Sex? Drugs? Nei! Nei! Rock'n'Roll - hva er det?

Åttitallet etterlot oss med fint lite å ta vare på i ettertid, hevder forfatteren av denne artikkelen.

Rock'n'roll har bestandig vært en opposisjonskultur, i konflikt med det etablerte. Helt fra Elvis vrikket litt på hoftene til Johnny Rotten skrek ut om anarkiets velsignelse sto dette helt klart. Men på 1980-tallet skjedde det noe annet, en rock-kulturell digresjon: rocken som hadde vært en jernhånd ble en silkehanske. Hva var det egentlig som skjedde? Dette med sex, drugs & rock'n'roll ble på åttitallet til anti-sex anti-drug. Og hva blir det av det? Ihvert ikke noe roll eller rock.

Huey Lewis & the News tok hele åttitallskulturen på kornet med ironi i låta Hip To Be Square fra 1986:

I like my bands in business suits
I watch them on TV
I'm working out most everyday
and watching what I eat
They tell me that it's good for me
but I don't even care
because I can tell what's going on
It's hip to be square.

Og det er sant - i perioden 1980-1990 var hipt i rocken å være en kjedelig A4-streiting. Men hvorfor? Den sure høyrevinden blåste sin iskalde guffe på slutten av søttitallet. At det gryende åttitallet hadde dårlige prognoser med slike folk som Reagan og Thatcher som flaggskip måtte vel enhver skjønne. Også i Norge hadde vi en høyrebølge. 15. September 1981 vant Høyre valget og regjeringen Willoch tok over, alliert av Senterpartiet og Kr.F. De nye menn Willoch, Presthus, og Syse ville at Norge som så lenge hadde vært holdt i den sosialdemokratiske tvangstrøye, skulle liberaliseres økonomisk, kulturelt og sosialt. Inspirasjonen var Ronald Reagans plattform som besto av 33% Milton Friedman, 33% Ayn Rand, 33% Billy Graham og 1% phencyclidin - samt innslag av jernkjerringa Margaret Thatchers sosialdarwinistiske dødsdisco. Fremtiden var sikret for i ettertid er arven etter vulgær-Willoch klargjort; Høyre-regjeringen myket opp lovgivingen for etermediene og nær-radiovirksomheten blomstret. Med andre ord: vi fikk søppelradio & søppel-TV. Oppmyket ble også bankenes økonomiske politikk, slik at det ble lettere å få lån. The American Dream var plutselig her. Boligreguleringen ble også opphevet slik at finansmarkedet skulle få enda mer å leke seg med. It was party time for all. Med dette som kulturell ballast var kursen staket ut. Og ut av dette kan det kun bli stivbent moralisme og kulturelt sneversyn.

For på åttitallet var tre yrkesvalg avgjørende: børsmegler, aksjespekulant og synthrocker. Utseendemessig kunne man ikke se forskjell på noen av dem. Unge Høyre har vel aldri hatt slike store medlemstall som den gang. Undertegnede som var i begynnelsen av tyveårene i 1980 så med forbausede øyne på det som skjedde. Plutselig var in å være en prippen liten mus og en snill gutt. Og i rocken fikk man mange merkelige og pinlige uttrykk som sådan.

ROCK MOT RUS MED MINNIE MUS

På 1980-tallet hadde man en epifanisk opplevelse: over natten hadde man plutselig blitt klar over hvor farlige rusmidler var. Ja, her måtte man gå inn og advare. Beraneks single Dra Til Helvete er en genial låt med et vidunderlig resirkulert synth-riff, dog med en tekst som på sitt beste kan tolkes som en harselas, men også som pekefinger-moralisme. Jannicke debuterte med singelen Svake Mennesker hvor hun kom ridende inn i den norske pop-rock verdenen på sin høye, hvite hest. Over et skranglende ska/reggae-komp hikster, kniser og stønner avholdslolitaen ut sin yndige vrede og sier blant annet i et vers: "Svake mennesker, jeg sier du svake menneske - se på meg, det er jeg som har stil og karakter." Javisst, avholdsmennesker kan skryte på seg mye. Den norske gruppa Broadway News hadde en låt i 1980 Slutt Å Røyke hvor Torstein Bieler og Lage Fosheim sier i teksten: "Røyk dreper langsomt, det skremmer deg, Kreft dreper hurtig, men ikke meg, Grei deg en uke uten røyk, Kanskje ikke verden vil virke så mørk." Refrenget går slik: "Slutt å røyke, røyken tar ditt liv, Slutt å røyke, gjør det med et smil." De laget til og med en video til denne moraliserende låten. Den amerikanske gruppa Tubes gjorde det tusen ganger bedre på 70-tallet med låten Smoke hvor de på et humoristisk vis satiriserer over hvor "hekta" røykere er - hos Broadway News er det bare protestantisk pekefingermoralisering som man kjenner så altfor godt til i dette pottit-landet. I Danmark ga man ut samleplata Fix Og Ferdig - Rock Mot Junk i 1980 hvortil 12 danske artister og grupper leverte hver sin anti-narkotika sang. Plata er uhørlig, med tekster som får enhver fjortis til å rødme av skam, sårbart understreket av et musikalsk patos så emosjonelt vibrerende at en middelmådig Grand Prix-låt blir en heavyrock-komposisjon i forhold.

Og her er hovedproblemet: hvorfor er alle disse anti-narkotika-sangene så "følsomme"; empatiserende skillingsviser hvor en skjelvende vibrato-resonnerende vokal drysser ned over et "fintfølende" musikalsk tema hvor det nevnte tykt påsmurte gråtkvalte patos virker like ektefølt som politiske innspill under en valgkamp.
Og hva skillingsviser angår, det reaksjonære anti-narkotika-innspillet i kulturen passet godt for de puritanske ml'erne og de moralske SV'erne som burde ha følt seg litt anakronistisk med sin fortid i den progressive visebølgen. Men hva betyr vel konsekvens for opportunister?

En gruppe ved navn Damfaret 9 ga i 1981 ut en firespors syvtommer med den sedvanlige sure vokal kor-kaukinga akkompagnert av klaskende nylonstrenger - her møter vi den syngende frelsesarmeen i  politisk venstrevridd form: på baksiden av singleomslaget er det avbildet buttons og slogans som man husker med overbærenhet fra den tiden: Rock Mot Narkotika, Slå Tilbake Hasjen og Vi Vil Ha Et Narkotikafritt Miljø. En låt heter Slå Tilbake, Kom Tilbake hvor teksten er en såkalt sosialrealistisk weltschmerz om hvordan rusmidler holder ungdom og opprøret nede. Her blir det sagt i refrenget: "Slå tilbake en trang til å flykte og være i fred. Slå tilbake det ruspresset ungdommen sliter med! Slå tilbake en trang til å gjøre seg blind og døv. Slå tilbake de som tjener på dop og vil holde deg sløv!"

Det ble en trend å starte opp arrangementer på denne tiden, Rock Mot Rus, Rock Mot Narkotika, etc. på ungdomsklubber i byene, på bygdelokalet og på veikroa midt i mellom. Her kunne man observere idealismen i nærsyn: ravende fulle tenåringsjenter i bimbolinsk svanesang med vinflaska innenfor dynejakka, tøffe moped-aper kanon drita på heimbrent, slåssende med inspirasjon etter nettopp å ha sett Mad Max-filmene tidligere på kveldens vorspiel, arrangementsledere med handa godt nede i buksa på... ja du vet hvem - visions of Nabokov all the way. Er det noen som savner dette sekulære bedehus-scenarioet? Og alt dette bare for å redde ungdommen fra ett blås hasj?

