#20: Verdens største sanger

Denne gangen går Hovde opp fotsporene etter The Great Rouvaun, en av de store sangerne fra Californias Sunset Strip.

Glem Pavarotti, glem Elvis og Sinatra, glem Caruso, Tony Bennett og Barbara Streisand. Tittelen "Verdens største sanger" tilhører den ene og uforlignelige... Rouvaun! Hvem er han, spør vel den vantro leser seg. Jo, Rouvauns "claim to fame" er å ha hele to amerikanske presidenters "Seal of Approval" som verdens største sanger. Både Lyndon B. Johnson og "Tricky Dick" Richard Nixon var samstemte i sin berøm over den ellers obskure sangeren. Begge så Rouvaun opptre i sitt naturlige element, nord-California, vuggen for hans suksess og arena for hans triumfer. Tross unison beundring fra store deler av vestkystens musikkmiljø og en nysgjerrig platebransje, ble det aldri til noen skikkelig karriere for Rouvaun. Han forble et californisk nattklubbfenomen med en og annen avstikker til nabostatene for opptredener på hoteller og casinoer.

Hvem var Rouvaun? Alle så ut til å ha blitt fanget inn av mannens personlige utstråling. Presidentkonsertene fant sted under offisielle besøk fra Det Hvite Hus til delstaten, i rekreasjonstida etter at de politiske samtalene var over. Nixon fikk følge av daværende guvernør i California, Ronald "ol' Ron" Reagan ned på en "swank" nattklubb hvor Rouvaun opptrådte. Etterpå småpratet Nixon med pressen, sukket resignert over nærgående spørsmål om Vietnamkrigen, men avrundet med gla'nyheten om at han hadde oppdaget sitt livs sanger: Mannen med fløyelsstrupen, solskinns- og appelsinstatens egen Rouvaun. Senere ble Nixon kompis med Frank "ol' Blue Eyes" Sinatra, forsøkte å verve Elvis "The King" Presley for seg og nasjonens forvirrede ungdom, la et egg i form av Watergate-innbruddet, gikk av i vanvære og forsvant. Tenkte Nixon noen gang senere på den karismatiske sangeren som en gang kastet litt solskinn inn i presidentens formørkede sinn? Dengang han hygget seg med gode venner blant republikanske kjernevelgere som Reagan, John "Big Duke" Wayne og Bob "ol' Ski-Nose" Hope?



Rouvauns eneste kjente LP ble utgitt av det lille vestkystselskapet Kalamo cirka 1970 (KALAMO 42525). Utstyrsmessig er den ikke mye å snakke om. Typisk amerikansk pulpbasert pappomslag med svarthvitt trykk og dårlig fotorepro. Det er slike plater billigbinger over hele verden var fylt med dengang LP-plata hersket i platehyllene. Studerer vi låtoppsettet finner vi nattklubbentertainerens standardrepertoar, svisker og slagere som Bernstein/Sondheims Somewhere, Gilbert Becauds What Now My Love, Norman og Cheryl Kayes Strange My Love og flere i samme gata. Dette er musikk for avkobling over drinks, for sivilisert småfyll over dyre kanapéer på restaurantbord som er bestilt tre uker i forveien. Oppsiktsvekkende nok er hele b-sida arrangert og dirigert av den navngjetne orkesterlederen Ernie Freeman, som på denne tida kunne se tilbake på et svært framgangsrikt tiår som arrangør for Sinatra (blant annet på My Way), Dean "Dino" Martin og et dusin andre navn på underholdningsbransjens a-liste.

Dette styrker antagelsen om Rouvaun relative status, selv om han teller blant pophistoriens absolutte marginalia. Han synger som han skal: Uhyre schmaltzy, overfølsomt, hulkende og stønnende. Han geberder seg som en elefant i et glassmagasin i sin bastante omgang med presumptiv følsom sanglyrikk. Rouvaun tilhører tradisjonen av kraft-croonere som legger alt, absolutt alt, i en tolkning. Disse kara synger med hele kroppen og lar tårer og saliva flomme generøst over et bergtatt publikum. Det er den italienske operas tenorhelt omgjort til popsanger, den (ofte) overvektige, gråtkvalte, intense smørsangeren som hulkesynger om jomfrunalsk kjærlighet, fraværets smerte, hans elskede gamle mammas fabelaktige minestrone og gledene ved det enkle liv. De som har sett Woody Allens Broadway Danny Rose kjenner parodiutgaven av denne type sanger, personifisert i Nick Apollo Fortes avdankede croonerfigur.

Rouvaun er avbildet i all sin runde framtoning på platas omslag. I følge baksideteksten var han en "165 pound, rugged good looking 6 footer", og det synes. Håret er avstivet med en raus dose grease og kjemmet i en baaad sideskill. Ansiktet bærer preg av slåssing og et innestengt bråsinne. Nesa har vært knekt minst én gang og det lett gjenknepne draget over øynene vitner om en mann som er vant til å gjengjelde fiendlighet. Resten av typen står i stil: Lærjakke, ditto bukser og støvler. Rouvaun var motorsykkelentusiast og kledde seg etter forbilde av Marlon Brando i The Wild One. Det eneste som mangler er Brandos corny skinnlue, men da bildet vært pur Tom of Finland og Rouvaun et ikon for lærhomser i downtown L.A. Det hadde han muligens satt mindre pris på, for Rouvaun var en gammeldags heterofil man's man. At han poserer i en lummert erotisk homosetting på en stubbe i parken midt på natta, opplyst av noe som like gjerne kan være billykter som kamerablitz, gir assosiasjoner til nattlig cruising og dulgte møter mellom menn i byparkens mørke hjørne.

Slike hentydninger kan ha ligget fjerne for Rouvaun. Studerer vi låtoppsettet finner vi en analog som lå Rouvaun hjerte adskillig nærmere. Han framfører The James Dean Theme (Evans/Livingstone) fra dokumentarfilmen The James Dean Story, og det er helt i tråd med femtitallets rebell og motorsykkelbølle-stil Rouvaun framstår. Kan denne insisteringen på et på 70-tallet helt anakronistisk image ha vært grunnen til at Rouvaun aldri fikk noe gjennombrudd? Eller var Rouvaun for mye av en "homeboy", at han egentlig var fornøyd med livet og ikke søkte berømmelse utover den heltestatus han opparbeidet på klubbene nedover Hollywoods berømte Sunset Strip?

At han identifiserer seg med Dean og Brandos rollefigurer er ikke å undres over. Et blikk på Rouvauns biografi gir ham passform som hånd i hanske til 50-tallets forestillinger om ungdomsuro ("Teenage Rebellion") og sosial mistilpassethet (Social Misfit). James Deans sytende tenåringsmonologer i den stilige, men snakksomme og pompøse Rotløs Ungdom (Rebel Without a Cause) er en grei innfallsvinkel til samtidas forståelsesrammer rundt ungdomsproblematikk. At den 24-årige Dean var for gammel (og så enda eldre ut) til å agere tenåring så ikke ut til å bryte illusjonen til de tusener av amerikansk middelklasseungdom som hadde bil, dame og romslig ukepengebudsjett.
-What're you rebelling againt?
-What you got?

Rouvaun hadde proletære røtter. Som både Richard Burton og Charles Bronson kom han fra et hardt og nøysomt gruvearbeidermiljø. Han ble føddt og vokste opp på landsbygda i Utah, men slapp å krype ned i gruvesjaktene. Istedet begynte han å opptre på lokale basarer, jubileer og andre sammenkomster fra femårsalderen. Hans klare, sterke og sonore røst smeltet hjerter og gammel og ung, og veien var ikke lang til nærmeste lokalradio. Han oppnådde et ikke ubetydelig ry innen Utahs statsgrenser som et slags vidunderbarn, og var stjerne i sitt eget TV-show som 12-13 åring. Dette var i fjernsynets barndom da de fleste sendinger gikk på direkten, noe som gjør at så godt som intet materiale med Rouvaun er bevart fra denne tida.

Som tenåring var Rouvaun en "personlighet" i Utah, en b-kjendis som kledde seg flamboyant og avstikkende. Slik straffer seg på bygda og snart begynte lokale bøllefrø å yppe seg på TV-kjendisen og oppkomlingen. Samtidig gikk berømmelsen Rouvaun til hodet og han la an på å lage kvalm i klasserommet, kalle foreldregenerasjonen "squareheads" og bli en "rebell" slik forbildene Dean, Brando og Sal Mineo agerte på kino. Han slåss med den lokale gjengen i beste West Side Story-stil, "burna" med biler og feis oppetter gatene med sin nyinnkjøpte Harley. 50-tallet var tiåret for "juvenile delinqueny", et nylig definert sosialt fenomen som oppnådde kolossal bekymring og mediaomtale noen hektiske år. Ungdomsforbrytere ble definert som særdeles uønsket hår i suppa for den gjennomsnittelige middelklasseamerikaners drøm om forstadsutopia, og det gode, friksjonsfrie liv. Eisenhower-amerikas fremadstormende menn i grå flanelldress var hardt arbeidende, puritansk innstilte og materielt ambisiøse med hjemmeværende hustru og dyktige barn som delte denne drømmen. De trengte en Brando/Dean/Rouvaun i huset som de trengte et massivt overtrekk på kontoen eller degradering på arbeidsplassen. Fenomenet "restless youth" ble analysert opp og ned. Et utall bøker så dagen, forfattet av høytravende doktor ph.d-typer med tyskklingende navn og hvit legefrakk som lot seg avbilde med hornbrille og pipe på bokomslagene. Populærkulturen fikk (overraskelse!) mye av skylda for ungdommens utakknemmelige uforskammethet, hærverk, bråk og utagerende oppførsel: Rock'n'Roll, drive-in kinoens vulgære b-filmer, beatnick-litteraturen, cannabis, pornoblader og så videre, og så videre. Den navngjetne Freudeleven Dr. Frederick Wertham ledet fjernsynsoverførte høringer foranstaltet av det offentlige mot tegneserieindustrien. I deres vake fulgte demonstrasjoner, bok(blad)bål, innføring av streng selvsensur og generell nedgang i hele bransjen. De tidlige rockeartistene fikk en stemoderlig behandling av det etablerte og ble skydd like hardt som de perverterte tegneseriene som forgiftet de unges sinn. Alt dette, og senator Joseph McCarthy også, selv om det må sies at denne korsfareren mot alt som luktet av kommunisme, etterhvert falt for eget grep og ble kledt naken i beste sendetid. Joda, Rouvaun var en av de farlige gutta, en motorsykkelkjørende, rockdiggende bajas, "hell bent for no future", en "bad ass" god som noen. Up yours, motherfucker.

Teksten på LP-coveret beskriver tenåringen Rouvaun som en "quiet but exitement seeking youth", et motsetningsfylt sinn hvis "moods you really could never follow". En vakker dag på slutten av femtitallet hoppet han likegodt på sin Harley-Davidson og dro mot California. Han så seg aldri tilbake. Bak ham lå rastløse ungdomsår hvor den tidlige berømmelsen bleknet i takt med voksende notoritet som ungdomsversting og troublemaker. En årle morgen ankom han Los Angeles og brølte nedover det som skulle bli hans fremste arena i årene som fulgte: Sunset Strip, Hollywood.

De færreste impresarioer, agenter og showbiz-typer i L.A. hadde hørt om "The Great Rouvaun" (Kalamo Records sin karakteristikk), men han sang seg opp i restaurant- og nattklubb-bransjen. Det navngjetne Whiskey a go-go (tenk Frank Zappa, Big Brother and the Holding Company, Eclection og de fleste andre navnene i vestystrocken på sent 60-tall) booket etter hvert Rouvaun og fant at de her hadde det perfekte fluepapir for et etablert middelklassepublikum som ville være "with it" men ikke helt fikset de langhårede rockernes eksesser. Rouvaun sang så det ljomet i restaurantveggene og ikke et sete var tørt etter denne karismaklumpens innlevede framføringer. En kar fra Beverly Hills-operaen (joda, de har sin egen regionsopera i Beverly Hills, akkurat som i Kristiansund og Brumunddal) la merke til en stemmeprakt som selv det mest ubehøvlede publikum var i stand til å målbinde. Snart oppnådde Rouvaun for operaens smaksdommere i Beverly Hills Opera Company, en bragd han skulle gjenta igjen og igjen. Det kultiverte publikummet som sognet til operaen i distriktet var business- og showbiz-eliten som ofte trengte lettere stoff til adspredelse fra en tøff hverdag i film- og TV-bransjen enn tunge Wagner-operaer og endeløse dødsscener i italiensk 1900-talls opera. Rouvaun la opp et konsertrepertoar av det "lette" slaget, arier fra Figaros Bryllup, Verdi og Donizetti, høydepunkter fra Madame Butterfly, alt taffelvennlige operasvisker med høy gåsehudfaktor som sosieteten kunne nyte til sprudlevannet mens herrene duppet av og fruene raslet med juvelene.

Anledningen var av det selskapelige slaget, gjerne lagt til helga med derpåfølgende cocktailparty. Resten av uka opptrådde Rouvaun på en allsidig arena av utesteder, barer og klubber, hele lysløypa ned. Kanskje fant den urolige sjelen et hjem her, en arne for sin flamme? Alderen har muligens også bidratt til å roe gemyttet, Rouvaun kan ha funnet sin fredede øy i form av nattklubbenes omkledningsrom og de sene netters biljardspill i innrøykede kjellerbuler etter en godt mottatt konsert på Whiskey a go-go. Kanskje tok han en drink med gutta og mimret om Nixon mens han blåste røykringer og fant seg komfortabel med å leve i kallet fra sangen i Los Angeles' nattlige gater.

Etter triumfene ved Beverly Hills-operaen fikk selveste The Met - Metropolitanoperaen nyss om The Great Rouvaun. Men vår venn hadde ingen hast med å bestige denne mest prestisjefylte av tinder innen amerikansk opera: "Maybe in a few years, right now I love pop music and I'm not ready to settle down to the opera kind of life."

Dette er så langt vi kan følge Rouvaun altså fram til utgivelsen av hans første LP på Kalamo Records. Hvor ble han av? Kanskje steg han atter opp på motorsykkelen og suste avgårde mot horisonten og nye soloppganger. Hvis du skulle treffe på en type som kan minne om gamle Rouvaun, gir platecoveret disse vitalia til eventuell identifikasjon: "Rouvaun loves motorcycles, speed, the ocean, mountains and the dessert (sic!), rock & roll and r & b music, semiclassical and opera and any good song. He likes steak, corn on the cob, baseball, football, sports cars and a feeling of freedom."

Hva kan vi si? What a guy!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Senjafestivalen 2014

Strålende konserter, fantastiske omgivelser, sol og føling i fjæra tre dager til ende. Tragedien kom noen uker senere.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

DRUMMER WANTED - NORGES TURN...
26.06.14 - 22:35

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo