Ekstranummer #58: Nostalgi i slengbuksas tidsalder II: Den norske retrobølgen på 70-tallet (1)

Post-slager, den nye vinen? Golden Cock-rock eller Eu de Vie-pop? Et nytt dykk i søttiåras retromani. Denne gang snuser vi bl.a på Gammalrock, gla’jazz og snøfteviser fra parafinlampas tid. Dette er første del.

Den uten sidestykke største eksponent for den norske slagermusikkens comeback på syttitallet var kongen av norsk pop, titanen som tårnet høyt over bredden i feltet og hadde holdt på i førti år allerede, Jens Book-Jenssen. Book’en hadde til en viss grad trådd vannet på sekstitallet. Han hadde opptrådt mye på scenen og i fjernsynet, men gjort seg lite gjeldende i platemarkedet, med bare en håndfull single/EP og en enslig LP-utgivelse, en samleplate. I kjølvannet av suksessen med Husker Du?, hvor han selv var en flittig gjest, ble en serie Book’n-LP’er sendt ut på markedet utover i søttiåra, som Med lua på snei og Si det i toner (begge 1974) eller Vi er dus med hele landet (sammen med Inger Jacobsen). Den gjeveste utgivelsen var Det Går Ingen Veier Tilbake (75), en dobbelt-LP med lekkert designet utbrettomslag inneholdende lesestoff som kontekstualiserte låtene og oppsummerte Book’ens utrolige karriere. Lyden var suveren stereo, et kvalitetsarbeid som gjorde Book-Jenssen til en syttitalls-pop’er samtidig som han ble markedsført som bestemors idol. Platene solgte godt og giret opp Book-Jenssens karriere til et nytt høydepunkt. Det var “Book’en over Norge” når “Norges Bing Crosby” turnerte det ganske land til stinne brakker og rungende bifall. Oppslag i pressa kunne fortelle at Book’en var landets høyest gasjerte artist. Honorarene kunne være femsifrede, store summer i ei tid hvor ei årslønn på 50 000 ikke var å kimse av. Rockerne kunne bare gå hjem og legge seg. I rockens gylne tiår 1970-1980 var det i Norge en retro-crooner på seksti som stakk av med de feteste grunkene mens fett hår og dongeri myste misunnelig og grov i lommen etter slanter til neste rullingspakke.

Book’en var kongen av det mimresjuke syttitallet, en av de sterkeste formidlerne av nostalgikomponenten i mainstreamkulturen. Plateutgivelsene hans var suverent produsert og musikalsk i internasjonal klasse. Men han tilførte repertoaret sitt lite nytt. Framførelsen var også den samme trygge gamle. Som så mye annen retromusikk fra tida sto Book’en med begge beina plantet i et ferdig utviklet uttrykk, en overvintret form med sterkt forbedret innspillingsteknikk. “Det går ingen veier tilbake” sang Book-Jenssen i sin mest kjente nye låt fra tiåret. Mon det? Det gikk i hvert fall mange “veier tilbake” til fortjeneste i underholdningsbransjen på syttitallet. For Book’en var det ikke over med nostalgibølgen heller. Han skulle gjøre samme hat trick et tiår senere med monster-hit’en “Det er lov å være bli’” (85). Da var han 70 år og vippet jappetidsspirrevippene nedover VG-lista med sin svingende geriaterpop.

Hermetisert brylrock
New Jordal Swingers debut-LP Hold On (1974) satte standarden for den mest framgangsrike rock-karriere i Norge før 1980. Og nei, jeg har da ikke glemt Titanic, men disse langhåra heavy-tripperne hadde base i utlandet og turnerte ikke norske festlokaler, grendehus og konsertarenaer. Den “offisielle historien” om norsk rock i søttiåra er, som vi aldri blir lei av å terpe på i denne spalten, en lidelsesfortelling om kamp for anerkjennelse, fordommer, moralisering, korte karrierer, utestenging i NRK og evig pine. Aller verst var det nettopp på 70-tallet. Store deler av tiåret var et langstrakt limbo der ingen “fiksa’re helt, faens krøkkedrit esse” (språkprøve fra tida). Den grusomme soga om norsk rock 1970-80 pleier å avrundes med at det knapt ble utgitt heimeavla råkk og rull i åra 1975 til 80, da pønken gudskjelov kom og “reddet” musikkformen.

Det er selvsagt en hel del riktig i denne framstillingen, men rockehistorikerne har oversett, eller neglisjert, den ene gruppa som virkelig “fiksa‘re”. New Jordal Swingers (heretter NJS) er i hovedsak skrevet ut, eller aldri skrevet inn, i norsk rocks jammerlige narrativ. Hvorfor er det slik? Det er lett å mistenke rockehistoriens portvoktere for å se ned på NJS som opportunister som tjente raske penger på å etterape. Men en vel så god forklaring kan være at NJS bryter med den røde tråden i lidelseshistorien. Disse gutta viste at det faktisk var mulig å gjøre karriere på rock i Norge i søttiåra, at det lå en hel del penger i musikken og at det var mulig å utgi 10 rocke-LP’er her i steinrøysa på bare på 5 (!) år. Ikke bare det, gruppa fikk en svær fanklubb som toppet det hele med å utgi en femdobbel LP-boks med sine helter.

Grunnlaget for gruppas eventyrlige framgang var en hundre prosent tilbakeskuende tilnærming. Rocken rundet tjueårsmerket som kulturell ytring når NJS debuterte, og det er lite av utviklinga i genren etter tidlig sekstitall å spore i gruppas retrofiserte musikk. På senere plateutgivelser fikk musikken et mer “oppdatert” og polert preg, men kjerneelementet var hele veien den gode gamle femtitallsrocken. Gruppa koblet seg direkte på det store kullet av folk som ble født rett etter krigen og som befant seg i snørrasalderen da rocken var ferskvare. Men NJS traff bredere enn som så. Folk som aldri hadde lyttet til rock i tenåra gjorde som tredveåringer på syttitallet gammalrocken til sin generasjonsdefinerende musikk. Gammalrocken ble populærmusikk som identitetsmarkør i stor skala, en trend som gikk over hele vesten. Betegnende nok ble denne tjue år gamle jukeboksmusikken ansett som så tannløs at den til og med ble fritt omsatt bak jernteppet. I Sovjet hermet man vestens skinnjakke-Billy’er og rocket løs på kav russisk, godkjent av Bresjnev og de andre partyløvene i Kreml.

Etter norsk målestokk ble gammalrocken en kjempesuksess. Rockegallaer med NJS som hovedattraksjon ble dratt i gang over hele landet. De fikk innpass i konsertsalene, noe andre rockere bare kunne glemme, og platene kunne selge opp mot 100 000 enheter pr utgivelse. Mens Aunt Mary måtte sove i telt kunne NJS koste på seg hotellrom og dure rundt i bandbiler som ikke sto med to hjul i bilopphoggeriet. Der langhårete rockeband ble buet av scena og erstattet med danseband, opptrådte NJS nettopp for folk som var glad i å danse, tusenvis av dem. De traff folk hjemme, der hjerterota sitter, og i dansefoten. Etter hvert opparbeidet de en durkdreven profesjonalitet som bare en håndfull norske rock acts har klart etter dem. Publikum gikk ganske enkelt fra konseptene over en musikkform som var tjue år gammel, akkurat nok modnet til ikke å være “farlig” lenger, men ung nok til å fenge syttitallets tretti - førtiåringer. Halve landet danset seg inn i nostalgien, gammalrocken ble de unge voksne i søttiåras kollektive musikalske oppvekstreferanse.

Her kan det passe å minne om at folk ble tidligere voksne før i tida. På femtitallet var rocken uglesett, og hvis du var opptatt med slikt ble det regnet som en selvfølge at du la fra deg slike griller i møte med voksenlivet. Mange ble voksne som konfirmanter, bare et fåtall tok høyere utdanning. Det var helt vanlig å starte i arbeidslivet som 15-16 åring. Rock var barnsligheter, fast arbeid og dannelse av et hjem var de ledende sosiale forventningene. Den evige ungdom, slik vi kjenner ham i dag, ville blitt sett på som en slubbert og døgenikt, en paria og snylter. En 37-åring som svarver rund på rollerblades og spiller skytespillet Call of Duty til svarte natta ville ikke blitt tålt på femtitallet. Den gang sendte man rastløse og hyperaktive guttjafser til sjøs som femtenåringer, og en del av disse vendte hjem som tidas forvokste ungdommer. Med oppspart hyre kjøpte de motorsykkel og dresset seg opp etter forbildet Marlon Brando i motorsykkelbøllefilmen The Wild One fra 1954. Mens deres jevnaldrende på 21 allerede hadde jobbet fem år på skofabrikken, forlovet seg og åpnet sparekonto, drev rockerne og hang på motorsykkelen utafor den lokale kiosken. Midt på blanke dagen! De røyka og drakk og plystret etter jentene - “rips” - satt oppe på natta og spilte singleplater og bekymret seg ikke for morgendagen. De satte opp en tøff mine, smørte fett i håret, spilte knokpoker og imiterte røykestilen til James Dean. Mødrene låste inn døtrene sine. En del “rips” var naturligvis svake for rockegutta og svermet for deres farlige sjarme. Når lærlingene på skofabrikken fikk i seg nok himert på lørdagskvelden eset de seg opp og ville ned til kiosken for å “denge gesællgutta” og forsvare sine utkåredes ære.

Slike typer var det som ble assosiert med rocken. Det var ikke så mange av dem, men inntrykket av respektløshet i møtet med samfunnets forventninger gjorde at rocken trengte et par tiårs modning før musikken kunne oppnå bred aksept. Det ble ikke lettere for rockens eksponenter når avisene kunne berette om forholdene i Sverige, der hele gjenger av rockeslasker og damene deres (“drops”) hadde dannet gjenger av såkalte “raggare” som kjørte rundt og plagde folk, slåss, stjal, drakk og spydde.

Rockestilen, med støvler, skinnjakke og dongeri ble på syttitallet en kulturell klisje, ufarliggjort og massereprodusert som et moteforbilde. På hårfronten oppnådde man et kompromiss mellom kortklipt streiting og langhåret, uflidd hippie. Resultatet var store såteutgaver av Elvis-sveis med langt ragg i nakken og kraftige koteletter. Den opprinnelige Bryylcreem-glansen ble erstattet av hårlakk for å holde det store håret på plass. Hårlakkens rolle i syttitallets kulturbilde skal vi for øvrig komme tilbake til i et senere kapittel av denne serien.

De opprinnelige rockerne i Norge var altså en type krabater som samfunnet rundt dem hadde store vanskeligheter med å tolerere. De færreste av våre dagers tallrike skare av rockebestefedre har gått rundt og vært like “rocka” hele livet. Majoriteten av dem fant tilbake til sine populærkulturelle røtter på 70-tallet, da nostalgibølgen skapte aksept for at det bodde et lite barn på innsiden av de fleste voksne. Og at det var greit å slippe dette barnet ut en gang i blant. For eksempel i helgene, på en gammalrock-dansetilstelning. Populærkulturen ble avbanalisert ved at nostalgien ble akseptert, gammel musikk ble utløser og samlingspunkt for felles sosiale formål og hensikter. Nostalgien fikk en hensikt, den ble et møtested.

De gode gamle dager er kommet for å bli
Påstanden blir altså at NJS ble viktige agenter for legitimeringen av ungdomskulturen i Norge. Som spydspiss for gammalrocken bidro bandet også til å forme rockens betydning i det bredere kulturbildet, gjennom moter, språk (slang) og sosial kutyme. NJS rolle i denne kulturelle osmosen er i ettertid blitt underkjent. Bandets popularitet bidro til å forme den kollektive forestillingen om femtitallet og om “opprøret” i rocken. Dette opprøret ble omdefinert til en positiv, ungdommelig kraft, en kvalitet å hige etter i en stadig mer ungdomsfiksert massekultur. Gammalrocken ble transformert fra aggresjon til å framstå som en trygg ytring, en sunn geskjeft som tillot voksne mennesker ufarlig “utagering” i helgene. Slik ble gammalrocken omfavnet av establishmentet som et godt alternativ til sekstitallets samfunnsnedbrytende rothoggeri og syttitallets revolusjonære bevegelser (som AKP (m-l)). Populærkulturen, representert ved gammalrocken, ble tatt inn i mainstreamkulturens varme og smeltet inn i overbygningen. Dette er et viktig men underkommunisert poeng i “historien om norsk rock”. NJS-fenomenet ufarliggjorde rocken men gjorde den samtidig om til et folkets karneval. For første gang ble rocken massemusikk i Norge. “Ekte” rockere med langt hår og ku-u-u-u-unstneriske ambisjoner angrep NJS for å selge ut kunstarten rock og cashe inn på tannløs mimring. De fattigfornemme “ekte” rockerne satt og furtet i elfenbenstårnet og innså rett og slett ikke at NJS var snøplogen som ryddet veien for all den rocken som fulgte etter.

I kjølvannet av suksessen til NJS begynte telefonene å kime rundt om hos “ur-rockerne”, den ekte varen fra femtiåra. For lengst pensjonerte bryl-rebeller fikk det travelt med å slanke av seg sofaflesket og kildre seg inn i åletrange skinn eller dongeribukser, klare for comeback. Slik hadde det seg at artister som kanskje bare hadde fått utgitt et par singler på det ekte femtitallet, i de nye falske femtiåra på syttitallet kunne utgi den ene LP’en etter den andre. Noen eksempler: Per Elvis Granberg hadde utgitt noen single og EP i rockens gullalder, men slo til med fem langspillere fra LP-debuten i 1972 og fram til han døde bare 39 år gammel i 1980. Svein Finjarn hadde rocket siden 1957 og LP-debuterte i 1970. Fra 1975 var han med i NJS og ga parallelt ut tre solide rockere på LP ved siden av. Stor-rockeren Jan Rohde måtte til Sverige og Finland for å få utgitt plater på sekstitallet, men i søttiåra var platene hans på det svenske selskapet Marilla å finne overalt i norske plateutsalg. Disse var smart priset, litt under det gjengse LP 4-nivået, og solgte bra. Titler som Brylcreme Show (1976), Hell Driver Rock (77), I’m The Rocker (78) og Power Rock (78) er selvforklarende. Fresk men temmelig ortodoks gammalrock var Rohdes spesialdistanse, Han hadde da også vært med helt fra begynnelsen og var til og med født i Junaiten, landet nordmenn var så fasinerte av og som hadde skjenket oss rock and roll.

Farsotten bredte seg. Danseskolene satte rockedans og swingrock på kurstilbudet. Folk meldte seg på i drøssevis, og klesbutikkene anskaffet siste skrik i “rockeklær” som man jo måtte ha når man skulle ut og danse på rockegalla. Den sedvanlige rockesinka NRK så at gammalrocken var harmløs og gjorde den til lørdagsunderholdning. Men grenseoppgangen mot samtidsrocken var fortsatt klart markert: Langhåringenes katzenjammer ble forvist til ungdomsprogrammet Flimra og lignende smale forum som ikke akkurat stjal mye tid i fjernsynsmonopolets sendeskjema. Samlet sendeflate for samtidsrock i NRK kunne telles i minutter snarere enn timer. Gammalrocken ble derimot lumpet sammen med “gæmlisene” og “fossilenes” reaksjonære og bremsende holdning til populærkulturens innebygde dynamikk. Slik så det i hvert fall ut fra ungdommens synspunkt. Skulle søttiåra aldri ta slutt? Når Elvis døde i 1977 ble det bare enda verre, mer gammalrock enn noen gang, og hva var alternativet? Jo, disko.

Fullbyrdelsen av gammalrock-trenden ble spillefilmen 1958 (1980) og den doble soundtrack-LP’en som fulgte (og solgte godt). Regien var ved Oddvar Bull Tuhus, en erklært forsvarer av genrefilmens formspråk i et syttitall hvor norsk film var polarisert mellom rigorøs sosialrealisme og folkelig buskisunderholdning. NJS var selvskrevne til å besørge det musikalske lydsporet til denne nostalgiorgien som serverte en temmelig fantasipreget og “det var ikke sånn, men sånn skulle det vært”-iscenesettelse av rocken på femtitallet. Soundtrack-LP’en til filmen var sjelden kost i norsk platebransje, et dobbeltalbum med utbrett. Antallet norske soundtrack-LP utgitt før 1980 kan telles på to hender, så her står vi ved en merkestolpe i norsk platehistorie. Selve filmen skulte kraftig til tidas store filmslagere, Travolta-eposene Saturday Night Fever (77) og Grease (78). Handlingen etter manus av krimforfatteren Jan H Jensen og tryllekunstneren Tore Torell (!), stykkes opp av typiske musikalnumre der ungdom spilt av litt for gamle skuespillere svinger seg til rockende rytmer. Foruten NJS bidrar gammalrockerne i Danny and The Red Hots, Anita Hegerland, Reidar Myhre og Lillian Askeland med musikk. Countrydronninga Askeland hadde nemlig en langvarig sidekarriere som gammalrocker og har utgitt plater med dette stoffet. Den minst rocka i gjengen er vel Anita Hegerland, men hun var i hvert fall fortsatt tenåring når filmen ble til. Hun skiller seg i så måte ut fra resten av det kreative teamet, som i hovedsak besto av menn i førtiårsalderen.

Filmen var uskyldig moro og tidvis utilsiktet komisk, også da den var ny. Stillbildene på soundtrack-LP’en viser typiske situasjoner fra filmen. Utbretten er formet som et fotoalbum med tilstrebet naivistiske håndskrevne tekster under bildene: “Gutta er ræva, men sykla er bra”, “Fomeln Arne prøver seg”, “Jan og Tove = sant”.
Filmen er ambisiøs og tilskueren merker at for regissør Bull Tuhus er femtiåra en epoke kledd i varme minners sødme. Men til sjuende og sist er 1958 et kunstprodukt, en nostalgiartefakt, en norsk parafrase over George Lucas’ American Grafitti (73), etterkrigsgenerasjonens luking av gjengrodde stier.

Alt i alt varte gammalrock-retrobølgen nærmere ti år, inn på åttitallet. Hundretusenvis av LP gikk over disk, klær, frisyrer, dingser og dilldall gjorde trenden til en millionindustri. “Hele folket” danset twist og Jahn Rohde slo Popol Vuh på VG-lista. Etter hvert roet det seg, og Jahn Teigen ble tidas nye superstjerne. Men var nå han så mye mer nyskapende enn gammalrocken? De “ekte” rockerne var like frustrerte som før. Den lange tørken, ørkenvandringa 1975-80 i norsk rock var kommet halvveis sånn rundt 1978, året Teigen brøt igjennom som soloartist. Teigen ble stor da han sviktet prog’en, kikket i bakspeilet og klokelig satset på gammelmodig pop. Fra studenthybelene kunne det se ut som om norsk rock utelukkende handlet om opportunisme og grådighet.

Den virkelige fullbyrdelsen av det kunstneriske potensialet i gammalrocken fikk vi først litt inn på åttitallet med Vazelina Bilopphøggers. Deres unike kombinasjon av vintage rock, ypperlig framført i en konserverende form og tilført et helt særegent norsk tekstmateriale, gjorde Vazelina til det mest folkekjære bandet på åttitallet. Rotnorsk folkediktning ikledd helamerikanske musikalske gevanter, avfødte en unik musikalsk baby som hadde ligget i embryoform gjennom hele syttitallet. Vazelina ga gammalrockbølgen en vellykket avslutning. Når vil akademia produsere den første humørløse doktorgradsavhandlingen om Vazelinas “lek med troper og sitater fra rockekulturen i en postmoderne ramme”? Vær så god, eggheads, ideen er helt gratis og garanterer dosentstilling ved en høyskole i Hedmark eller Oppland etterpå.
--
Les videre i del to av denne artikkelen.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo