The Low Frequency In Stereo, Blå 7. februar

Konserten på Blå var så gjennomført og solid at groove nesten begynte å gråte og tisse litt på seg og det som er. Men bare nesten, heldigvis.

Det er kanskje tidenes minste overraskelse at The Low Frequency in Stereo leverer årets første store konserthøydepunkt. For det første har de levert det som sannsynligvis er en av tiårets beste norske skiver med sin Futuro, og for det andre er de et av landets mest pålitelige band både på skive og scene.

Med Futuro har Haugesundsbandet utvidet sitt repertoar kraftig og på en imponerende måte. Nesten til en sånn grad at man kunne ha blitt unnskyldt for å bekymre seg for at det kunne komme til å sprike litt live. Men tenkte du det så synes jeg du skal smekke deg selv på lanken med en gang og be til din rockegud om tilgivelse.

Postrockere får sin dose i like stor grad som krautrockere, og mellom euforiske instrumentalpartier så skytes det frem popmelodier av en annen verden. Dette er noe som har fått sitt foreløpige kraftigste utløp på Futuro, og bidrar til at bandet fremstår som mer særegent og selvsikkert enn noen gang før. Postrock kan være et farlig opptråkket landskap å bevege seg inn i, men helt fra begynnelsen så har The Low Frequency in Stereo, selv om de postrockmessig har vært bunnsolide, alltid snust på den mer groovy og lekne delen av den slags. Referanser som Yo La Tengo, Mogwai, Sonic Youth og våre egne Salvatore gjør seg ikke mindre gjeldende live enn på skive, og det er jo ikke overraskende en miks som er himmelsendt.

Futuro fikk sin fortjente gjennomgang, og noen gamle godbiter ble det også tid til. Og selv om bandets uttrykk litt etter litt har forandret seg slik at de i dag er på et ganske annet sted enn i 2002, så får de det til å fungere bemerkelsesverdig bra og hele henger sammen på et imponerende helhetlig vis.

De psykedeliske innslagene fra Futuro var litt tonet ned i livedrakt, og kan ha vært med på å forsterke helhetsinntrykket. Og Hanne Andersen er en usedvanlig autoritær og stødig vokalist, og det var episke tilstander hver gang hun var i nærheten av mikrofonen. Både PJ Harvey, Kazu Makino og Kim Gordon er navn som er med på å plassere henne stilmessig, og det er rett og slett hakeslepptilstander på bulldosere som Man Don’t Walk, og yndigere enn få andre på låter som Starstruck og Texas Fox.

Fire album inn i karrieren er det latterlig selvfølgelig å kalle The Low Frequency in Stereo landets beste band akkurat nå. Det er vanskelig å finne feilskjær i katalogen deres, noe vi i Groove har vært ganske tydelige på helt siden debuten i 2002 og frem til i dag.

Jeg mener det var noen som en gang sa at livet er for kort for postrock, og da kan jeg nesten garantere at dette er bandet som vil få vedkommende til å ombestemme seg. The Low Frequency in Stereo er postrock for folk som ikke liker postrock, krautrock for folk som ikke liker krautrock - ja i skrivende, muligens litt overivrige, øyeblikk så er de kanskje musikk for folk som ikke liker musikk også.

På Blå leverte de et helt uimotståelig sett. Og når man tenker tilbake så virker det usannsynlig og tåpelig at man noen gang kunne forestilt seg at det skulle bli noe annet.

Alle bilder: Bjørnar Håland


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Chemical Brothers - Push the Button

(Virgin)

Ta vekk Basement Jaxxs skremmende monstersex-elementer, pluss på enda en liten dæsj indie og litt østlig krydder, og du har The Chemical Brothers.

Flere:

David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency
Flunk - For Sleepyheads Only