Intervju: The Bamboo Kids

Grooves Håvard Hagene Egge har slått av en prat med turneaktuelle The Bamboo Kids.

- Jeg elsker Norge. Virkelig. Dere elsker rock and roll. Folk går på konserter for å ha det moro, ikke for å stirre på bandene slik det er i NYC.

Gitarist i punk-bandet Bamboo Kids, Dwight Weeks elsker hjembyen New York, men det norsk-signede bandet (Big Dipper) er tydeligvis alltid happy for å spille i Norge. Tirsdag 2. mars starter de opp sin andre Norgesturné med Silver som support på Garage i Oslo. De skal i tillegg innom Bergen, Trondheim og Stavanger. Bronco Busters, Desperado, The Chairs og The Gin and Tonic Youth er de andre supportbandene på turneen.

- Vi spilte med norske band, som kicka ass sist vi var i Norge. Det vil sikkert bli det samme nå, sier Dwight.

Bamboo Kids lover rock and roll and rock and roll and sweating and more rolling når de nå skal spille i Norge igjen. For dere som ikke skjønner engelsk betyr dette moro. Veldig moro.

- Alt jeg vil er at alle skal ha det moro og leve seg inn i låtene. Jeg vokste opp i punk-scenen hvor alle banda spilte på gulvet og festet med deg, og du hoppet opp på scenen og sang med. Det er sånt som gjør meg lykkelig, sier Dwight, som fortsatt er like begeistret for Norge: - Dere snakker bedre engelsk enn meg, dere elsker hot dogs. Og landskapet gjør turnékjøingen så rask. Damene er høye. Det er også mennene, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Det eneste jeg ikke liker med Norge er at jeg ikke har råd til en flaske whiskey. Helvete, jeg har ikke råd til en shot en gang.

Siden forrige gang Bamboo Kids var i Norge høsten 2003 har de turnert i statene, skrevet noen nye låter, og reetablert sin kjærlighet til NYC etter et år med 120 konserter og mange overnattinger på ymse gulv. Og når de ser tilbake på fjorårets selvtitulerte debut erklærer de at de fortsatt elsker skiva.

- Jeg er litt skremt av låtene. Hvor stor taper jeg er som fortsatt digger låtene like mye. Det jeg er mest stolt av er at det ikke er noe bullshit på plata. Det er vårt liv - et snapshot av vår lille eksistens i NYC, sier Dwight. - Plata fanger den tida i livet vårt, men jeg håper vi lager en enda bedre neste gang, legger Vince til.

Bamboo Kids brukte rundt to uker på å spille inn plata over en periode på tre måneder. De fleste låtene var allerede laget fra før, mens andre poppet opp underveis. Noen hadde de bare spilt en gang før de ble tatt opp.
- Vi ville ha det ganske rått. Og det fikk vi.
- Hvor bra på en skala fra 1 til 93 vil dere si dere fornøyd med resultatet?
- På en skala fra 1 til 93 gir jeg den 100, men jeg vil selvfølgelig at neste plate skal belønnes med 200, sier bassist Vince Cecio. Dwight gir den 78, og mener de spiller låtene mye bedre nå. Vår anmelder ga plata en respektabel femmer her på groove.no.
"The Bamboo Kids spiller stort sett gnistrende humørrock. De har hentet triks og tanker fra både punk og pre-punk, deretter pakker de det inn i fengende små låter med et røft ytre og hjertelig indre”, skrev vår anmelder dengang.

Ulikt fra sambygdingene i The Strokes hyller bandet gamle helter, og har ingen problemer med å fortelle hvem de er inspirert av. Vi spurte om sammenlikningene med NYC-scenen på midten av 70-tallet (blant andre New York Dolls og The Ramones) og andre artister som Captain Beefheart, MC5, Rolling Stones, The Clash, Stooges og Alice Cooper.

- Captain Beefheart betyr ikke en dritt for meg. Alt jeg vet er at han er en crazy bastard som bor i ørkenen nå. Men at noen sier vi minner om The Clash er bedre enn verdens beste blowjob. The Rolling Stones? Please! Det er bedre enn å være rik. Jeg ville virkelig heller vært fattig mens folk fortalte meg det, enn en millionær som ble sammenliknet med Rush og Limp Bizkit, sier Dwight. Han trekker fram Bowies Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars, som plata som lærte han å elske rock.

Vince nevner inspirasjonskilder i Bob Marley, Toots and Maytals, Otis Redding, Marvin Gaye, Nina Simone, Tina Turner, Chuck Berry, John Lee Hooker, Howlin' Wolf, Stevie Wonder, Bob Dylan, David Bowie, Tom Waits, James Brown i tillegg til mer opplagte band, som The Clash, The Stones, The Who og New York Dolls.

- Jeg kunne tenke meg å være inspirert av noe nytt, men tror jeg har for høyt konkurranseinstinkt til det, konkluderer Dwight.
De føler heller ikke noe broderskap til de andre bandene fra NYC-scenen. - Det er mer sosiale bånd. Er det band jeg liker og respekterer? Selvfølgelig, men det er en veldig konkurrerende by, sier Vince.

Hvis noen lurer er foresten bandnavnet til barndomskameratene hentet fra The Clash-låta Straight To Hell.
- Vi hørte på Combat Rock (1982) og Vince slengte ut tekster. Det førte til at vi innså at The Bamboo Kid som ble etterlat av en amerikansk soldat i Vietnam var litt som oss. For oss kom Joe Strummer inn i livet vårt, skapte oss, for så å etterlate oss i et ufruktbart land mens vi ennå var barn. Vi føler oss som løsungene til våre helter, forteller Dwight.

Hvorfor The Bamboo Kids ga ut debuten sin først på norske Big Dipper er enkelt og greit fordi de liker Bjørn på Big Dipper. Bjørn ble kjent med Bamboo Kids trommis Chris Orlando da han ferierte i Norge i fjor.
- Bjørn ville ha oss. Vi ville spille i Europa. Bjørn er en bra mann. En helgen. Elsker musikk. Elsker band.

De venter fortsatt på en tilfredsstillende avtale fra et amerikansk selskap. I mens gir de ut en hvit 7" på Pro-Vel Records i Amerika. Ikke hørt om det? Pro-Vel er en venninne av bandet fra St.Louis, som heter Nancy Catalina, som liker musikken deres. Dette er en av hennes to første utgivelser.
- Vi elsker henne så mye at ingen av oss har lagt an på henne. Og det sier sitt.


Her er de klarlagte datoene til The Bamboo Kids på denne turneen:
Tirsdag 2/3 Oslo, Garage med Silver
Onsdag 3/3 Bergen, Garage med The Gin and Tonic Youth
Torsdag 4/3 Trondheim, Blæst med Bronco Busters og Desperado
Fredag 5/3 Oslo, Elm St.
Lørdag 6/3 Stavanger, Cementen med The Chairs


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Low Frequency in Stereo - Futuro

(Rune Grammofon)

Med sitt fjerde album treffer The Low Frequency in Stereo blink, og slår til med en psykedelisk tur i kraut-land.

Flere:

Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours
John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt