Konsert: Washington

Hjemmeseier: Verdensteatret, Tromsø 2. mars 2007

Washington valgte seg ærverdige Verdensteatret Kino for slippfest for deres andre album, Astral Sky. Alle stoler var fjernet, og historiens sus og tunge lysekroner skapte en perfekt ramme for Tromsøs beste rockeband.

Tromsøbandet har vært lovende lenge. Etter to flotte EPer og en uhyre flott debut med A New Order Rising (2004) har mange gått og ventet på oppfølgeren. Det har vært stille lenge, men nå slippes endelig andreplata. Rune Simonsen vet inderlig vel at mange venter i spenning. Den unge Tromsø-trioen har nemlig noe å leve opp til. Astral Sky er en ventet plate, ikke bare her i landet. Gjennom flere Europa-turneer har Washington fått mange venner, og spesielt Tyskland har latt seg fascinere av den nordnorske melankolien.

Og ikke minst den vidunderlige stemmeprakten til Rune Simonsen.

En fullstappet sal (450 personer) tok varmt i mot Washington da de gikk på scenen. De har ikke spilt på hjemmebane siden en feiende flott konsert på Buktafestivalen i fjor sommer. Dette var kanskje en av årsakene til den gode stemningen i salen. En eim av forventninger fylte Verdensteatret i forkant av konserten. De aller fleste hadde nok ikke hørt noe fra den nye skiva, men mange håper det særdeles lovende bandet nå skal ta det endelige steget opp i den musikalske elitedivisjonen.

Washington, utvidet med strenginstrumenter og piano, åpnet overbevisende med Astral Sky. Tittelsporet på den nye platen er mørk og full av moll. Musikken smyger seg faretruende rundt den følsomme vokalen til Simonsen, som fremdeles låter mektig bra. Maker of Time skaper gjenkjennelse, og da går det opp for meg at vi ikke er mange i lokalet som har hørt Astral Sky. Synd, for de nye sangene trenger noen runder før de fester seg. Derfor blir det litt avmålt når det nye materialet fremføres.

Boulder on the Brink var på repertoaret under Bukta-konserten også, og nettopp denne representerer endringen Washington har tatt. Lydbildet som bygger under Simonsens vokal er blitt varmere. Det er rett og slett mer americana i et uttrykket som også føles mindre voldsom enn før. Låtskriveren Rune Simonsen har fremdeles følsomheten, timingen og det presise tilslaget. Men det dramatiske raseriet er borte. På Astral Sky er høst og vinterstormer erstattet av en tidvis sommerlig følelse.

Aftermath, en av de beste låtene på den nye platen, var et av høydepunktene på en kveld som først og fremst måtte virke som en triumf for bandet. Selv om nok applausen var høyest etter gamle sanger som Walking Man, strålte bandet på hjemmebane. Og ved selv å ha tatt initiativ til den fantastiske ideen om Verdensteatret som konsertsted, måtte det ha vært en strålende opplevelse å se oppover en fullsatt sal fylt med brede glis. Det blir gode vibrasjoner av mindre.

Washington på Verdensteatret var en solid hjemmeseier, selv om jeg nok må si at jeg savnet mer av den kreative galskapen som A Long Poem About The Acts of Heroes or Gods representerer. Bandet og det nye materialet har færre kanter, det er pent, men jeg synes noe av originaliteten kanskje forsvinner i et ønske om å favne bredere. Likevel må det slås fast at bandet leverte en uhyre solid konsert, der kåtskapen og spillegleden lover godt for resten av Norges- og Europaturneen.

For første gang siden tidlig 80-tall, da The Aller Værste spilte på Verdensteatret, blir salen igjen brukt til konsertvirksomhet. Og det må fastslåes at den verneverdige kinoen fungerer utrolig bra som konsertlokale. Dette vil vi ha mer av!


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Shining - Grindstone

(Rune Grammofon)

Jørgen Munkeby og hans Shining har overgått seg selv og skapt en plate som fascinerer, fenger og - ikke minst - imponerer.

Flere:

Bonnie Prince Billy & Matt Sweeney - Superwolf
Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool