Oslo Filmfestival: End of the Century

Regi: Jim Fields/Michael Gramaglia, USA 2003

I beste Spinal Tap-stil presenterer End of the Century historien om tyggispunkerne The Ramones. Jim Fields og Michael Gramaglia har gjort et meget godt forarbeid til sin film, som går fra røttene i Queens, New York tidlig på 70-tallet og ender med innlemmelsen i Rock'n'Roll Hall of Fame i 2002. Det er en fortelling som starter som en musikalsk eksplosjon og ender i dype personkonflikter og dødsfall. Den fortelles med humor og bitterhet, gravalvor og (ufrivillig) komikk.

Første del av filmen er stort sett viet bandets vei fra sosiale utskudd i Queens til de frontet en ny musikalsk bevegelse. Som vanlig blir det i meste laget av godord fra alle som var involvert rundt bandet fra den tiden, men en rekke opptak fra deres tidlige karriere, krydret med Stooges, Television, Heartbreakers, Blondie og flere forsvarer det meste av skryten. Det er rundt årene 1976-1979 selve musikken står i fokus for fortellingen, sentrert rundt deres fire første klassiske album. Selv om de spilte for fulle hus på klubbene fikk bandet aldri den suksessen de håpet på og det tegnes raskt et bilde av nokså desillusjonerte musikere som stagnerte musikalsk. Selv om de ikke ble verdensstjerner, legges det vekt på den betydningen de hadde, særlig for den britiske punken (Sex Pistols, Clash), senere som forbilder for amerikansk alternativ rock og en ny punkbølge på 90-tallet. På tross av at de utviklet seg mot mer lettere produksjon og beholdt de catchy låtene ble de ikke spilt noe særlig på amerikansk radio og solgte heller ikke allverdens av plater i hjemlandet. På mange måter kulminerte deres karriere da Phil Spector skulle produsere End of the Century (1980). Selv om de våknet til live igjen på Too Tough to Die (1985) fikk de hverken særlig kunstnerisk eller kommersiell suksess senere i karrieren. The Ramones var med gjennom to punkbølger, men surfet aldri helt på toppene. Selv om de eksperimenterte noe med lydbildet sitt, var de likevel tro mot sitt image og sin musikkstil i over 20 år - og det stod det respekt av på 80-tallet!

End of the Century kunne vært denne fortellingen, og fortsatt vært en interessant film for musikkinteresserte. Men så var det dette med interne intrigerer og skarpe karakterer da. The Ramones bestod av fire ganske så forskjellige individer som la grunnlaget for en rekke konflikter. Som en tegneserie i seg selv: Johnny, den dominerende, sjefen. Joey, den snåle, einstøingen. Dee Dee, den uregjerlige rampen. Tommy, vel, Tommy og de andre trommisene gis en mer underordnet rolle. Han forsvant ut på slutten av 70-tallet, og Marky bidrar heller ikke nevneverdig med cheesy informasjon. Raske Richie Ramone skiller seg mest ut av trommeslagerne, kledd i dress og mest bitter for at han ikke fikk større andel pengene for t-skjorte salget. Gjennom denne filmens dybdeintervjuer får vi et nært innblikk i hva som foregikk bak scenen.

Siden det ikke er så mye å si om musikken etter 1980 legges det derfor stor vekt på de interne konfliktene, særlig mellom Johnny og Joey, en konflikt som toppet seg da Johnny overtok vokalistens kjæreste. Dette fremstilles som et knusende slag for Joey, og noe han aldri tilga. Det er mulig denne konfliktlinjen får for stor plass i filmen, men den virker reell nok. Særlig Johnny Ramone fremstår som en ganske vanskelig samarbeidspartner, og en person få andre har noe godt å si om. Han gjør da heller ikke store forsøk på å mildne dette inntrykket selv. Eksempelvis når han han etterhvert innrømmer at han følte sorg over Joeys bortgang (2002), noe han irritert anser som mest av alt en svakhet i sin egen personlighet. Johnny Ramone må være en av rockens mest kompromissløse, enten det er som gitarist, engasjert republikaner eller bandleder. Bassist Dee Dee Ramone var kvartettens mest tragiske figur, men virker likevel som den varmeste fyren. Den man blir glad i. Han preges av å ha vært håpløst hengiven til heroin i en årrekke og intervjuene med ham blir en merkelig seanse. Dee Dee tegnes som en svak karakter som blir presset til å fremstå i den pålagte uniformen, mens han egentlig har mest lyst til å jåle seg opp og junke seg med The Hearbreakers. Da han forlot bandet på 80-tallet for å følge en solokarriere ble det raskt klart at han hadde sterkt reduserte vurderingsevner. Hans rap-prosjekt som Dee Dee King går inn i historien som de minst vellykkede. Men hans herlige hyllest til seg selv på Rock'n'Roll Hall of Fame ga ham en viss verdig avskjed - han døde av en overdose bare et par uker senere.

For fans av Ramones og punkrock-historie er dette en helt nødvendig film. Men historien er såpass tragisk/morsom at den bør nå ut til langt flere. En av filmens morsomste replikker kommer fra Rob Zombie, som undrer seg over hvordan bandet aldri så ut til å eldes med årene. Han så de som barn, ungdom og voksen, men "The Ramones were always the same, and I was like, what year is it anyway?"

For The Ramones, på godt og vondt, så stoppet tidsuret i 1976.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light

(Peaceville)

Et album som er som et stort, deilig, blødende, åpent sår, en kjempediger, blank ny Mercedes og kjøttkakene til mor og mormor på en gang.

Flere:

Nas - Street's Disciple
The National - High Violet