Ekstranummer #47: Fossilene danser (Del I)

Dinosaurene er forsvunnet, men minnet om dem er høyst levende. Særlig barnesinnet er mottagelig for fortryllelsen de fantastiske øglene byr opp til.

Våren 2008 sto et femti millioner år gammelt forsteinet vesen i sentrum for medienes oppmerksomhet. Det var ingen protohumanide, men jammen var det fristende å tro det. Hennes navn var Ida. Med mye blitz og oppstandelse ble det unnselige men fantastisk godt bevarte fossilet av noe som for legmannsøyne lignet en krysning mellom kameleon og ape paradert for presse og kringkasting. Store ord hang i lufta og funnet (kjøpet) av fossilet ville sette Norge og Botanisk hage på verdenskartet, ble det hevdet. I platebransjen snakkes det om “hype”, et uttrykk som er dekkende for oppmerksomheten som ble Ida til del. En Sting eller Elton John på Norgesbesøk kunne ikke ventet større og bedre omtale, skjønt boligen som ble Idas, Paleontologisk Museum på Tøyen i Oslo, ikke akkurat er noe Graceland. Her bor hun nå og pleier sitt femti millioner års otium mens skuelystne barn og voksne defilerer forbi.

Idas femten minutters verdensberømmelse er over, men veldig, veldig mange norske barn vet hvem hun er og fasineres av hennes mystikk og skjønnhet. Slik er hennes offentlige liv nå i pedagogikkens tjeneste, som døråpner til fossilene og dino’enes fascinerende verden. Ida blir markedsført på en barnevennlig måte, noe som på lang sikt vil ha en større verdi enn plassen fossilet ser ut til å få som “missing link” i evolusjonens historie. Kritikken som ble reist fra faglig hold mot opphausingen av Ida virker for en utenforstående som både sunn og riktig, særlig fordi grovtæljede virkemidler fra den amerikanske underholdningsindustrien ble tatt i bruk under lanseringen av funnet (kjøpet). Det var ikke måte på hvor unik og epokegjørende Ida var. Hele sirkuset lå snublende nær måten sensasjonelle fossilfunn ble markedsført på 1800-tallet, som glorifiserte tivoliattraksjoner. De langsiktige virkningene er nok av større verdi. Barn vil få Ida med i rekken av figurer de vokser opp med, kjente og kjære størrelser fra barndommen som skaper gløtter inn i fantastiske verdener, som Askeladden, Tor med hammeren, Donald og Fridtjof Nansen. Intet dårlig selskap! Ida vil innta framtidige generasjoners første trinn på dannelsesstigen og bli en portalfigur for barns fasinasjon for den fjerne fortid der dinosaurene trollbinder barnesinn i selskap med pyramidene, vikingene, verdensrommet og alskens mytestoff som har formet menneskenes verdensbilder i utallige generasjoner.

Når det gjelder Ida selv, er hun vel på god vei til å bli en “norsk” attraksjon, særlig attraktiv for nettopp barn og unge. Journalistene som hoppet på lanseringsstuntet i 2008 har fått saken på avstand og vil kanskje pirke borti historien en gang til, om de da ikke har glemt hele greia. Vi som bivånet det hele fra lenestolsdypet sitter i hvert fall igjen med en del ubesvarte spørsmål. Hvordan kunne den tyske stat finne på å gi utførselstillatelse for Ida hvis fossilet var så unikt og sensasjonelt som det ble påstått? Ville ikke funnet da vært en perle i et tysk paleontologisk museum? Er kanskje ikke Ida unik i rent bokstavelig forstand, stemmer ryktene om at hun er en av flere godt bevarte eksemplarer funnet på samme lokalitet? Er det derfor utførselstillatelse ble gitt for det ene eksemplaret? Hvilke implikasjoner har det hatt at den norske stat stilte garantier for innkjøpet av Ida i det visstnok grumsete markedet for omsetning av fossiler? Hvordan opereres det i dette markedet? Drives det ikke ulovlige utgravinger, underhåndsomsetning og alskens fiksfaks i dette miljøet som utgjøres av entusiaster og hobbypaleontologer, men også av svindlere og fusentaster? Vel, kanskje tida vil gi oss noen av svarene vi søker når Ida har levd noen år i sitt monter på Tøyen og journalistene søker nye vinkler på en død sak.

Unga liker dem

Nå er ikke Ida en dinosaur, ei heller en menneskelig stammor. Men hun kan ligne på begge deler. Massevis av barn er i en fase av oppveksten opptatt av dinosaurene, disse mystiske vesenene som engang hersket over jorda. Barn spør uopphørlig etter hvor vi kommer fra, og fasineres av disse gigantene og fortellingene om hvordan jorda vår for lenge siden var kjempenes land. Særlig gutter er begeistret. Jo større og råere jo bedre. Selve kultøgla er den glupske megakjeften Tyrranosaurus Rex, et råskinn på over ti meter og et par-tre etasjer høy. T-Rex hadde en stor beundrerskare fra før, men ble superstjerne gjennom Steven Spielbergs dinopromp-spetakkel Jurassic Park (1993), tidenes mest populære film før smukke-Leonardo spilte i Titanic noen år senere. Med filmen om juraøglenes nyklonede tilværelse i det tyvende århundret, entret dinosaurene populærkulturen for alvor. Fra å være et felt for forskere og begeistrede barn, ble dino’ene allemannseie, felles kulturelle referansepunkter. Alle har hørt om dem, de fleste aksepterer at de har eksistert og folk oppfatter dem som tøffe og kule skapninger fra en dunkel fortid. I dinosaurene projiseres både vitenskaplig seriøsitet, populærvitenskaplig folkeopplysning og ren underholdning. Alle tre faktorer samordnes når øglene skal formidles til barn, og det er en mye mer takknemlig oppgave enn å sette dem til å pugge bøyningsformer av tyske verb.

Dinosaurenes framtoning appellerer sterkt til barn fordi øglene både er digre og skumle men også små og nusselige. Ida er i så måte en skikkelig “jente-dino”. Når dinosaurkunnskap skal formidles til unger, er det viktig å forstå barneperspektivet i tilnærmingen til skapningene. Uansett størrelse eller art er dino’ene først og fremst gåtefulle, mystiske og fantasieggende. At vi vet helt sikkert at de engang vandret om på jorden i levende live, skiller dem fra de rene fantasifostre og tilfører et ekstra nivå av fasinasjon: “Tenk om de gjenoppstod… da ville ikke jeg møtt Tyrannosaurus Rex på veien til barnehagen…” Forskere og formidlere har lenge tatt utgangspunkt i barns interesse for øglene og brukt innfallsvinkelen til vitenskapsformidling. Mange vitenskaplige karrierer har startet på barnerommet i fordypning over bøker om disse fantastiske skapningene. Dino'ene er geniale i sin dobbelte appell: Barn kan begeistres over noe som er både seriøst og forankret i populærkulturen samtidig. Kan det bli bedre?

Once upon a dinosaur

Mange av forsøkene på å formidle dinokunnskap før Jurassic Park forble velmente forsøk som endte opp som ubetydelige blipp på pedagogenes radar. Her skal vi se nærmere på et slikt, LP-plata Once Upon a Dinosaur, utgitt 1987, altså tre år før Michael Crichton skrev boka Spielbergs film ble basert på kom ut. Nå var dette et sent stadium i dinosaurenes klatretur oppover den pedagogiske anerkjennelsens stige, men siden plata er amerikansk, var oddsene allikevel delvis i dino'enes disfavør. USA er et land preget av skismaet mellom et evolusjonært og kreasjonistisk syn på livets tilblivelse og verdens utvikling. Plata nøytraliserer en god del potensiell kontrovers ved å være helt og holdent innrettet mot barn, noe de sjarmerende tegningene på omslaget illustrerer (se bildene i denne artikkelen). LP-coveret viser dinosaurer som uten hensyn til hvor digre de var i virkeligheten, aker på sklie, rir dumphuske og spiser softis, akkurat som menneskebarna gjør på lekeplassen. Omslagsillustrasjonen opphever alle hensyn til relative størrelsesforhold. De kan minne om eldre tiders bokillustrasjoner, grove tresnitt der gjenstandene er forstørret eller forminsket alt etter sin viktighet, hvor forfatter og illustratør har opphevet den strenge realismen i tråd med samtidas lese og fortolkningssedvane. Det er jo slik unger tegner også, tilsynelatende ubetydelige gjenstander kan dominere barnets tegninger i kraft av sin rolle eller viktighet. Hvis en femåring tegner musa som skremte en elefant, kan musa gjerne være tegnet større enn elefanten.

Once Upon A Dinosaur ble utgitt av selskapet Kimbo Educational med adresse Long Branch, New Jersey. Selskapet spesialiserte seg på audiovisuelt skolemateriell, men solgte også plater, kassetter, videobånd og annet utstyr til privat og undervisningsbruk gjennom plate og bokhandlere. Som mye annet lignende utstyr har plata vi her forholder oss til et lett anakronistisk visuelt uttrykk. Skolemateriell har aldri sett spesielt hipt ut. Ved første øyekast ser LP’en ut som den er lagd tidlig på søttitallet, med den karakteristisk tykke amerikanske cover-pappen som mest hadde gått ut av bruk i produksjonen av plateomslag i USA sent på åttitallet. En morsom detalj ved utgivelsen er at selve LP’en er beregnet på barn i grunnskolen, men at førskolebarna får sin egen dinoplate i form av en vedlagt flexidisk. Den heter Our Dinosaur Friends for the Early Years og tar for seg mye av det samme stoffet som LP-plata, men lagt opp på en enklere måte. Flexiplata er produsert i samarbeid med et annet firma med pedagogisk materiell som spesiale, Eva-Tone Soundsheets, en filial av American Teaching Aids inc., beliggende i Covina, California. Flexidiscen ble for øvrig presset på nytt året etter og stiftet inn som bilag i det populærvitenskaplige bladet beregnet på barn, ATA Weekly Reader.

Flexiplata inneholder muntre viser om forskjellige dinosaurers gjøren og laden sunget av duoen Pam Johnson og Eric Miller. Sangene ble skrevet av Art Barduhn og Pam Johnson. Her finnes bl.a. My Name Is Stegosaurus, en vise med tungt driv som ypperlig karakteriserer denne øglas satte fysikk ved bruk av smarte musikalske virkemidler. Pterodactyl er en fartsfylt snutt om flygeøglas liv og spiseseddel. Brontosaurus handler om dinoverdenens snille onkel så vidt jeg oppfatter det, og for ikke å glemme rosinen i pølsa: Tyrannosaurus Rex, fart og spenning var denne karens livsstil etter sangen å dømme.

Størst utbytte for dinofrelste poder gir nok allikevel selve LP-plata. Den prøver ambisiøst å servere vitenskaplig fundert læringsstoff i en underholdende ramme av (forholdsvis) fengende sanger. Her er det litt for vitelystne unger å bite i. Skal det gli greit å synge med må vanskelige ord øves skikkelig inn, og de er det mange av i tekstene. God språktrening og begrepsinnlæring for alt fra barn med uttalevansker til tospråklige barn med konsentrasjonsproblemer. Og alle andre kvikke unger.

For å forstå innholdet må en informert voksenperson lose barna gjennom sangtekstene og forklare innholdet. Sangene er til dels lange og kronglete, akkurat passe vriene for tredje til fjerdeklassebarn med sunn appetitt på dinotrivia. Tekstene er forfattet av Jane Lawliss Murphy som ifølge baksideteksten på plata har arbeidet med musikkformidling for barn hele sitt voksne liv. Hun har også omfattende erfaring som lærer. Barnesanger skal være lette å innøve og inneholde akkurat nok læringsstoff til at kombinasjonen danner en fengende mix, uttaler Lawliss Murphy i en kommentar på omslaget. Murphy har i tillegg komponert alle melodiene.

Plata åpner, passende nok, med en ramme rundt dinosaurenes liv og levnet som tar utgangspunkt i hovedkilden til kunnskap om dem, fossilene: “Bones and footprints can’t talk, but thanks to scientists (called paleotolongists) who read their “language”, we’ve learned”, heter det i en innledning. Alle sangene ledsages av en kort skriftlig innledning beregnet på pedagoger, foreldre eller andre voksenpersoner som skal bruke plata for enkeltbarn eller barnegrupper. Versene i åpningssangen gir en innføring i fossilutgraving og tolking:

One day some scientists started to dig
knock, knock, knock, do the fossil rock.
And they found some bones that were awfully big.
Knock, knock, knock, do the fossil rock.
They said, “We never saw bones this size before
We think what we’ve got here is a dinosaur”

Arkeologen og paleontologens største utfordring ligger i å danne et meningsfullt hele av en bråte tilsynelatende spredte fragmenter:

They found elbow bones and knees and toes
knock, knock, knock, do the fossil rock.
They found jaw bones with teeth all in rows.
Knock, knock, knock, do the fossil rock.
Rib bones, hip bones, shoulder bones and thighs,
bones of ever shape and bones of ever size.

Videre fant paleontologer ut om dinosaurenes habitat og reproduksjonsmåte:

They found dinosaur footprints on the land.
Knock, knock, knock, do the fossil rock.
Some big as umbrellas, some small as your hand.
Knock, knock, knock, do the fossil rock.
Well, they kept on digging and
know what they found?
Fossil dinosaur eggs
down deep in the ground.

Siste vers oppsummerer verdien av de fossile funnene:

Fossils tell us the dinosaurs’ size and weight.
Knock, knock, knock, do the fossil rock.
Where they lived and what they ate.
Knock, knock, knock, do the fossil rock.
Tanks to those scientists so patient and slow,
we’ve learned what we’ve learned
and we know what we know.

En hyggelig markering i toner og ord om verdien av metodisk og tålmodig granskende virksomhet i kunnskapens tjeneste. Et storartet ideal for vitelystne barn med en vitenskapsmann i magen. Sannelig noe å oppmuntre unger til i Sarah Palins hjemland. Ifølge inngrodde bible thumpin’ kreasjonister og anti-darwinister er verden blitt til på en fire til fem tusen år. For disse folka er til og med geologien et hår i suppa.

Vi vil lære

Alt for mye moderne pedagogisk tillemping tar ikke høyde for barns lærevilje, entusiasme og oppriktige nysgjerrighet. Pedagogene “skal ha alle med” og resultatet er at små smartinger sitter og kjeder seg ved pulten. De gleder seg til å komme hjem slik at de kan kaste seg over hobbyer og andre interesser. Slike poder vet ofte mer enn lærerne sine som i noen tilfeller gikk lærerskolen på nittitallet da opptakskravet til lærerutdanninga var lavere enn de fleste sammenlignbare alternativer. Det er i våre dager ingen som helst grunn til å forvente at læreren besitter et høyere nivå av almenkunnskap enn gjennomsnittet i befolkningen. Overforet på pedagogikk og grunnleggende sosialisering i foreldrenes fravær som lærerkallet er blitt. Men unger flest vil lære! Det handler neste sang om:

We want to learn about dinosaurs.
Those wonderful creatures called dinosaurs.
We want to learn about dinosaurs
that lived so long ago.
We can go to a park and see their
prints in the stones,
we can go to a museum and see dinosaur bones.
If we go to a museum and take a good look
And find their Picture in a dinosaur book.

Sånn skal det være. Først erfare, så utdype og studere. Dinosaurer er den helt riktige appetittvekker for et kunnskapssugent barnesinn. Jane Murphy kommenterer sangen slik: “This song expresses the entusiasm With wich children of all ages approach the fabled creatures.” Like viktig er metodikken pedagogen benytter: “It suggests several practical and aktive approaches to increasing one’s knowledge of dinosaurs”. I forrige vers dro barna på museum og bibliotek, i et senere vers utvides læremulighetene til hverdagslivet:

Sometimes I see stories in a magazine
or in a newspaper or on our T.V. screen,
we still are discovering, we still are learning more
about those wonderful creatures called dinosaurs.
We wish they were still living,
We know what we would do.
We would make a million visits
To the Dinosaur Zoo!

Det er ideen om et slikt “Dinosaur Zoo” som er skueplassen for handlingen i filmen og boka Jurassic Park. Der gikk det som kjent helt galt når fortidsuhyrene ble gjerdet inn som safariattraksjoner for turister. En leksjon om hybris og overmodige mennesker som stjeler gudenes ild.

De forskjellige artene

De fleste sangene på plata konsentrerer seg om enkeltdinosaurer eller grupper av dyr, som plante eller kjøttetere. Om stegosaurus heter det at arten levde i juratida og var “armert” med beinplater og “dangerous spiked weapons” som vokste på halen. Stego veide to tonn og hadde hjerne på størrelse med en peanøtt:

One day a stegosaurus went out walking
on the trail, trail, trail.
He had two pairs of sharp and spiky
horns upon his tail, tail, tail.
He dragged his tail behind him, but
when danger came his way
he’d swing his spiky tail to scare
his enemies away.

I sangen med den paradoksale tittelen “My pet Tyrannosaurus” gjør Murphy et tankeeksperiment: Hva om den mest fryktinngytende av alle dinosaurer i virkeligheten var et godslig og snilt kjæledyr? Hun gjør oppmerksom på at dette selvsagt er en ren fantasi. Her er et par av versene:

One night i had a dream.
A magician worked a hex
and changed my pet dog Bingo
Into a tyrannosaurus rex.
Well, we certainly had the biggest pet,
my friends thought he was cool.
All the teachers ran and hid
when we took him to school.

He found the refrigerator
this giant carnivore,
Ate turkey, steaks and lamb chops
then looked around for more.
His head scraped all the ceilings,
his claws scratched all the floors,
he crashed against the furniture
and got stuck in all the doors.

Moroa brer seg over åtte vers til. “The Plant Eaters” er viet en egen sang, og her er det mange vanskelige navn for barna å øve på: Brontosaurus, Diplodokus, Anatosaurus, Triceratops m fl. “Plant eaters had shorter, blunt teeth or sometimes beaks like parrots and bills like ducks”.

Nibbling plant leaves, gobbling twigs,
they always were hungry ‘cause they were so big.
Chewing on vines and swallowing roots,
giant ferns and bamboo shorts.

Buds and blossoms and ivy and thatch
all disappeared down the hatch.
Some had bills like a duck,
some had beaks like a bird,
and some had the longest names you ever heard.

Let’s say some of their names
Monoclonius, Casmasaurus, Cetiosaurus.
Diplodocus, Plateosaurus, Psitticosaurus.
Plant eating dinosaurs loved all their greens.
Ginkgos and cycads and seaweed - and beans!
And the dinosaur moms never once had to say,
“now eat up those veggies or you can’t og and play”.

- Det kan vi levende se for oss! Videre lærer sangen oss at T-Rex hadde en forgjenger, den fryktede Allosaurus. Dette var en grisk kjøtteter som terroriserte fredelige plantespisere og herjet med dem som en slagbjørn i en saueflokk. Allosaurus var i tillegg en dyktig jeger, utstyrt med et spesielt kjeftament som gjorde ham i stand til å svelge “enormous bits” i slengen. Jaktmetoden bestod i å lure på byttet for så å hoppe fram fra buskaset i et kolossalt bragejump som fullstendig overrumplet byttet:

I’m Allosaurus, I’m no one’s pal,
everybody kalls me Big Bad Al.
I’m no one’s friend and I’m no one’s pet
‘cause I’m as fierce and as ugly
as a dinosaur can get.
I’m Big Bad Al, not Mr. Nice Guy.
Everybody runs and hides when I walk by.

Gjennom sangen Dinosaur Dance får barna innblikk i hvor forskjellige dinosaurene var. De var som et karneval av kontraster, små og store, tette kjøttberg og skrinne beinrangler. Hvis alle hadde danset på samme fest ville de dannet et festlig skue:

Let’s do the dinosaur dance
just like a Brontosaurus.
The Brontosaurus weighed thirty tons.
He was one of the heaviest ones.
When he put his big feet on the ground,
the earth shook and rumbled all around.
Let’s stomp like a Brontosaurus.

Let’s do the dinosaur dance
just like Ankylosaurus.
Now Ankylosaurus was chunky, not tall.
When he went for a walk it was more like a crawl.
The thick, heavy shell that he carried around
was good for protection but did slow him down.
Let’s crawl like Ankylosaurus.

Kontrastvirkningene i teksten oppmuntrer fantasien og lar ungene fabulere fram morsomme bilder og forestillinger om dinosaurenes tunge og seige framtoninger.

I del II av denne artikkelen byr vi bl.a. på en reptil-ræpp og pønsker på hvor det egentlig ble av dinokjempene. Var det en meteor eller lumske pattedyr-gnagere som spiste eggene deres?


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo