ChewinPine

Nytt plateselskap ser dagens lys i Oslo. Intervju med Øystein L'Orange Blix Meyer.

Det er mye og fortjent blest rundt norsk musikk i disse tider, og kanskje et gunstig tidspunkt for å stable på beina et helt nytt norsk plateselskap? Det er i hvert fall Tønsberg-mannen Øystein L'Orange Blix Meyer i ferd med å gjøre. ChewinPine er navnet på Osloselskapet som i første rekke skal satse på gitarbasert og elektronisk musikk, og som allerede har åtte band i stallen. Førstemenn ut i platehyllene er Tønsbergs The Turns, som allerede har fått en del positiv omtale i media.

- Ja, det begynner å rulle nå, sier platedirektør Meyer til groove.no. Han er rimelig fornøyd med dagens terningkast 4 i Dagbladet, og han ser også frem til en lengre reportasje i Natt & Dag senere i vår. En del radiospilling på P3 og god respons på by:Larm skader heller ikke nå i oppstarten.

- Vi fikk mye gode tilbakemeldinger i Trondheim, selv om det var synd at køene var så lange at mange i bransjen ikke kom inn på konsertene til fordel for halvfulle trøndere, mener Meyer. ChewinPine stilte på larmen med tre band, i tillegg til Turns spilte Form, et elektronisk prosjekt fra folkene bak Trulz & Robin, samt Vestfoldartisten Are, som skiller seg noe ut fra selskapets profil med sin country/blues/pop.

Blix Meyer jobbet på Big Dipper tidligere, men stod ikke musikalsk inne for alt de ga ut, og han bestemte seg derfor for å starte opp på egen hånd, sammen med en del gode hjelpere. En genuin musikkinteresse, et stort kontaktnett (han har spilt med blant andre Madrugada og Jaga Jazzist) og en nese for god musikk gjør at ChewinPine allerede har snappet til seg en del spennende navn.

Nå er det i første rekke The Turns det dreier seg om, men det er heller ikke lenge før Form slipper plate på ChewinPine. Etter planen kommer deres EP i mars. Innen den tid er det mulig å se The Turns i Oslo, da de varmer opp for New Yorks up-and-coming The Realistics på Mono den 24/3.

Navnet ChewinPine var passende for oss, sier Meyer, det henspiller på noe som er typisk norsk, men satt i en weird sammenheng. Med andre ord solide gitarer og knitrende electronica. Og hvis noen skulle stusse på dets opphav så kan man jo alltids sjekke ut Leo Kottkes 1975-album...


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nuno Canavarro - Plux Quba

(Ama Romanta / Moikai)

I all sin skjøre beskjedenhet er dette et sentralt referansepunkt i moderne elektronika.

Flere:

Kullrusk - spring spring spring spring spring
Suicide - American Supreme