The Dirty 30: Ekte norsk punk

grooves Geir Levi Nilsen har vurdert landets 30 første punksingler.

I 1980 ga Tramteatret ut plata Back To The 80's (Talent). Her finner vi den utmerkede punk-parodien ”I Spit On You”. Året etterpå kom Øystein Sundes Barkebille Boogie (Philips) hvor punk-parodien ”Motorsag-Pønk” befinner seg. Begge disse to låtene er utrolig morsomme! Og mer: De er ikke langt fra originalen, de opprinnelige norske punk-singlene som kom ut denne tiden. Spesielt er Tramteatrets låt ganske nært opp til Oslo Beurs' ”Smukke Folks Børn”. Spill disse to låtene etter hverandre og hør!

I denne artikkelen skal undertegnede ta for seg 30 norske punk-singler fra perioden 1979-1981 og påpeke (for det meste) deres svakheter og for noen (veldig få) deres styrke. Singler av Oslo Beurs og Kjøtt vil ikke bli med her, da de er utførlig nevnt i min artikkel ”Punk Relativisme” på groove.no. The Aller Værste og The Cut vil ikke bli nevnt i det hele tatt, ettersom selvhøytidelig kunstferdig jåleri ikke har noe med punk å gjøre.

Utvalget er selektivt, kronologisk og single-platene vil bli vurdert ut fra tre kriterier.

Originalitet
Er denne utgivelsen bare et lappverk av innlimte tyverier fra sikre kilder eller viser den til noe frisk og originalt samtidig som den står sterkt innom sin genre? Er f.eks. tekster & melodi bare kulturelle oversettelser av britisk punk uten vurdering av egen kontekst? Er tekster, sang, fremføring, miksing og produksjon av plata preget av ”sånn må det jo være, det er jo pønk, for faen” eller har man prøvd å gjøre noe mer ut av produktet?
Holdbarhet
Står dette produktet seg i dag like godt som når det kom ut? Eller høres det bare pinlig og dumt ut når du setter det på platespilleren anno 2012?
Motiv
Hvorfor ble dette gitt ut? Var det folk som bare hev seg på en motebølge som så bare forsvant ut i det blå eller mente de virkelig det?

Ut fra disse tre kriteriene vil artikkelen derfor inneholde et karaktersystem over utgivelsene. Graderingen er slik:
A: Klassiker!
B: Sterk, men uten indre kraft.
C: Standardisert og triviell.
D: Møkk!

1: Børres Kork. City Records, 1979
Stumblin – Rock – Pop Star – A Growing Society Pt 2

Omdiskutert i forhold til om dette skulle være Norges første punk-single. Uansett så høres den autentisk ut med sin rå miks med nesten ingen produksjon. ”Stumblin” har en gitarsolo, uvant for punk-singler fra denne tiden. ”Rock” har et refreng som går: ”Everybody's singing the same song, everybody's singing the same.” og er vel den vanlige klagesangen fra punkrock-utøvere fra den tiden om at alt var så kjedelig på den vanlige musikk-scenen. Litt innflytelse fra Clash kanskje? (à la ”I'm So Bored With The USA”). ”Pop Star” er en naiv liten rock n'roller hvor teksten forteller om ambisjonen å bli en popstjerne. ”A Growing Society Pt 2” er platens store overraskelse: En låt som peker fremover mot post-punk og mer eksperimentell rock. En langsom, kjellerklaustrofobisk, depressiv låt med et gjennomgående hypnotisk basstema (Holger Czukay ville vært stolt). Et penselstrøk av mørk synth kommer krypende inn på slutten og drar det hele ned i intet. Alle låtene høres ut som uferdige demoer i dag. En bra single, men litt for anonym og blodfattig til å få klassikerstatus. Karakter: B

2: Pink Dirt. Ragnarock Records, 1979.
Hey Sir – Hooker

Norges andre punk-single begynner med opptak fra en gudstjeneste før vokalist Atle Skift kommer med en skrallende hånlatter, litt for mye lik Johnny Rotten på ”Anarchy In The UK”. I samme leia blir det i teksten også sagt ”I'm a happy Anti-Christ”(?)”. Etter Johnny Rottens to åpningslinjer på ”Anarchy In The UK”: ”I am an anarchist, I am an Anti-Christ” ble dette en kopistisk holdning blant norske punkere. plutselig var det Anti-Krist her og Anti-Krist der både i tekster og artistnavn. Lite originalt. Det positive med denne singlen er lydbildet som er utrolig rått og godt. Pink Dirt høres ut som et garageband som øver i en åpen kjeller mens du kjører forbi i bil. B-siden er singlens beste låt: full av driv og kjelleratmosfære. Teksten og refrenget er også fornøyelig! Pink Dirt får skryt for musikkens primitive råhet og dens dyptfølte ektehet men ettersom A-siden er litt for mye på det kopistiske planet får singlen dessverre karakter B.

3: Front Page. New Noise, 1979
Monster – Kick Them

En utrolig bra single! Front Page hadde allerede i sin samtid alt for å være troverdige. De var unge, de hadde utseendet med seg, de var gode til å spille og låtene deres var knallbra. Felles for begge låtene her er en friskhet og ungdommelig vitalitet som er fullt på høyde med det beste fra engelsk punk/new wave fra samme tid. Front Page spiller som guddommelig inspirerte unge menn og begge låtene her har en friskhet og en ungdommelig nerve som var det gode kjennetegnet ved mye av beste i punk/new wave-bølgen internasjonalt sett. Denne singlen er en klassiker og får automatisk karakter A.

4 – Kaare Og Partiet. Konk Records, 1980
Låt 2 – Hakekors – Be En Bønn Nå – Holocaust – Politisk Asyl – Ja Vi Elsker

Denne singlens åpningskutt, ”Låt 2”, en instrumental og høres ut som Black Sabbath møter Hawkwind. Det samme lydbildet kjøres videre på hele singlen. Selv en punkete låt som ”Be En Bønn Nå” får en distinkt 70-talls følelse over seg. Tankene til tidlig Hawkwind gir ikke slipp. ”Ja, Vi Elsker” er pinlig: skal dette være gruppas ”God Save The Queen”? Her ligger et av problemene med tidlig norsk pønk: Direkte oversettelse av britisk punk til norske forhold. Selvfølgelig ble det en skandale i England da Johnny Rotten sang ”God save the queen, she ain't no human bein'”. Det engelske samfunnet, med sitt rigide klassesystem, sin århundre lange tradisjon med kongehus og dronninger, deres fortid som imperialistisk stormakt, er et samfunn med solide søyler godt plassert i nasjonalistiske ikoner. Men engelske opprørsuttrykk er selvfølgelig ikke noe som kan oversettes til norsk sosiologi og/eller historie. Norsk nasjonalisme er mild og romantiserende i forhold til den blodige og alminneliggjorte nasjonalismen man finner i store land i Europa. Derfor blir slike punkete uttrykk som gruppas ”Ja, Vi Elsker” desperat skyggeboksing. Pluss vil bli gitt til Kaare Og Partiet for original og kreativ musikk men tekstenes kopistiske innhold fører dem inn til karakter B.

5: Sjølmord. MAI 1980
Holocaust – Supertankerne Kommer.

"Holocaust": God melodi, fengende og mystisk på en og samme gang. Teksten er på tysk, gjort for å understreke budskapet? "Supertankerne Kommer": Interessant og kryptisk. Dette til tross: Helhetsinntrykket er dog svakt, nærmest anonymt. Kanskje var dette kurant vare i 1980, 32 år etterpå står det seg ikke noe særlig. Kjedelig. Karakter: C

6: Hærverk. Torpedo Plater 1980.
Produkt av 70-åra – Loven Slår – Ingen Visjoner.

Bemerkelsesverdig utgivelse. ”Produkt Av 70-åra” er en merkelig låt, med en melankolsk klang, skjebnetung og dyster. ”Loven Slår”: Hardere og råere, mer punka enn A-siden med sin Velvet Underground-inspirerte gitarsolo som tatt fra White Light/White Heat. ”Ingen Visjoner” skraller avgårde og avslører litt av den samlede punk-katalogens svakheter: Nesten ingen miks, nesten ingen produksjon. Lydbildet blir for puritansk, for doktrinært. Allikevel er dette en viktig og tydelig punk-single. Karakter: B

7: PVC. Plæstik Records. 1980
Sykebil – Gråstein.

A-siden er spesiell. Svart, humoristisk tekst, melodien: enkel, godmodig og koselig. Atmosfæren er veldig naiv og nostalgisk. B-siden er mildt sagt eksentrisk (”Jeg elsker gråstein…”) og litt påtatt enkel. Samlet sett får denne stort pluss for originalitet og atmosfære men den er samtidig for underholdningsaktig og koselig sær til å ha noe tungt nedslag i norsk punk-historie. Derfor karakter B

8: Johnny Yen Bang. DYI Records
Kill The Disco – Fool – Marching Robots – D´Må Bli Slutt – Crazy Thinking – Arabian Reggae.

Denne utgivelsen er et historisk dokument over tilstanden til norsk punk i forhold til britisk punk og et godt eksempel på det kulturelle etterslepet Norge generelt sett lider av. Punk/new wave slo ikke skikkelig til i Norge før 3-4 år etter at punken hadde oppstått i England. I løpet av denne tiden hadde den britiske punken utviklet seg mange veier, noe som førte til at når man i Norge tok til seg punk/new wave så kunne en norsk utgivelse inneholde allehånde musikk: En låt med rå tregreps punk sammen med en naiv poplåt sammen med en ska-reggae låt sammen med en industriell låt etc - alt sammen på én plate! Slik er denne utgivelsen. Den høres ut som en musikalsk svenneprøve. Se! Vi mestrer all type musikk som er ny i perioden 1976-1980! Alt spriker alle veier, og kanskje er denne utgivelsen en samleplate i seg selv. En kronologi over Johnny Yen Bangs utvikling fra rå tregrepspønk til mer utviklete ting. Uansett så blir det uinteressant unntatt for de mest intime kjenninger av bandet. Karakter: C

9: Lumbago. Polydor 1980
Gi Meg Noe Ekte – Drosja Står Utenfor

Gi meg noe ekte. Ja, det kunne ihvertfall ikke være Lumbago. Når man så på bildet av bandet skjønte man at det i norsk musikkliv hadde kommet noe som het 'designer new wave'. Interessant også at en gammel flintskalla byråkrat-utseende kontorist med hentesveis kunne påstå seg selv til å være vokalist i et new wave-band all den tid man hadde en viss forståelse av at new wave i det minste skulle involvere noe ungt og nytt. Morten Jørgensens tilfelle av frontmann var omtrent like pirrende og sexy som den eventuelle nyheten om at Pål Steigan og Sigurd Allern skulle ha laget pornofilm sammen. Musikken og tekstene på denne singlen er så flat, så A4, så tilpasset markedet, at selv horene i Rådhusgata får mer integritet enn dette. Drosja står utenfor, dessverre kjørte den ikke enveistur til Sibir. Karakter: D

10: The Dolls. TalentLøs Produksjon 1980
Mareritt – Siste Dans.

Navner er litt suspekt. Hvilke Dolls? New York? Oslo? Halden? Låten Mareritt ligner på noe undertegnede har hørt før et sted. I hvertf all virker Dolls usikre og tamme, litt for mye ungdomsskole-band rett-ut-øvinga. Direkte kjedelig. Og selvfølgelig: Side 2 er en dub reggae/ska-låt som omhandler Hiroshima. Gjesp. Kun for valiumfrelste. Karakter: D

11: Dueslaget. Hakk Plateforlag 1980.
Blindgate/Blå Auga

I 1980 var markedet for punk og new wave så marginalt at en hvilken som helst uavhengig singleutgivelse måtte anses for å bli hensatt til en slik kategori. Dueslaget høres ut som en doktrinær Stranglers-kopi på låta ”Blindgate” mens B-siden Blå Auga høres ut som en gammel demo fra en Aunt Mary-innspilling. Totalt ute av sammenheng. Karakter: D

12: Blaupunkt. Torpedo Plaster 1980.
Cupfinalen – Jostein Og Elskerinna Til Torstein – La Meg Være Ung.

Muntre ska/reggae-rytmer hakker avgårde mens en litt hysterisk kvinnevokal hyler omkring på ”Cupfinalen”. Skal det være The Selecter? De to neste låtene er heller ikke mye å rope hurra for. Blaupunkts versjon av Wenche Myhre-klassikeren burde vært full av kraft og liv, men den er det ikke. Den høres ut som en uferdig demo, uten indre styrke og patos. Den kvinnelige vokalisten er dyktig og har et godt psykisk grep på vokalen og alene greier hun å tilføre teksten intensitet og innlevelse. Men hva hjelper det når det tamme og trøtte lydbildet får deg til å lure på om du er døvhørt og gruppa høres ut som de spiller en halvmil unna vokalisten. Karakter C

13: Tåm Box. Strawberry Records 1980
Sweet Innocence – Quiz Kid.

Alt som ble galt utover 1980-tallet finnes her. A-siden ”Sweet Innocence” er et eksempel på hvordan den ska/reggae, 2-Tone greia utviklet seg til kjedelig, nitrist popmusikk à la UB40. B-siden ”Quiz Kid” er selvfølgelig en rockete halveis punka/halvveis The Who-lignende låt. Ett tamt forsøk på å bli pop-konger. Karakter: D

14. Gummgakk A/S. EMS 1980
Jungeltransport Del II a/ Soupé Aux Fois de Morues

Gummgakk A/S ville gjerne være merkelige og sære, en slags norsk utgave av Devo. A-siden ”Jungeltransport” har en viss sjarm, men blir litt vel masete i sitt forsøk på å være eksentrisk. B-siden går i samme leia. Er vi gærne nå? Nei, dere er slitsomme. Det er ikke nok å legge på et drivende rytmisk tromme/bass-komp for å få new wave-kredibilitet. Det fikk da aldri heller GummGakk. Heldigvis. Karakter: D

15. Ischjazz. Bruske Plater 1980.
Landsbygdas Fortapte Sønner – Truseparaden – Fleskesvol.

Ischjazz høres på A-siden ut som tidlig Joy Division anno 1978. Det viktigste forskjellen er vokalisten, som har en rå, tøff machostemme som vræler ut en artig tekst om livet på bygda. Og så kommer det: Den obligatoriske ska/reggae-låten, her kalt ”Truseparaden”. Altså, nok et svennestykke fra ett vordende norsk new wave-band i 1980. Siste låten ”Fleskesvol” er new wave tristesse, utrolig fengende med en helt sinnssyk tekst. Ischjazz tilførte den norske punken/nyveiven noe som var hardt tiltrengt i 1980: Humor og ironi. Hadde ikke musikken vært så preget av identitetsløshet ville dette vært en klassiker, men dessverre - karakter B.

16. Young Lords. Sonet 1980.
Oh So Slow – Book Of Rules – 5 Feet Hero – Big Burden.

Henning Kvitnes er i dag kjent som en sentimental og depressiv fyr som lager melankolske og gråtferdige viser. Alt er i moll, alt er trist, og ikke minst er det et forsøk på å være folkelig i tradisjonen av amerikansk jeg-synger-fra-hjertet-om-de-harde-vilkår-vi-lever-under. Bare ett problem: Norge er et ganske stødig land med en enorm grad av repressiv toleranse, og vi har en nasjonal bankkonto som enhver dekadent romersk keiser ville misunt oss. For eksempel: For å unngå at den bortskjemte befolkningen skal møte en eventuell krise og derav kanskje bli del av fengselspopulasjonen så har vi ca 300 000 individer på uføretrygd istedet. I et slikt land er det vanskelig å dra veksler på følelser angående prøvelser. Eller sagt slik: Det er snart hundre år siden Den Store Depresjonen i Norge. Henning Kvitnes ville kanskje fungert bedre da. Men i 1980 fungerte han på et annet plan. Da var han tøff, kuul, macho, a real dude, man. Looking for trouble? Talking to me? Young Lords var fra Halden og Henning Kvitnes var gruppas frontfigur. Musikken på denne fire-spors singlen er tilbakelent, kuul new wave med tøff positur. Kvitnes synger som en mellomting mellom Bruce Springsteen og Johnny Thunders på låtas første spor, en kanskje korrekt kritikk av hovedstadens proteksjonistiske rock-kultur på denne tiden. Og selvfølgelig: ”Book Of Rules” er nok en gang den obligatoriske ska/reggae/2-Tone. ”5 Feet Hereos” (sic) er Bruce Springsteen tvers igjennom, mens ”Big Burden” er mer 1978 new wave á la Wreckless Eric og andre Stiff artister. Dette til tross: ”Big Burden” er platas høydepunkt, fengende og god new wave/poprock. Uansett, er dette punk? Nei. Er det new wave? Ja, kanskje. Men Bruce Springsteen feelgood-kvaliteten drar hele prosjektet ned og derfor får plata karakter C.

17. Anakonda. Rass Rekårds. 1980
Clever London Houses – Leie A Gymnase

A-siden høres ut som gammel Clash. Eller kanskje Skrewdriver anno 1977. B-siden likeledes. Anakonda var tre år for sent ute, men skal ha ros for at de ikke prøvde å være trendy i 1980. Dette er fundamentalistisk punk. Bra! Karakter: B

18. Krampe. Mehl Din Egen Kake/ RekordsTurst Records. 1980
Stengetider – Lykkelige Foreldre – Overdose: Takk, Hold Kjeft – Blå Hud

Musikken på denne singlen er veldig 60-talls inspirert. Det veksler mellom skranglete, naiv pop-rock og intens fort-rock. Og den litt Pistols-inspirerte ”Blå hud” er også fin. En konsistent og bra plate med tidløst preg. Karakter B.

19. PVC. Plæstikk Records. 1980
Galehus – Gæddibøkker.

A-siden er bemerkelsesverdig. Tøft riff, bra synging, bra innspilling, kul tekst. Merkelig også. B-siden tar det lengre ut: suggerende låt med catchy riff og intens følelse hele låten igjennom. En glemt klassiker? Kanskje. Karakter B.

20. Rough Trade. 1980.
Du er en dritt – Lykkelig… - Se Og Hør – Play With Fire – Away From Home – Diggin TV

Singlen åpner lovende med ”Du Er En Dritt” – antageligvis den råeste låten noensinne gjort i denne perioden av norsk punk. Men dessverre: Neste låt ”Lykkelig…” høres ut som en trøtt fotballsang, litt Stones-aktig. ”Se Og Hør” er post-punk dyster og depressiv, høres litt ut som Swell Maps på barbiturater. Også den trøtte greier. Ellers er det en coverversjon av Stones-låta ”Play With Fire”. Anonym A-4 versjon, dog med en tøff, kort gitar-solo. Og så kommer det nok en gang: ska-reggae, 2-Tone: ”Away From Home” hakker avgårde som inn- og utpust hos en friker i Slottsparken på 70-tallet. Singlen er nok en svenneprøve, ikke ulik de fleste punk/new wave-utgivelsene fra denne tiden. I dag høres det ut som en sprikende mølje av hva som helst. Styr unna! Jeg fristes til å gi denne sløve greia en D, men ”Du Er En Dritt” redder showet og plata får karakter C.

21. Norske Gutter. Zado Records. 1980
Hvem Fan Tror Du Du Er – Mamma Mannen Ga Meg Gonorre

Et godt eksempel på at punk og new wave ikke hadde karakter av noe fåstlåst i sin tid. A-siden hører ut som en låt fra en revy, mens B-siden er litt mer ”rocka” – dog utrolig kjedelig. De som ber meg bemerke teksten har misforstått opplegget. Overlater til litt.vit.-folkene å analyse dikt og tekster. Og konteksten: Homosaken er grei nok. Men the basics: Musikken? Impotent, kjedelig, sløvt. Karakter: D

22. Baksmell. Bak Plater. 1980
Nye Ører – Svartsinn – Lukkede Rom – Feite Sam

Mye av det som kom ut i 1980 på uavhengige utgivelser og fikk betegnelsen punk/new wave, ville hvis de hadde blitt utgitt i dag blitt kalt standard rock n'roll. Så også med denne utgivelsen. Låtene er bra, spillinga likeså, tekstene er underfundige og morsomme. Men hva så? Karakter: C

23. Fra Lippo Lippi. Private Records 1980
Tap Dance For Scientists – Do The Modern Pose – Dolls On Parade – Backdrops

Denne singlen markerer at synthpopen er kommet til Norge. Låtene på A-siden er sjarmerende, morsomme og underfundige. Fra Lippo Lippi leker seg, samtidig som de greier å skape god musikk. Musikken har en friskhet og munterhet over seg som er bare uimotståelig. Noe slikt som dette hadde ikke blitt laget i Norge før. B-siden er også stor: Nesten 8 minutter med dyster kjellerklaustrofobisk elektronisk mørke, stillestående som råttent vann, stemningsfullt som en sakte åpenbaring, vakker som en treg soloppgang over Nagasaki. Gis automatisk karakter A!

24. Chrissy. Sonet 1980
Mark My Words – Billy

En fin liten sak. Unge Chrissy (hva var det hun noe egentlig het?) var interessert i å bli en punk/new wave popstjerne - og hun hadde det meste: The looks, the sounds, the backup. A-siden er en pop-klassiker: Tøft riff, catchy, fengende, full av liv og vitalitet. Selvfølgelig spøker Blondie bak hver tone, men det er såpass intenst fremført at det gjør ingenting. B-siden drar det hele litt ned, skal liksom være inderlig ung-jente-forelsket låt. Fungerer greit nok som sval poplåt. En fullstendig upretensiøs single fritatt fra mye av det jåleriet som var tilstedeværende på denne tiden. Karakter: A

25. Norgez Bank. Sånn´Ja Records. 1980.
Hevnen Er Søt – Rianrian – Springtime In Belsen – Nordens Paris

Tidlig norsk punks desiderte verste utgivelse! Singlen åpner med flippvisa ”Hevnen Er Søt”, en reggae-parodi før det liksom ”braker løs” med ”Rianrian” på et resirkulert Hawkwind-riff like trøtt fremført som en kreftsyk versjon av Jefferson Airplane på valium. ”Springtime In Belsen” er pinlig. Er dette deres ”Belsen Was A Gas”? ”Nordens Paris” er bedre, men de forutsigbare tekstene, den slappe fremføringen, det kopistiske nivået og den uoriginale tilnærmingen, gjør dette til noe fullstendig bortkastet. Karakter D (med utropstegn!)

No. 26. Babij Jar. Zado Records. 1980
Babij Jar – From Here To Eternity – Ice Age

Historieleksa begynner med første låt, rene fagdidaktikken i musikalsk form. Kjedelig. De neste to låtene er trøtt new wave poprock. Karakter: D

27. De Press. Torpedo Plater. 1980
Østavind – To Sibir – Pond - Produkt

Allerede fra de første sekundene på åpningskuttet vet man at man får innblikk i noe unikt og nytt: De Press var norsk punks store flaggskip. Singlene deres og ”Lars Hertevig”-tolvtommeren, samt LP-plata Block To Block er milepæler i norsk rock. Noe slikt som dette hadde aldri vært tilstedeværende i Norge: Originalitet, humor, ekte musikalsk respektløshet (istedet for mye av det konforme respektfylte musikalske formatet som punkerne lå flate for) og oppfinnsomhet. De Press utvidet det smale punkformatet og gjorde det til sitt eget. Genialt. Karakter: A (med fire utropstegn!)

28. Søt Hævn. 1981.
Asfaltparasitta – Ka Så? – Latterkick – Hæks På Skaugum.

Nydelig sak! A-siden er knalltøff, hard og rå punk med imponerende vokalbruk av vokalist Per Erik Johansen. Til å være norsk punk er dette i aller ypperste klasse. Søt Hævn spiller med en intens, drivende glød drevet frem av et dyktig komp og tøffe oppfinnsomme riff. Produksjonen og miksen er også godt gjort i motsetning til det meste fra denne perioden. Det eneste som trekker ned er låten ”Hæks På Skaugum” – hvorfor skulle alle norske punk-grupper lage sin ”God Save The Queen”? Hadde det ikke vært for sistnevnte låt, så kunne man ha sagt at dette var en paradigmatisk norsk punk-single. Dette fordi Søt Hævn besto av unge folk, frisk nytt blod, og denne singlen er en av de få vellykkede norske punk-singlene noensinne. uten tilgjort aggresjon. Låtene dirrer av energi og raseri - og det virker ekte. Til tross for alt dette er det som drar singelen ned til B-status nevnte pinlige forsøk på å skulle ”ramme Kongehuset og Dronning Sonja” som om det skulle være like billedstormende å gjøre det i Norge som å gjøre det i England. Derfor karakter B

28. Vega Menighet. Flass Records. 1981
En av de underligste singlene fra perioden. Humor, vanvidd, flipp, eksperimentell musikk, lo-fi skranglerock, absurde monologer, New Orleans trad.jazz, alt finnes på denne ekstreme singlen med 8 låter. Spilt inn på soverommet, kanskje. Høydepunkter er ”UFO” og ”Samid Låla” , to helt ville låter. ”Rev” er veldig Residents, men sannsynligvis uten at gruppa er klar over det. Mange fine lydeffekter av den typen man kunne finne på gammeldagse elektroniske plater og gamle science fiction soundtracks, som f.eks. ”Nei Nei”. Nydelig sak! Vega Menighet befant seg i the twilight zone og gikk i bane rundt seg selv. En absolutt perle av en utgivelse og en av de beste singlene fra denne perioden! Karakter: A

29. De Sjenerte. Zado 1981
Atomkrig – Vi Vil Ha Øl – Hva Skal Vi Si – Folk Er Rare

Uansett hvordan denne singlen hadde vært, så burde De Sjenerte fått mye ros for omslaget: Så fint å se en norsk punk-single med et enkelt og greit omslagsbilde hvor fire fyrer kommer gående opp gata mot deg i stedet for for alle de kunstferdige omslagene med foto-collage komposisjon av verdens grusomhet limt omkring. Genialt! Hvis omslag på norske punk-singler har en historikk så er dette genrens Abbey Road. Her finner vi klassikeren ”Vi Vil Ha Øl”, en singalong anthem-lignende gladpunk. ”Hva Skal Vi Si” er genial, en påpekelse fra De Sjenerte om dette evige maset fra datidens (og også nåtidens) punkgrupper om politisk og sosialt engasjement. Et slags tilbakesteg til punkens opprinnelige nihilisme. ”Folk Er Rare” er også morsom og oppfinnsom sett i lys av datidens genremessige begrensning. ”Atomkrig” som åpner singlen er grei nok den også. Karakter: A

30. Hjertesvikt A/S. B-Rock 1981
”Ung I Dag” åpner singlen, en sløv calypso-aktig trala-la låt. ”Asosial” er mer punka men hvor er det jeg har hørt denne bassgangen før? ”Mæ Og Dæ” hever nivået litt, en fengende og tøff låt. ”Storbykveld” fortsetter i samme stilen: Tøff, hard, rå rock. Hjertesvikt A/S var et godt eksempel på at tøff pønkråkk også kunne komme fra Gokk. Samtidig lider utgivelsen, spesielt A-siden, av tilgjort tamhet. I 1981 visste ingen hvor man skulle hen hvis man spilte punk, noe som ofte førte til lett forvirring blant utøverne. Karakter B

Konklusjon
De første norske punk-singleutgivelsene er ikke mye å rope hurra for. De skjemmes av flere faktorer:

- Kulturelt etterslep. Mye av det norsk punk introduserte, var på kontinentet gammelt nytt og ville fungert bra hvis Norge i 1979-81 hadde vært hermetisk lukket à la Nord Korea i dag. Men slik var det jo ikke. Mye norsk pønk fra denne tiden lyder utrolig ”safe” og således totalt utdatert.
- Kompott-effekten. Mens punken i utlandet hadde utviklet seg i flere musikalske retninger fra 1976-81 gjennom forskjellige stadier, noe som viste seg gjennom en utenlandsk artist/gruppes kronologi/samlede diskografi over tid, så kunne en debutsingle av en norsk punkgruppe inneholde hele den utviklingen i en single spredt utover 3-4 forskjellige musikkgenrer på 3-4 forskjellige låter. Derfor høres mye tidlig norsk punk ut som et musikalsk studie i opportunisme og identitetsløshet.

Det mest utrolige er at de artistene som i sin tid ble veiet og funnet for lett, er de som har stått seg best over tid. Slike folk som Front Page og Chrissy er de som i dag virker unge, friske og derav mest ”new wave”.
Mye av punkmusikken fra denne tiden virker også retningsløs. Ville man bare gi ut en single på et uavhengig selskap fordi alle andre gjorde det fordi man spilte i en punkgruppe? Fra 1982 og utover begynte punken i Norge å få form med den norske hardcoren, og ting ble aldri det samme igjen for norske punkere. Fomlingen og famlingen, usikkerheten og retningsløsheten forsvant. BetongHysteria kom som en musikalsk motorvei og satte fartsgrensen til 200 km/t. Og siden har man aldri sett seg tilbake, unntatt kanskje i naive retrobølger med varighet på ca en uke i speilrefleksenes multimedia lynnedslag.

Penger
Platesamlere som betaler massevis av penger for tidlige norske punk-singler må være klare over at den eventuelt høye verdien på et samleobjekt nødvendigvis ikke korrelerer med den musikalske produktet. Kjøp av disse singlene vil således kun være for fetisjister, punkologer, historikere og tullinger som har mer penger enn vett. (Er sistnevnte kategori definisjonen på en platesamler?).


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day