Og på åttitallet var det mange som følte kallet og ville gå opp på barrikadene. I 1985 ga en dame ved navn Kjersti Grov ut en anti-narkotika single ved navn Gi Det Opp. Over en tidsriktig 80-talls-taffel-keyboard-produksjon synger Kjersti om det som først synes å være en banal kjærlighetshistorie om en avstandsforelskelse. Men så kommer et overraskende moment i sangen/teksten: "...Et smil fra deg gir glede på min vei, men jeg må si deg at jeg skremmes av måten din å leve på." Og Det Store Skremselet på åttitallet var narko-ti-i-i-ka (uttalt på korrekt norsk bygdemål med lang i). Og i samme låt kommer da også refrenget i moralsk imperativ form: "Gi det opp! Få det gjort! Du må endres nå! Ta vare på alt du har lovet. Ta en sjangs! Gi det opp! Du vil nå din topp! Og du vil glemme alle sorger." Dette var byssanlull for åttitallsgenerasjonen. For hadde ikke selveste Presidenfruen, Nancy Reagan også gått hardt ut mot narkotika-misbruk og laget en slogan av det hele: "Just Say No To Drugs"? Kan Nancy, så kan Kjersti.
For Kjersti ga seg ikke. Året etterpå kom hun ut med en ny anti-narkotika single. Dette i forbindelse med Orkidé-kampanjen i 1986, en innsamlingsaksjon mot narkotika. Singlen het Fri Uten Stoff og inneholdt to låter: A-siden Lev Videre & B-siden: Lengsel. A-siden er så vanvittig at man ligger og vrir seg på gulvet i en delirisk latterkule når man spiller den - et levende bevis på at det ufrivillige komiske er den beste humor av alle former humor. Låten åpner med en skjelvende, "sår" Kjersti på tåredryppende vokal: "Jeg kan nok se hva du må ha io dag, du er jo hekta på narkotika, Slutt med det! Kutt ut! Legg av!" Lyrisk, ikke sant? Og så kommer andre vers med et musikalsk brak av en flashdance-lignende maskin-disco-snerr-rytme:

Jeg så deg rave rundt på Karl Johan
Du var oppe hos meg en gang
Kan ikke tro du er så dum
Alle andre sier at du har havna i et miljø
som du selv ikke kunne fordra.

Og så kommer refrenget, pekefingeren i geledd:
Nå må du videre, så ta deg sammen nå før du brytes ned
Det tapte livet ditt og lev videre
Skjerp deg gjennom krisa
Fri deg helt fra gifta
Lev videre
Nå må du ikke stanse
Gå videre
Så ta i mot din sjanse
Bli friere
Om du kjemper seirer du en dag.

Denne unike kontribusjonen til avholdssaken må bare oppleves! Hvis lattergass er et narkotikum så burde denne singlen gå inn under nevnte rusmiddel-etikett. For det blir verre - Kjersti synger videre:

Jeg hadde fri og dro til deg en dag
Du tok en rev og ba meg stikke av
Slutt med det! Kutt ut! Legg av!
Det som hender du tror at du er sikker at du har full kontroll (sic)
Men du vet det er slett ikke rett.

Og så etterfølges det hele av nevnte refreng. MEN så kommer selve låtens klimaks: et a capella allsang refreng som går slik:

Nå må du videre.
Reis deg opp og du vil klare det utrolige.
Søk hjelp!
Bli motivert og ikke sløvere!
Skjerp deg ut av krisa.
Fri deg helt fra gifta.
Du har alt å vinne.

Og, så, etterfulgt av ekstasens rene englesang: "Lev videre! Lev videre!" Patoset er så hysterisk overdrevet mens musikken - banal åttitalls glossy synth-pop - trasker avgårde til en tekst som er så poetisk hjelpesløs, så rigid moraliserende, så ta-deg-i-nakken-du-slemme-gutt at Margrethe Munthe og Rudyard Kipling blir som Timothy Leary i sammenligning. Singelen må bare oppleves! Istedet for psykofarmaka overfor selvmordspasienter og depressive, kunne kanskje denne singelen brukes i substituttform? Ingenting er mer morsomt og oppkvikkende enn denne låten!

Undertegnede har også kommet over singler fra åttitallet av blant annet satirikeren Ole Paus og smør-fjolset Ketil Stokkan med hvite omslag bare ikledd stickeren Landsforbundet mot Stoffmisbruk. Antageligvis lånte disse artistene produktene sine ut til ett "godt formål".

LIKE A TOP GUN VIRGIN

Madonna er en intelligent sjel og en av de få artistene fra åttitallet som i ettertid har noen troverdighet. Hennes intelligente popmusikk er utsøkt, med tekster som faktisk er meningsfulle. Hennes store hit Like A Virgin fra 1984 er en dyktig kommentar til hvordan den reaksjonære åttitallskulturen hadde utviklet seg. Fra det promiskuøse syttitallet til åttitallet hadde det skjedd en ting: AIDS. Den seksuelle revolusjonen på 60-og 70-tallet hadde gjort sex om til noe spennende, frigjørende og nytelsesrikt. Men med AIDS ble sex noe farlig, slibrig og skummelt. Ikke siden syfilisens tid hadde man kunnet dø av å stikke den inn. Madonnas Like A Virgin er en glimrende parafrase om hva som nå var in: monogami, jomfruelighet, ekteskap, trygg sex. I Hollywood laget man filmer om hvor farlig sex og utroskap var for kjernefamilien (f.eks. Basic Instinct). Selvfølgelig fikk dette konsekvens for hvordan man tenkte her i landet.

Undertegnede husker med gremmelse et diskusjonsprogram på Halvsju ca. 1988 hvor massevis av åttitallsungdommer diskuterte sex. En 17-årig snottolf fra Tromsø kauket ut: "Æ e 17 år og jomfru og det skal æ være inntil æ træff ho som æ ska gift mæ med!". Med andre ord på åttitallet gikk det an å skryte av å være jomfru. Med dette som utgangspunkt så måtte det hele bli konservativt: veldig raskt ble det foreldregenerasjonen som ble rollemodellene, for noe ungdomsopprør ble det ikke på åttitallet. Tenk tilbake: kortklipte tenåringergutter, ungdomskole-elever og gymnasiaster, konservativt og høytidelig kledd i rosa dress med rødt lærslips  og med gele i håret kaukende om hvordan de skulle gå på BI og utdanne seg i Business & Administration. Og tenåringsjenter klipte håret sitt kort, farget det og fønte det stramt bakover og kledde seg kvinnekonservativt i drakt. Å gå ut på byen sammen med en ung jente i 1984 var som å gå ut på byen sammen med sin mor: utseendet, klesdrakten og manerene var de samme. Tviler du? Sjekk omslaget til LPen Talk Show av åttitalls tenårings-jentegruppa Go-Go's. Vokalisten, Belinda Carlisle, ser yngre ut i dag tyve år etter, enn den kjerringa som hun eventuelt hadde som utseendemessig rollemodell i 1984. For en tragedie: gammel blir man raskt nok og den som kastet bort de beste og mest virile årene av sitt liv, ungdommen, på å være gammelmodig, må jo i ettertid ha helvetes mye å ta igjen.

Åttitallsungdommen som digget slike reaksjonære filmer som Top Gun hadde visse politikere som helter: en "tough guy" som Reagan var kool for Michael J. Fox-replikantene som  kvekket omkring i bademyra på åttitallet. Vær da klar over at Ronaldgutten var 73 år da han ble gjenvalgt som president i 1984. Thatcher var "bare" 15-20 år yngre.  Det var gamlingene som kjørte løpet for den gammelmodige åttitallsungdommen, ikke bare i klesvalg, utseende men også i meninger. For åttitallskulturens snerpede fertilitet hadde gode vekstmuligheter: såpass mye makt utgjorde snerpenheten at man i USA fra politisk hold dannet en protest-organisasjon blant demokratene, PRMC, en organisasjon som skulle ta rotta på den dekadente rocken. Tipper Gore, kona til fremtidig presidentkandidat Al Gore, og noen av hennes senatorfrue-venninner kjedet seg antageligvis såpass mye i cocktailselskapene sine (Østrogenkrise? Overgangsalder?) at de la øynene sine på den fæle og dekadente rocken. I ettertid må vi kunne se det absurde i det hele: på det jomfruelige og anti-drug sugende åttitallet ble altså noen overklassefruer forskrekket over rocken. Og hvem var målskiva? Wham? Jason Donovan? Bob Geldolf? Neida, det ble den gode gamle offergeita heavy metal. Slike artister som Ozzy Osbourne, Twisted Sister, Judas Priest var farlige og måtte sensureres. Denne kontroversen ble tatt opp i forskjellige juridiske høringer av senatorfruene. Hvem gikk i mot dem? Åttitallsgutta? Neida, her måtte Frank Zappa, Dee Snider og Jello Biafra trå til i høringene og gå i mot disse bekymrede foreldrene. Et slikt forbud ble selvfølgelig erklært grunnlovstridig og senatorfruene tapte, men vant allikevel. For de greide å få merket LPer med stickere som "Contains language that will appear offensive to the listener" noe som bare økte salget på disse "kontroversielle" platene. Lenge leve middelklasse-intelligensian!

DET TAPTE TIÅRET

Til å være et tiår i rockens historie som dreide seg om store krav til stil, eleganse, skikkelighet, edruelighet og det å være ordentlig, så har åttitallet etterlatt oss fint lite å ta vare på i ettertid. Mens sekstitall- og søttitallskulturen i rocken ofte dreide seg om dekadent sex, utsvevende narkotikabruk og liberal livsstil, så har man her større ting å minnes i historien for dette var rockens gullalder. For til tross for at rockestjerner døde i fleng av overdoser i et usunt miljø med en farlig livsstil så har slike artister som Hendrix, Joplin, Brian Jones, Jim Morrison, Tommy Bolin, Sid Vicious, Keith Moon, Elvis Presley vært med på utslagsgivende plattformer for hva rock virkelig er og har skapt en kulturarv som er mye større enn hva Bananarama, Wham og Depeche Mode noensinne kommer opp mot.



comments powered by Disqus

 



Rune G.
2004-02-1980 tallet, en gullalder!

80-tallet var ikke bare bermen da. Pixies, Smiths, osv er jo alt legendariske! Eller hva med alle de heftige garasjebanda som herja dete tiåret? Anbefaler alle å gå inn på Rockeweb.com og lese Bjarne Johansens 80-tallsguide til den australske undergrunnsscenen. The Saints, Radio Birdman, Rose Tattoo, osv...

Hvem har lurt deg til å tro at 80-tallet var dårlig??

Bjarne Johansen
2004-02-24Noe av det morsomste man har lest!

Herr Nilsen har helt rett i alt han skriver her. Problemet hans er at han ikke har hørt ett eneste av de bra artistene fra 80-tallet. Kanskje var han for opptatt av å samle anti-drugssingler, hva vet jeg. Det er kjempefint med sånne villfarne sjeler som Nilsen. De skaper underholdning hvor de enn ferdes og bidrar til sinnets munterhet. Gi oss mer Geir Levi!!!

Rock Engh Roll
2004-02-26Har ikke Geir Levi Nilsen hørt rock fra 80-tallet?

Har Geir Levi hørt om følgende artister som relativt oppegående på 80-tallet: Wall of Voodoo, Butthole Surfers, The Pixies, Fabulous Thunderbirds, Birthday Party, Cramps, Dream Syndicate, REM, Replacements, Sonic Youth, Los Lobos, Violent Femmes, The Cure, Sisters of Mercy, Motorhead, Lydia Lunch, Diamanda Galas, Imperiet, Bauhaus, Einsturzende Neubauten, Giant Sand, Eleventh Dream Day, Au Pairs, de press, Raga Rockers, Dum Dum Boys, Talking Heads, Black Flag, Mink DeVille, Echo & the Bunnymen, Tom Verlaine, Simple Minds, Blasters, Pretenders og så videre og så videre.
rock engh roll, rockeweb.com

Geir Levi Nilsen
2004-03-01Til helvete med 80-tallet!!!

hallo folkens!
takk for kommentarer. fint å høre at dere liker artikkelen min. jeg smiler like bredt som alle andre av reaksjonene. men å hevde at jeg ikke har hørt noe av de bra tingene som kom på 80-tallet er vel drøyt. her er en kort liten oversikt over ting fra 80-tallet som befinner seg i min samling:

ANGELIC UPSTARTS, COCKNEY REJECTS, DEAD KENNEDYS, EINSTURZENDE NEUBATEN, FLYING LIZARDS, FRED FRITH, DIAMANDA GALAS, GAYE BIKERS ON ACID, HOLY TOY, JAMES WHITE´S FLAMING DEMONS, JOHN OTWAY AND WILD WILLY BARRETT, JOY DIVISION, HENRY KAISER, KINGS OF OBLIVION, LAIBACH, LA MUERTE, LAST RESORT, MINIMAL COMPACT, MINISTRY, MOJO NIXON & SKID ROPER, NEGATIVLAND, NEW RACE, NON, PERE UBU, PIXIES, PLASMATICS, ANDREW POPPY, POP WILL EAT ITSELF, PLAN 9, PSYCHIC TV, PUBLIC IMAGE LTD. RADIO WEREWOLF, BOYD RICE, SACRED DENIAL, SECTION 25, SKINNY PUPPY, SNAKEFINGER, SOFT CELL, SONIC YOUTH, SPK, SWANS, SWELL MAPS, U.K. SUBS JAMES BLOOD ULMER, WILD WILLY BARRETT AND STEPHEN TWO-NAMES, Z´EV, ZODIAC MINDWARP & THE LOVE REACTION - bare for å nevne noe.

DESSUTEN: Artikkelen min dreide seg ikke nødvendigvis om en påpekelse av 80-talls-rocken MEN en påpekelse av (den merkelige) tidsånden, holdningen og kulturen som folk dyrket da. På et merkelig vis åpnet 80-tallskulturen for at man tillot snerpethet og streit-het inn i rocken. F.eks. i 1982 anmeldte Tom Skjeklesæther (tror jeg det var) Duran Durans første LP og ga den topp kritikk. Tull og tøys ble tatt alvorlig på den tiden. Helt latterlig! Det er dessuten absurd å hevde at jeg er "historieløs" overfor 80-tallet: ingenting var mer historieløst enn selve 80-tallet hvor enhver resirkulert musikkkgenre ble fremstilt som noe unikt og nytt. Det er det som er irritabelt med 80-tallet: alt var så uoriginalt!

Med vennlig hilsen
Geir Levi den villfarne

Ketil Torgersen
2004-03-06Jeg var der...

Undertegnede spilte i et kritikerrost popband på åttitallet, og man kjenner seg godt igjen i GLN's beskrivelser av tiåret. Men det jeg husker best fra 80-tallet er ikke den historieløsheten som blir fremhevet. Tvert imot mener jeg å huske at tiåret, i alle fall siste halvdel av det, var preget av tåredryppende nostalgi med 60-tallet som referanse. 60-tallet ble hauset fram som den siste store epoke, alt var bra bare det kom ut før 1970. Jeg husker med gru når jeg ble inkvisisjonert om mine musikalske referanser på første prøve-øving med bandet: Jeg likte Beatles (applaus!), Doors (applaus!), Manfred Mann (Halvhjertet applaus med spørsmålet: 60-talls perioden eller 70-tallsperioden? Nervøst svarte jeg 70-tallet, og det ble veeeldig stille). Det var da jeg bestemte meg for å holde kjeft om Led Zeppelin... og de holdt jeg kjeft om i mange år. I min 17-årige usikkerhet, holdt jeg også kjeft om at jeg var i besittelse av 3 LPer av Costello fra 70-tallet. Likeså mine mange Bowie-plater. Og Sabbath-plata mi gjemte jeg så godt at jeg aldri fant den igjen.

80-tallet var så øredøvende opptatt av at man skulle ha de rette referansene, at tiåret bare ble navlebeskuende og kvasi-nyskapende. Jeg hatet mange av åttitallsbanda inderlig, og gjør det ennå. Jeg skjønte aldri helt Depeche Mode...

Jo, jeg kjenner meg igjen i Nilsens beskrivelse av tidsånden.

Mani
2004-05-30Flotte greier

Kongeartikkel! Den bør suppleres med følgende flash-film:

http://www.weebl.jolt.co.uk/cheese.htm

Selv levde jeg ikke mer enn de siste månedene av 80-tallet, og det er jeg egentlig glad for.

PolyJester
2004-12-15Gode ting

He-hee. Lenge siden noen kommenterte noen av mr Levi sine artikler nå, jeg har just snublet over groove.no så jeg har mye lesning å ta igjen, men jeg må bare korrigere en ting;

Basic Instinct ble spilt inn i 1992.

Ellers var det en aldeles fabelaktig artikkel, og det bes bemerke at mange av de unge (villfarne) sjelene på rundt en 16 år (født i siste halvdel av 80-tallet) nå gjenoppdager 80-talls popen, og som en følge av dette, begynner å låne ideer fra klesstilen også...

It is the second coming.

Geir Skogseth
2005-01-11Kjersti Grov

Endelig har noen andre oppdaget Kjersti Grovs perle "Lev videre"! Mine venner refererer bare til den som "narkotikasangen", og ingen fest er vellykket uten minst en avspilling. Jeg mener teksten er litt annerledes enn gjengitt her, men skildringen av stemningen den skaper er uovertruffen!

Anu
2005-10-18Kjersti Grov

Hvor kan man få tak i denne Kjersti Grov-sangen? Den høres jo hysterisk morsom ut. Har lett i de fleste platebutikker på internett, samt i-tunes music store, men uten hell.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo