Turborocksjokk

Øyafestivalen 2003. Fredag 8/8-2003.

Dette var egentlig ment å være en halvkritisk omtale og nøktern analyse av de ulike artistene som spilte på Øya denne fredagen i 2003. Men det blir egentlig litt uviktig når man har opplevd å smake på ungdomskilden og fått en kraftig påminnelse på hva det hele egenlig dreier seg om, det som virkelig betyr noe når det gjelder musikk: Ekstase, villskap og glede. Øyeblikket.

La meg likevel ta det hele fra begynnelsen. Det var nemlig en riktig så sommerlig park som ønsket en utsolgt festival velkommen denne smilende dagen, rekordhøy temperatur, blå himmel og JESSICA FLETCHERS på scenen. Det var allerede mye folk rundtomkring mens Fletchers gjennomførte sitt lunchsett. De sørget for å matche den bedagelige stemningen som preget området såpass tidlig og viste seg som et velklingende band, som for en låt eller to er skrekkelig fengende, men som over tid dog blir noe tamt. Deres retro-solskinnspop er velegnet som bakgrunn for å tusle litt rundt og bli litt varm i trøya. Bandet viste at de med letthet takler en stor scene, men dette var nok ingen konsert folk kommer til å prate særlig om i ettertid.
Fra blomsterskjorter til prestekjortler, plateaktuelle AMUNDSEN fulgte opp med mer retro-orientert rock. Det er mer Led Zeppelin/The Doors-innflytelser å høre hos denne "supergruppa", med medlemmer fra blant annet Locomotives og Jim Stärk. Jeg opplevde noe av det samme med Amundsen som Fletchers, og etterhvert fikk i hvert fall jeg litt problemer med å holde engasjementet oppe. Lovende band uansett, og jeg gleder meg til å sjekke ut deres ferske debut.
Klokken fire var det endelig klart for aftenens første skikkelige ballespark, og det stod muskuløse EL CACO for. Dere Kyuss/QOTSA-powerstoner var svært passende i solsteiken. Lillestrøm-trioen hørtes faktisk vel så spreke ut som noe oppskrytte Queens.. og en stund byttet jeg ut løvtrærne bak scenen med kaktuser, og formelig følte ørkenbrisen mens de leverte sitt kontante og hardtslående sett som hele tiden holdt publikum i spenn. Jeg kjenner ikke låtmaterialet godt nok til å bedømme det skikkelig, men følelsen jeg sitter igjen med i mellomgulvet tilsier at jeg i hvert fall må se til å sjekke ut deres siste plate.

Etter dette var det på tide å slukke tørsten og loke litt rundt på området. Merkelig nok var det problematisk å kjøpe vann i boden, vedkommende visste ikke engang hvor man kunne få seg noen dråper. Det løste seg etterhvert, men da til en ublu pris som grenset opp til det frekke. Bortsett fra inkonsekvente vakter så er det ikke mye å klage på her. Alt er bare fryd & gammen, smilende mennesker og tilbakeholdne uniformer. Man slipper også de evindelige veskeselgerne og panfløytistene, og det er trivelig å rusle rundt mellom kvalitetsforhandlere som Big Dipper, Safe as Milk og Perfect Pop. Særlig før folkehavet strømmer inn for fullt. Så kan man støte på lo-fi trioen GIRL FROM SASKATOON som står i sin egen bod og spiller sjarmerende popmusikk hver time og selger rimelig økologisk mat. Til og med maten er av første klasse på Øya, og det er nesten så man savner en greasy pølse til 10 kroner. (Det eneste jeg kunne klart meg uten er stands til lissomhippe mobilselskaper, men det kan sikkert ikke arrangørene). På den mellomste scenen spiller EPHEMERA sin friske sommerfuglpop, og alle smiler. Jepp. Det er på tide med mer leven.

Seattles BLOOD BROTHERS gledet stort med årets Burn Piano Island, Burn, men jeg var litt spent hvordan de skulle klare å overføre sin ekstremrock til scenen. Allerede på første anslag var det klart at dette kom til å bli en eksepsjonell konsert. De stiller med to stk. vokalister, et par tegneseriefigurer på speed med vrælende heliumstemmer som er konstante spastikere, entertainere og blodsbrødre. Ikke bare er Blood Brothers et voldsomt underholdende syn, deres tilsynelatende kaospregede stil viser seg som ekstremt koordinert når man ser de i samspill på scenen. Det er heseblesende å følge deres stadige takt- og temposkifter, men ikke et øyeblikk blir det kjedelig. Det var tøft av arrangørene å plassere et såpass marginalt band på hovedscenen, og desto artigere at det var så vellykket.
Etter å ha hengt ved hovedscenen hele dagen, fant jeg tiden moden for å flytte litt nedover til Sjøsiden der KING MIDAS og senere CALEXICO skulle opptre. Midas imponerte meg ikke i særlig grad. De minte om en etterlevning fra norsk rock en gang på 80-tallet, og selv om de avsluttet med fengende Romeo Turn og High on Dallas Freeway ble denne konserten dvask og mest som en ventepause før Calexico for min del. Bra med folk og brukbar stemning tyder på at andre opplevde konserten som mer spennende.
Calexico stilte med fullt band og vel så det, men det tok heller ikke helt av. Etter litt lydproblemer innledningsvis spilte Burns & co et sett på mest det jevne sammenlignet med de konsertene jeg har sett med dem tidligere, med vekt på de meste fengende "mariachi"-låtene sine (og Not Even Stevie Nicks). Minas de Cobre, Stray og Quattro er aldri ukledelig lytting, og den publikumsvennlige avslutningen med Crystal Frontier er alltid et sikkert kort. Jeg fikk likevel ikke helt smaken av rød chili denne gangen - heller.

Det bør også være rom for litt virring på slike dager, man tråkker opp og ned på jakt etter en do, en matbit og litt drikke. Slik soset jeg egentlig bort PRETTY GIRLS MAKE GRAVES som holdt til på Øyas minste scene, Vika. Jeg himlet med øynene over alle fjortisene som gikk rundt med teite seilerklær, og begynte egentlig å tenke på morgendagen. TURBONEGER er et artig liveband, men jeg har ikke helt skjønt den fryktelige ståheien rundt dem. Jeg har sett de tidligere og satt pris på det, og siden de var sistemenn ut gikk jeg bort for å kikke litt.

Turboneger
Og havnet i et sort hull som brakte meg rett foran scenen sammen med alle kidsa jeg tidligere hadde smilt litt overbærende av. Det betydde ikke lenger noenting. Vi var rede for mørket. Jeg fant meg selv skrikende, pesende og svettende i en bølgende mølje mens turbonegrene drysset zillioner og putedun over oss. Hertisen var for en stund konge og gud, og hans ord var lov. Fuck VG, fuck the world og selg kroppen din til natta. Fornedrelse, smerte og latter blandet seg med kroppslukt, romperaketter og hysteri. Alt kokte ned til en knyttet neve og et primalt skrik.
Ja, det var et rockesjokk, noe det er svært sjelden å oppleve. Jeg danset og hoppet på konsert for første gang på årevis, skrek ting som gjerne kunne vært usagt og lot følelsene overta for fornuften en stund. Der og da var det ingenting annet som betydde noe. Der og da var Turboneger verdens eneste band.
Dagen etter sitter du kanskje både litt frydefull og beskjemmet, som om man har gjort noe man helst ikke bør. Det er Turboneger som har krøpet inn i ditt anus.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Pains of Being Pure at Heart - Belong

(Slumberland)

Det regner tårer fra himmelen og knuste hjerter og brutte løfter åpenbarer seg på dette lekre andrealbumet fra The Pains Of Being Pure At Heart.

Flere:

Samara Lubelski - The Fleeting Skies
Information - Biomekano