The Blue Moment av Richard Williams

Den britiske musikkjournalisten Richard Williams har skrevet bok om et av jazzens viktigste album, men glemmer å samle trådene mot slutten mener vår anmelder.

Bok: The Blue Moment
Skrevet av: Richard Williams
Antall sider: 320
Utgivelsesdato: August 2009, gjennom Faber Faber, har ikke fått norsk distribusjon

Av dem som bare eier et jazzalbum, tørr jeg vedde mye på at det er Kind Of Blue. Jeg husker selv mitt første møte med platen. Det var da jeg søkte jobb i Platekompaniet, og måtte gjennom en velkjent kunnskapstest. På forhånd ble jeg tipset om at det kom til å være spørsmål om jazz. Jazz?. Jeg hadde en gang lest en biografi om Louis Armstrong og så for meg cabaret og trompeter. Heldigvis spurte jeg en lærd venn om tips. Tipset var enkelt; husk Miles Davis-Kind Of Blue, og, eh, kanskje Sketches of Spain.

Jobben fikk jeg ikke, men et par uker senere var jeg på platejakt hos Ringstrøms Antikvariat (platebutikk i Oslo) og skulte såvidt bort i jazzavdelingen. Der, til en lusen tier, fant jeg Kind Of Blue, på vinyl. Et Røverkjøp. Mitt forhold til Kind Of Blue synes kanskje ikke så viktig, men det gir likevel en smakebit av forfatter, Richard Williams, formål med boken ”The Blue Moment”.

Kind Of Blue ble utgitt i 1959, og er et av moderne musikks mest innflytelsesrike album, og et album alle musikkinteresserte bør være i besittelse av, uavhengig av preferert sjanger. Williams formål, som han formulerer det selv, er å gjenskape konteksten albumet er laget i, peke på linjene fremover, identifisere inspirasjoner og lokalisere ekkoene av Kind Of Blue.

Det er med andre ord et ambisiøst prosjekt.

Sereptas krukke

La oss først ta for oss ønsket om å peke på linjene fremover. Som en liten ”teaser” nevner Williams navn som John Cale og Brian Eno. Deretter hopper han elegant videre til deres disipler; U2, John Hassel, Robert Fripp, David Bowie, David Byrne og Coldplay. Uten særlig pust i bakken raser han videre til Mannfred Eicher, grunnlegger av ECM, tilhenger av Kind Of Blues kontemplative minimalisme, og inspirator for Keith Jarret, Jan Garbarek og Tomasz Stanko.

Deretter en liten svipptur innom Robert Wyatt og hans jazzrock kvartett, Soft Machine, før han forfølger hver av Kind Of Blues sekstettens inspirasjoner fremover. Intet mindre ambisiøst det med tanke på at sekstetten, foruten Davis selv, blant annet bestod av John Coltrane, Bill Evans og Cannonball Adderley.

Selvfølgelig er dette interessant. Problemet er bare at trådene blir altfor omfangsrike, og det blir travelt for leseren å følge dem. Istedet for å begrense seg til et par inspirasjonskilder, følge og forklare dem, forsøke å falsifisere dem, velger Williams et arsenal av artister. Det kan nesten virke som forfatteren har blitt besatt av tanken på å finne inspirasjoner, trekke linjer og konkludere.


Spurv med kanonen



Selvfølgelig er Kind Of Blue et innflytelsesrikt album, det visste vi jo på forhånd. Men med et så bredt spekter, skyter han spurver med kanonkuler. Og som kjent, John Cale og Brian Eno er ikke spurver. Med et bredere kildetilfang ville Williams funnet kilder som ikke bare bekreftet antakelsene hans. Da måtte han, imidlertid, utvidet boken med flere hundre sider. For det er en kjensgjerning at det er vanskeligere å dementere, enn skape påstander.

Det mest vellykkede med boken er Williams evne til å sette albumet i kontekst. Forfatteren tegner opp et bilde av etterkrigstidens inntrykkstretthet, ønsket om å unnslippe konforme sammenhenger, eksistensiell angst, indre dialoger og dermed bruddet med bebopens ekspressive og hedonistiske kraft. Her får han frem at Kind Of Blue var et mesterverk i sin egen kontekst gjennom avstanden til bebopen og tilknytningene til mentorer som Jean Paul Sartre og Albert Camus.

Less is more

Alt i alt er boken interessant lesning. Takket være den kontekstuelle plasseringen har også min egen forståelse av Kind of Blues betydning økt betraktelig. Men burde ikke forfatteren mot slutten forsøkt å samle alle trådene han i løpet av boken har kastet ut?

Kanskje kunne han selv lært noe av Miles Davis. Kind of Blue representerte jo, som nevnt, en minimalistisk livsanskuelse under dogmen, ”Less is more”. Williams bedyrer imidlertid at ”jo mer du studerer Kind Of Blue, jo mer får du å tenke på”. Det er sikkert sant, men å skrive bok med dette utgangspunktet virker nesten sykelig. Det synes som abstinensen etter å finne sammenhenger ble narkomani for Williams. Alt ved Kind Of Blue må og skal forklares rasjonelt. Kunne Williams i tillegg også ha lært noe av Tore Rem, Bjørneboes ferske biograf? Jeg siterer:

Som biograf nærer jeg i det hele tatt et visst ubehag i møte med ”den store fortellingen”. Fortellingen hvor alt i den biografertes liv faller på plass uten rest, hvor det ene med den største naturlighet fører til det andre, hvor livet leves bakfra og biografisk bedrevitende.

Foto: Tom Palumbo for Wikimedia Commons


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress

(Rough Trade)

Hva som skjedde da de skotske indiepoperne møtte mannen som har Frankie Goes To Hollywood, ABC og Tatu på samvittigheten.

Flere:

The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood
Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006