Rockens 10 beste konsertplater - Intro

Dagens Næringsliv kåret nylig tidenes 100 beste livealbum. groove parerer med en egen kåring rundt samme tema.

Det eksisterer en misforståelse mellom begrepet ”live” og konsertplate. Mange tror at disse to begrepene er synonyme. Den gang ei. At en plate er innspilt ”live” betyr ikke at det er en konsertplate. Mange studioplater er tatt opp ”live” i studio dvs. gruppa gikk rett inn i studio, spilte låtene rett inn på tape, i en take og dett var dett. Hawkwind gjorde det med sin første plate Hawkwind (Liberty, 1970) og Captain Beefheart And The Magic Band gjorde det samme med klassikeren Trout Mask Replica (Straight, 1969). Vanlig studioprosedyre vil være at hver musiker spiller inn hvert sitt spor til en låt (ofte mange ganger, overdubbing heter det) og så blir det mikset, mastret og produsert før resultatet er ferdig. En konsertplate derimot er et opptak som er gjort i konsert med publikum tilstede i en konsertsal, klubb eller scene.

Dette opplegget med å gi ut en konsertplate var i sin tid standard prosedyre for musikkartister i både rock, jazz, vise, pop og andre musikkgenrer. Men en konsertplate betydde ikke nødvendigvis at musikken var tatt opp levende, eksempelvis var en del jazzplater tatt opp levende i konsert med utelukkende nytt materiale. Og da var det ikke en skikkelig konsertplate. En ekte konsertplate fikk med tiden en del implisitte krav: Den skulle inneholde utelukkende tidligere utgitte komposisjoner, fordi plata måtte være en samleplate med de mest kjente materialet til artisten (plata måtte jo selge på et kjent konsept). Også måtte det selvfølgelig være publikum tilstede på plata og deres nærvær måtte også være merkbart, allerhelst et lykkelig publikum som klappet, plystret og hoiet, og var ekstatiske over å høre artisten sin i konsert. Selve kvalitetsmerket var at artisten/gruppa hadde direkte kontakt med hverandre. Begge parter skulle flyte opp i en høyere enhet. Dette kunne f. eks gjøres ved at publikum ble invitert av artisten på allsang, hvor utøverne og publikum sang artistens mest kjent slagertekst sammen. Rene julekvelden. Men ofte skjedde det også en slags interaktiv dialog mellom utøverne og publikum. Ett av de beste eksemplene på det er Country Joe & The Fish som på konsert fikk publikum til å virkelig synge med. Men dette ble også en klisje. ”Gimme a c…gimme an l…gimme an i…gimme a c…gimme an h…gimme an e…what does that spell? CLICHÉ! Yeah…yeah…yeah”. Og dette ”Are you having a good time?” og publikum brøler ”yeah” hvorpå det svares fra vokalisten ”I can’t hear ya” og publikum brøler ”Yeah!” på nytt hvorpå det hele gjentas inntil publikumsbrølet er VELDIG høyt. Jada, publikumsfrieret ble ganske teit på plate. Det levende konsertopptaket skulle altså formidle noe ekstra; en følelse av nærvær, intimitet, lytteren hjemme i stua skulle ha følelsen av å være tilstede i konsertlokalet i nærmest direkte kontakt med artisten.

Men konsertplater er stort sett passé i dag. I hvert fall sett opp mot rockens gullalder på 1960/70-tallet hvor det nærmest var obligatorisk at ethvert rockband skulle utgi minst en konsertplate. Stort sett var de ganske forglemmelige greier som ikke akkurat bød på store overraskelser. Her kjørte artistene ut sine mest kjente låter hvorav noen var ispedd intetsigende 10-15 minutter soli på trommer og/eller gitar og/eller keyboards, alt etter hvem de var. Konsertplaten ble som oftest hvilepausen en hardt stresset og utslitt suksessgruppe ga ut for å få en ferie fra kravet fra plateselskapet om ett nytt produkt. Et contractual obligation album. Men årsaken bak var også at offisielle konsertplater var noe artistene måtte gi ut som en motvekt til vinyl- og kassett bootlegindustrien hvor det florerte med dårlige, uoffisielle, umiksede konsertopptak tatt opp på en dårlig kassettspiller 200 meter unna scenen. En del artister ga nok ut sine ”flinke” konsertplater som en økonomisk motreaksjon, men også som et forsvar: De beste opptakene fra de beste konsertene ble gitt ut. Ikke alle var like mye for bootlegs, noen av dem avslørte hvor dårlige og uinspirerte artistene kunne være på en flau kveld. Det er f.eks. noen få bootlegs med Deep Purple fra 1975-1976 som er skikkelige fæle som viser gruppa fra en dårlig side og man skjønner godt at de ble oppløst like etterpå. Noen artister skjønte jo selvfølgelig også at de ikke var like gode musikere i virkeligheten som de var i studio, hvor en musikers handicap kan skjules med manipulativ auditiv teknologi. Så en del konsertplaters avslørende partier hvor en eller flere musikere ikke greide å gjenprodusere musikken sin helt intakt ble overdubba i studio etterpå før konsertplata ble sendt ut på markedet. Juks selvfølgelig. Det er derfor noen konsertplater fra 1970/80-tallet har notatet ”no overdubs” trykt på omslaget, som et tegn på artistens troverdighet som musiker.

Andre artister fikk et massivt gjennombrudd med konsertalbumet sitt: Eksempelvis Kiss med Alive (Casablanca, 1975) eller Peter Frampton med Frampton Comes Alive (A&M, 1975). Og om de ikke fikk ett gjennombrudd, så kunne de i hvert fall revitalisere materialet sitt slik som Focus gjorde med konsertalbumet At The Rainbow (Polydor, 1972) etter at de hadde gitt ut sine tre første studioplater som trygt kan betegnes som progressiv muzak og taffelprog. Andre brukte konsertplaten sin for å understreke hvor betydningsfulle de var: Du var selvfølgelig konge hvis du ga ut en trippel konsertplate med multippelt utbrettomslag og massevis av forskjellige vedlegg, plakater, osv. Progressive band som Yes og Emerson, Lake And Palmer gjorde dette, uten at materialet på konsertplatene deres tilførte noe nytt til lytteopplevelsen. Ofte ble progressive rock-gruppers konsertplater gitt ut som dokumentasjon på at den komplekse, overproduserte og intrikate musikken de spilte inn i studio ikke var noe knep: ”Se! Vi kan spille i konsert en tredve minutters låt på millisekundet akkurat likt som på plate med matematisk nøyaktighet og militær presisjon. Hørte du det? Taktskiftene mellom andante og andante allegro på låten The Pretensious Hyperbole Ate Up Your Living Room kom 14 minutter og 53 sekunder uti låten, akkurat som på studioplata.”

Jada. Andre artister brukte konsertmediumet på lik linje med studio i forhold til utgivelser av plater – eksempelvis Frank Zappa og Grateful Dead som ofte utga konsertplater med helt nytt materiale. I tilfellet Frank Zappa er plater som Fillmore East, June 1971 (Bizarre, 1971), Just Another Band From LA (Bizarre, 1972), Roxy & Elsewhere (Discreet, 1974) og Zappa In New York (Discreet, 1978) balansert mellom helt nye, uutgitte låter og gammelt materiale. I noen tilfeller er konsertversjonene av disse låtene den eneste tilgjengelige versjonen som finnes. Andre flettet sammen konsertopptak med studioopptak i en og samme låt - eller i et og samme album som f.eks. Grateful Dead. De må vel være konsertplatenes konger i forhold til hvor mange de har gitt ut, både posthumt og sin levetid. Grunnen til dette skulle vel være at konsertene til Grateful Dead skulle være så… atmosfæriske. I hvert fall hvis man ser på konsertopptak på video/DVD av noen av deres konserter, så kan man si at de har vært heldig med tilhengerskaren sin i forhold til lojalitet og tilegnelse; det er rene religiøse tilstander noen ganger hos de beryktede Deadheads som flyter omkring ekstatiske, overlykkelige, nærmest tungetalende transcendert fra virkeligheten inn i lykkepsykosens musikalske univers med Jerry Garcia og gutta.

I andre tilfeller er konsertplater noe av det mest merkelige noensinne utgitt. Som f.eks Chicago som ga ut en fire-LP’ers boks, åtte platesider, med konsertopptak i 1971. Etter å ha hørt gjennom denne boksen kan man kanskje konkludere at det ville holdt med å gjøre den til en dobbelplate. Kanskje. Andre har benyttet konsertformatet til de merkeligste stunt: Den eksentriske engelske musikeren John Otway ga i 1980 ut en single hvor tre – kun tre! – eksemplarer var uten vokal. Den ”lykkelige” kjøper av denne singelen kunne da ringe plateselskapet og gjøre en avtale: Uansett hvor i verden eierne av disse tre singlene bodde så ville John Otway dra til vedkommende, og mens eieren spilte plata på stereoanlegget, så ville Otway stå i stua og synge, teksten til låten, der og da, i stua. En gruvearbeider i Yorkshire ble den heldige kjøper av den ene og fulgte oppskriften, ringte plateselskapet og Otway oppfylte sin del av avtalen. De to andre eventuelle kjøperne av singelen ringte aldri plateselskapet. Som en engelsk musikkavis kommenterte tørt: Forståelig nok. Hvem som ville være gal nok til å ha John Otway brølende hjemme hos seg i stua si, var ikke helt godt å si.

Andre konsertplater ble de reneste dokumentasjonsobjekter: Woodstock-festivalen fra august 1969 ble i plateform ganske raskt paradigmatisk for LP-formatet som skulle symbolisere gigantomani, ofte gjennom psykedelia og progressiv rock , nemlig den allerede nevnte og mye foraktede TKAMMU: Trippel Konsert Album Med Multippelt Utbrett. Woodstock er ikke noen vellykket konsertplate, den virker tilfeldig og sammenrasket i sine låtvalg og er nok et hastverksarbeid, satt sammen for å tjene litt penger på denne festivalen. Utover på 70-tallet gjentok dette seg, f.eks. både den legendariske engelske Glastonbury Fayre festivalen og avskjedskonserten til Fillmore East ble det triple konsertplater av. Andre ble bare en del av en hel platepakke, som f.eks Ummagumma (Harvest, 1969) av Pink Floyd hvor to platesider er konsert mens to platesider er studio, noe som også er tilfellet med Some Time In New York City (Apple, 1972) med John Lennon/Plastic Ono Band m.fl.

Når alt dette er sagt, så er målet for denne artikkelen å presentere rockens beste ti konsertplater, hvor de faktisk representerer noe unikt og paradoksalt nok samtidig autentisk. Dvs. det er konsertplater hvor artisten/gruppen tilfører det velkjente låtmaterialet sitt noe nytt og friskt samtidig som konsertalbumet har et autentisk preg: Lytteren skal ha følelsen av tilstedeværelse, bokstavelig talt, gjennom å lytte til albumet. Konsertopplevelsens innhold av nærhet og intimitet skal flyte over i rillene, som om artisten hadde konserten i stuen din. John Otway forsto det. Og på denne listen skal det kun være offisielle konsertplater. Ingen piratplater. Dette betyr også at noen konsertplater vil bli ekskludert, glimrende konsertplater forøvrig som f.eks. Slade Alive (Polydor, 1972) som er tatt opp live i studio med 300 medlemmer av Slade Fan Club. Streng tatt ikke en konsertplate, men en ganske så konstruert hybrid. Men dæven for en bra plate det er uansett. Og en bra konsertplate som The Fall Totale’s Turn (Rough Trade, 1980) eller Planet Gong: Live Floating Anarchy 1977 (Charly, 1978) blir heller ikke tatt med her fordi de inneholder studiokutt. Men dæven for noen gode plater det er uansett. Og her følger noen av de beste.

Se del 2 i egen artikkel.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo