Bok: High Fidelity - del 2

Hornby prøver å beskrive gull men han er en tosk som bare er kjent med narregull, en gullgraver som aldri har hatt et skjerp men bare sittet hjemme og lest skatte-kartet som noen andre har tegnet.

URBAN LEGENDE

Det sier seg selv at når en forfatter skal beskrive det autentiske men ikke har peiling på hva han snakker om, så må han ty til materiale som har ligget tilgjengelig fra tidens morgen: eventyr, myter, legender, generell folklore. De siste årene har mange bøker kommet ut som tar for seg fenomenet urban legende, det vil si en fortelling som alle tror er sann men som eksisterer i forskjellige variasjoner i alle land og kulturer. På side 71-75 gjenfortelles en urban legende som undertegnede hørte gjenfortalt som sann historie allerede på 1970-tallet, bare i en litt annen form. I dette tilfellet fortelles det slik: bokens jeg-person er hos en dame og ser igjennom platesamlingen til gubben hennes. Platesamlingen er utelukkende full av godbiter, sjeldenheter in excelsis deo, og damen vil bare ha femti pund for alt. Grunnen til dette lave tilbudet er at gubben hennes har stukket av til Spania med en venninne av datteren hennes, og etter dette så har han merkelig nok ringt kona og bedt henne om å få låne penger, noe kona selvfølgelig sa nei til hvorpå han har bedt henne om å selge platesamlingen sin og sende ham en sjekk "på det jeg fikk for den, minus ti prosent kommisjon." Bokens jeg-person er fristet til å akseptere men sier nei, fordi det skjærer ham i hjertet over å kjøpe en platesamling for 50 pund som en platesamler har brukt hele livet sitt på å erhverve seg og som er verdt over hundre tusen. Han drar tilbake til sjappa si med bare en Otis Redding-single og lurer stille i sitt hjerte hva som kommer til å skje med platesamlingen hans. Denne fortellingen er fullstendig falsk, ikke bare ut fra hvordan Hornby beskriver den, men også fra de kjennetegn på en urban legende som denne fortellingen har. Urbane legender, hvis man tar en strukturell analyse på dem, har visse elementer som går igjen i etiske og moralske problemstillinger i samtidskulturen. La oss kort ta for oss hva som er de basiske elementene her i denne fortellingen, i folkloristisk og mytisk form:

A: ONTOLOGISK STATUS:
MANN OG KVINNE: OVERGRIPER OG OFFER

1. Mannens midtlivskrise.

Ingen samfunn er tjent med at individet er ustabilt. Alvorlig adferdsmessig ustabilitet som psykose og kriminell adferd søkes stoppet med fengsel og mentalsykehus. Men periodisk kan noen individer bli hjemsøkt av adferdsmessig ustabilitet som ikke er så alvorlig, men likevel belastende for de nære omgivelser, som nevrotisk adferd. I dette tilfellet er det en middelaldrende mann som har blitt plaget av en midtlivskrise og stukket av fra kona med en ung jente, attpåtil en venninne av datteren som han har dratt til Spania med. Hele den vestlige verden er full av sanne fortellinger om hvilke idiotiske irrasjonelle og kort-tenkte grep som middelaldrende menn gjør i en midtlivskrise. I dette tilfellet har fyrens midtlivskrise splintret familien. Mannen blir her portrettert som svak og ynkelig, som et barn, spontan (han bare stikker av), uansvarlig (når han er blakk så tar han kontakt med kona igjen for å be om penger: som et barn som henvender seg til sin mor om penger til mer gotterier), prinsippløs (platesamlingen som han har brukt hele livet sitt på å samle opp, kaster han bare fra seg på sekundet for å finansiere videre sin infantile livsførsel). Bak dette ligger en sosial kritikk av Mannen, nærmest tidsriktig politisk korrekt statsfeministisk versjon, nemlig at Mannen er et svin som begår overgrep mot Kvinnen ved å lyve, bedra og uten å forstå konsekvensene av det hele (han ber attpåtil om å låne penger av kona som han har bedratt når Spanias sol og ungjentas hormoner har slikket ham blakk). Åh, Vi Fæle Menn.

2. Kvinners hevnlyst.

Fortellinger om kvinners intensitet angående hevnlyst etter å ha blitt avvist og sveket er mange. Noen av disse fortellingene er nok sanne mens noen nok er myter. Hell hath no fury etc. Men i dette tilfelle går det ett skritt lenger. Ved første øyekast kan man forledes til å tro at kvinnen her skulle være Den Onde Heks ettersom hun jo bare vil kvitte seg med en platesamling til en verdi av ca. 100 tusen kroner for bare fem hundre kroner som ikke tilhører henne. Men nei, gjennom teksten så forstår vi at dama er en person vi skal ha sympati med ("...drittsekken, denne mannen som har forlatt sin kone og reist til Spania med en små-nymfe..."): hun er Offeret og i dette tilfellet: Offeret Som Slår Tilbake fordi hun er blitt bedratt. Massevis av myter, legender, politiske ideologier, religioner, er fulle av denne mytologiske kjernen, det nedtrampede offeret som slår tilbake og vinner kampen. I dette tilfellet En Kvinne som har blitt trampet på av En Mann hvor hun tar en slu og utspekulert hevn. Har vi hørt den før? Er ikke dette motivet dypest sett feministisk inspirert? Hvordan hadde det vært om kjønndikotomien hadde vært motsatt: hvis gubben hadde kommet tidlig hjem fra jobb og funnet kona i sengen med en ung elsker og hevnet seg med å selge alle tingene hennes til Fretex for en femtilapp? Det ville ikke ha virket for virkemidlene ville ikke vært så sterke for det ontologiske her drar veksler på politisk korrekte feministiske kjønnsdikotomier i samtiden (svak mann: bedragersk og prinsippløs, sterk kvinne: rettferdig hevner og intelligent kalkulert) hvor overbygningen går på den sedvanlige feministiske lidelsesteologien: Mannen er en Overgriper og Kvinnen er et Offer.

B: MYTOLOGISK SETTING: RIDDEREN, BORGEN

Når Nick Hornby skal fortelle denne historien er han nødt til, bevisst eller ubevisst, å dra veksler på trekk fra eventyr og mytologier. Han forteller det slik: "...blir jeg oppringt av en dame i Wood Green som har noen singler hun tror jeg kunne være interessert i. Jeg gidder vanligvis ikke å dra hjem til folk på oppkjøp, men denne kvinnen later til å vite hva hun snakker om. Hun mumler om hvite labeler og bildebilag og andre ting..." Legg merke til at han sier "jeg gidder vanligvis ikke å dra hjem til folk på oppkjøp" dvs. det som som skal til å skje nå er noe utenom det vanlige, hovedpersonen skal ut på noe nytt og usikkert, det venter noe spennende her, han går på en sti som han ikke har gått på før. Og hvor fører det denne stifinneren hen? Jo, til stedet hvor hun bor som er beskrevet slik: "Huset hennes er enormt, av det slaget som ser ut som om det har kommet smygende til Wood Green fra en annen del av London..." Selve historiens hendelsesforløp er allerede fortalt, bokens jeg-person sier nei til å kjøpe platesamlingen men får med seg en sjelden Otis Redding-single fordi som dama sier: "Fordi du har prinsipper". Hva er dette slags fortelling egentlig? Dette er en arketypisk Engelsk fortelling full av sammenraskede elementer fra engelske mytologier. Hornbys jeg-person er den engelske Ridderen, en edel person med høy moral hvis rustning er hans "prinsipper" (han vil ikke betale underpris på en platesamling for at dama skal ta hevn). Denne dama bor i sin store middelalderborg ("Huset hennes er enormt") som skjuler en enorm gull-skatt, ikke gjemt i en kiste med syv forskjellige lås på men skjult i "...eskene... syv eller åtte til sammen..." hvori det befinner seg på de mest ur-sjeldne singler som bare bokens jeg-person kunne drømme å finne på ett sted. Hornby er nødt til å bruke engelske mytologiske arketyper her for å få fortellingen til å slå igjennom i bokens tekst for uten dette så ville både sosiologien og handlingen blitt det den er, totalt falskt og fullstendig uten troverdig. Hvorfor?

1. "Huset hennes er enormt" dvs. hun er ikke fra arbeiderklassen, sannsynligvis den høyere middelklasse/overklassen. Det koster å ha og/eller kjøpe "et enormt hus" i London. Mannen hennes blir beskrevet som "musiker" men "Han gjør ikke annet enn å snylte på meg mens han sitter på den feite ræva si og stirrer på platecovere." Her er det noe som ikke stemmer: hvis denne antageligvis inaktive "musiker" er en slik snylteveps og døgenikt, hvordan kunne han da ha råd til å ha en slik platesamling i Rolls Royce-klassen, en samling som han har brukt hele sitt liv på å erhverve seg, om han da ikke skulle vært gift med denne rike damen siden 14-års alderen eller noe slikt?

2. Bokens jeg-person blir overlatt til seg selv i mannens platesamler-rom. Her observerer han at "Det finnes ikke bøker i hyllene som kranser veggene, bare LPer, CDer, kassetter og stereoutstyr. Kassettene har små nummererte merkelapper på seg, alltid et tegn på seriøsitet." Det som er da såpass usedvanlig er at når bokens jeg-person skal gå igjennom syv-åtte singel-kasser så virker det ut fra beskrivelsen som singlene står hulter-til-bulter omkring. For bokens jeg-person finner plutselig, midt oppi klassiske blues & soul singler den hyper-mega-ekstinkte-obskur-marginale-kill-your-mother-for-a-copy-of-it God Save The Queen-singelen av Sex Pistols på A&M. Den bare hopper out-of-nowhere blant "Beatles fanclub-singler... de første fem-seks Who-singlene... Elvis-originaler fra begynnelsen av sekstitallet... en mengde sjeldne blues- og soul-singler..." før denne Sex Pistols singlen spretter opp i trynet hans. Synes ikke dette å være litt søkt? Hornbys jeg-person opplever samlerrommet som "seriøst" på grunn av at kassettene har "små, nummererte merkelapper på seg, alltid et tegn på seriøsitet" - om dette er et tegn på at man står overfor en seriøs samler skal være usagt men det kan jo være et forsøk verdt: neste gang du er på loppemarked og ser slike kassetter med "nummererte merkelapper" på seg, se rundt deg raskt! Her kan God Save The Queen av Sex Pistols på A&M ligge i nærheten!

Men her står vi overfor to muligheter:

1. denne samleren har utelukket samlet musikk som en investering, ikke på grunn av musikkgleden. Det kan forklare spriket. Men da kommer tvilen. For eksempel "Elvis-originaler fra begynnelsen av sekstitallet" - ser vi på Elvis Presley i Rare Record Price Guide fra 2000, så ser vi at de mest sjeldne og dyre engelske Elvis singlene er de fra 1956-1957 på HMV-etiketten mens "Elvis-originaler fra begynnelsen av sekstitallet" går for en slikk og ingenting i forhold. Så mulighet nr. 1 må utelukkes, for fakta koblet opp mot de nevnte items skulle tilsi noe annet. Dessuten: den første Who-singelen er ikke gitt ut under gruppenavnet the Who, men under navnet High Numbers som de kalte seg først (I'm The Face, Fontana  TF 480, 1964).

2. Fyrens musikksmak var allsidig og inkluderte de nevnte artisters genre som artistnavnene skulle tilsi: femtitallsrock, freakbeat, sekstitallsrock, blues, soul & punk, ingen usannsynlighet det. Men innom sjeldenheter i punk-verdenen: hvorfor da bare God Save the Queen på A&M? Hvorfor ikke i tillegg den sjeldne UK-only testpressingen av Damned-singelen White Rabbit fra 1980 på Chiswick? Eller den ultra-sjeldne Free Myra Hindley av Moors Murderers (som inkluderte Steve Strange og Chrissie Hynde) på Pop Corn fra 1978 som hittil bare har vært funnet i acetat-versjon? Så her mangler det en del ting.

Hornby prøver å beskrive gull men han er en tosk som bare er kjent med narregull, en gullgraver som aldri har hatt et skjerp men bare sittet hjemme i stua og lest skatte-kartet som noen andre har tegnet for ham.

AMATØRTEATER

De som forledes til å tro at Nick Hornbys bok om platesamlere/platesamling er et ekte dokument fra innsiden, vil tro seg til å være på en Royal Shakespear Company oppsetning av et klassisk teaterstykke. Men dessverre, det de har ramlet innom er et bedrøvelig amatørteater på gateplan, satt opp av noen pleibeiere som tror at de kan fremføre et klassisk drama. Og dette teateret innrømmer også bokens jeg-person (side 106-7): "Men det er egentlig bare sludder, en tegneserieskisse av en anstendig, følsom fyr som funker fordi jeg har anledning til å dikte opp min egen virkelighet..." Og ordet dikt er beslektet med diktat: for de tre hovedpersonene i Hornbys bok er ikke musikkelskere, de er Musikkpolitiet. Når bokens jeg-person er på Maria LaSalle-konserten får han ekstreme følelser av ambivalens:

"Tenk deg å stå sammen med Barry, og Dick i sin Lemonheads T-skjorte, og høre på en coverversjon av en Peter Frampton-låt, og hulke! Peter Frampton! Show Me the Way! Mannen med puddelmanken! Og den latterlige posegreia han pleide å blåse inn i, som fikk gitaren hans til å låte som Donald Duck! Frampton Comes Alive, som toppet amerikanske rockelister i noe sånt som syv hundre og tyve år, og formodentlig ble kjøpt av hvert eneste hjernedøde kokainblåste surrehue i LA."

Stakkars bokens jeg-person som tror at han beskriver Peter Frampton men som egentlig beskriver seg selv. Hva som angår Peter Frampton er han en mann som har større troverdighet enn bokens jeg-person (det skal ikke mye til) fra slike klassiske grupper som Preachers, Herd, Humble Pie og Frampton's Camel. Men bokens jeg-person ser det ikke slik, hans motforestillinger går ikke det rent musikalske, nei det går på

1. utseendet ("mannen med puddelmanken!")
2. kommersiell suksess ("Frampton Comes Alive, som toppet amerikanske rockelister..." selvfølgelig, er du ikke marginal og obskur så er du ikke musikalsk troverdig, credo fra NME fra 1980-tallet).
3. gruppetilhørighet ("hvert eneste hjernedøde kokainblåste surrehue i LA"). Det er Barry, Dick og bokens jeg-person som er "hjernedøde... surrehuer", pleibeiere som oppfører seg slik de tror at patrisiere oppfører seg, ordblinde som oppfører seg slik de tror store poeter oppfører seg. Fordi det er alltid middelmådighetene og nullitetene som mangler all form for ydmykhet, fordi middelmådigheter og nulliteter tror på læresetninger, imperativer og diktat og vil således aldri tenke, forske, utdype eller gå utenom den opptrukne sti. For disse menneskene er alt enkelt: verden er svart-hvitt, Peter Frampton er ræva mens The Diplo Duplo Dip Bullshit Hype Band som har gitt ut to og en halv singel i et begrenset opplag på 32,9 eksemplarer på det obskure selskapet Onlyinulanbatormongo-lia som kun kan bestilles via en hemmelig bakovergredd annonseadresse i NME ved at du staver ditt eget navn baklengs på kryptonesisk, de er jo selvfølgelig geniale the next big thing og tenk! Det er bare vi som vet om det, vi! en-hemmelig-sekt av esoterisk-innforståtte allerede-innvidde (vi var der først og tok jomfrua) rock-fans. Og hva er bokens jeg-person største drømmejobb? Jo, musikkjournalist I NME (side 244). Surprise? Ikke faen... Og bakom synger skogene. For hvilke fjols er disse tre hovedpersonene? Jo, de er slike wanna-be fjols som pedantiske trafikk-konstabler er det som egentlig ville være politi-etterforskere: for bokens jeg-person får ytterlige problemer av ambivalens når han er på besøk hos et par han liker og får se platesamlingen deres (side 236):

"...det er et katastrofeområde, den typen CD-samling som er så livstruende giftig at den burde vært lagt i en stålbeholder og fraktet til en søppelfylling i et U-land. de er der alle sammen: Tina Turner, Billy Joel, Kate Bush, Pink Floyd, Simply Red, Beatles selvfølgelig, Mike Oldfield (Tubular Bells I og II), Meat Loaf... Jeg får ikke så god tid til å sjekke vinylen, men jeg ser et par Eagles-plater..."

Plutselig forstår han at mennesker ikke kan måles opp mot musikksmak. Hvilken liten rævunge er dette egentlig? Vedkommende er jo like fjern som en forført astrologi-bimbo som sier "du, jeg kan ikke omgås deg fordi du har ascendanten i Skorpionen og vi Vannmenn går så dårlig overens med dere". Bokens jeg-person tror at et menneskes personlighet og dets musikksmak fungerer analogt. Så da er det umulig at Idi Amin kan ha likt soul? Og hva med Hitler som elsket Wagner? Hvem er det da feil med, Hitler eller Wagner? Eller begge? Kan man høre på Valkyrienes Ritt etter dette? Du må nok slå opp i New Musical Express for å finne ut det. Og nok en gang, et dessuten: hva er galt med Pink Floyd, Simply Red, Mike Oldfield og Eagles? Absolutt ingenting! Det er noe galt med bokens jeg-person som har et primitivt menneskesyn som sitter fast på ungdomsskolenivå. For et tragisk selvpint korsett slike wanna-bees som bokens jeg-person er. Og dessverre som sagt: dem er det mange av. Noen av dem ender opp som plateselskapsdirektører.

INTERAKTIVITET MELLOM FIKSJON OG FAKTA

Det sies at de som tar LSD for første gang og aldri kommer ned igjen er de som allerede har galskapen boende i seg, lysergsyrediatylamidet er bare her katalysatoren som får dem til å vandre til psykiatriens evige jaktmarker. Slik er det også i forholdet mellom fakta og fiksjon: hva kom først? Er en skjønnlitterær bok produkt av noe som en forfatter har observert og erfart selv eller er folks adferd stimulert av noe de har lest? Innom rockens verden er det kanskje ikke så mye egentlig original adferd å finne, men det kan se ut som Hornbys bok dessverre har inspirert en hel haug med wanna-bees til å oppføre seg slik de tror at musikkelskere og platesamlere skal oppføre seg, ikke bare i adferd, men også utseende: en stund observerte undertegnede en hel flokk av "Dicks" som vandret omkring i Oslos gater "med latterlig store hodetelefoner som ikke bare dekker ørene... men halve ansiktet" på 1990-tallet etter at Hornbys bok ble populær.

Og så dette med lister: i High Fidelity-boken går det hele tiden igjen at de tre hovedpersonene opererer med lister over favorittlåter, favorittalbum, favorittartister, lister over ditten & datten angående musikk. I mine tredve år som platesamler (undertegnede er 44 år) har jeg ikke truffet en person som er platesamler, hverken i Norge, Sverige, Danmark, England, Tyskland, Frankrike eller hørt fra folk i USA, Asia, Australia som opererer med slike lister. Unntatt én ting: want-lister. Bortsett fra dette er dette med lister utelukkende noe som rock-journalister i musikkaviser har drevet med: spesielt musikkavisen Sounds hadde på slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet slike type lister som nevnes i boken. Den norske musikkavisen Nye Takter opererte også med slike Hornby-lignende lister på midten av 1980-tallet, lister som faktisk var både morsomme og informative. Disse listene var ofte humoristiske og ironiske og ikke didaktiske slik som hovedpersonene i Hornby-boken opererer med dem. Anbefalt lesning her er også Dave Marsh og Kevin Steins bok The Book Of Rock Lists (Rolling Stones Press Book /Sidgwick & Jackson 1981) som er 643 sider med humoristiske, ironiske, gapskratt-lister over noen av de mest vanvittige fenomenene i rocken samtidig med at den er et yppelig faktabok. Men etter at Hornby-boken kom ut og ble populær, begynte plutselig massevis av kvasi-platesamlere å operere med lister.

Og uopplyste journalister uten peiling slukte hele bullshitten rått: for noen år siden kom jeg innom Oslos største brukt-vinyl&CD-sjappe hvor innehaveren stolt fortalte meg at en kvinnelig journalist fra Aftenposten var på vei for å lage en reportasje om platesamlere/platesamling og hun hadde først ringt og eksplisitt bedt/kommandert ham om å sette opp forskjellige typer lister over forskjellige låter med samme tema. Dette fordi hun trodde at dette var vanlig blant platesamlere/bruktvinylsjappe-eiere og nevnte butikkeier tenkte vel at hvorfor ødelegge en god bløff? All reklame er god reklame. Hornby har fått denne listekåtheten fra musikkjournalistikken og ikke fra platesamlere. Se på det hele fra et rasjonelt perspektiv. En muskelsamler med ca. 10 000 plater og noen tusen CDer gjør ofte den klassiske tabben at han kjøper en plate han har fra før for hvordan i helvete skal man greie å holde oversikt bare over de titlene man har erhvervet seg de siste tredve årene? Gamle Elvis-samlere i alderen 55-65 som har iherdig samlet siden slutten av 1950-tallet forteller ofte at de ikke har peiling/oversikt over alt de har liggende av 78-plater/singleplater/LPer/kassetter/CDer med Elvis. Og da blir det enda verre å skulle on-the-spot koke opp alskens lister over-ditten-og-datten av individuelle låter som kan knyttes opp mot forskjellige fenomener.

Men siden lister har blitt så hipt i ettertid vil jeg herved koke opp en liste med låter som beskriver det publikummet som har slukt bullshiten fra High Fidelity rått og som har gått rundt i årevis og latt som de var/er platesamlere, here goes:

1. Platters: The Great Pretender
2. Kinks: Dedicated Follower Of Fashion
3. Beatles: Nowhere Man
4. Sex Pistols: Liar
5. Queen: Liar
6. Van Der Graaf Generator: The Sleepwalkers
7. David Bowie: Sons Of The Silent Age
8. Kraftwerk: The Robots
9. Frank Zappa: Dancin Fool
10. P.I.L.: F.F.F.

Åja, pretendanter, moteslaver, nulliteter, løgnere, søvngjengere, den tause majoritet, roboter, fjols og godværsvenner - alle sammen har de tatt Hornbys bok til sitt bryst: noen som eksempel til etterfølgelse, et paradigmatisk diktat mens andre har dette overfladiske vrøvlet til å være en feltarbeid-journal fra pseudo-antropologen Nick Cornby, en slags sannhet. Men det som viser seg i denne boka til å være selve lakmustesten på forståelsen av det å være platesamler kommer frem i bokens side 133 hvor dette fortelles:

"Sålenge jeg har hatt sjappa, har vi prøvd å selge en LP med en gruppe som heter The Sid James Experience. Vanligvis blir vi kvitt ting vi ikke får omsatt... men Barry elsker dette albumet... sier at det er sjelden vare... Platen er faktisk blitt en slags vits... Men iallfall, fredag morgen står en fyr jeg aldri har sett før og blar igjennom "Britisk Pop S-Z", gir fra seg et gisp av forbauselse og styrter bort til disken med platen klemt inn mot brystet som om han er redd noen skal nappe den fra ham. Og så tar han frem lommeboken og betaler syv pund, helt uten videre, uten forsøk på å prute og tilsynelatende uten å ane betydningen av det han foretar seg... og da han har gått, ler vi oss halvt ihjel."

Hadde Hornby visst hva det å være platesamler er for noe ville han aldri ha bæsjet så ettertrykkelig i buksene som dette. Overnevnte sitat er et tydelig bevis på at Hornbys jeg-person er en referanserocker, en NME-disippel, og ikke noe selvstendig musikkelskende platesamler. (Og undertegnede går ut fra at, ihvertfall i 1995, så var dette Sid James Experience, en skjønnlitterær fiksjon - ett fiktivt eksempel på noe håpløst obskurt og uinteressant som sådant.) Hvorfor? Svaret er: innom en verden av å samle plater er det visse frustrerende fakta.

Eks.: Det er to typer sjeldne plater:

1. dyre og ettertraktede samlerobjekter.
2. billige og obskure samlerobjekter.

I kategori nr. 1 er tilgjengeligheten enkel: alle vet om de mest sjeldne platene som det er rift etter og de blir plukket ut av enhver nyinnkjøpt platesamling på enhver bruktvinylsjappe og priset høyt. Det er ingen problemer med å få tak i sjeldne Elvis, Beatles, Stones, Dylan, Zappa-ting, ei heller er det noe problem å få tak i sjeldne og obskure prog/psyk.& avantgardejazz-plater som det er stor pågang etter med påfølgende prisnivå, absolutt ikke. Bare du har penger nok kan du legge hand på absolutt alt av eksplisitte sjeldenheter. Det er problemet her i verden for enhver seriøs samler, nemlig å få tak i de verdiløse sjeldenhetene, gode plater som du liker men som av en eller annen grunn ikke har nådd opp i priseliten. Du må ned i billigbingene, ned i kjellerlokalene, og bla deg gjennom kassevis med kassevis av listepop for å plutselig få eureka-opplevelsen, for i mellom kasser på kasser av LPer med Baccara, Wham, Jason Donovan, Dire Straits, så skjer det: "Ja! Her er den! Heavy metal novelty act plata Max and the Broadway Metal Choir utgitt på et lite lokalt selskap i York!" og du går bakover i bakken nesten av lykke og lettelse etter å ha funnet denne sjeldne og verdiløse plata som du har lett etter i årevis.

Hvor mange år tok det f.eks. ikke undertegnede å finne alle Brownsville Station-platene, inkludert den første på Palladium fra 1970: det måtte flere år med nitidig scanning av de opplistede små-skrift etterslengere på enhver plateliste i postordre-virksomhet for 20-25 år siden for å få BS-samlingen komplett. Og for en vidunderlig følelse det var å finne en hvitetikett-promo-versjon av den siste plata de ga ut Air Special (Epic, 1978) komplett med genuine dollarsedler, payola-gimmick, i kjelleren (ett pund pr. plate & tusenvis av dem! Bare let, rot & finn! Et eldorado! A dream come true!) på en Records & Tapes Exchange sjappe i Camden i London i 1994. Alle samlere har hatt slike opplevelser, hvor enkelt er det ikke å finne de legendariske godbitene men hvor hardt er det ikke å finne marginale og ukjente og direkte verdiløse plater som du ettersøker. For en kort tid var undertegnede innom en bruktvinylsjappe og kjøpte en del tikronersplate. Da jeg etterpå stakk innom et antikvariat i Ullevålsveien for å vise frem kuppene mine ble fyren bak disken nærmest bastant beslagleggende overfor en av platene:

"Hvor mye skal du ha for denne plata?" sa han bestemt som om jeg ikke hadde noe valg enn å selge den.
"Nei, jeg skal ha den selv", sa jeg.
"Nei, det skal du ikke" sa han bestemt.
Denne personen har jobbet i denne platesjappa i snart tyve år og har formodentlig vasset i sjeldne og eksklusive og dyre samlerobjekter gjennom denne tiden, men jeg har aldri sett ham så fundamentalistisk intens etter å få en plate som denne. Og hvilken plate var det? Den tyske rundt-cover utgivelsen av Bowies The Man Who Sold the World? July-plata på Major Minor? Eller rød vinyl-utgivelsen av Twinks Think Pink-plate fra 1970? Neida, det var et strøkent eksemplar av plata Heavy Duty av Crowbar, en musikalsk anonym annenrangs amerikansk/canadisk heavygruppe fra 1970-tallet hvis plater kanskje vil gå for 75 kr. på det meste hos den griskeste platemesse-selger, en plate som han hadde lett etter i årevis. (Slik sett er det også vanskeligere å finne ett strøkent eksemplar av en Status Quo-LP fra 1970-tallet enn det er å finne et strøkent eksemplar av en sjelden og høyt priset prog-plate).

Men Nick Hornby er ikke en platesamler og han vet ikke hvordan det er å ha en slik hallelujah-opplevelse. Derfor lar han bokens jeg-person, en såkalt bruktvinylsjappe-eier, "le seg halvt ihjel" når han kommer over arten av en ekte samler. Men sånn er det vel når man er en overfladisk flyte-med-strømmen Trend-Per som har all sin "viten" om "musikk" fra NME. Og ennå verre: i boken lar Hornby (side 135) denne fyren komme tilbake noen dager etterpå med plata fordi "det ikke var det han trodde det var" og bytter den inn i en brukt Madness CD! 

I Nick Hornbys verden finnes ikke ekte platesamlere, men bare referansesamlere, disse mentalt voldtatte etterplaprende trendfjolsene som fyller rockeklubber og konsertlokaler noen år før de glir ut av det hele like fort som de kom inn i det, disse kolibrihjernede menighetsmedlemmene som går i uniform og som ukritisk godtar enhver rapport om noe nytt - en gruppe, en artist -  som fantastisk, vidunderlig og bra bare fordi de har lest en bra anmeldelse eller forhåndsrapport i et trendy musikkmagasin.

Men her begynner også et annet problem: innom kunstens verden er det stort sett slik at et høyt priset kunstverk er et kvalitativt mesterverk. Slik er det ikke innom rockens verden: noen av de mest høyt-prisede psykedeliaplatene undertegnede har hørt, har vært den verste møkk noensinne utgitt. "Det er en grunn til at platene ikke solgte når de kom ut" var det en gammel autoritet med et antikvariat i Fredensborgveien som sa. Og sant nok, noen sjeldne psykedeliaplater er bare "dokumenter" fra en svunnen historisk tid som er interessante på grunn av at de kom ut på et sjeldent plateselskap og ikke på grunn av musikken. Så prisen på en sjelden plate trenger ikke harmonere med den musikalske kvaliteten, noe som jo er litt komisk: hvorfor betale tusener av kroner for en sjelden LP når musikken på plata er bare dritt? Hadde Hornby hatt peiling på slike ting ville han greid å få med disse ufrivillige komiske problemstillingene i skjønnlitterær form i boken sin. Men Hornby lar bokens jeg-person si om "vinylslavene" (side 87):

"...dette er mine folk, og jeg forstår dem bedre enn jeg forstår noen andre i hele verden". Jaså? Da er det en pokker så merkelig analyse av platesamlere han kommer med (side 87):

"Vinylslavene er lette å blinke ut fordi de etter en stund blir lei av stativet de blar gjennom, marsjerer bort til en helt annen del av sjappa, trekker ut et cover midt i en bunke og kommer bort til disken. Det er fordi de har satt opp en liste over mulige kjøp i hodet sitt... og blir plutselig kvalme av all tiden de har kastet bort med å lete etter noe de egentlig ikke har lyst på. Jeg vet godt hvordan de har det... Det er en prikkende, klaustrofobisk, panisk følelse, og du formerlig vakler ut av butikken. Etterpå går du mye fortere, i et forsøk på å ta igjen det du har gått glipp av i løpet av dagen..."

Hva er dette? "Blir plutselig kvalme av all tiden de har kastet bort med å lete etter noe de egentlig ikke har lyst på." Hva er dette slags tullprat? Ingenting er vel mer vidunderlig enn å stå i en bruktsjappe og bla gjennom vinylplater uansett hva det måtte være man vandrer igjennom. Hadde Hornby visst hva det dreier seg om ville han aldri latt bokens jeg-person komme med en sånn absurd betraktning. For mange platesamlere som har holdt på i årevis har forlengst platesamling blitt en del av sentralnervesystemets ryggmargsrefleksive greier, såpass mye at man kan bruke uttrykket "the chase is better than the catch". Å gå på jakt etter plater er nesten blitt viktigere enn å erhverve dem. Undertegnede er hundre prosent overbevist at den dagen enhver platesamler har fått komplettert alle sine want-lists og alle ettertraktede samlerobjekter er innom hus, så vil platesamlingen bli solgt i bulk neste dag og vedkommende vil begynne om igjen from scratch. Hvorfor? Fordi det er selve det å samle som betyr noe: jakten, spenningen, komme hjem med byttet, avspillingen, beundringen over selve the item, det er det som er the name of the game. Den som "blir kvalm" over å lete, er faen ingen platesamler. Men Hornby driter seg fullstendig ut idet han har lar bokens jeg-person si allerede nevnte sitat: "Etterpå går du mye fortere, i et forsøk på å ta igjen det du har gått glipp av i løpet av dagen." Dette er et godt eksempel på at Hornby er en fake, at han overhodet ikke vet hva han snakker om. "I et forsøk på å ta igjen det du har gått glipp av i løpet av dagen"? Har ikke Hornby og bokens jeg-person forstått at det å være platesamler er det primære i en platesamler liv? Denne beskrivelsen er fullstendig falsk. Ingen platesamlere som står og blar igjennom plater i en bruktvinylsjappe føler at dette er bortkastet tid, tvert imot dette er selve livet, det er dette livet dreier seg om: jakten, spenningen, the thrill of it all. Men Hornby har aldri opplevd denne følelsen og tror at det er slike ting som titting på Frokost-TV, innkjøp av skiftnøkler på Clas Ohlson, vurdering av nytt sengetøy på IKEA, ettermiddagskaffe med vafler og syltetøy hos svigermor, prating med naboen over gjerdet angående nye forgassere til fjorårets bil, er det som kommer foran alt annet her i livet og at det å være en platesamler og å jakte på vinyl bare er en kompensasjon for det er jo slik Hornbys jeg-person i boken har det: i boken (side 169) er han en kveld på et dannet og overfladisk party, en middelklassemiddag hos noen vellykkede middelklassemennesker og spiser en sofistikert middag med fine wine og det egentlige småborgerlige begjæret hans veller opp i ham: "Jeg har lyst på meningene deres, jeg har lyst på pengene deres, jeg har lyst på klærne deres, jeg har lyst på denne evnen til å diskutere hundenavn uten spor av forlegenhet. Jeg har lyst til å gå tilbake til 1979 og begynne forfra igjen." Det er dette hele romanen handler om: det er et Lucifer-motiv, en fallen stjerne som henger så lavt at nesten alle kan nå opp til den og ta på den. For Hornbys jeg-person har falt fra middelklassen og ned i arbeiderklassen, det er fallet, nedslaget og ringvirkningene av dette fallet som er bokens tema og ikke platesamling. Derfor blir bokens jeg-person en splittet person, han gir seg ut for å være platesamler mens han er et nevrotisk middelklassemenneske som falt av middelklassetoget og ble stående langt fra stasjonen. Men langt inne i sjelen hans lever ennå middelklasse-refleksene, i dette tilfellet selve tidsklemma: bekymringer angående stress, dårlig tid, brutte avtaler, utsettelse, forsinket tog, punktering, kø på motorveien, magesår, hjerteattakk, etc.etc. Derfor tror bokens jeg-person ubevisst at alle platesamlere er som ham: at å samle plater er en timeplansaktivitet kilt inn mellom grå og hverdagslige middelklassesysler, eller håpet om å erhverve seg disse syslene. Hvis bokens jeg-person er identisk med Hornby selv så er Hornby er selve inkarnasjonen av Middelklasse-alminneligheten og tror at platesamlere, som jo egentlig er både psykopatologiske og kulturelle avvikere, er like grå og kjedelig som ham selv. For sett fra en ekte platesamlers perspektiv: hva kan man egentlig gå glipp av som er bedre enn å bla gjennom plater?

KONKLUSJON

Nick Hornbys bok High Fidelity er en kjærlighetsroman hvor hovedpersonen er en total alminnelighet som har opplevd et trauma ved at en dame forlater ham i hans ungdom. Når Den Inkarnerte Alminnelighet opplever noe slikt så reagerer han ikke med en uke eller to på fylla men med en konsekvens som ikke står i forhold til den opprinnelige årsak: han slutter på skolen, oppgir studier og fremtidsplaner, hopper ned fra middelklassen og inn i den lurvete tilværelsen i arbeiderklassens utkant: han blir sittende fast i bruktvinylbransjen. I denne bransjen treffer han to andre tapere akkurat som ham, Mestre I Utilstrekkelighet og Dyrkere Av Sin Egen Middelmådighet, som lever i en evig misforståelse om at de er platesamlere og musikk-interesserte mens det de egentlig er er frustrerte millitærfolk: menige i uniform på desperat lengsel etter en sersjant og en instruks-bok som skal vise dem Veien Og Lyset noe de finner i trendmusikkjournalistikken i New Musical Express. Disse tre karaktene lever hele tiden i en konstant understrøm av het masochisme som de ikke selv våger å ta inn over seg men som de omformer til en sur energi hvor de tror seg selv til å være "eksperter" der de kan kjøre masochismen sin om til snobbifisering over andre som er untermensch i forhold til deres egen selvutnevnte status som übermensch i Das Dritt-befengte Reich. Det er en tragisk fortelling som burde inkluderes som en vag parafrase til psykologi grunnfag hvis noen forelesere der har et studium av sjelsundertrykkende faktorer i populærkulturen. Boken handler ikke om platesamlere eller platesamling for de fleste ekte platesamlere har ikke de pop-problemene (for en herlig metafor av dobbelbetydning på denne boken!) som hovedpersonene her har. Å være musikkelsker og platesamler og bruktvinylsjappeselger handler ikke om å arrestere folk på de rette og gale punktene, eller å ha de korrekte musikkreferansene, eller å drite ut folk som ikke liker det du liker. Men problemet begynner her: utenforstående kan lese dette makkverket og tro at platesamlere og bruktvinylsjapper er hovne og blærete og istedet for å stampe samlingen sin på et antikvariat så hiver de den istedet for å oppleve en eventuell ydmykelse ved å kanskje bli latterliggjort for å ha "feil smak" eller noe slikt. Andre unge ferskinger har kanskje lest denne boken som en instruksjonsbok og oppført seg deretter, noe som ikke skulle forundre meg, spesielt når man tenker på en del av de unge fjollete soul&funk DJ-snottolfene som vi har måtte leve med de siste ti årene. At denne boken er blitt en bestselger er forøvrig meg en gåte. Som litterær opplevelse er den forbausende kjedelig, så verbal i sin retorikk at du lurer på om Hornby står og hvisker deg teksten i øret ditt når du leser den, boken er også på visse punkter direkte kjedelig: ethvert mannfolk som har opplevd visse kjærlighetsbrudd/samlivsbrudd med damer vil oppleve det som en tortur å måtte gjenoppleve dette "ja-men-hva-med-følelsene-mine?" & "alt-du-tenker-på-er-plater-og-musikk" gjenfortalt i dørgende kjedelig kvasi-litterær form. Slik sett er boken ufrivillig autentisk, ja men det autentiske i en bok burde ha en litterær overbygning. Det har den ikke her. Å skrive en bok om irrgangene i sosial interaktivitet i forholdet mann-kvinne i tilnærming til samlivsbrudd bør behandles bedre i skjønnlitterær form enn her: hvorfor lese en kjedelig kvasi-litterær gjenfortelling av noe som er like kjedelig og grufullt i det dagligdagse liv?

Men det triste er at dette makkverket skal liksom handle om platesamlere og platesamling. Det gjør boken ikke. Forfatteren er en fake som skriver en bok om the three fakes og deres fakeful life. Men som sagt: hvordan skal utenforstående skille klinten fra hveten? I boken er jeg-personen ikke bare bruktvinylsjappe-eier men også ex-DJ. Når han tenker tilbake på den tiden er det med et lykkelig vemod (side 79-80):

"Et par års tid, på slutten av åttitallet, var jeg discjockey på en klubb i Kentish Town... i en seksmånedersperiode var den populær blant visse London-folk... det nesten-elegante streite utefolket som gikk i sort 501 og Doc Martens... Jeg tror jeg var en dyktig DJ. Folk virket ihvertfall fornøyde. De danset, ble lenge, spurte meg hvor de kunne kjøpe platene jeg spilte, og kom tilbake uke etter uke."

Bokens jeg-person opplever gjennom dette en analog-erfaring til det å drive bruktvinylbutikk men på et mye mer emosjonelt plan. For ham er dette en dypere opplevelse. Slik føler han det retrospektivt:

"Og jeg elsket å drive på med det. Å se ned på et rom fullt av hoder som nikket i vei til musikken du har valgt ut, er en oppløftende følelse, og de seks månedene klubben var populær, var den lykkeligste tiden jeg har hatt. Det er den eneste gangen jeg virkelig har hatt følelsen av evnen til å bevege... Alle som spiller sine favoritt-danselåter på full guffe i et overfylt lokale, for mennesker som har betalt for å høre dem, ville ha følt nøyaktig det samme."

Hvor mange unge tapere har ikke lest disse linjene og festet seg ved dem? Herregud, siden 1995 har Oslo vasset i 20-årige snottolfer av DJer, boende på Grünerløkka, nyinnflyttet fra østlandske småbyer og nordnorske bygder, klare til å ta sitt urban-certifikat ved å stresse etter soul&funk-moog&easylistening-plater i 20-kroners bingen på Ringstrøm, lemenforførte småbybønder med Natt & Dag trendambisjoner og swimmingpool-tatoveringer antageligvis sponset av sin mor, med kuule hippe DJ-nom-du-plumes som kunne vært agentpseudonymer fra en Jon Michelets-krimroman, og noen av dem også med litterære kunst-og-kultur ambisjoner. Undertegnede husker med gru en gang et besøk hos en fotografvenn i 1997 som nettopp hadde gitt ut en fotobok om Oslos underliv, hvor et slikt DJ-fjols, en Ari Behn-kloning med Stetson-hatt, med det obligatoriske nittitalls fippskjegget i det tynne innavlede overklassetrynet sitt (åh for et kunstnerisk utseende, Mr. Magus fra Renessansen) satt og bræket ut om hvor bra arbeidet med romanen hans gikk, hvor mange plater han skulle kjøpe, i et unevnelig namedropping kjenne-så-mange-hippe-folk-som-mulig race uten sidestykke, med en selvtillit som bare en nystrøken gutterumpe kan oppvise. Vedkommende har, 8 år etterpå, ennå ikke fått publiseret så mye som et ord, (unntatt kanskje litt urban graffiti i en underkjøringstunnel i hjembygda?) og hans DJ-karriere... vel det har ikke blitt noe kombinasjon av musikk og Dostojevsky der. Men for et patos det blir beskrevet med i Hornbys bok, på side 223 sier dama til bokens jeg-person om ham: "Du var DJ, og jeg syntes du var tøff..." Dette til tross for at bokens jeg-person innrømmer seg til å være en komplett dottolf, etter at bokens amerikanske musiker Marie La Salle har holdt en konsert i sjappa hans, så forsvinner humøret hans etter at konserten er over(side 243-244): "En stakket ettermiddag jobbet jeg et sted folk hadde lyst til å oppsøke, og det føltes annerledes - jeg følte meg.... mer mandig, en både sjokkerende og saliggjørende følelse." For i dette øyeblikket går det grufulle i hans eget liv opp for ham (side 244): "Menn jobber ikke i stille, folketomme sidegater... de jobber i City eller West End, eller på fabrikk, eller i gruver, eller på stasjoner eller flyplasser eller kontor... de må kjempe for å komme seg dit, og som et resultat av dette får de muligens ikke følelsen av at livet foregår et annet sted." Bokens jeg-person føler at han er på vei mot en krise, det er noe i hans liv han har utsatt helt siden 1979, han drukner i bakevja (side 244):

"Jeg føler det det ikke engang som om jeg er midpunktet i min egen verden, så hvordan skal jeg da kunne føle meg som midtpunktet i noen andres? Da sistemann er gått og jeg låser døren til sjappa, merker jeg et stikk av panikk. Jeg skjønner at jeg blir nødt til å gjøre noe med sjappa - gi den fra meg, sette fyr på den, hva som helst - og finne meg en karriere."

"..og finne meg en karriere". Vi lever i en tid hvor gen-forskningen har gjort voldsomme fremskritt. Hvis dette fremskrittet fortsetter så behover man ikke bry seg om en ting, nemlig å finne middelklasse-genet. Dette genet er allerede funnet, eksplisitt nedfelt i de fleste tekstlinjene i Nick Hornbys bok og i de sjelekvalene som bokens jeg-person lider av. La oss slippe flere slike bøker fra en slik DJ-Dostojevsky.

Det er forskjell på en ekte musikkelsker & platesamler og the fakes. Mennesker i kategori nummer en driter i alt som heter musikktrender, musikkjournalist-imperativer og hva en forført lemenflokk som ukritisk har svelget siste motebølge på musikkfronten, måtte "mene" om ting. Denne respektløsheten er lønnsom, på alle vis, ikke minst kapitalmessig. Eks: undertegnede har som musikkelsker & platesamler alltid handlet på kryss og tvers av de aksepterte trendene. En gang i tiden fikk man moog-,exotica-, og easy listening-plater for kr. 5 plata på ethvert antikvariat, bruktsjappe og loppemarked. Men så kom de to bøkene Incredibly Strange Music ca. 1994-95 og plutselig ble det en trend å betale 250-300 kr. for en Sunset re-utgivelse av Martin Denny mens de mest håpefulle platesjappene dro James Last-plater ut av billigbingen og priset dem opp til 250 kr. pr. plate. Et annet eks.: På 1980-tallet var prog og metal totalt hatet og avskydd av trendrytterne i dette kvasi-paradigmatiske tiåret og slike plater, som i dag går på tusener kr. pr. stk., kunne man finne i billigbingen for kr. 10-20 overalt på bruktsjapper og antikvariater, spesielt ettersom de opportunistiske 68erne solgte unna 60 & 70-talls samlingen for en slikk og ingenting (den var jo null og niks verdt på 1980-tallet) og byttet ut slikt søppel som Min Bul, Dr. Z og Aunt Mary med kvalitetsmusikk som The Alarm, Nøkken og Rainmakers. (Det var kanskje det eneste som var bra med åttitallet, dette bakvendtlandet av et tiår, at de virkelige musikalske og samlingsmessige godbitene fikk man nærmest gratis mens folk betalte i dyre dommer for det rene søppel: trendmusikk og første-generasjons-CD som hørtes ut som en kasse med kaniner.) Og undertegnede vil gjerne avslutte med et siste lite apropos til alle de utenforstående som ikke er platesamlere og som har tatt Hornbys bullshitroman for å være autentisk: Det å like musikk og å samle plater er ingenting annet enn gøy og moro, det er en fest hver dag som enhver kan oppleve, musikk er beruselse og edruelighet på en og samme gang, det er jorden rundt på fem nano-sekunder og stiverten i gear hele tiden, en evig karusell av nye opplevelser, the sky's the limit & you're in it - it's only rock'n'roll but I like it.

SLUTT-NOTATER

1. Hovedpersonen i boken er representert ved et navn, men jeg har konsekvent valgt å ikke nevne dette navnet men heller referere til vedkommende som "bokens jeg-person". Jeg synes ikke vedkommende, en pregløs person som forsvinner i en mengde på to, kan ha såpass mye individualitet at han kan belastes med noe så indikativt som et egetnavn. Så her er den skjønnlitterære generøsiteten med bokens hovedperson tatt alt for langt. Nom-de-plume, etc.

2. De som er interessert i meta-fiksjon etter å ha lest Nick Hornbys High Fidelity kan sjekke ut følgende artister: a) psykedelia-garage gruppa The Collectors som ga ut to knallgode plater (The Collectors, Warner Brothers 1968 og Grass and Wild Strawberries, Warner Brothers 1969.) Pluss at vedkommende kan kjøpe alle platene av new wave gruppa The Records. Og i tillegg. lytt til alle komposisjonene av Franz Liszt.


comments powered by Disqus

 



martin lb
2005-10-25wow...

jeg orket bare å lese halve artikkelen men likevel du skal ha kudos for platesamler-fanatismen din. Og hvordan du får deg til å nilese en bok du liker så lite, og deretter skrive en avhandling om det... beundringsverdig!

Likevel virker det som du har misset hovedpoenget til Hornby angående platesamling, nemlig det patetiske og stort sett meningsløse i å bruke store deler av livet sitt på å samle på plater og høre på musikk. Det fins viktigere ting. En plate, uansett hvor "klassisk" eller "obskør" man måtte tro den er, blir aldri viktig, den kan aldri forandre noe.

Du rakker ned på folk med musikksmak du ikke liker, trendy dj'er, folk som leser NME osv. Men jeg kan ikke se at du er så mye mer "for real". Da hadde du kanskje akseptert at ikke alle ser poenget i å henge i sjapper som selger brukte pornoblader og knitrete vinyl.

At boka blir sett på av mange som en autentisk beskrivelse av enhver platesamler er muligens uheldig, men på den annen side, ethvert fenomen som når ut til den offentlige bevissthet vil gjøre det i en utvannet form, de finere detaljer går tapt. Dette kan sies om f. eks ALT du leser i avisen. Hadde Hornby skrevet en virkelig autentisk beskrivelse av en platesamler, ville selvfølgelig ingen ha lest den. En slik bok blir trolig en suksess fordi folk kan identifisere seg med den emosjonelt sett.

Selv velger jeg å ignorere Hornby. han er ikke verd kaste bort tiden på. Hvorfor ikke rakke ned på Frode Grytten istedet?

Runar
2005-10-26Det var da voldsomt....

Jeg tror du overdriver inflytelsen til Nick Hornby. Jeg har selv lest noen av bøkene hans, Tribunefeber, High-fi, og Gutter er gutter. Har vel aldri fått intrykk av at han er noen talsmann for noe som helst. Han er en forfatter som skriver rimelig godt skrevne romaner som er undeholdende å lese.

High-fi var vel hans første roman hvis jeg ikke tar feil, og også den svakeste av de jeg har lest. Jeg reagerte ikke så negativt på de artistreferansene som du, men jeg kjente meg veldig godt igjen på dette med å lage egne kassetter, dette var vitenskap på 70-tallet.

Jeg er nok en sånn som du kaller kvasi-platesamler, har vel en 2-3.000 plater på vinyl og CD (mest vinyl), men har vel egentlig vært mere interesert i å kjøpe musikk jeg liker akkurat da, men jeg har også vært overveldet av følelsen å ha en artist komplett, letingen etter akkurat den platen, og følelsen når du finner den er helt utrolig....

Therese
2005-10-27Bitter?

Nå har jeg lest alle artiklene dine, og jeg ser at du har enkelte gode poenger, men i bunn og grunn høres du ut som en bitter gammel mann som ikke får deg kjæreste fordi du er platesamler.

Hvorfor dette raseriet? Nick Hornby har aldri gitt seg ut for å være noen levende messias eller allviter. Når det gjelder Dick og Barry, er det heller ikke sånn at Nick Hornby på noen måte prøver å "helliggjøre" disse personene i en platesamlers navn... Dick er en fake, og ja, det er sabla mange sånne folk ute og går! På byen er det stappfullt av "se på meg, jeg er dyp, intellektuell og rocka"-personer. Og det finnes nok av folk som Barry (nå er han riktignnok noe overdrevet i boka) - det simpelthen kribler av personer et behov for å drite ut folk som ikke har hørt om et bestemt band. Bedrevitermentalitet er intet nytt. Jeg mener derfor at dette er et autentisk persongalleri.

Og jeg mener også at du tar boka altfor altfor seriøst - husk: dette er ingen bibel. Forøvrig har du hjulpet meg litt på vei i mitt særemne om folk og musikk, takk for det Geir, jeg foreslår at du selv tar pennen fatt og skriver en platesamlerbok slik du vil ha den, så får vi se om jula varer til påske eller ei!

Løkka tell vinylkid.

Karl Arne (sKADd)
2005-11-18Mer å si...

Det er en ting å bli sur for at en bok du har kjøpt ikke helt var som du trodde, men å skrive en hel avhandling om det blir for sært.

Dette er en bok skrevet for den store massen. For at en bok i det hele tatt skal bli utgitt, må den ha salgspotensial. Tror du virkelig en autentisk beretning fra det dype harcore platesamlermiljøet hadde vært noe spennende. Handlingen ville da blitt slik:
Mann går rundt i bruktsjapper og antikvariater og bruker timesvis på å lete etter sjeldne plater. Etterpå møter han noen kamerater og forteller om hvilke plater han har funnet og hvilke plater han har lett lenge etter, men ikke funnet. Så går han hjem og plasserer de nye platene på riktig plass i platesamlinga, før han legger seg. Dagen etter gjør han nøyaktig det samme om igjen.

*snork*

Ville du ha lest den boka? Ingen ville lest den boka, ikke engang de mest innbitte vinylfantaster. Da hadde det nok vært mer spennende å lese gjennom "Rare record price guide" fra perm til perm.

Og angående NME: Jeg er enig. Mange musikkjournalister og trendslitere følger NME som en bibel, og hvis blader som NME, Mojo og andre trendmusikkblader har satt sitt OK på noe er det plutselig verdens beste musikk. Men vi har jo alle våre bibler, slik som du har din Rare record price guide. Du refererer til den oppsiktsvekkende mange ganger i teksten, og er kanskje litt for opptatt av hva ting koster.

Det som sannsynligvis frustrerer deg med hovedpersonen i High Fidelity er nok det at han gjør noe du ikke har klart, nemlig å bli voksen. Han drømmer om å gå videre fra platesamlerfasen i livet sitt, og slå seg til ro, med dame og muligens barn. Han kommer jo selvfølgelig alltid til å være en musikkelsker, men hva er poenget med å ha verdens største platesamling hvis man er 44 år og jomfru?

Det er faktisk ting som er viktigere enn å bruke hele sin tid på å lete etter sjeldne plater. Skaff deg en kjæreste! Få deg et ligg! Kom videre i livet ditt. Hva vil du at skal være ettermælet ditt? En haug med slitte plater, singler og pornoblader?

(les også den nøye omtalen min av del 1 av denne artikkelen: http://www.groove.no/html/article/279816.html?showcomments=1#5663)

willy
2005-12-02Enig med Nilsen!

High Fidelity er ei grusomt kjedelig bok.

Mulig at den handler om menn, men jeg leste den som en platesamlerroman i sin tid. Hva ellers skulle jeg gjøre slik den ble markedsført? Men jeg kjente ikke igjen hverken meg sjøl eller andre, det være seg som menn eller platesamlere.

Problemet er at forfatteren ikke er interessert hverken i musikk eller platesamling, og derfor ikke har brukt noe tid på research. Men for folk som ikke har peil - eller bare tror de har det - ser det sikkert imponerende ut. Hadde det vært en kriminalroman med så dårlig bakgrunnsstoff som dette her, ville den fått totalslakt alle steder. Tross alt synes bakgrunnsskildringene å være vel så viktige som intrigene der i gården for tida. Men såkalte "seriøse" forfattere får gjøre hva som helst, så lenge det ikke er noen mer eller mindre godt planlagte dødsfall med i handlingen.

Det synes ikke som bakgrunnsskildringene skal være så viktige hos de "seriøse" forfatterne, men hos den mer folkelige delen av litteraturen trekker slikt ned som bare det. Hadde det stått "Bladkompaniet" (R.I.P.) på "High Fidelity" hadde den blitt totalslakta alle steder.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo