80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe

- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.

(Faksimile: Rockheim)
Å skue tilbake er ikke et spørsmål bare om hukommelse, men også om det kognitive apparatets evne til å oppta informasjon fra hendelser rundt seg. Noen vil ikke legge merke til at et godstog kjørte gjennom stuen, mens andre vil få inspirasjon til å skrive NSB sin historie bare ved å se på at en bille beveger seg sakte over stuegulvet. Slik sett er det en del etablerte ”sannheter” som må imøtegås med sakte fot. Hva er fortiden, subjektivt sett? For mange noe pinlig som du må dekke over. Eller noe kjedelig som du må overetablere som den reneste Indiana Jones film.

Disse tankene slår meg idet jeg har foran meg to dokumenter som tar for seg 1980-tallets post-punk: samleplata ”Maskindans - Norsk Synth 1980-1988” utgitt 2009 på Hommage Records og boken ”Norsk Post-Punk 1980-1985” av Trygve Mathisen, utgitt på Vega Forlag 2011. Hvor representative er disse to utgivelsene for en epoke i norsk musikkhistorie? Hva er det som har blitt utelatt, enten med vilje og/eller tilfeldig? Hva er det som blir sagt som man kan være enig/uenig om i forhold til selvopplevde ting fra nettopp denne tiden. Er disse to utgivelsene kultur-ideologisk og/eller politisk motivert? Hva er vitsen med å utgi disse to tingene?

Ta f.eks. samleplater. Samleplater er en tvetydig affære. Gir de noe godt innblikk i en artist, gruppe eller et musikkfenomen? Selvfølgelig ikke. På enhver samleplate vil bare de beste tingene bli utgitt, uansett hvor dårlig den musikalske porteføljen til en artist er. Det som understreker nettopp dette faktum er at det finnes samleplater utgitt hvor man bare har samlet dårlige, idiotiske, latterlige og mislykkede sanger av en eller flere artister. Den amerikanske samleserien ”Dr. Demento” er et godt eksempel. Samtidig har vel alle og enhver stusset over en utgivelse ved navn ”The Best Of…” eller ”Greatest Hits” til en artist som bare hadde en slager og siden forsvant ut i total obskuritet. Langt verre er det med samleplater som gir seg ut for å dokumentere en tidsperiode og eller en musikalsk epoke. Ingen vil være fornøyd med slike; alle vil gnåle om hvorfor den eller de artistene er utelatt, eller hvorfor den låten er utelatt, etc. Og selvfølgelig er det folk som står bak disse samleplatene, plateselskapsfolk, musikkjournalister eller artistene selv, som agerer som konsil i forhold til hva som skal presenteres som musikalsk materiale, representativt for en tidsepoke. Da er spørsmålet: Hva vil man med å gi ut en samleplate som ”Maskindans” og en bok som ”Norsk Post-Punk 1980-1985”? Hva vil man med å gi ut denne informasjonen?

Undertegnede var 16 år i 1977 og fulgte utviklingen fra 77-punk og videre utover til post-punk utover 80-tallet. Til de av dere som også påstår å ha vært der i samme tidsperiode og som vil glorifisere denne tiden, nettopp til dere er denne artikkelen skrevet. Den er også skrevet som en kommentar til de som ikke var der, yngre generasjoner som har vokst opp med svada, bløff og rent tullprat om en epoke som noen har lært seg å tro på som en slags gylden tidsalder.

Derfor vil denne artikkelen være en subjektiv og personlig dokumentasjon på hvordan en tidsepoke kan oppfattes, spesielt når en står utenfor og ser på - noe som vil gi et mer distansert og kanskje objektivt syn på ting enn de som står med hodet rett inn i veggen og stirrer seg blind på byggverket. Slik sett vil artikkelen bli personlig, ofte basert på egne opplevelser, i tillegg til visse påpekelser som vil bli gjort i forhold til relevant kildemateriale. Artikkelen vil derfor ikke handle om plateutgivelser, konserter og/eller artister/grupper men vil i stedet ta for seg holdninger, tilnærminger, attityder, kulturell praksis og væremåte fra post-punkens verden på 80-tallet. Innom en verden av rock og post-punk er det mye, og det sier seg selv at det kan bare gjøres ganske overfladisk og subjektivt, derfor er denne artikkelen utelukkende polemisk og påpekende, og ikke et forsøk på en analyse eller et kulturjournalistisk bidrag.

Spøkelseshus til salgs
Kom punken i 1976-77? Leser man i forhold til kronologiske fakta så gjorde den det: Damned og Sex Pistols begynte å utgi singler og LP'er på den tiden. Men det er jo ikke det som er poenget. Hvor var punkerne? Hvem var de? I Norge var de ihvertfall veldig få. Rapportene om punkrock i norske media kom enten fra kulørte ungdomsblader som Det Nye, pornoblader som KriminalJournalen og Aktuell Rapport, eller med små, generelle innslag i boulevardpressen (Dagbladet/VG, en sjelden gang i NRK). Fellesnevneren for dem alle var Skandale, Sjokk og Sex. Og det viktigste: norske medier presenterte punkrock-fenomenet som noe genuint britisk. Det ble aldri påpekt at det skulle være et norsk punkrockmiljø i Norge i 1976/77.

Undertegnede var 16 år i 1977 og tok punken til sitt hjerte. Punkrockens apolitiske nihilisme og dens primitive fornektelse av ferdigheter appellerte sterkt. På 70-tallet, før punken gjorde sin ankomst, var det to harde krav som ble stilt til alle som ville inn i rockemusikkens verden.

Nr. 1: Ferdigheter. Det aller beste var at du var en vidunderbarn, en virtuous på ett og eller flere instrumenter. Folk som ble sett opp på i nettopp denne kategorien var Mike Oldfield, Rick Wakeman, Keith Emerson. Jo bedre musikkutdannet du var, aller helst ved en velbeslått musikkkonservatorium i Wien eller New York, jo bedre var det. Og dette skulle jo også gjenspeiles i musikken: en albumutgivelse med slike folk var som regel påkostede greier, som kunne ta årevis å komponere, produsere og mikse. Dermed sagt, undertegnede hadde ingenting i mot progressiv/symfonisk rock og andre nært beslektede genrer. Jeg hørte mye på Yes, ELP, Gentle Giant, m.fl. på 70-tallet - og sluttet ikke med det fordi om jeg på samme tid likte punkens ankomst. Men en slik holdning hørte med til unntakene. Husker at jeg spurte en svoren Genesis-tilhenger i 1978 om hva han syntes om Sex Pistols. ”Det er jo bare bråk”, sa han surt.

Nr. 2. Utstyr: På 70-tallet var det store krav til utstyr. De som ville starte rockeband skulle ha topp utstyr, det dyreste og mest avanserte måtte til. Før en nystartet gruppe hadde så mye som spilt åpningakkorden på ”The Musical Box” av Genesis, så var de i bunnløs gjeld, ofte flere hundretusener, noe som var mye penger på den tiden. Dette gjaldt uansett hvilken genre innom rockens verden du ville inn i. I Beat nr. 7, 1986 blir dette påpekt i et intervju med Richard Butler i daværende Psychedelic Furs, som sier: ”På 70-tallet virket det nærmest umulig å danne et band. Genesis og Yes satte normen med tonnevis med kostbart utstyr - det ville ta år å spinke og spare seg opp til bare en av Rick Wakemans maskiner. Det virket passiviserende på folk.”

Med inntoget av punkrocken ble dette snudd opp-ned. Om du ikke kunne spille instrumentet ditt, og om du spilte på en sur gammel dørmatte av en ustemt elektrisk gitar, gjorde det ikke så mye. Slik jeg så det innførte punkrocken spenning og frihet inn i rocken igjen.

Men min tilnærming til musikk som fenomen har bestandig vært av komplementær art. Dvs. det skal gå an å like forskjellige musikkstiler på en og samme gang. Det var ikke god tone på 70-tallet og det ble tabu på 80-tallet. Og undertegnede tok denne friheten til å være mangfoldig. F.eks. var det ikke noe problem å ha langt hår og å gå i fillete dongeriklær - og samtidig like punkrock i '77. På den tiden gikk det an å like punkrock uten at det medfulgte noen stalinistiske krav om hvordan utseendet ditt skulle være.

Hva som angikk punkrock-plater så var det sjelden vare i Norge på den tiden. Derfor bestilte jeg plater pr postordre fra England (ettersom de ikke fantes på markedet i Norge), leste engelske musikkaviser (ettersom vi ikke hadde norske musikkaviser før 1978 med etableringen av Puls og Nye Takter), og hadde kontakt med de få som på den tiden var interessert i punkrock i Norge.

En som jeg kjente da, Geir Arne Olsen alias Leon Latex alias Leonard Borgzinner, var som undertegnede gammel sci-fi entusiast fra miljøet rundt det norske magasinet Nova. Borgzinner var til å begynne med også entusiastisk overfor punkrocken men endte - som meg selv - opp med å bli skuffet og å droppe ut fra hele elendigheten. Borgzinner ga ut et aldeles ypperlig magasin på den tiden: 666. Ett nummer kom i 78 og ett i 79. Dette magasinet må være en av de beste publikasjonene som har kommet ut i Norge, i forhold til forståelse av rocken i kulturjournalistiske vinklinger. 666 nr 1 har den definitive artikkelen om punkrock i forhold til hvordan man i ettertid kan gjøre en analyse av hvordan man oppfattet punken på den tiden. En 16-siders artikkel om punkrock i 1978 var sjeldne greier! Og dette var ikke en overfladisk sjokk&skandale-fortelling. Det var en analytisk artikkel hvor Borgzinner prøvde å spore røttene til punkrocken, presentere forskjellige forståelsesvinklinger, trakk inn ulike fortidige og samtidige kontekster, bl.a. forskjellige eksperimentelle avantgarde-musikkstiler, m.m. Borgzinner skrev like godt og naturlig om Sex Pistols, Throbbing Gristle, Brian Eno og Sham 69 i forhold til hvordan man kan forstå punkrock. Undertegnede hadde inntrykk at av de fleste punkrock-interesserte i Norge leste dette magasinet, og ga Borgzinner stor autoritet til tross for hans ganske harde livsfilosofi som han presset mellom det hele. Slik sett er 666 heller ikke en ”fanzine”, dvs noen usle stensilfiller men et profft magasin i A4-format med bra trykk og fin layout. Det er heller ingen tvil om at Borgzinner skjønte tegningen med punkrock, han skriver på side 26: ”Vi skriver '78 og samtidshistorie som må bli sammendrag og antydninger. Den første epoken er over, sikkerhetsnålene er forrige års greie og punken er desentralisert. Hvem har overlevd, hva gjør de, hvem fortsetter, hvorhen?”

Det var en særdeles god observasjon, nesten visjonær, noe som bringer oss videre til...:

Kompost-punk
...1979. Punkrocken forandret karakter fra og med dette året. Punkens nihilistiske filosofi og verdensforakt opphørte. Plutselig skulle punkrocken være politisk. Det var ikke måte på. De som før hadde avskydd punkrock og kalte musikkformen og dens utøvere for fascistisk/fascister, stort sett folk som var gamle hasj-innsvøpte 70-tallsfrikere, SV-ere, AKP-ml'ere og andre museumsgjenstander, begynte å digge punkrock, som nå gikk under navnet new wave (på norsk ”nyveiv”). Mye av dette skyldtes nok The Clash. Deres agiterende venstrevridde tekster og uttalelser om at de var kommunister banet veien for bakstreverske konstellasjoner. Grupper som Crass og Dead Kennedys dukket opp med en klar politisk agenda, pekefingermoralisme, livsstilspåpekelser og ideologiske hentydninger. For undertegnede var dette 70-tallets AKP-ml og den progressive visebølgen på nytt, bare med elektrisk utstyr. Det var umulig å ikke se linjen mellom en MAI-plate fra 1970-tallet og en plate av Dead Kennedys. Det jeg reagerte mest på var propaganda-maskineriet: MAI-platene og Kennedys-platene hadde det til felles at det medfulgte massevis av innlegg, ofte i avisform, hvor man påpekte hva som var galt med verden i pseudo-layout collage-aktig form. Men nåde deg hvis du påpekte denne likheten for noen av punk-menigheten. Anarkistjævler som undertegnede som hadde blitt stigmatisert som ”høyreavvikere” av rigide AKP-ml fjols og SV-puddinger, måtte nå finne seg i at man sto side ved side i platebaren og lyttet til punkplater sammen. Ikke faen, jeg meldte meg ut og gikk.

Det var flere andre som gikk også. I publikasjonen 666 nr. 2, 1979, gikk Borgzinner inn på dette i en artikkel som het ”Bursjoasi I Oslo”: ”Beklager også at dette ble surmaget: Det skyldes skuffelse over en musikkform jeg en gang i tida var meget entusiastisk over. Punkerne er middelklassedokker: jeg hater middelklassen. Punken, som alle subkulturer og samfunn for øvrig (sic), koker ned til likeretting og fascistisk holdningspress. Jeg er ingen sau og jeg tenker sjøl. Middelklassa har overtatt punkrocken slik de har overtatt radikalismen, rock'n'roll, tungrock og snekkerbukser.”

Borgzinner mente at punken hadde blitt borgerlig på den ene siden, det som vi i dag ville kalt politisk korrekt dvs. middelklasse forstad-snill&flink, og gammeldagspolitisk på den andre siden, med velmenende ideologiske ytringer om å redde verden, lik den norske progressive visebølgen. Han hadde nok rett i det. I 1979 var plutselig punkrock blitt spiselig for alle de som hadde vendt som mot den i årene forut. Hvordan ting hadde forandret seg er Ramones-konserten i Oslo 30. august 1980 et godt eksempel på. I 666 #1-78, skriver Borgzinner om Ramones (side 14): ”De representerer den urbane folkesjela på gatenivå... Og spør du Ramones hva de mener om negre, får du ikke noe hyggelig svar.”
De av oss som var med i 77-78 forsto at Ramones var høyrevridde, reaksjonære og intolerante. Det er bare å se på plateomslagene og titlene deres, spesielt ”Rocket To Russia”. Under den kalde krigen tok Ramones parti for vesten, mot kommunisme. Det var ikke ironi. Hva så?

Borgzinner: ”Som sagt tror jeg ikke rock har noen politisk slagkraft.” Nettopp. Hvem brydde seg vel om politiske vinklinger på uttalelser fra punkgrupper i 77-78? Men i 1979 kom det en ny art punkere til, punkere som satte politikk foran musikk og krevde at en artist skulle være politisk korrekt. Og da ble ting plutselig veldig komplisert. På Ramones-konserten ble scenen stormet av norske punkere, minst to ganger. Punkerne ville stoppe konserten fordi Ramones visstnok hadde uttalt seg positivt om Ronald Reagan kvelden før i en svensk avis. Og Ramones måtte visstnok avbryte det hele. For de av oss som hadde vært med siden 1977 virket dette helt idiotisk og var et godt eksempel på hvor ”tante” punken hadde blitt. Punken var død fordi SV-kjerringene av begge kjønn hadde tatt over.

I Trygve Mathisens bok ”Norsk Post-Punk 1980-85” har forfatteren tatt for seg dette på en aldeles utmerket måte. Mathisens påpekelser f.eks. av det norske hardcore-miljøet er både fornøyelig og skremmende lesning. Skremmende i forhold til å lese hvordan dette miljøet dyrket kulturell innavl med strenge interne regler og rigid adferdsmønster, man får innblikk i en lukket og avstengt enveiskommunikativ gruppe. Det er som å lese om hvilken som helst politisk/religiøs ytterliggående sekt. Det store spørsmålet blir da: Hvordan greier noen å ha det slik? Hva er det slags mennesker som frivillig søker fengsel, isolasjon og innsnevring? Hvordan kan man holde ut en slik tilværelse eksistensielt sett? Spesielt med tanke på at punkens opprinnelige budskap fra 1977 var å bryte ut av konformiteten, ikke å meisle seg inn i det. Hvem er disse menneskene som oppfatter lenkene som noe attraktivt og den frie tanke og den frie handling som noe negativt?

På den andre siden er det uvilkårlig også noe komisk over slike grupper, da alle individene i slike miljøer søker personlig selvutslettelse for å bli ett med gruppeidentiteten. Eks.: Mathisens påpekelser over punkernes krampaktige vegetarianisme får en til å dra på smilebåndet. Mathisen presenterer utdrag fra sosialantropolog Anne Krogstads hovedfagsoppgave i sosialantropologi fra 1985, et feltarbeid fra Skippergata-okkupasjonen i 1979-80, og ramser opp deres ulike argumenter for å være vegetarianere. Punkt nr. 2 er virkelig komisk: ”På grunn av oppdretts- og slaktemetoder er kjøttvevet hos de døde dyra fullt av stresshormoner – man blir aggressiv og stressa av å spise det”. Ja, tenk det du – aggressiv adferd er jo farlig åh giid-a-meg. Det er som å lese en pedagogisk korrekt SV-tante fra barne-TV forelese om å være snill gutt. Men det er jo sikkert bra å være en nedsløva hasj-hippie i punkeklær som spiser gress og vegeterer seg gjennom tilværelsen. Og hva er galt med å være aggressiv? For en paradoksal ”logikk” hos punkere som hevdet å være en slags aggressiv politisk avantgarde. Men det var de ikke, de var nyhippier og kulturmarxister.

Trygve Mathisens argumenter er påpekelsen av et renhetsmiljø som desperat prøver å bli mest mulig pietistisk og intolerant. Det er ikke uten grunn at lederne i den tyske nazi-bevegelsen, folk som Adolf Hitler, Heinrich Himmler og Rudolf Hess, alle sammen var avholdsfolk, ikke-røykere og vegetarianere. Denne okkulte troen på renhet finnes i alle ekstremistiske miljøer og er selvfølgelig noe av det mest destruktive som finnes. For hvor rent er rent? Hvor langt ut kan du gå for å dyrke kroppens renhet? Det mest rene individet i så måte er anorektikeren som dør av sult i sykesengen.

1977-paradigmet
Det er viktig å forstå hendelsesforløpet og kronologien i ovennevnte historikk. Dette er nødvendig som påpekelse fordi i ettertid har det kommet en hel haug med glorifiserende mytologier angående denne tiden. F.eks.: I heftet som medfølger ”Maskindans”-utgivelsen står det om punkens inntog at: ”Punken hadde revet i filler en masse forestillinger om hvordan musikk skulle lages, og flyttet fokuset fra framføring til ide: fra profesjonalitet til originalitet.”

Hva menes med dette merkelige utsagnet? Betyr det at før punken (1976-77 og utover) så var alle musikalske ytringsformer uten noen gjennomtenkt plan? Og hvilken ”idé” var det punken i så fall introduserte? Var det et konsept om at i punken var teorien større enn produktet? Og hva menes med utsagnet ”fra profesjonalitet til originalitet”? Var all musikk før 1976-77 uoriginal? Og dessuten: Punken var vel ikke musikalsk original? Kanskje heller de utskjelte folkene (progressiv rock, jazzrock, etc) med sin profesjonalitet kunne være mer originale og kreative enn innbitt tregrepspønk? Skribenten understreker: ”punkere hadde ettertrykkelig slått fast at du kunne være så flink du gadd; hvis du ikke hadde noe å melde var du allikevel nitrist, håpløst kjedelig og helt bortkasta”. Skribenten blir visstnok klar over dette noe paradoksale utsagnet i det han skriver og biter seg selv i halen: ”Selvfølgelig spiste punken seg selv: det første man merket at man hadde hørt før, var nettopp punkrock.”

Sannheten er at de av oss som hadde hørt på musikk før 1977, syntes ikke punken som musikkform var original i det hele tatt. I 1975 hørte jeg dobbelalbumet ”Heavy Metal Volume 2”, en dobbel amerikansk samleplate (Atlantic, SP-2001, 1974) som åpner med studioversjonen av MC5's ”Kick Out The Jams”. Jeg ble hurtig en ivrig tilhenger av MC5, like hurtig som jeg ble tilhenger av Velvet Underground samme år etter å ha hørt den tyske samleplata ”Lou Reed & The Velvet Underground” (MGM 2315 246,1973). Men det var ingenting unikt i 1975 å høre på Velvet Underground og MC5. Folk var like mye oppmerksom på rå tregrepsrock før 1977 som i tiden etterpå. Så da punken ”kom” i 1977 så var det ikke nødvendigvis musikken det var så mye spørsmål om. Hva som angikk punken så skulle man aller helst IKKE kunne spille på instrumentene sine, det var en del av punkens nihilisme, og ikke denne DIY-greia som man har blitt prakka på i ettertid. Et annet sted i introduksjonen blir også noe merkelig sagt: ”Punken hadde dessuten fått folk, særlig ungdom, interessert i musikk igjen.” Dette er den største myten om punken og dens påståtte originalitet, at noen ikke likte musikk før 1977 og ble helt vitalisert da punken kom.

For det første: Ungdom på 70-tallet hørte definitivt på musikk før 1977, uansett om det var glam, heavy, prog, pop eller visesang. Noen bløffmakere i postpunk-miljøet kom utover 80-tallet med fundamentalistiske 77-erklæringer à la ”jeg hørte ikke på musikk før punken kom i 1977 - og da ble jeg helfrelst”. Senere i livet, fra 90-tallet og utover, krøp av mange av disse ridderne ut av den harde rustningen sin og begynte å plukke frem den gamle pre-1977 platesamlingen sin fra den nedlåste skapet sitt, fordi først da gikk det an å ha et litt større musikalsk perspektiv.

Her er en komisk anekdote i så måte: En kompis av meg som på 80-tallet slukte enhver trend og som kjøpte alt som var hipt på den tiden, sa til meg: ”Geir, når 90-årene kommer, så vil du bruke all din tid på å kjøpe musikk fra 80-tallet som du forkastet og neglisjerte.” Jeg la meg denne kommentaren på minnet. I 1991 ringte jeg vedkommende og spurte hvordan det gikk, ettersom det var fem år siden sist, og om han hørte på musikk fra 80-tallet enda. ”Pøøh”, blåste han og fortsatte: ”det eneste jeg hører på nå er Bob Dylan, Howlin' Wolf og Incredible String Band.” Så fortalte han meg at han hadde gitt bort platesamlingen sin til en bruktsjappe for en symbolsk sum. Denne skjebnen er neppe unik.

Mange musikkinteresserte som hadde vært med i ilden siden 1970-tallet begynte på 1980-tallet å kvitte seg med platesamlingen sin dvs. all musikk pre-1977. Det har mange av dem angret på i ettertid. En gang ca. 1997-98 var jeg hos en fyr på Majorstua som jeg skulle kjøpe plater hos. Han hadde ringt på en annonse jeg hadde i en avis angående platekjøp. Platene han hadde til salgs var bare 80-talls ting: Talking Heads, Los Lobos, Psychedelic Furs, den slags. Ingenting av dette interesserte meg. På vei ut av leiligheten observerte jeg en liten stabel med LP-plater. Jeg så gjennom dem: Saft, Prudence, Gentle Giant, King Crimson, Canned Heat m.m. Prislappene på platene var nye, kjøpt nylig på platemesser. ”Er det dine?” spurte jeg. Fyren var eldre enn meg så jeg kunne ikke dy meg: ”Hvorfor kjøpte du ikke disse når de kom ut på 1970-tallet? Du var jo ung da.” Han måtte innrømme at han hadde gjort det men hadde solgt dem på begynnelsen av 80-tallet. Jeg så på han at han syntes det hele var pinlig. I ettertid sto det klart for ham hvilken kategori musikk som var best.

På 80-tallet kunne man ikke tenke komplementært, dvs. at du kunne like forskjellige typer musikkstiler fra forskjellige perioder. Alle tenkte paradigmatisk: det er KUN musikk fra 1977 og utover som gjelder - alt annet MÅ bort. Det var også noe som forundret meg på begynnelsen av 80-tallet: hvor mye bra musikk fra 1960/70-tallet som fløt omkring på bruktsjapper, antikvariater, pr. postordre, etc., hvor man kom over de mest ekstreme sjeldenheter. Prog, psykedelia, tungrock, avantgarde - massevis av sjeldne godbiter fantes i markedet. Grunnen til det var at post-punkerne, som stort sett var folk som hadde vært frikere på 60/70-tallet, i sitt vanvittige re-konstitueringsprosjekt av å skulle være ortodokse 77-ere, solgte ut hele platesamlingen sin for å kvitte seg med fortiden.

En gang i 1982, på bruktsjappa Trubadur i Oslo, fant jeg massevis av sjeldne og helt strøkne Vertigo-utgivelser (swirl label) for kr. 20-30 pr stk. Tidlig Sabbath, tidlig Gentle Giant, May Blitz og den slags for en slikk og ingenting. Likeledes kupp gjorde jeg på 80-tallet på reiser omkring i England, Tyskland, Holland, Danmark. Og grunnen var: post-punkerne dvs gamle frikere fra 1970-tallet, kvittet seg i fleng med godsakene. Det var om å gjøre og ha de rette referansene, og da kunne man ikke ha fest hjemme i leiligheten med plater av Joy Division koblet opp med plater av Emerson, Lake And Palmer. Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid. En tid hvor man hele tiden skulle passe inn i det kulturelle korsettet.

Et annet godt eksempel er CD'en. Da den kom for fullt så måtte alle plutselig kvitte seg med LP-platene sine. Hvorfor det? Kunne man ikke bare beholde de gamle LP'ene og kjøpe de nye utgivelsene utover som kom på CD? En hendelse jeg husker godt er følgende: I 1989 sto jeg på et velrenommert plateantikvariat og kikket gjennom LP-utvalget deres. Inn kom en fyr, en platesamler, sammen med en venn (som ikke var platesamler). Platesamleren bar på en stor eske hvor det befant seg en CD-spiller. Høylydt bræket han at den hadde kostet 15 tusen (mye penger i 1989) og at han nå hadde gått over til CD. Samtidig hånte han de ansatte på plateantikvariatet for at de ennå holdt på med noe så anakronistisk som LP'er. ”Dere må jo følge med i den nye tid” sa han og fortsatte: ”ellers blir dere jo bare et museum!”. Så fortalte han det som fikk alle i sjappa, både de bak disken og øvrige kunder, til å få hakeslepp. ”Jeg har kasta LP-samlingen min”, sa han smilende. ”Kjørt på Grønmo i morres. Kompisen her hjalp meg”. En smilende tulling sto og nikket ved siden av ham. Denne fyren hadde visstnok en svær samling. Jeg merket meg utseendet, og fikk senere navnet på denne fyren. Dette er nå snart 25 år siden. Denne personen kan man i dag treffe i ny og ne på platemesser, antikvariater og bruktsjapper hvor han kjøper (mest) singler og noen LP-plater. Han har de siste årene fortalt Gud og hvermann at platesamlingen hans ble stjålet en gang på 80-tallet. Det sier seg selv at smerten ved å begå et slikt feiltak som det han gjorde i 1989, ikke er like lett å leve med i ettertid.

For det andre: Hvilke musikere var det i 1977 som tilhørte punken som også tilhørte 1977? Svært få. Her er noen eksempler på det motsatte: Ultravox, som debuterte i 1977 med plata av samme navn, hadde eksistert i årevis før dette. Det er trygt å si at Ultravox ”went punk”, spesielt hvis man hører gruppa før de skiftet navn til Ultravox, på midten av 70-tallet da de het Tiger Lily og ga ut r'n'b-singlen ”Monkey Jive” på plateselskapet Gull. En annen gruppe, amerikanske Cars hadde en utrolig lite new wave-bakgrunn, ettersom de hadde eksistert nesten på hele 70-tallet. Før de punka seg opp litt, het de Milkwood og ga ut en LP ved navn ”How's The Weather” (Paramount,1972). Blondie debuterte også i 1977 og ble på den tiden kjørt inn i punkbevegelsen. Troverdige folk? Tja, Debbie Harry hadde en bakgrunn som hippie fra 60-tallet i en tid da hun spilte folkrock. Hennes daværende gruppe Wind In The Willows ga ut en LP i 1968 på Capitol som er like fjern fra punk som hva som helst annet. Slaughter & The Dogs, som ofte blir beskrevet som en autentisk UK 1977-gruppe, spilte glam i 1975, klart influert av David Bowie. Tommy Ramone, som spilte trommer på de første Ramones-platene, var tidlig på 1970-tallet med i heavyrock-gruppa Dust som ga ut to plater henholdsvis i 1971 og 1973 på Kama Sutra. Borgzinner sier i 666 #1-78 om 77-punkgruppa Vibrators: ”R&B gruppa VIBRATORS hadde pisset seg inn med klubbutstyret, klippet håret og punket seg opp for å spille et potpouri gammelrock.”

Det er sikkert mange flere. Det var få av de engelske 77-punkrockerne som var ”ungdommer” og derav var neppe 77-punken noe patogenetisk produkt som mytemakerne i ettertid vil ha det til. Men det gjaldt ikke bare musikkgruppene.

Det gjaldt også punkerne. Mange punkere fra 1979 og utover praktiserte retro-fitting og erklærte ting som var bare bløff. Et eksempel: Kjøtt. Denne såkalte "punkgruppa" besto nesten utelukkende av et gjeng gamle hippier som ”went punk” i 1979 da de startet. Men i følge Helge Gaarder ble Kjøtt startet i 1977, ifølge et intervju gjort i publikasjonen Kitsch nr. 1 1982. For unge folk i dag må dette virke helt fjernt. Hvorfor måtte Helge Gaarder lyve om dette? Hvilken forskjell skulle det være på et intervall på to år? Da må folk være klar over hva som konstituerte holdningene og kulturuttrykkene på begynnelsen av 1980-tallet. Dette er fakta:

I 1977 var det ingen som tok punken alvorlig. Man hevdet at dette bare var ett forbigående blaff og ville ikke føre til noe. I 1979-80 ble man klar over at dette hadde vært en feil tolkning. Da skjedde det merkelige: Noen mennesker, stort sett gamle hippier og frikere, ble post-punkere uten først å ha vært punkere. Dette var paradoksalt og et slikt paradoks måtte jo repareres med retro fitting, derav Helge Gaarders bløff. Året 1977 ble for veldig mange postpunk-påhoppere Det Hellige År som de i ettertid hevdet at de hadde vært tilstede i, men som når man rotet opp fakta viste at de hadde vært lysår ifra.

Såpass mye betydde dette året at man kan lese i Beat nr 5, 1987, en anmeldelse av en britisk gruppe ved navn The 77's. Litt av et navn spesielt med tanke på at, som anmelderen Gigi presiserer: ”Musikken til 77's ligger nærmere U2, Echo & the Bunnymen og Waterboys.” Hvorfor kalle seg The 77's hvis du spiller åttitalls-postpunk? Svaret er: 1977 ble år 0 for postpunk-menigheten utover 80-tallet. Alle post-punkere praktiserte denne virkeligheten slik Taliban i Afghanistan gjorde da de sprengte Buddha-statuer i luften fordi de var pre-islamsk, akkurat slik var det viktig for post-punkerne å re-konstituere seg selv som Oppfunnet I 1977 og alt pre-1977 var urent og passet ikke inn. ”1976? Da lyttet jeg ikke til musikk i det hele tatt!” Derfor ble året 1977 hellig for mange post-punkere slik at hvis du kunne hefte det året til noe, hva som helst, så ga det økt kred.

I Gateavisa nr. 2, februar 1984, har Thomas Hylland Eriksen en artikkel om Henry Cow hvor han sier: ”For mens 77-generasjonen hatet musikere som kunne spille, elsket de Henry Cow, til tross for at de kunne spille bedre enn de fleste.” Dette er opportunistisk tullprat, et journalistisk knep gjort i 1984 for å gi Henry Cow en slags datidens post-punk kred. Kan ikke huske at noen ”77-ere” som jeg kjente på den tiden akkurat lå og logret på den ganske så overvurderte jazzrock-gruppa. Det kan godt hende at John Lydon eller Captain Sensible hadde uttrykt glede overfor Henry Cow, men det er usannsynlig at punkfans i 1977 lyttet til Damned, Sex Pistols.. og så Henry Cow? En mye bedre Henry Cow-artikkel å anbefale fra Gateavisa, er Arnstein Bjørklys fra nr. 3, 1976.

Jeg hoppet av på dette tidspunktet, og ga opp hele post-punk greia - og punken - som hadde endt opp i politisk onani, ritualisme, posørvirksomhet, relativisme og arty farty trender. Men noen 77-ere fortsatte. Og de fikk en del problemer på veien.
(artikkelen fortsetter i en egen del 2)


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo