillig utilsiktet komikk. Dresset opp som den rene bysprade poserer han på låvebrua, ved sin nyinnkjøpte traktor, på åkeren og foran de forskjellige bygningene. Ulastelig antrukket, fra kalosjene til den behattede issen, med et overskuende, verdensfjernt blikk, er det lite som minner om dikterens mest berømte fiktive karakter, nybrottsmannen Isak Sellanrå. Det er snarere en Markens Greve som tilfreds besiktiger sitt rike.

Finner de Hamsun til slutt? Det blir ikke lett, han er ikke i Segelfors, i Sirilund eller "I Æventyrland" for den saks skyld. Neida, han har som sine nyromantiske 1890-talls helter vandret ut i skogen, gått i ett med elementene:

...mesteren han søkte hvile og glemsel,
han vandret i skogen og skjemtet med Pan.
Med haren og Røskatten lekte han gjemsel
i krattskog og hekk,
og vips var han vekk.
Så ekornet ropte: "Hvor er han den gjekk?"

Til slutt dukker han opp igjen, i skjønn forening med sine litterære barn:

Tidlig på natten
da så jeg'n, da sat'n
jo like under høststjernen sånn klokken 12
sammen med Rosa
der satt de og kosa
sig, siden tenk så ga de seg livet ivold.

Måten Bø krydrer teksten med henvisninger til Hamsuns diktning, både i form av boktitler og fiktive karakterer, viser tydelig at det er i kraft av sin diktergjerning Hamsun har oppnådd sin plass i folks bevissthet. Hamsun er meritert, ingen moderne nullitet som er blitt berømt for å ha rapt, ravet i fylla eller pult på TV.

En annen feiret personlighet på 30-tallet var billedhoggeren Gustav Vigeland. I årevis var han opptatt med anleggelsen av Vigelandsparken, et prosjekt som var svært kontroversielt i sin tid. Skulle det brukes så mye offentlige midler på en park når så mange sosiale formål skrek etter manglende penger? En tidløs norsk problemstilling, altså. Ideologisert og jantelov-infisert, smålåten og misunnelsespreget var debatten om Frognerparken, men til forskjell fra i dag var datidens politikere ikke vinglete opportunister som snudde kappen etter hver minste bris i massemedia. Parken ble ferdigstilt - nå er det disse politikernes etterfølgere i Oslo rådhus som lar parken forfalle i den nærmest religiøst avholdte markedsliberalismen navn. På 30-tallet betraktet mange Gustav Vigeland som en selvbestaltet ener som ga blaffen i alt annet enn sine storslagne drømmerier om å realisere et gigantkunstverk på Frognerjordene. Parhestene Arne Feldborg og Bias Bernhof tok utgangspunkt i denne oppfatningen i sin vise "Vigeland". Der Hamsunvisa til Finn Bø ikke levde så mye ut over samtida, ble "Vigeland" en slitesterk slager for hurragutten Einar rose. Han framførte den i nærmere 40 år, og toppet det hele med en fjernsynsopptreden på seint 60-tall der han spiller Vigeland i atelieret, dresset opp i kunstnerens umiskjennelige habitt: Kraftig, bar overkropp, romslige bukser, hammer og meisel i hand, kneisende panne og lett oppadvendt mine. Den røslige Roses fysikk hadde adskillig til felles med Vigelands egen tette korporalitet. De som har sett dette innslaget (Det har vært kjørt i reprise en rekke ganger) kan bare sammenligne Roses Vigeland med mannen selv i for eksempel Tone Wikborgs nylig utkomne Vigeland-biografi. Selve sangen er å finne på en billig-CD som har vært i salg noen år. Jeg har ikke denne selv og jeg kjenner ikke serienummeret, men spør i sjappene - den finnes, og gir et bra tverrsnitt av denne unike norske legendens repertoar. "Vigeland" er altså et av Roses glansnumre og teksten har overlevd sin spesifikke historiske kontekst forbausende godt. Den starter med en Wergeland-parafrase (sangen skal da også synges på melodien til "Nisser og dverge") og hopper umiddelbart fram til 30-tallets samtid. Referansen til Dagbladet er rett og slett en nærmest refleksaktig benevnelse av allting "kulturradikalt". I inneforståtte kretser var navns nevning av denne avisa nok til å betegne et helt verdi-paradigme (for ikke å snakke om mye styggedom):

Nisser og dverge
bygger i berge
men jeg skal hugge dem alle her ut.
Mens kunstnerne ståker
og "Dagbladet" bråker,
sprenger jeg Tørtberg i lufta med krutt.

(Tørtberg var navnet på et småbruk som lå ved den høyden i Frognerparken om vek for monolitten og omliggende skulpturgrupper).

Ja, jeg skal bore
dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint.
Skjeive gestalter,
som humper og halter,
det er ikke pent - men de'r liddeli fint.

De tre siste setningene her oppsummerer debatten om "moderne kunst" og eliten versus folkets oppfatning av hva som er vakkert i kunsten. Vigeland står på sitt, det er ikke måte på storhetsvisjonene:

En port skal det være,
men ikke no' gjerde.
Folket skal, pina dø, se hva jeg kan.
Mormor og farmor
skal hugges i marmor
og settes på toppen og stråle ut vann.

Folk ska'kke lenger
øse ut penger
til brød og kaffe, nei still dem i kø
på traller og vogner
og kjør dem til Frogner.
For her skal dem jaggu få steiner for brød.

Det er ikke vanskelig å danne seg inntrykk av temperaturen i debatten omkring Frognerparkens anleggelse utfra disse versene her. Vi hopper over noen linjer som mest har triviainteresse og får så ytterligere beskrevet kunstnerens hemningsløse ego. Selv om fjellene smuldrer under Vigelands hammer, han er elementenes betvinger:

Dovre skal beve
under min neve.
Snøhetta den skal jeg meisle og slå,
bryne og bende,
til slutt skal den ende
som Venus fra Tørtberg med Torghatten på

Når sju tusen jækler
om to hundre sekler
står ferdig på Tørtberg, da faller det vel
en sten fra mitt hjerte
og den skal jeg knerte
og hamre og slå til monument av meg sjæl.

Etter nok en variant av verset ovenfor ender visa opp i noe skikkelig surr som tar brodden i satiren ut av visa:

Nei, hvor det spruter
i topper og nuter!
Kolsås skal bli monolitt eter litt.
Jeg hugger ut byster
og pomper og bryster,
til jeg blir så gammal at jeg står på sprit.

Vigeland og Hamsunvisa er like i det at de prioriterer merittene framfor personlighetene til de satiriserte personene, selv om Feldborg/Bernhoft går adskillig lengre i sin harselas med personen Vigeland enn den høfligere Finn Bø gjør i forhold til Hamsun. Ingen av de omtalte burde ha grunn til å føle seg tråkket på, de er snarere gjort til gjenstand for et slags offentlig hoffnarreri som kommentar til keisernes varierende grad av påkledning. Dette er revy og slagertekster med samtidshistorisk forankring, den ene en døgnflue, den andre en slitesterk slager. Begge er fri for den plumpe lytehumoren og privatlivsorienterte "satiren" som i stort monn har tatt over i vår tid. Dagens unge "stand up"-komikere mangler tilsynelatende den modenhet og smule livserfaring som er helt essensiell for å kunne se sine subjekter med storsinn og overbærenhet. Uten slike kvaliteter vil all samfunnssatire falle plumpt til bakken og ende opp med å handle mest om "komikerens" eget oppmerksomhetsbehov. Otto Jespersen, en velfødd, overbetalt og irrelevant vestkantsblemme, brenner amerikansk flagg på TV2? Patetisk.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo