Nas + DJ Green Lantern presents: The Nigger Tape

I forkant av Untitled slapp Nas sitt beste album på mange år. Mixtapen The Nigger Tape har alt hva Untitled ikke fikk lov til å være: Hardtslående lyrikk, paradoksale påstander - og ikke minst politisk pågangsmot og energisk kampvilje.

Relaterte sider:

Nas

Den egentlige platen
Kontroversene som har vært tilknyttet fødselen av Nas' niende studioalbum N.I.G.G.E.R. har vært mange og uberegnelige. Resultatet av feiden mellom artisten og plateselskapet resulterte i at studioalbumet endte opp med tittelen Untitled (se omtale her) hvorav Nas selv uttalte at; folk vet hva den egentlig skulle hett, og hva de bør kalle den. Parallelt med innspillingen av Untitled gikk imidlertid Nas i studio med DJ Green Lantern for å fullføre hva som er blitt en av de syrligste og mest åpenhjertige samfunnskommentarene hiphop har prestert på årevis: The Nigger Tape er blitt alt hva Untitled ikke fikk lov til å være: Lyrisk hardtslående, nostalgisk overdreven, og sist men ikke minst et sammenhengende resonnement.

Superheltenes plate
På denne platen samarbeider Nas med Mixtape-kongen DJ Green Lantern, og det er langt i fra noe tilfeldig valg: Green Lantern som en gang var hus-DJ for Eminems label Shady Records, forlot selskapet grunnet en lengre feide med 50 Cent; også kjent som Nas sin hovedfiende. Alt hva 50 Cent predikerer som sin salgsmetode har blitt rapperenes skyteskive i 2008; kvinnehatet, kapital overlegenhet, dop, våpen og ikke minst: misbruk av ordet nigger.

På The Nigger Tape har Nas hentet inspirasjon til sin personifisering fra sin makker Green Lantern; som opprinnelige har navnet fra én av superheltene til Marvel Comics. Med seg selv som superhelt gyver Nas løs på systemet som om han var den eneste i bransjen som hadde kapasitet eller guts til å stå løpet ut; og under Green Lanterns stødige konseptproduksjon klarer faktisk rapperen å overbevise ikke bare meg, men mange av sine samtidige kollegaer om at dette er det ypperste av hva året kan frembring av politisk rap.

Få konkurrenter i segmentet tiltross; The Nigger Tape viser veg inn i én ny epoke for politisk rap hvor en mørkhudet mann lyser veg som slavenes Messias: Barack Obama.

Change the world
They said this day would never come...
They SAID, our sights were set too high.
This country is too divided; too disillusioned
to ever come together around a common purpose. They said...

- Barack Obama

Obamas signingsferd gjennom Europa i disse dager lover bud om noe større enn hva Statene har levert under republikansk styre de siste årene. For mange betyr det en større politisk omveltning enn hva mange i Europa er i stand til å forstå fra et utenforstående perspektiv. For Nas er Barack Obamas Vote for Change selve fundamentet i hans angrep på det etablerte, og for han er terminologien nigger fjæren i hatten for en politisk tankegang som har holdt grupperinger i det Amerikanske samfunnet tilbake grunnet deres upuritanske bakgrunn.

For Nas er det ikke bruken av ordet som er det mest problematiske, det er relasjonene og signifikansen det får når det blir ladet i negativ retning. Dette henger naturligvis sammen, men det er ikke først fremst ordet The Nigger Tape vil til livs; det er måten folket underkaster seg det som noe farlig, undertrykkende og totalitært. Å leve i frykten for en betegnelse er det samme som å la seg undergrave; derfor er mixtapen fullpakket med humoristiske samples fra sorte standupkomikere som Richard Pryor, Eddie Murphy og Chris Rock. Komikere som har bidratt til å gjøre ordet anvendelig i andre kontekster enn nettopp for profitt gjennom CD-salg eller nedverdigelser på arbeidsplassen.

Green Lantern og Nas rammer inn sitt budskap ytterligere ved å bruke klassiske hiphopsamples fra Ice Cube, Tupac, Krs-One og Public Enemy for å vise ordets historiske kontekst og dermed vise dets signifikans er avleggs; måten vi tenker på det idag bør bli noe som har vært. Men uten å anerkjenne ordets betydning vil heller ikke meningen kunne forandres.

Det ultimale paradokset
Det ultimate paradokset ligger alltid og ulmer under overflaten: Hvorfor ble ikke denne versjonen distribuert til massene? Og enda viktigere: Hvordan ville de da reagert? For det er ikke til å unngå å høre råheten, aggresjonen og hatet mot sine overmenn i platebransjen på denne utgivelsen. De er også med på å segregere ut Nas og hans kollegaer som mindreverdige. Tospannet svarer med å peke nese til ett av det vestlige demokratis mest gyldne ridehester: ytringsfriheten. For hvem er det egentlig som definerer hva som skal bli sagt, og hvordan det skal sies? Og i tråd av det; hva innebærer det at denne platen blir oversett i skandaløst mange medieomtaler?

Det er mange ting som forblir uoppklart på The Nigger Tape, men det er paradoksalt nok også platens ypperste styrke; dette er en politisk lekegrind, et frirom for ytring hvor man faktisk får anvende de ord og meninger man vil og de når frem til de som vil høre. Det påkaller seg ånden fra hiphopens gullalder, i en tid hvor genren ble brukt for å sette problemer på dagsorden: det er med slike utgangspunkt forandringer skjer, koalisjoner dannes og resonnementer tar sats mot noe større.

Og det høres kanskje naivistisk sammenknyttet ut, men da de siste 30 sekundene vies Richard Pryors møte seg selv i døren under et standup-show på slutten av 80-tallet er endelig budskapet snekret fast på veggen, og The Nigger Tape har fullendt sin misjon:

I was leaving, and I was sitting in a hotel
when this person came up to me and he said:
Look around, what do you see?
And I said, all colours of people dude; everything.
And the boy said: Do you see any Niggers?
And I said no.
And he said: You know why?
Cause there aren't any!

And it hit me, I startet crying there and shit. For three weeks I haven't even said it, I haven't even thought it. And it made me think: Oh my lord; I've been wrong! I've got regroup my shit, I mean; I ain't never gonna call a black man a Nigger again.

-Richard Pryor


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


William Hut - Versus the End of Fashion Park

(Banana Party)

Du verden så treffsikker han er i sin melodiførsel, denne vemodige vestlending.

Flere:

Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy
Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos