Ekstranummer #56: Dit plater drar for å dø - En trist vise til 50 øre

Det går en masse musikkinteresserte mennesker rundt som ikke har handlet en plate på årevis. Hele påfunnet med å betale penger for ei rund plastikkskive for å lytte til musikk forekommer helt irrelevant for stadig flere av musikkelskerne blant oss.

Nye tider: Knøttsmå omformere festet med en plugg til øret “strømmer” låter fra en eller annen diffus “sky” som har bredd seg over musikkens himmel. Ut av denne mystifikasjonen hvor all verdens vakre og nyskapende komposisjoner befinner seg, fra Beethoven til Burzum, hentes musikken, abstrahert til digitale koder i en minnebank og hentet inn som klingende toner på brøkdels sekunder. Tvers over kloden og helt uavhengig av ledninger! For noen tider vi lever i. Den snaut ti år gamle iPod-dingsen med sine nedlastingsmuligheter virker allerede gammeldags. Informerte folk forteller at “ingen” driver med nedlasting lengre. Alle strømmer, sies det.

Konsekvensene av dette nye paradigmet innen musikkonsum er velkjente: En platebransje i krise, musikkbutikkene forsvinner, CD-plata reduseres til en anakronisme, slukt i det rastløse drivet etter det nye. Alltid dette nye, mediebransjen skal hele tida ha oss til å sitte på kanten av setet i et evig driv etter nye “plattformer” og formater som i siste instans vil lede inn i det immaterielle. Prosessens uavvendelighet og indre logikk leder til alle fysiske formaters opphør. Alt vil til slutt kunne strømmes fra en sky, som å fange lynglimt i tordenvær. Film, bilder, musikk, hele suppedasen vil ende opp som minnene, drømmene og tankene våre: Vi vet at de finnes, for vi er dem bevisst hver eneste dag. Men vi kan ikke holde drømmer om lykke eller minnet om en forelskelse i hånda, vi kan ikke klemme på tanken om tre ukers ferie i Karibien med høyreneven og siden putte den på innerlomma. Det kunne vi derimot gjøre med Sony Walkman, maskinen som noen korte år på åtti og nittitallet satte toner til hverdagsdrømmerier mens vi trasket nedover gatene mot byen for å kjøpe enda flere skiver til den bærbare musikkenheten vår.

De strømmede immaterielle tonene vil bli det nye musikkteppet vi brer over dagdrømmene våre, et lydspor hentet fra en diktet sky (hvilken farge har den, lukter skyen? Lavendel eller fjert?) som går i ett med og driver ut og inn av drømmene. Ugripelige for sansene men omsettelige for sinnsstemningene. Musikken strømmes ut av et tomt rom, kan det virke som, fra usynlige synapser et sted langt borte men allestedsnærværende og ingensteds på en og samme gang. Det er derfor vi må dikte opp “skya”. Bundet i vår egen materialitet liker vi å orientere oss mot steder, søker retninger, andre materialiteter. Vi definerer vår egen plass i verden ut fra vår posisjon til andres lokalitet, det skaper sammenheng og oversikt. Det immaterielle passer ikke inn i vår til enhver tid stedsbundne verdensorientering. Derfor er det trivelig å innbilde seg at musikken strømmes fra et konkret sted, om enn flytende og uklart i sin egenart og beliggenhet. Skya blir i tillegg et bilde på hvor lite vi egentlig begriper av denne teknologien som oppløser alle begreper om avstand og rom.

I mye over hundre år har musikken hatt et opphav, en konkret kilde, noe den måtte formidles gjennom. Et stereoanlegg, en radio, platespillere, LP, CD osv… Nå er all slik kausalitet (stift mot plate, lydbølger mot høytalermembran, stikkontakt i støpsel) opphevet, kun den rene lyden er tilbake. Den antar egenarten til drømmer og minner, eksisterende et sted i altet og intetheten, i skjæringspunktet mellom erfaring og glemsel.

Alle plater som en gang var
Taperen i dette materialitetens nullsumspill er selvsagt platene. Omformere trenger vi fortsatt, stereoanleggene forstørrer den strømmede musikken, pluggen i øret fører toner rett inn i skolten og bilradioen korter ventetida i bilkøen med smekre hits hentet fra skya der oppe (ja, hvor skal vi ellers plassere denne musikktåka enn på firmamentet. Under bakken? På havets bunn? Skyer hører nå engang til på himmelen).

Vi kan ikke greie oss uten teknikken, musikken kan ikke strømmes uten en formidlende mellominstans av varierende teknisk utforming. Men plater kan vi klare oss uten heretter. Musikken går smakk i øret uten mellomstasjon. Tonene svever som en sky på musikkens himmel mens platene er havnet helt i det blå. Skivene våre er nå et avsluttet kapittel i en stor fortelling konvergerende mot et gigantisk null, et forbigått trinn på veien mot abstrahert perfeksjon, relikvier som har pustet ut sitt siste mirakel. Skya er den realiserte utopi om det ideelle konsumparadis, løst fra alle fysiske bånd, musikkens nirvana, men et platebransjens Waterloo.

Plater, enten de gikk på 78, 45 eller 33 omdreiningers hastighet pr minutt, det være seg CD, Minidisc ™ eller kassetter og voksruller for den del, eksisterer i dag mer og mer på tross av sine innebygde begrensninger, som seiglivede teknologiske attgløymer. De holdes i live fordi det fortsatt er penger å tjene på dem, og de vil fortsette å skape overskudd i platebransjens regnskapsbøker en del år til. Men profittene vil bli stadig mindre, marginene alt smalere. Godt voksne musikkjøpere vil sørge for at CD’en fortsatt får noen år på seg. Vi blir tregere til å tilegne oss nye avspillingsteknologier med årene. Rockebestefar har lært seg internett, men han bruker det til å bestille femti år gamle analoge vinylsingler. Men CD’ens storhetsdager som massemedium er nok talte, formatet vil etter hvert bli et nisjeforetak, slik DVD, Blue Ray Disc og (grøss!) papirboka vil ende opp. Disse formatene vil antageligvis bli eliteprodukter for feinschmeckere og liebhabere plassert et godt stykke opp på den bourdieau’ske smaksstigen, der LP-plata allerede befinner seg.

For hvordan gikk det med LP-plata, i først CD’ens, senere nedlastinga og strømmingens tid? Jo, visste vi det ikke: Snobben måtte selvsagt ta et skritt tilbake i møte med det først vinylløse og etter hvert helt platefrie musikkparadigmet og omfavne den taktile musikkopplevelsen, fingertuppenes herredømme over musikkvalget, den synlige signifikators herredømme over signifikanten i kampen for sterkest symbolkraft i lytterens omgivelser. LP-platas status som fetisjert objekt i en knøttliten oase i nittiåras CD-ørken, er vokst til en symbolstyrke som sprenger studenttilværelsens “vinylfase” eller det førekteskapelige rockelivets identitetsmarkører. LP-plata er kommet tilbake som en massevare i miniatyr, men som bærer av egen symbolkraft i sterkere grad enn som formidler av musikk. Den er et antimoderne komma i en setning uten slutt, nostalgi som funnet objekt i en installasjon uten medfølgende kompendium. Ingen vil si det høyt, men LP-plata er i dag en av de mest ihjelsnakkede postmoderne conversation pieces i omløp.
LP er en holdning, en identitet, en trenddille, en livsstil, et “moteikon” og en “snakkis”, en forestilling om autensitet og takstein i overbygningen som hvelver vulgærkonsumet. Fenomenet er utpreget urbant og appellerer særlig til de såkalte innovatørene, altså trendsetterne i de sosiale forgreininger LP-kjøperne inngår i. De LP-kjøpende er blitt mange nok til å forme en fellesreferensiell subkultur og deres tempel er den utmerkede platebutikken Big Dipper i Oslo.

Alt dette er selvsagt hyggelige tegn i tiden selv om det er fristende å forklare LP-platas comeback som kortvarig blaff og trendrytteri. Vi som er grånet ved ørene, har handlet plater i årtier og vokst opp med LP og MC, synes selvsagt vinylformatenes tilbakekomst er svære saker og oppfører oss deretter. Vi føler oss skikkelig i vinden der vi strutter rundt i sentrumskjernen med Big Dipper-posen proppet med nyinnkjøpt VINYL (som LP-plater av en eller annen småsnobbete og distingverende grunn nå omtales som. Var det noen som sa “vinyl” før?). Vi skrider nedover gatene med plateposen i hånda, vinden rusker i våre sølvgrå manker og svaler våre stadig blankere isser mens vi nyter følelsen av å være 22 igjen. Akk ja, følelsen varer i hvert fall til vi kommer hjem, hvor plateposen kan bli stående i både to og tre uker før vi finner tid og overskudd til å åpne den og legge 180 grams-plata på spilleren. Faen, var det dette jeg kjøpte - det æ’kke det samma som i -73.

Sort hull
Muligens er hele The LP Revival for et langvarig blaff å regne, en grille Young’sterne vokser ut av og rockebestefedrene til slutt faller fra av naturlige årsaker. Så lenge det varer, forbrødres ungdommene som ble foret med plastikkbrikken CD på 90-tallet med de mange tusen levende tidsvitnene som vokste opp med Macca og Ringo på det myteomspunnede sekstitallet. Generasjonene møtes på Big Dipper og tilsvarende utsalg for ny-LP i Bergen, Trondheim og et par andre steder. Gode gamle Beatles-Gunnar og Stones-Håkon fra de gode gamle sekstiåra, elsker å dosere for alle lydhøre noen og tjue år gamle vinylrytterne fra moderne tid om den gang en LP kostet ei halv månedslønn og platespilleren var en batteridrevet Dual med flipover-stift.

Ung og gammel deler musikken, og det er mye mer krem å kjøpe den nye Jimi Hendrix re-press’en på 180 gram med plakat, sticker og utbrett enn det er å gå innom Ringstrøm og få den samme plata i 80-talls nice price utgave til en tredjedel av prisen. Første gang er best - hver gang! Etterpå kan rockebestefar og rockebarnebarn drikke lørdags ettermiddagspils på Mono eller Teddys Softbar og mimre om den gang gamlefar satt på gressplenen under Ragnarock i Holmenkollen i -73 og digga Saft/Osa. “Skål for vinylen”, skråler de i lag, “det er noe med den varme lyden og følelsen av å ta på et stort utbrettcover, se på bildene og…” Ja, og alt det derre der.

Den unge platekjøperen handler til en viss grad plater slik gamlefar gjorde på seint 60/tidlig 70-tall, måteholdent og bevisst. I gamle dager var LP dyrt og eksklusivt og en platesamling vokste sakte og med mye innsats og besvær. Dagens vinylofile alfahann med hornbrille og skjeggstubb har andre bekymringer: Trangboddhet i et vanvittig kostbart boligmarked, store utlegg til betjening av lån i det samme boligmarkedet, knappe disponible økonomiske ressurser, sosiale krav (damefølge, fest til helga) som krever volum på lommeboka, utgifter til drikkevarer i et “pulserende uteliv”, garderobe (menn er motebevisste nå) og andre faste utgifter (abonnement på Mojo og Record Collector).

Platepengene er dermed knappe og skal strekkes langt. Har man penger til bare en LP denne uka, gjelder det å velge noe som
A: Gir langvarig musikkglede
B: Kan spilles uten at dama blir sur
C: Gir kred i vennegjengen
D: Avsetter varig kulturell kapital
E: Helst være eksklusiv i en eller annen form, som limitert opplag, nummerert eksemplar eller vedlagt et spesielt objekt, som et litografisk trykk, postkort med artistens signatur, button, bonussingle, t-skjorte, tyggegummi, kondom og lignende. Fysisk format skal fylle så mange funksjoner i vår oppjagede tid, disse ulvetider for CD-plata, men salatgrønne dager for den evigunge og nyhippe LP’en.

En interessant bieffekt av fenomenet med LP’ens comeback er at de samme vinylhipsterne som handler nypresset LP ofte virker lite interessert i å handle den samme musikken på (ofte billigere) brukte skiver, kanskje originaler til like! Gjelder ikke tidas retro og vintage-trender like sterkt i musikksegmentet som i andre områder av livsstil og identitetsprosjektet? Målbevisste vinylfans handler glatt en førti år gammel plate som 180-grammers reprint til 279 box, men rusler minutter senere glad og bekymringsfri forbi bruktsjappa som kan tilby en strøken original av samme skive for 150,- Rare greier, men det autentiske i å ha kjøpt skiva ny, vært den første til å skrelle av plasten, åpne utbretten med et knirk, kjenne den deilige lukten av trykksverte, lim og bindemiddel strømme mot deg og sette stiften i rillene… Der og da kan du se for deg hvordan du forteller barnebarna om akkurat dette øyeblikket, en 40-50 år fram i tida. Den rå autensiteten i denne aller helligste av alle platehandlinger er så besnærende og fullt av et rent, sublimt begjær som strømmeamøbene ikke skjønner et twitter-kvidder av.

En sterk impuls. Drevet av de samme kreftene som fikk rockebestefar til å gå avisbud med Asker og Bærum Budstikke utallige sure og kalde høstmorgener for å pjalte i hop skillinger til Help og White Album. Impulsen er den samme, og de yngres atferd er helt i tråd med tradisjonen: Et langsiktig mål om å bygge en stram og fin, men ikke nødvendigvis voluminøs platesamling. Dagens yngre nyetablerte må jo lære seg å trives med hverandre og en begrenset mengde eiendeler i 49 kvadratmeters leiligheter til 2 millioner kroner. Mens gamlegutta startet som avisbud og endte opp i store eneboliger med SCHWÆRE platesamlinger, er dette kun en hildring for de fleste av dagens unge. Det er ikke plass til platesamlinger av muskeltypen i trangboddhetens tid. Dagens yngre absolute beginners innen platesamling vil nok se starten og enden på sitt samleprosjekt innen begrensningen av en enkeltstående Billy-hylle fra Ikea. Hvis dama hans i det hele tatt strekker seg så langt. Bedre da å være rockebestefar, og nyte en konjakker i lenestolen i samlerrommet med 30 000 skiver i en feit villa et sted i randsonen av Østlandets urbane kjerneområder (?).

Så da ser status omtrent slik ut: De unge vinylprinsene kjøper 180-grammere beregnet på stuas begrensede hylleplass, men til stor symbolsk og identitetsbyggende effekt, mens den gamle garde av aldrende storsamlere lever som grever på toppen av kolossale vinylberg. CD-salget går rett vest og gud og hvermann strømmer og står i til de blir blå i trynet. Det blir altså opp til samlerne, i liten eller større grad, å sørge for de fysiske formatenes overlevelse i det lange løp. Men samlere vil jo helst ha de spesielle og interessante (hvilket kan bety så ymse) skivene, så her må det jo oppstå en lakune i strømmingssamfunnet. Eller rettere en bakevje der alle platene “samlere” ikke vil ha tak i, havner i. Her ender platene ingen vil ha, de millioner av fysiske format som ikke verdiges retten til overlevelse. Hvor skal det bli av dem alle sammen i ei framtid der musikkavspilling mister sin materialitet i form av fysiske lagringsmidler? Regnestykket kan for eksempel se slik ut:

Nye 180-grams vinyl
+ Alle gamle plater som er samleobjekter
= ca 0,0005 % av alle plater noensinne presset

Hvor blir det av alle platene som utgjør differensen, når folk ikke lengre har bruk for, eller vil vite av dem? Vi snakker tross alt om det aller, aller meste som er framstilt av musikkbærende objekter gjennom snart 140 år med dokumentert lydhistorie. Her er noen sannsynlige destinasjoner for de avlagte, glemte og ignorerte platene når de begir seg ut på sin siste ferd:

Lager, loft, kjeller, garasje…

Dette er en mild skjebne. Platene dømmes til forglemmelse. Men å gjemmes bort er ikke synonymt med endelikt. Fra sine støvkamre innerst på loftene kan de atter oppdages en gang i framtida og trå fram som verdige bærere av avtrykk fra en fjern fortid. Et vakkert bilde er den begeistrede guttungen som fatter interesse for oldefars gamle platespiller og setter i spinn plater som ingen har rørt på femti år. Se, dette var noe annet og mer håndgripelig enn den virtuelle digi-holo musikk-konverteren han fikk til åtteårsdagen i 2056. Kanskje guttungen til og med vet å verdsette platene tross deres knitrende gjengivelse og omslagenes sprø, gulnede patina. Gjemt er kanskje glemt, men “forsvant” rimer også på “dormant”, haha. Kanskje vil de glemte skivene engang i en fjern framtid ristes ut av sin lasarussøvn og atter roteres på dreietallerkenen for slik å spinne vibrerende bilder i villige ører. Dream on.

Loppemarked, skraphandel, marked…

Uansett kategori, på slike arenaer vil platene utsettes for en beinhard seleksjon av oppkjøpere, gribber og spekulanter som kvasst, ukjærlig og hissig rensker utvalget for “go’biter” og lar rubbet seile sin egen sjø. Intet er tristere å skue for en ekte platevenn enn synet av en utplukket kasse gamle LP. Det gjenværende utvalget er mishandlet og skrøpelig etterrakst, i dyster forfatning og helt på felgen der de står og slites ned av fettede fingre som febrilsk blar og blar på jakt etter den uslepne diamanten som ikke befant seg der i utgangspunktet. Markeder og brukthandler har i årevis vært fulle av slike kasser stappa av lurvete plater ingen vil ha. Men i det siste har det blitt færre av dem, lurvekassene forsvinner. Husleiene stiger, og bruktbutikkene siler ut de beste varene. Så hvor havner de morkne banankassene med uselgelig tysk slagerpop fra søttitallet? Hvor blir det av dem? Vel, historiens veivalse ruller dem flate. De havner på bål og dynge.

Bål, dynga, villet ødeleggelse…

I disse omgivelsene er det utrivelig å være plate. På dynga vil store showeldozere skyve søppelmasser ned i gufne hull fylt med dyngesørpe og stinkende råtten mat og spedbarnsbleier som reker av lort og dynn. Etter å ha krydret blandingen med noen esker single og LP, dekkes sammensuriet med et par tonn stein og grus. Etterpå valses hele stasen ned og platene komprimeres som rubbel og bit-betong i et drittluktende helvete under høyt trykk. Dette er ingen kompostering, snarere en vakuumisering som i heldigste fall (for platene, neppe for bleiene) kan gi en ny vår om noen tusen år. Da driver kanskje space-arkeologer fra Pleiadene og graver ut en for lengst utdødd menneskelig sivilisasjon. Kanskje blir James Last Beach Party vol 8 en hit på Alfa Centauri om 10 000 år?

For øvrig er dynge gammeldags. Nå går trenden i dritthåndtering i retning av “etisk” søppelbehandling, med forbrenning i svære fjernvarmeanlegg, resirkulering og kildesortering. Ungene synes i hvert fall det er moro med fire forskjellige søppelbøtter i kjøkkenbenken. Hvordan kildesortere en LP? Jo, du kan hive vinylet i dunken for plastposer/kanner og annet PVC-rask og slenge covere og innerposer i papircontaineren. Slik hadde nemlig en oppsitter i artikkelforfatterens borettslag ordnet seg for en stund siden, bare synd at plastdunken allerede var tømt da coverne kom for en dag. CD’er går rett i plastsøppelet, men husk å hive innleggsheftene i papirkørja. Alle elementer i en plate genererer fin og lun fjernvarme, så her er det bare å pælme i vei. Plater kan også resirkuleres som nyttige husholdningsgjenstander. Coverne kan bli til banankasser for gamle LP i en bruktbutikk eller glanset fredagsbilag i Dagens Næringsliv. Vinylet kan resirkuleres som f. eks. plastposer fra Kiwi eller skaft på First Price engangs barberhøvler. Mulighetene er mange. Enkelte plater er kanskje så heldige at de smeltes om og blir til nye lekre 180 grams nypressinger. Slik kan Cocktail Schlager vol XIV eller Even More Polka Hits vol 3 bli gjenfødt som Rubber Soul eller His Satanic Majesty’s Request.

Hvem arver hamstrerne?
I tidens fylde vil også de resterende 0, 0005 prosent plater som ikke er kastet, glemt eller resirkulert også bli innsats i historiens terningspill. Denne knøttlille promillen vil utgjøres av de store private platesamlingene. Rockebestefars samlede beholdninger er kanskje stas å arve nå (spenn! Spenn!), men er platene like hot shit om 50 - 60 år? Neppe.

La oss reise femti år fram i tid og besøke den barske virkelighet anno 2062. Rockebestefedrene er alle døde, sønnene deres som arvet de store samlingene for 20 - 30 år siden har latt platene støve ned i dystre kjellere og mørke loft. Denne generasjonen var opptatt av andre ting enn gamle skiver, de reiste på månecruise med Richard Bransons SpaceJet og greier.

Nå er det barnebarnas tur til å arve de svære beistene av noen platesamlinger. Men det er harske kår i steinrøysa. Oljeeventyret er for lengst snipp, snapp og halve folket er på trygd eller uten arbeid. De store eneboligene 68-generasjonen basket seg i er gated communities bevoktet av bøller fra private vaktselskaper. Populasen er et viltvokst konglomerat av etnisiteter og religioner. Messianske kulter av alle avskygninger begår ritualdrap og regjeringen styrer fra Svalbard. NAV-kontorer på størrelse med operaen i Bjørvika er pulsen i alle lokalsamfunn og kommuner. Barnebarna til Buchard, Stordalen og Flaske-Ringnes har tjent talløse milliarder på gullgraving på Finnmarksvidda. I denne ikke alt for fjerne framtida er gamle plater å regne for pølser i slaktetida. Klassiske rockesingler som i 2012 gikk for 2-3 000 kroner pr stk er ikke vegan eller halal i det nye kreoliserte og sektredne multikulti-norge der nu-bangla, tyrkisk kyber-synth, jemenittisk partikkeltrance og peruansk nanotrekkspill er de flittigst strømmede musikktypene. Minaretropene fra Grønlandsleiret overdøver dunkingen fra stereoanleggene i de gyroskopstyrte aeromobilene som svirrer mellom ruinene av den forlatte, forslummede og halvveis i havet nedsunkne Barcode i Bjørvika. Operahuset sank for øvrig i 2045.

Den siste rest av de gamle platene forsvinner omtrent på denne tida. Det er mange år siden det var mulig å tjene mer enn et par sure sild på å selge gamle skiver. Ingen er lengre interessert i samlinger bygd opp på 1900-tallet og framover mot ca år 2030, da den siste plate på kloden ble presset (i Columbia: Chico Bombo: Salza Beat vol 5 i 180 grams repress). I 2062 er platene verdiløse, avlagte dingser uten interesse eller betydning. De er skrap, søppel, hår i suppa. De duger til nød som museumsstykker og ender ellers opp i forakt og glemsel i en verden der bander slåss om småskvetter med bensin i verste Mad Max-maner. De er havnet på historiens skraphaug sammen med diktafonen, skrivemaskina, lommekalkulatoren, pedaldrevne symaskiner, det firkantede hjulet, bensindrevne biler og Torbjørn Jagland. Menneskeheten vendte platene ryggen og de endte med å bli gnuret til støv mellom historiens kvernsteiner.

Den siste LP ble resirkulert som kondom (knudret) en hustrig oktoberdag noen år senere, 2073. Det ble året da vi til slutt hadde lært hvor platene dro for å dø.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day