Polar Death Fest, Trondheim 25. februar

En fireretters affære som ble servert på noe så uhellig som en kjølig fredagskveld i februar, med en lineup bestående av Goat The Head, Monolithic, Manifest og Entombed.

Foto: Ron Holan (klikk på bildet for tilgang til galleri)

I den bitende vinters siste innspurt ble det arrangert ett musikalsk festmåltid kalt Polar Death Fest. En fireretters affære som ble servert på noe så uhellig som en kjølig fredagskveld i februar med en lineup bestående av Goat The Head, Monolithic, Manifest og Entombed. Selv om puristene hadde sine innvendinger både før og under konserten, leverte riggen på Byscenen den ene kulturopplevelsen etter den andre. Og med en annonsert konsertstart så tidlig som klokken halv ni, var det duket for full pakke fra samtlige involverte.

Åpningsnummeret med Trondheims Goat The Head har fått litt kommentarer for å ha på seg romfarerkostymer, og likevel introdusere sin musikk som primal caveman death metal. Men dette er sannsynligvis en gjennomtenkt kommentar på menneskehetens egne innbilte mentale avanse, selv om vi fortsatt følger våre instinkt og ikke er stort forskjellige fra dyr eller neandertalere generelt. Og hvilken perfekt apertif det er med disse fire progressive karene. Med keyboardsoloer og de sedvanlige ablegøyer fra vokalist Spjøtvold så de kanskje ut som utagerende veiarbedere i sine kostymer, men det som ble presentert av Byscenens upåklagelige konsertanlegg var ubesudlet, herlig inspirert og ikke minst primalt.

Da resten av bandet og publikum kunne slappe av og mingle med pils, rakk trommis Kenneth Kapstad bare en tissepause før det var på'n igjen med bandet Monolithic. I sterk unison med Stian Westerhus bidro de med en absurd kontroll over gitaren og skapte sammen en helt sinnssyk lydtekstur. Floskelen om at de høres ut som et fullt band kan med dette bekreftes selv om det mistenkes litt assistanse fra live-looping. Men jazzbakgrunnen til begge gjorde sitt til at det var fullstendig sømløst og integrert, noe som er så og si umulig for vanlige dødelige. Det som var frustrerende i perioder var at det var TOTALT umulig å trampe takta når man ble revet med i den soniske opplevelse, så publikum ble alle stående i transe mens de svaiet og nøt jetjager soloer og Ridley Scott manende dronepartier med episk delay.

Manifest inntok så podiet som en oppkvikker. Og dette var kvelden i perkusjonistenes tegn. De fleste andre band Allesandro Eide spiller i er forholdsvis rett frem uten mye krumspring, men i Manifest er det fritt frem og det syntes lang vei. Det som også var tydelig var vokalist Stian Leknes ubekvemhet under første låt, det var litt uventet og forstyrrende frem til han tok av seg på overkroppen og kom ut av skallet. Dette er tydeligvis musikk som kun kan fremføres halvnaken. Det var ett eller annet som ikke satt som det skulle for nakenheten til tross så var vokalen litt grøtete og hørtes til tider ut som en nu-metal DJ. Men bevares det var svett og godt levert og jeg mistenker at det fins noen GG Allin-gener i Leknes som var upåklagelig engasjert.

Og så, etter ett litt lengre sceneskifte og demontering av ett trommesett entret de scenen drapert i rødt fra lysbordet som var styrt høyst tilfredsstillende og profesjonelt hele kvelden. Entombed var på plass og folkemengden hadde økt med minst 25% og responsen var økt med 100, prosent altså. De partysvenske trashmetallerne plukket sirlig fra første til siste side i diskografien slik at ingen skulle føle seg utelatt. Bassfrekvensene fikk en ny dimensjon og som moses delte rødehavet manet Entombed fram en moshpit midt i lokalet. Til og med Grooves fotograf klarte ikke holde seg unna. Vi fikk også konstatert at Peter Steele ikke er død, han bare tok en Elvis/Tupac og spiller nå bass i Entombed istedet. Leknes fikk under encoren synge en nydelig duett sammen L.G. Petrov på Out of Hand og overbeviste klart om sine gutturale ferdigheter. Og selv om en del forsvant fra salen under siste halvdel av settet var stemningen og intensiteten uforandret.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK-...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: