Lys fremtid

'Det virker som en Internettpsykose rir kulturen' skriver Geir Levi Nilsen i denne artikkelen.

The Future's So Bright I Gotta Wear Shades sang rock-duoen Timbuk 3 i 1986. Og det er mange som har blitt forblindet av fremtidslyset, såpass mye at de i ettertid står frem som de rene klovner.

Hvis man ser på de teknologiske nyvinningene som har kommet de siste årene og vurderer hvordan de har blitt oppfattet, er det mye pinlig som kan sies. Saken er slik: Hvorfor kan man ikke tenke komplementært istedet for paradigmatisk? Da videoen gjorde sitt inntog i Norge for 20-25 år siden, var dommedagsprofetiene klare: Kinoens tid er forbi, legg ned, legg ned! Video Killed the Radio Star sang synth-duoen Buggles i 1980. Javisst. Likeledes var det på 1950/60-tallet da kassettbånd sakte men sikkert ble populært: Da hevdet noen at boken ville forsvinne fordi nå ville alle bøker bli lest inn på tape og solgt på boksjapper til en mye billigere penge. I ettertid virket dette så tøvete at man kan ikke tro at det er sant. Og hvor ble det av de rullende fortau som skulle komme i fremtiden hvor mennesket ikke kom til å bevege føttene sine så mye? Oljekrisen i 1973 tok kanskje knekken på den visjonen? Eller for å parafrasere rock-duoen Zager & Evans, kanskje det hele blir en realitet In the Year 2525? Eller som da data-revolusjonen begynte for alvor på 1970-tallet og det ble hevdet at skolene sto for fall med at hver familie ville få sin egen PC hvorpå undervisningen ville foregå hjemme og på individuelt plan. Lærere, klasserommet og skolebygninger ville bli borte. That makes sense? Var det det Alice Cooper mente da han sang School's Out i 1972? Neppe.

Hver tid har sitt medium hvori folk med begeistring leser alle tings løsning i. En gang i tiden var LPen et slikt medium. Gjennom det at lyd kunne avleses gjennom et medium, helt fra Edisons voksruller i 1877 da han spilte inn Mary Had a Little Lamb (verdens første plateinnspilling) til acetat & shellack plater i 78 rpm form og til LPens spede begynnelse på 1940-tallet eksisterte det en voldsom begeistring for denne muligheten til å fange lydopplevelsen, fryse tiden, ned til ett punkt. Så ekstrem var denne begeistringen at man i ettertid må trekke på smilebåndet når man som platesamler kommer over de merkeligste plater. For det er ikke bare musikk som har blitt gitt ut på plate.

Fra midten av 1950-tallet og til slutten av 1970-tallet kom de merkeligste ting ut på plate. Det er utgitt LP-plater med fuglesang (også ornitologer så denne unike muligheten for opplysningsarbeid gjennom dette vidunderlig medium long play platen), hjertelyder (stetoskop-plater hvor leger, medisinerstudenter & lekfolk kan lytte til stereotype former for hjertelyder ut fra forskjellige helsenivåer. Det finnes til og med bæsje-plater hvor forskjellige prompelyder går igjen på rillene, som diagnostisk manual for forskjellige tarmsykdommer) astrologiplater hvor en eller flere astrologer stiller horoskopet ditt, trim-plater (mest kjent her er Jane Fondas work-out plater fra slutten av 1970-tallet) plater med berømte taler av politikere og næringslivsledere (plater av og med John F. Kennedy er en egen sjanger her) dokumentarplater av de merkeligste slag (undertegnede har for eksempel i besittelse et dobbeltalbum som er opptak av rettsreferater og rettsalshøringer i saken mot Joseph Von Der Lubbe, som i i 1936 ble tiltalt for å ha tent på den tyske Riksdagbygningen som mest trolig nazistene tente på selv.) Bare for å nevne noe. Og så må vi spørre oss: Hvorfor har det blitt utgitt så mange merkelige ting på LP? Hvorfor denne entusiasmen for å gi ut ting på LP? Noe er direkte pinlig, noe er lattervekkende, men mestparten er ganske så kjedelig. Hvilken ånd og tidsberuselse var det som gjorde dette mulig?

La oss si det slik: for å forstå dette må vi gjøre en sammenlignende studie, for årsaken til samtidståpelighet ligger som ofte i ren kulturell intoksinasjon. For hvor går forskjellen på entusiasme og mani? Hvor går skillet mellom begeistring og lykkelig-psykose? I psykiatrien er det sikkert enkelt å avgjøre dette, men i kulturen forøvrig blir det vanskelig.

Derfor: La oss bli visjonære, men på et helt annet plan. Hvor mye kommer vi å bli ledd av om 20-40 år av vår nåværende paradigmatiske samtidsforståelse av hvor fantastisk Internett, vårt nye knefallsobjekt, er? Skal vi tro noen mennesker lever vi midt i en kopernikansk revolusjon i vår Internettske samtid. Men hvor mye av dette er reelt? Vi kan le overgitt når vi på loppemarked finner en LP av en Hollywood-bimbo fra 1950-tallet som knapt nok kunne prate men som har gitt ut en LP hvor hun "synger". Hallelujah, broder, Kløfta Mannskor på en fyllsjuk søndags formiddag blir rene englesangen i forhold. Men hvor mye kan vi le av de optimistiske forestillingene man har angående den "magien" som Internett har for seg? Eksempel: En kamerat av undertegnede, som jobber på et universitet i Norge, klaget over at lærestedet hadde bestemt at han skulle legge ut forlesningsnotatene sine på Internett. Hva er da vitsen med å holde forelesninger? Hvis telefonen hadde vært vår nyeste oppfinnelse, hvor tåpelig ville det da ikke vært om man hadde bedt universitetslektorene om å ringe inn forelesningene til sine studenter? Dette er like tåpelig som å gi ut fjertelyder på LP som diagnostisk manual for å plukke ut sykdomstegn hos en pasient.

Det virker som en Internettpsykose rir kulturen: Alt skal ut på nett. For det ligger en "magisk" forestilling bak det hele. Er du arbeidsledig? Legg ut CVen din og hvilken jobb du søker ut på nettet, så er kanskje drømmejobben i boks. Eller: For en stund siden ble det norske folks ligningsoppgaver lagt ut på internett til skue for alle. Til hvilket formål? For å gjøre jobben lettere for torpedoer, kidnappere og innbruddstyver? Korrupsjonjegeren Eva Joly sier da på et TV-program at dette er bra, noe som kan motvirke organisert kriminalitet. Jaså? Har internett gjort oss alle til økokrimetterforskere? Eller tror Joly at mafiakarteller legger ut heroinavansen sin ut i ligningsmessig form? Eller betyr det at alle nullskatteytere i det norske næringsliv er kokainsmuglere? Kanskje dama nettopp hadde hørt låta Smuggler's Blues av Glenn Frey som er en ganske informativ beskrivelse av narkotika-kriminalitet? Eller sett for mange repriser på Miami Vice på kveldsTV? Målungdommen, som sikkert som alle andre flyter på Internettpsykosens begeistring, gjorde jo noe såpass genialt som å legge medlemsjukset sitt ut på nettet slik at hackere kunne komme seg inn der. Hva var det egentlig Målungdommen tenkte? At Language Is a Virus From Outer Space som Laurie Anderson sang på åttitallet? Når man vet at hackere greier å komme seg inn i FBI og CIAs hemmelige systemer, hvorfor skulle man ikke greie med det samme med Målungdommen? Hvis Målungdommen var så språkkyndige, hvorfor kodet de ikke jukset sitt, slik som progrock-gruppa Magma som lagde sitt eget språk som de skrev "tekstene" eller kodene sine inn på på platene sine? Men hadde Målungdommen vært litt mer edruelig overfor Internett, ville de gjort svindelen på en mer konservativ måte: Lagt ut de offisielle sidene på Internett, men bokført svindelen rent fysisk på skrivepapir og låst det hele inn i en bankboks. Men her følger man tidsånden: Alt skal ut på nett! Inkludert den kriminaliteten vi bedriver med, hipp hurra!

Så kulturens tåpelighet blir bare verre og verre. Ingen kriminelle mafioso-medlemmer på 1950-70-tallet ga ut LP-plater hvor de skjulte budskapet sitt i en "hidden second groove". Dog, Psychic TV gjorde dette i låta Neurology hvor det under det offisielle opptaket ligger opptak i rillene med slike gangstere som Charles Manson (i venstre høyttaler) og Jim Jones (i høyre høyttaler). Med dette for øye: Kanskje det finnes en selvprodusert LP med Lee Harvey Oswald hvor han synger "I'm gonna kill JFK on a november day, that fucking mafia friend will have to pay"? Neppe. Men hadde Oswald levd i dag, ville han antageligvis lagt ut drapsplanene sine på internett først, bare for å følge trenden.

Skjønt, på 1980-tallet hevdet amerikanske politikere og kristne religiøse ledere at mange LP-plater hadde hemmelige subliminale beskjeder hvis budskap gikk ut på å drepe eller begå selvmord. Man kunne også spille LPene deres baklengs for å høre forskjellige "sataniske" beskjeder. Denne paranoiaen førte for eksempel til at Ozzy Osbourne og Judas Priest ble beskyldt, indirekte sett, å ha oppfordret til drap og selvmord noe som resulterte i forskjellige rettsaker i USA. Joda, LPens kraft var stor som medium, selv på 1980-tallet. I dag er det internett som er det "farlige" hvor unger blir lokket til alt mulig farlig.

Men det helt store nå er å legge ut musikk på nettet og å laste ned derfra. En middelmådig nullitet av en NRK-komiker som var med i en komiker-trio som var populære for ca. 20-25 år siden, solgte sin store platesamling for en stund siden på Rockefeller i Oslo. Hvorfor? Fordi han hadde lagt inn det han ville ha på PC og trengte ikke platene sine lengre. Kan det tenkes noe dummere? Var det noen som solgte platesamlingen sin for 30-35 år siden og tok alt opp på tape da kassetter var noe helt nytt? Helt sikkert. Da er spørsmålet i dag om Ferro Chrome C-90 tapene deres fra 1970 er like mye verdt som den platesamlinga som gikk da.

I den totalitære rusen av enfoldig begeistring over en ny teknologisk nyvinning er det lett å glemme visse basic facts: Mennesket er et sosialt vesen. Ny teknologi fører ikke til ett nytt munkevesen. Vi liker å handle mat på den lokale matsjappa i stedet for å handle mat over internett. Det er OK å treffe folk. PCen har ikke avviklet den fysiske intimiteten i samfunnet, for det er OK å møte platesamlere på messer og lignende. Og Internett kommer ikke til å erstatte hverken CDen eller vinylen som man fabulerte om for noen år siden.

Det eneste positive med Internett er at det har gitt tapere en verdig plattform. Hvis du før i tiden fant deg en kone gjennom kontaktannonser i et pornoblad eller dagsavis, så måtte du holde kjeft om det. Finner du deg en kone i dag gjennom internett, kan du trygt stå frem i avisen og si "Fant Dama Mi På Internett" vel vitende at Internett-koblingen gjør det hele legitimt. Personlig foretrekker jeg å spille de gamle "Frekkis"-platene fra 1970-tallet. Viva la losers!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo