Sparrow and the Workshop, Bastard Bar 11. november 2010

Glasgowbandet Sparrow and the Workshop imponerte med kraftfull vokal og blodfull folkrock, og beviste at all buzzen i Storbritannia virker fortjent.

Relaterte sider:

Kritikeryndlinger til Norge

Lokal dobbelpakke

Sparrow and the Workshop

Foto: Gøran Stensud (flere i galleriet som du finner ved å klikke på bildet)

Det lå liksom i kortene at denne kvelden på Bastard Bar i Tromsø skulle bli bra. Ny og større PA (endelig!), mulighet til å sjekke ut lyrikkpøblene Pistol & Bart og ikke minst et eksklusivt møte med en trio fra Glasgow som har fått mye oppmerksomhet på de britiske øyer den siste tiden.

Sparrow and the Workshop debuterte i april med smukke og kritikerroste Crystals Fall. En plate som Sivert Høyem falt pladask for, og derfor inviterte bandet til supportjobb på Rockefeller tidligere denne uka. Høyems bassist Rudi Nikolaisen inviterte dem videre til Tromsø, og dermed ble det på kort varsel lagt opp til intimkonsert med trioen som om få strakser skal ut på en lang UK-turné med fyllefanten Shane MacGowan og The Pogues. Overgangen fra store scener i Storbritannia til den lille på Bastard kunne knapt vært større. Noe forøvrig Sparrow and the Workshop, med den den mørkeblå stemmen til Jill O'Sullivan i front, så ut til å sette stor pris på.

Men først ut denne aftenen var Tromsøduoen Pistol & Bart, eller Rudi Nikolaisen og Erik K. Forsgren som de heter i det sivile liv. Duoen startet opp i 2007, og har brukt en stund til å finne seg sjæl. Men nå er de der, første single ble sluppet i sommer og i disse dager festes det underfundige universet til Pistol & Bart på lydfiler i studio – debutplata kommer om ikke lenge. Sist jeg opplevde duoen i levende live var en happening på Kulturkiosken i Tromsø, et fargerikt sted på ca 6 m2, som denne sommerdagen hadde rundt 20 stykker inne. Intimt, fint, varmt og litt rart da, det samme kan sies denne novemberkvelden.

Med gjester på slagverk og cello og litt til, var det likevel stillheten og Erik K. Forsgrens fortellende røst som sto i sentrum. Den tidligere hip-hop'eren har fremdeles orda i sin munn, men beaten fra gata er byttet ut med underfundigheter og leken språklig fantasi med slektskap til nestorer som Jan Erik Vold og Arild Nyquist. Han fortalte at Amerika og saggebukser var forlatt til fordel for Gud, uten at han var sikker på om det var noe bedre. En tvilende Forsgren satte uansett sitt myke avtrykk på en slakk og leken halvtime, hele veien følsomt støttet av makker Rudi Nikolaisens sobre gitarspill og gjester som gav det musikalske uttrykket både variasjon og dybde. Tipper debutalbumet blir fint.

Sparrow and the Workshop gikk på en røykepause senere, og fra første øyeblikk markerte vokalist Jill O'Sullivan klasse. Hun har en blåfarge og kjølig eleganse i stemmen som leder tankene mot storheter som Sandy Denny og Carla Torgerson (The Walkabouts), men som samtidig har den varme uimotståelige knekken som Jenny Lewis har som varemerke. Musikalsk står trioen bak blodfull folkrock med glimt av både varm americana og det dystre landskapet hvor landsmennene Arab Strap opererte i. I livetapping bråkes det mer enn på plate, men med den samme markante stemmen som gjør bandet til noe mer enn bare en ny hype fra den britiske musikkpressen.

Lyden var storveis, trioen festet grep på publikummet og så virkelig ut til å trives i den intime settingen som konserten representerte. Batteriet på trommer og bass gjorde jobben de skulle, enten vi snakker om mørjetidsdepresjoner og sakteflytende tristesse eller mer hissige saker der vokalhjelp også var en del av pakken. Det er likevel Jill O'Sullivan som er stjernen. Den vevre frontkvinnen trakterer også akustiske gitarer på mer enn habilt vis, selv om det er stemmen og vokalarbeidet som imponerer aller mest.

Tipper denne konserten vil huskes av både band og publikum. For Sparrow and the Workshop var det nok ganske så eksotisk å reise så langt mot nord. At Tromsø i tillegg viste seg fram fra sin beste side, gjorde nok sitt til at trioen fastslo at de ville tilbake. De kommer nok også, men da tipper jeg bandet står på en betydelig større scene.

Kult da å ha opplevde de på lille Bastard Bar denne ganske så suverene torsdagskvelden.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arthur's Landing - Arthur's Landing

(Strut)

Arthur Russells venner viser med denne samleren hans enorme musikalske nedslagsfelt.

Flere:

Firewater - The Man on the Burning Tightrope
Nuno Canavarro - Plux Quba