Konsert: Madrugada

Tromsø Kulturhus, 2. november: Siste dans før stengetid og et rørende farvel. Norges største rockeband går over i historien med flagget til topps.

- En ære å bli spurt. Dette slo Jackie Leven fast i forkant av supportjobben han gjorde når Madrugada tok farvel med Tromsø gjennom to konserter i byens storsal. Dette sier noe om posisjonen Høyem & Co har ute i verden, men selvsagt også mye om skottens ydmyke holding og gode smak. Leven gjorde for øvrig en glimrende ettermiddagskonsert i Ishavsbyen lørdag, en konsert som gikk tidlig av staben slik at Liverpool-supporten fikk fulgt laget sitt til tap (sukk) på fjernsyn. Den gamle Doll By Doll-kjempen er så definitivt en sann rød helt, og oppvarmingen til Madrugadas exit var da også fylt med smygende poesi, nattsvart humor og keltisk soul. Med utsolgt hus og rundt 1300 i salen var det nok inspirerende å opptre for den røslige skotten – og det skinte så avgjort gjennom.

Siste natt med gjengen. Hvor mange ganger har jeg sett Madrugada siden de brakstartet i 1998? Tja, et sted rundt tjue tenker jeg. En av disse har vært pinelig dårlig (Roskilde 2001), noen få har vært slappe og uengasjerende, de fleste har vært gode og en håndfull har vært elektriske utblåsninger i mesterligaklassen. Søndagens konsert tilhørte sistnevnte, og det er riktig å konkludere med at bandet nå gir seg på høyden, selv om dagens utgave ikke har det sterke blodsbåndet som kvartetten som dro i gang eventyret på nittitallet.

Med Ghost Rider signert legendariske Suicide over lydanlegget ruslet bandet inn på scenen med vibber av Robert Burås [til høyre i bildet, red.anm.] i lufta. Madrugada åpnet med et dykk tilbake til den aller første EPen (Belladonna) og derfra var vi innom alle platene før Høyem & Co takket for seg etter nesten to og en halv time. I motsetning til i sommer, da bandet hadde fullt fokus på avskjedsplaten, var dette et tversnitt av hele karrieren. Og morsomt nok var det ikke bare det opplagte som sto på programmet.

Alex Kloster-Jensen og Cato ”Salsa” Thomassen har ivaretatt gitarlyden på flott vis siden bandet i vakuumet etter sisteplaten bestemte seg for å ta Madrugada på veien, som en hyllest til Burås og ikke minst for å presentere bandets beste skive – for dét er nemmelig sisteutgivelsen – i livetapping. Som i sommer var det en voldsom dynamikk i kvintetten, uttrykket er monumentalt og følelsen av et uhyre tøft rockeband fester seg. At noen mener bandet burde langt inn årene tidligere får så være, men jeg er ikke et sekund i tvil om at Robert Burås ville vært stolt over måten Sivert Høyem og Frode Jacobsen har valgt å avslutte Madrugada på. Og at fansen får ta del i et siste farvel er vel ikke mer enn rett og rimelig.

Høydepunkter denne kvelden var mange, og for å trekke frem noen må selvsagt ti år gamle Strange Color Blue nevnes. En gnistrende The Hour of the Wolf, følsomme Highway of Light, høyreiste Majesty og rasende Blood Shot Adult Comitment var andre topper, men aller sterkest var nok mektige Black Mambo – et av bandets aller, aller største øyeblikk. Fantastisk morsomt også at Madrugada dro til med en coverlåt dedikert arrangør, musikksjef og alltid tilstedeværende Egon Holstad. Funny Thing signert Greg Cartwright og hans Reigning Sound var da også et rørende valg i så måte. (På ekstrakonserten dagen etter var det Dream Baby, Dream av Suicide og fantastiske You Can’t Put Your Arms Around a Memory signert Johnny Thunders som var kveldens utvalgte covere).

Med smilet på lur og hjerte utenpå skjorta var det et usedvanelig avslappet band som tok i mot publikums hyllest, og kvitterte med to bunker ekstranumre som selvsagt løftet taket da Madrugada sprengte tilmålt tid. The Kids Are on High Street, Hard to Come Back, Valley of Deception, What’s on Your Mind? og Electric er da også låter verdt en lang natt, og da bandet helt tilslutt rettet blikket mot himmelen med Whatever Happened to You? var det bare å stålsette seg for gravøl til den lyse morgen.

Norsk rocks flaggskip går så definitivt ned med flagget til topps, og jeg synes det er god grunn for et høylytt hurra for ti flotte år. Jeg synes også det er på sin plass å takke bandet for den formidable innsatsen de har gjort for å fremme norsk rock, ikke minst i utlandet. Når vi om noen tiår ser oss tilbake er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at Madrugada vil stå igjen som helt sentral fra sin tid. Sammen med St.Thomas og et knippe til har nordlendingene satt sitt bumerke på norsk rock i inngangen til dette tusenåret, og for dét fortjener de stående applaus – også fra de som mener bandet er håpløst uhipt, lite innovative og selger for mange plater.

R.I.P.

Bilder: EMI/no, pressebilder: Karl Martin Nordby og Morten Andersen



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Knife - Tomorrow, In a Year

(Rabid)

Riktignok ikke det samme på plate som i sal, men fremdeles fullstendig overlegent fra Skandinavias mest interessante band.

Flere:

Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures
Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970