Ekstranummer #37: Da platebransjen gikk fra konseptene

Hovde tar denne gangen for seg konseptplatene som fenomen, og har funnet frem en småborgerlig engelsk obskuritet fra 1961 - for hele familien!

Mange slags gimmicks og jippoer er benyttet i forsøk på å selge plater. I begynnelsen var platene attraksjoner i seg selv men etterhvert ble tilbudet så stort at selskapene fant å måtte markedsføre produktene gjennom omfattende reklamekampanjer og andre stunts for å få deres produkt til å "stå ut" fra det generelle utvalget. Reklamespråkets velkjente virkemidler, med alt fra tv-annonsering til plakater og pappstatuer av popheltene plassert langs platebutikkenes hyller har fulgt musikkbransjen i mange tiår. Et nesten parodisk toppunkt må sies å være gigantfigurene av Michael Jackson som ble slept på lektere nedover Themsen for å promotere hans siste mesterverk en gang på 90-tallet.

Begrepet "konsept" har i senere år fått en magisk klang i reklamebransjen, og alle andre bransjer. Alt fra aksjemeglere til barnehagestyrere snakker nå om sitt "konsept", hvilket betyr at deres tilbud er unikt og helt ulikt konkurrentenes. Til slutt oppnår alt " new speak" en kritisk masse, og alle blir like "kreative" og "konseptuelle" som alle andre. Det ene konseptet blir umulig å skille fra det andre. En gang i gamle dager, før år 2000, betydde konsept noe slik som utkast, forsøk eller rett og slett en uferdig idé, en skisse eller halvt tenkt tanke. Ikke slik nå, når ordet benyttes i nær sagt alle sammenhenger og spres utover som språklig garnityr i alle mulige og umulige sammenhenger. En konseptuell begravelse? Kult!

Platebransjen legger hodet i bløt
Folk som har vært interessert i pop og rock og kjøpt plater en 20-30 år, har vært aktive brukere av ordet konsept i mer enn en mannsalder. Uttrykk som konsept-LP og platekonsept var gravsens alvorlig terminologi innen 70-tallets ambisiøse prog- og symforock-beundrere. Hvilket "konsept" kunne man vente på den nye Yes-plata, mon tro? Eller ville Ian Anderson trekke Jethro Tull i en mer konseptuell retning på den neste skiva deres? Bruken av uttrykket skulle signalisere en ny modenhet og kunstnerisk ambisiøsitet i rocken som siktet den inn mot innlemmelse i kunstmusikkens panteon.

Grovt sett kan et skille trekkes mellom hovedbegrepene konseptplate som henviser til musikken og dens spesielle, konseptuelle uttrykk, og platekonsept, som beskriver selve plateomslagets utforming. Et konsept i musikken kunne være at låtene på en rock- eller pop-plate "hang sammen" som i en slags sangsyklus, eller at plata som helhet omhandlet et tema. Enkelte konsepter kunne vokse utover selve enkelt-LP'en og konstituere en suite av plater, slik som gruppa Magmas platesyklus på deres eget språk "kobayansk". Det hører med til konseptet at en av platene, Mekanik Destruktiw Kommandoh kom med eget glossarium over språket med oversettelser til engelsk.

Vi skal imidlertid holde oss til de mer håndfaste konseptene i form av omslag og plater. Det finnes gode og dårlige konsepter, mot slutten av artikkelen skal begge varianter beskrives med konkrete eksempler. I begynnelsen var det mest snakk om gimmicks, banale og fort glemte reklamepåfunn som sjelden fikk lang levetid. Enkelte påfunn opptrådte med jevne mellomrom på lik linje med yoyo-feber eller 3D-film. Billedplaten er et eksempel, best kjent som picture disc og med et visst harrystempel etter flommen av metalskiver som ble utgitt på picture disc i 80-åra. Picture disc ble oppfunnet tidlig på 20-tallet og relansert med jevne mellomrom for å skape blest om plateutgivelser. Høydepunktet ble nådd på 70- og 80-tallet, hvor billedplater ble en nisjeindustri i platebransjen. Senere ble de alminneliggjort av CD-platas obligatoriske billedoverflate, og er atter sunket ned i halvglemsel.

Konseptuell utforming av enten omslag eller plate, eller begge deler, assosieres mest med vinyl-perioden, og særlig årene 1970-90. I disse årene økte platetilbudet voldsomt i omfang, og mengden gimmicker med dette. Platebutikkene vokste stadig under trykket av konstant voksende artistkataloger hos selskapene. Endeløse hyllemetere med plater ordnet etter alfabet sto oppstilt i sjappene. Bransjen masseproduserte nye artister i håp om at noe måtte slå an, og når godt gammeldags talent ikke var nok, tydde man til iøynefallende og oppsiktsvekkende innpakning. Samantha Fox kunne knapt synge, men gjett om toppløs-picture discen hennes solgte som varme brød (kremt).

I konkurransen om å bli lagt merke til, tydde bransjen til både det smakfulle og lugubre. Multiple vinylfargevarianter, som de Lillos' fire forskjellige farger til Før Var Det Morsomt Med Sne hører med til de mer "classy" forsøkene. 12 tommers singler med puppeplakat av Sabrina vedlagt hennes Boys-single kan i høyde kalles oppsiktsvekkende. Variasjonene var uendelige: Bonus tolvtommer vedlagt LP-plata, triple og kvadruple liveplater, innlagte flexi-bonuser, dobbelsingle, dobbel-EP, dobbel titommer, etset vinyl (et slags hologram i selve vinylen), innlagte postkort og andre vedlegg som plakat, kalender, fotografier, billetter, kuponger, spørreark, papirluer, plastleker, klistremerker, armbånd, ballonger, luktekort, serieblader, samlekort osv. Platene fikk konvoluttomslag, plastlommeomslag, covere som lyste i mørket, hologramcovere, multiple covervarianter, seks, åtte og tolvkantede covere. Covere inni covere og gjennomskjærte covere, hvor du kunne se "inn" i coveret gjennom hull i overflaten. Et kjent eksempel er Led Zeppelins Houses of the Holy, hvor et helt apparat av ytter- og innercovere gjorde eieren istand til å komponere sitt helt eget omslagsuttrykk. Utbrettcoverne vokste fra standard dobbelbrett (gatefold) til plakatomslag som kunne foldes ut både 4, 8 og 12 ganger. Slike svære utysker overlevde sjelden fuktige lag hvor eieren stolt viste fram den utbrettede plata, før strevet med å finne ut hvordan man egentlig brettet det sammen igjen tok til.

Spesialforseglede omslag dukket opp, likeså intrikat brettede og falsede covere som åpnet fra midten og ut eller ved at en flipp i sida måtte føres langs kanten på en spesiell måte. Noen plater kom med utstanset ryggstø, slik at coveret kunne stå på hylla og være et fint portrett av artisten. Andre hadde ekstrautstyret direkte festet til pappomslaget, som Andy Warhols berømte glidelås til Rolling Stones.

Concept is king
Hvem brydde seg om musikken? Vel, mesteparten av det platekjøpende publikum gjorde heldigvis det, og mange av de ville ideene til plateselskapenes formgivere varmet ikke opp folk tilstrekkelig til å kjøpe. Store mengder coverkonsepter endte opp som dumpingvare i supermarkedenes billigbinger, og tonnevis av disse "spektakulære" varene ble sendt til Europa som ikke-returnerbar vare. Langt ut på 80-tallet var det vanlig å se den gamle Rubettes-plata som kom med lue i norske billigbinger, likedan Partridge Familys Shopping Bag som like godt kom medfølgende egen handlepose i plast.

Selve plata gjennomgikk en transformasjon etterhvert som omslagshysteriet avtok. Picture disc ble alminnelig, farget vinyl obligatorisk. Varianter: Splashed vinyl (farget vinyl med spykakemønster i avstikkende farge), spraglevinyl (fargevinyl med spraglet mønster), shaped picture disc (billedplate formet etter artistens ansikt eller en gjenstand), see through vinyl (gjennomsiktig plate), sagtannvinyl (plata formet som et kappsagblad), psykedelisk picture disc (plate du ble spjong i hue av å se gå rundt på tallerkenen), billedflexi, shaped flexi, trekantet vinyl og alskens parallelle graveringer og spesielle hastighetsfinesser. Høydepunktet var plata uten plate. I stedet fikk du et "objet d'art", som Holy Toys smergelskive (m/single).

Konseptuell utforming ble først forbundet med ambisiøse rock acts og psykedeliske grupper på 60-tallet. Disse omslagene var tradisjonelt utformede og brettede, men vakte berettiget oppmerksomhet for sin oppfinnsomme bruk av farger og grafiske virkemidler. Prog'en fortsatte utviklingen på 70-tallet med en serie klassiske covere som virkelig transformerte LP-omslaget fra innpakning til kunstnerisk medium. Slående visualier hogg tak i platekundene og slapp dem ikke, særlig ikke etter at plata var gjennomlyttet. Omslag, musikk og utøver gikk opp i en høyere enhet. De mest vellykkede tilfellene av kombinasjon cover/musikk, kan vi snakke om totale kunstverk, hvor coveret ligger på netthinnen og former opplevelsen av musikken. Det er vanskelig å lytte til gruppa Comus' First Utterance (1971) uten å visualisere omslaget for sitt indre øye, med tegningen av den grotesk forvridde personen som breier seg over hele utbrettcoveret. Noen omslag var ment å følge musikken direkte, slik at lytteren bokstavelig talt kunne sitte med coveret i fanget og titte på det mens plata snurret og gikk på spilleren. Hva er Roger Deans omslagmalerier til Yes-platene fra 70-tallet, om ikke visualiseringer av gruppas musikalske landskaper? Eller hva med fotomontasjen på omslaget til Second Hands Death May Be Your Santa Claus (72), et cover som ikke ville vært spesielt innovativt eller vellykket om ikke det fulgte som illustrasjon til nettopp denne musikken.

Omslagenes direkte tilknytning til musikken var en av LP-periodens sterke kort, og en virkelig legitim grunn til å begråte formatets fall mot slutten av 80-tallet. Hemskoen var at de til tider spektakulære coverkonseptene bandt musikken til et bestemt visuelt uttrykk som utartet til ren kitsch. Fantasykunsten ble mainstream popkultur omtrent parallelt med at LP-omslaget oppkastet seg til legitimt kunstnerisk uttrykk, som en utvekst av popkulturens hyllest av det masseproduserte objekt. Fantasymalerne, med Frank Frazetta og Boris Vallejo i spissen, anfødte superkitchy fantasy-art på omslag til bestselgende plater som Meat Loafs Bat Out of Hell (78). Når symforocken og store deler av progrocken imploderte på slutten av 70-tallet, tok heavy metal over formspråket og hamret ut en egen visuell stil. Metalgruppene forente omslagenes over the top-estetikk med utøvernes egen klesstil, sminke og sceneshow. Her var form og innhold ett, levendegjorte konseptcovere i kjøtt, blod, nagler, lær og 150 desibel.

80-åra, en konseptgallopp
Langhåringen som lytter til progskiver, ruller seg ei bønne og nistirrer på omslaget til plata mens musikken dundrer ut av høyttalerne, er noe av et sinnbilde på klisjeoppfatningen av en viss type ungdom på 70-tallet. Var du hekta, måtte du ha mer, og platebransjen lå ikke tilbake for å smøre på med stadig mer far out omslag. I begynnelsen var fansen med på notene: Samleplata fra Glastonbury Faire-konserten (72) var en trippel LP med fire innlegg og et spesielt plastikktrekk rundt omslaget. En annen konseptplate, fra Fillmore Last Days, inneholdt billett, plakat, hefte og kom inntrukket i en boks.

Disse platekonseptene begynte å minne om rene souvernirpakker, og er forløpere for senere tiders CD-bokser med retrospektiver, outtakes, bøker og alskens vedlegg og dilldall. Omslaget på soundtrack-LPen til pestbasillethrilleren The Andromeda Strain (71) hadde en komplisert brettet struktur som ved første fullførte utbrettingstrinn dannet en slags stjerne med knekkete tagger, for så å åpne seg opp som et multibrettet plakatcover. Filmen floppet på kino, musikken var avant garde og få kjøpere meldte seg. Slike fiaskoer var kostbare. Disse plakatkonseptene kostet mange penger å produsere, og hoder rullet i selskapene når ekstravagansen gikk for langt. Allikevel kunne ikke plateindustrien gi opp troen på at slike covere og alt ekstra tilbehør ikke skulle virke, på sikt. Derfor fortsatte trenden utover på 70-tallet, med noen ytterst vellykkede konsepter, men tilsvarende mange fiaskoer. To stay on top you gotta play on top.

Så kom 80-tallet, med høy sigarføring, høy pine og høyt hår. Syttitallet var såååå ut, prog'en ble vraket sammen med hippies, symfonerder og blautfisker med kassegitar. Den nye tids musikalske helter med harde mager, hard synthmusikk, tupert hår og melodiøs nonsenspop krevde ny, flashy innpakning. Antallet picture discer eksploderte, dekorert med alskens kokainhøye popprinser og puppedamer som var proppet opp i designerkostymer med mye glam, flash og stash (honnørord for trendsettere i perioden). Formatet 12 tommers single var det nye colombi egg: Bedre lyd, ble det hevdet, med plass til alskens mega, muga, buga mixer av låta. Omslagene fikk LP-preg, og variant-covere ble mode o'day. Grupper som Stone Roses og Depeche Mode eksellerte i sporten å utstyre singlene med flest mulig illustrasjonsvariasjoner. Fans og samlere åt det opp.

Andre 80-tallsfenomener var plakatinnlegg, pop LP-utbrett, stickere, bonusspor, limited edition, free bees som t-skjorter, hårstrikk, leggvarmer, ballonger, kondomer og drops. Flexidisc fikk et comeback etter å ha hatt en gullalder på 60- og tidlig 70-tall. Popbladene, og etter hvert musikkavisene, fikk flexi-innlegg, bestående av nytt materiale og alternative takes med grupper som var i vinden. Platebutikkene ble i løpet av 80-åra til rene supermarkeder som prøvde å henge med i den stadig stigende strøm av nytt produkt fra bransjen. I tillegg kom CD-plata og skapte et helt nytt format for konseptuell tenkning. CDen var i seg selv et nytt konsept, men det tok noen år før de sprengte rammene og ble noe mer enn en mini plastskive i plastboks med innlagt hefte. Noen ganske få år etter introduksjonen av CD-plata (1982) begynte forfallet i utformingen av vinylplatene. De mistet utbrettene i coveret, innleggene forsvant og omslagene degenererte til oppblåste replikaer av CD-platenes omslag. Ei fin morsom, bisarr og markskrikersk tid var over.

To konsepter
Det finnes som nevnt mange vellykkede platekonsepter, og det finnes ditto fiaskoer. Et eksempel på den mislykkede varianten er John Towleys single Shine On/Evil Angel fra 1979 (EMI). Dette er et typisk hybridprodukt, et frampek til 80-åra hvor alle mulige og umulige kombinasjoner av elementer ble utprøvd i forsøk på å selge mer plater. Eksempelvis utga gruppa Fifty-Two Stations en firkantet flexi sjutommer i 1982. En annen gruppe, Five Star, utstyrte singelen Slightest Touch med bonussingle(!) og fem fotografier, alt stappet inn i en boks. John Towley har tydeligvis trengt et konsept for å styrke salgsargumentene utover musikkens eventuelle kvaliteter. Flexidisc stod foran en ny vår, så noen smartinger i systemet fant ut at en ensides bonus-flexi var tingen. Nå er det slik at standard flexiformat også er sju tommer, lik den vanlige vinylsingelen. For å få plass til flexien inni singlecoveret, ville det da bli nødvendig å øke singlecoverets vidde for å få plass til begge. Dette var noe bransjen nødig gjorde, da anomalier sjelden fikk plass i platebutikkenes nøyaktig spesialutformede singlekasser. I disse var det ikke mange millimetere å gå på før singelen ble for bred, eventuelt for høy. Løsningen: Vi støper flexien direkte oppå singlecoveret. Slik ble det til at et bonusspor, langt svakere enn singelens a- og b-side, fikk galleriplass på utsida av selve singelen. Omslaget viser en blå himmel med godværsskyer. Bildet av artisten er forvist til baksiden.

Her har konseptuell tenkning tatt overhånd i lanseringen av en artist som hadde hatt all interesse av at oppmerksomheten hadde vært rettet mot musikken hans. Å eksponere musikken i flexiform på utsida av et platecover er i tillegg ensbetydende med å få den ødelagt med alle riper og skraper som nødvendigvis må oppstå gjennom håndtering. Hele prosjektet gir uttrykket smør på flesk en omvendt betydning. EMI har utgitt en flesk på smør-plate hvor dens svakeste ledd er gjort til dens fremste salgsargument. Noen som husker John Towley?

Langt mer originalt er et eldre konsept, vi kan nesten snakke om et pionerkonsept, da plata ble utgitt så tidlig som 1961. Det dreier seg om selskapet PYE's Golden Guinea underbruk og deres Family Album. Ideen er helt original og oppfinnsom, den favner en brukergruppe med sprikende interesser, har en fiffig utforming - og - kjøperen kan vinne en drømmeferie i New York!

Golden Guineas Family Album er utgitt på et tidspunkt hvor kjernefamilien var samfunnets grunnenhet. Svært få fant dette annet enn automatisk akseptert, en innlysende sannhet. Familien var målgruppa for veldig mye av underholdningsindustriens produkter, fra filmstudioenes familiefilmer til fornøyelsesparkenes utforming. Radio, fjernsyn og plateunderholdning var i stort monn rettet inn mot familien og formidlet "family values" gjennom stoffet de tilbød. Plata er engelsk, og har et veldig britisk, småborgerlig preg. Mor, far, en tenåring og et barn utgjør familiekretsen, og de har like godt fått hver sin plate: En LP for mor, en LP for far og hver sin EP for den yngre garde. Fire plater i ett, samlet i samme cover med utbrett og to små lommer limt inn i utbretten for å få plass til EPene.

Golden Guinea slo skikkelig på stortromma med denne utgivelsen. Selskapet var ment som et slags lavbudsjett underbruk av PYE, siktet inn på å selge underholdningsmusikk og easy listening i supermarkeder til lavere pris enn hva LP vanligvis gikk for. Family Album markerte etikettens andreårsdag, som også ble markert med utgivelser som 101 Strings Play a Back Beat Symphony, Dolores Ventura: Party in Rio og Polka Extravaganza med gruppa Polkarama. På Family Album er musikken tilpasset sin sammensatte målgruppe innen familiekretsen på ganske forutsigbart vis. Her ligger nok grundige kundeundersøkelser i bunn. I ettertid virker utvalget veldig forutsigbart og helt i tråd med den gjengse oppfatning folk har av 50-åra og det tidlige 60-tallet som tekkelig, straight og konformt. Hva slags musikk blir kjernefamiliens medlemmer servert?

For Mother - Her Own 12'' LP: Det er husorkesteret 101 Strings som serverer toner under tittelen Music to Lighten Her Day. Mor er selvsagt husmor, og kan spille orkesterets søtladne musikk mens hun utfører husarbeid. Navnet på orkesteret skal oppfattes bokstavelig, det bestod faktisk av hele 101 strykere. Repertoaret her er typisk for deres musikalske palett: Can Can-Theme, Londonderry Air, Jeannie With the Light Brown Hair, The Flowers That Bloom in the Spring m.fl. For riktig å flise til og gi musikken den rette patos og reisning, er The Ray Charles Chorus og koret Choir d'Amour hentet inn for å synge/nynne med. Dette er drømmemusikk som skal legge et mykt, rosa lydteppet over slitet med gulvvask og skurebalje.

For Father - His Own 12'' LP: Far får jevnet ut bekymringsrynkene etter en travel dag på kontoret med Everybody Loves Saturday Nights (før jobbet alle, også i Norge, på lørdag) med Hollywood Soundstage Chorus på én LP-side og Let's Really Dance med Statler Dance Orchestra på den andre. Begge sider inneholder lett underholdningsmusikk, populære melodier som Moonlight Serenade, Oh My Darling Clementine, Auld Lang Syne og Begin the Beguine. Nå skal det bli godt for far å få slappe av litt i lenestolen med avisa og snadda mens hans helt egne tolvtommer LP snurrer på behagelig lydstyrke i bakgrunnen. Husk at far var husets inntektskilde, og helten hadde behov for å slappe av etter mas og kav. Oppvasken tok mor mens hun nynnet til Love Is Here to Stay med 101 Strings.

For Junior - A 7'' EP: Poden kan være gutt eller jente, det er uansett eventyr på den lille EPen som ligger i sin egen innerlomme til høyre i LP-utbrettet. Kjente og kjære fortellinger som Gullhår og De Tre Bjørner (Goldyloppers and the Three Bearloaders), Rottefangeren fra Hamelen (The Pidey Pipeload of Hamling) og Jack & Bønnestengelen (Jack and the Beanstalk) blir lest av den trivelige gubben Stanley Unwin (avbildet på utbrettet). Unwin fikk sitt gjennombrudd, i følge platas liner notes, i noen ølreklamer på fjernsyn. Han var en slags engelsk Arne Bang-Hanssen som fortalte vitser, anekdoter og fortellinger på sitt karakteristiske tullespråk med geberder og høyspent tale. Mye moro for unga!

For the Teenage - A 7'' EP: Her servers en feiende frisk kavalkade over jazz-numre som Little Brown Jug, Dixie og My Bonnie Lies Over the Ocean. Det er det poppete jazzbandet Kenny Ball and His Jazzmen som svinger opp med passe dansbart resultat. Tekkelig ungdomsmusikk, og temmelig langt unna tidas farlige rockrytmer. Mer kuriøst enn valget av musikk, som synes rimelig innen familiekretsens kompromissklima, er omslagstekstens påstand at "i de siste årene har vi sett en utrolig fornyet popularitet for tradisjonell jazz blant tenåringer". Ungdommen foretrakk altså å svinge seg til dixielandmusikk framfor Elvis og Cliff Richard - i 1961? Dette høres merkelig ut, men hva vet vi om hvilken musikk ungdom fra pent møblerte engelske middelklassehjem likte? Kanskje de jattet med mamma og pappa når opphavet ville sette på Kenny Ball-sjutommeren, men gikk ut og drakk øl og lyttet til Cliff på Radio Lux?

Bonusspor
Istedetfor CD-alderens nærmest obligatoriske "ekstras", bonusspor og outtakes, inneholder Golden Guinea Family Album et innleggsark med konkurranse. Hovedpremien er en ferie i New York for hele familien, og alle aldersgrupper er velkomne til å delta. Det hele går ut på å sette opp en spilleliste på seks album fra et sortiment over Gilden Guinea-plater som er listet opp på den vedlagte folderen: Imagine that you are giving a house party at which you will have guests from every age group. Select from 12 records, 6 that in your opinion would make up a balanced programme which would cater for everybody's taste and write the numbers (down).. Det dreier seg om et tenkt familieselskap hvor alle aldersgrupper er invitert, et "house party", i motsetning til f.eks cocktailparty eller god, gammeldags lørdagsfest.

Her blir det liv. Blant alternativene å velge mellom finnes The Golden Age of Dance Bands (beskrevet som "dance music"), Let's Dance to the Hits of the Fifties (mer "dance music"), Party in Rio (latin american"), Intimate Jazz ("modern jazz") og Huckleberry Hound ("kiddies album"). Noen navn på utøvere er ikke listet opp, men det er lov å forvente mer myk, snill underholdningsmusikk, uten skarpe kanter, i tråd med Golden Guineas repertoarpolitikk. Det hadde nok vært mulig å fylle ut kupongen uten å gå til innkjøp av alle de 12 platene først, slik smartingene hos PYE Records selvsagt vil ha folk til å gjøre.

Mer interessant enn selve konkurransen er premielista, som reflekterer tida (1961) den er satt opp i. Her er folks hverdagsdrømmer reflektert perfekt. New York var mer enn en flybillett med lavprisselskap unna, det var et fjernt og forgjettet reisemål for alle unntatt et lite sjikt blant befolkningen som hadde råd til å feriere der. Majoriteten av engelskmenn (og nordmenn) som så New York på denne tida var sannsynligvis sjøfolk. Golden Guinea kan love overfart på en "luxurious Sabena 707 Boeing Jet", innkvartering på "famous Manhattan hotel", lunsj på restauranten Lindy's, middag på Sardis (ingen Burger King her) og guidede rundturer til mange "thrilling experiences". Fribilletter til "top Broadway shows" er selvsagt inkludert. Ingen dårlig førstepremie, selv om det er oppført med ekstra liten skrift at reisen dreier seg om langhelg - ikke uketur. Andre- og tredjepremie er henholdsvis vaskemaskin og kombinert fryse- og kjøleskap, enhver families drøm for 45-50 år siden. Vel var fryse- og kjøleutstyr noe mer utbredt på de britiske øyer enn i Norge anno 1961, men det er verd å minne om at bare 10-12 % av norske husstander eide slikt utstyr på denne tida. Folk flest benyttet fellesvaskerier i borettslag, spleiset på fryselagre blant naboer eller rett og slett saltet og speket på gamlemåten. I byene var det fortsatt helt dagligdags å handle ferske matvarer på torvet. Fryseren, en Hotpoint Iced Diamond, har tre hyller, fryseboks og god plass i dørhyllene. Vaskemaskina, en enda mer eksklusiv teknologi i 1961, en Hotpoint Supermatic, "the washing machine that washes extra clean and spins extra dry". Det er grunn til å tro at mange fylte ut kupongen og sendte avgårde houseparty-spillelister i håp om å lande hvitevarer til husholdningen.

Fjerdepremie er intet mindre enn én Golden Guinea-LP for hver uke i året. Her kommer det helt an på musikksmaken om 52 Golden Guinea-plater oppfattes som aurale torturinstrumenter eller fantastiske musikkopplevelser. Som trøstepremie for 50 heldige vinnere en tilfeldig utvalgt Golden Guinea-LP i posten.

Denne konkurransen, med generøse premier, utgjør bonusen på denne tidlige konseptuelt tenkte og utførte plateutgivelsen, virkelig et vellykket konsept. I den store mengden smart uttenkte, men kluntet utførte, gimmickredne og tacky platekonsepter opp gjennom tidene, er slike genuint originalt utførte ideer alltid moro å komme over.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Synes vel ikke det var så...
26.11.14 - 10:37

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day