#14: Norges sjeldneste plater – hva er nå egentlig det?

Noen tanker i tilknytning avstemningen i musikkavisen Backstage.

Det utmerkede musikkavisa Backstage, et must for alle pop/rock fans over sine første ungdom, har utlyst en uhøytidelig avstemning om hvilke norske plateutgivelser leserne mener fortjener betegnelsen "Norges sjeldneste". Dette gir anledning til noen betraktninger rundt "sjeldenhet" som antatt målbar størrelse, forholdet mellom kvantitet og reel etterspørsel i annenhåndsmarkedet og sjeldenhet som nøkkel for prissetting på såkalte "samleobjekter". Jeg vil i denne sammenheng begrense meg til norske LP-plater, og dermed holde det for tiden ganske opphetede norske singleplatemarkedet utenfor.

En standardfrase alle kan høre over skivekassene på platemesse er: "Ja, den er sjelden så den må jeg jeg nok ta litt for". Ja, mon det. Er det virkelig slik at en selgers subjektive oppfatning av en skives påståtte sjeldenhet skal betinge en pris langt oppe i hundre og tusenkronerssjiket. Min påstand er at en rekke av annenhåndsmarkedets operatører bedriver prisning av plater ut fra subjektive oppfatninger og feilaktig, tilfeldig bruk av sjeldenhetskriteriet. I altfor mange tilfeller er en påstått sjelden vare ikke en virkelig sjeldenhet – bare litt vanskelig å finne mint. Det er vesentlige distingsjoner ute og går her som ofte ignoreres. Sjelden, strøken, sjelden men slitt, strøken og vanlig – dette er kategorier som stadig sammenblandes. Likedan virker det ofte som den enkelte samler eller dealer opererer fra sin lille tue og orienterer seg i markedet utfra hva han selv har i egne hyller og kasser. Har han selv ikke hatt inne for eksempel Stolen From Time med Popol Ace på 2-3 år, nøler han ikke med å putte den i kassa merket "sjeldenheter" uten å reflektere over den reelle tilgangen på den helt alminnelige plata. Sjansen for at denne bestemte skiva finnes i kassene til de fleste andre dealerne på messene er overhengende. Holder plata god stand, og plakaten er intakt, fyker Stolen From Time regelmessig opp i mellom 350 og 500 kroner. Ingen ser ut til å huske at skiva var en gjenganger i tikronersbingene på slutten av 70-tallet, og at opplaget i utgangspunktet var betydelig. Sjelden? Ikke på vilkår. For hva bør vilkårene for å karakterisere en LP som sjelden være? Selv mener jeg det hele koker ned til frekvens, med forholdet frekvens kontra etterspørsel som variabel.

Med frekvens mener undertegnede samler hvor ofte jeg har kjøpt, observert eller registrert salg av bestemte objekter. For eksempel hvor ofte skiver figurerer på messer, antikvariater, brukthandlere, på nettet, loppemarkeder osv. Det gjelder rett og slett å ha en vid utsikt over feltet, og slik danne seg et saklig bilde av hvilken hyppighet de reelt sjeldne skivene opptrer med i markedet. Frekvens med hensyn til hvor ofte jeg observerer eller selv finner en plate har gitt meg en ganske annen, og langt mer nøktern, oppfatning som ofte bryter med platedealernes bruk av begrepet, for ikke å nevne den varierende prispraksisen som benyttes. For eksempel fant undertegnede og en samlerkompis den ”sjeldne” Friendship LPen til Junipher Greene (den med utbrett og Odd Nerdrum-cover fra 1971) hele fem ganger i løpet av ca. 6 måneder for noen år siden. Samtidig håndterte Ringstrøm (kjent antikvariat i Oslo, red.anm) samme plate to ganger innen samme tidsrom, og på Rockefellermessa så jeg den hos tre forskjellige dealere. Det blir 10 eks. som passerte mine hender/øyne på rundt regnet et halvt år, og 7 av 10 var NM/M. Sjelden? Hopp i havet. Sjekk boka Norske Hitlister og finn ut at Friendship lå på topp 10 på VG-lista i 8 uker da den kom. Den kan ha solgt alt mellom 3 og 5000 eks, hvis ikke mer. En plate med så høyt salg, som ikke (som masseprodusert gjenstand betraktet) er mer enn 30 år gammel, og som har en så høy frekvens i etterbruksmarkedet kan ikke karakteriseres som sjelden. Vanskelig å finne NM/M, OK, men det må skarpere avgrensning til for å kalle en gjenstand sjelden. Ray Adams’ Et Småbruk på Toten, som jeg kun har sett tre ganger, er pinadø en langt sjeldnere plate enn Friendship, men jeg utfordrer leserne til å finne dealer som ville satt den LPen i sjeldenhetskassa si. Hos dealerne rår begrepsforvirringen: Sjeldenhet sammenblandes med grad av etterspørsel. Slik oppstår det paradoks at en sjelden, men lite etterspurt plate dumpes i billigkassa, mens en relativt vanlig, men opphausset plate, prises opp og graderes som sjelden. Jeg vet utmerket godt at dette er betinget av elementære markedsmekanismer, the good old tilbud og etterspørsel, men en virkelig, genuin sjeldenhet er fortsatt sjelden - først og fremst - etterspurt eller ikke. Målt helt objektivt, og etter frekvens i markedet alene, kvalifiserer ikke majoriteten av sjeldenheter innen norsk LP til en slik betegnelse. Hvordan så presisere sjeldenhetsgraderingen ? Igjen er markedsfrekvens et godt utgangspunkt?

Denne bør være så lav at plater som prises høyt, for eksempel høyere enn 800 kroner, umiddelbart vil finne interesserte kjøpere for å fortjene sjeldenhetsgradering – ja, skivene bør fly ut av kassene til 1000 kroner stykket for å bevise sin reelle sjeldenhet. Dyre LPer som blir stående i måneder og år i sjeldenhetskassene er rett og slett ikke sjeldne nok i forhold til pris og bør ergo prises ned. Her er eksemplene mange: Prudence, Popul Vuh, Ruphus, Saft og Folque er grupper hvis LP-plater står og samler støv og mugg til sterkt inflaterte priser i dealerkasser som slepes opp og ned av kjellere mellom platemessene. Hvis disse platene var så forbannet sjeldne, hvorfor gjør da ikke kjøperne tilløp, jubler høyt, hopper fram og blar opp megagrunkene? Bruktbutikker over hele landet har stående dusinvis av hyllevarmere i mangehundrekronerskategorien, mange har vegetert der i årevis. Hvis du spør innehaveren om en prisjustering for eventuelt kjøp. får du den gamle visa: "Nei, den er så sjelden at den må jeg ta 700 spenn for." Det affiserer liksom ikke selger om du påpeker at skiva har stått i stativet siden mars '97. Sammenhenger som den mellom leie av lokaler og varer som står og tar opp plass i årevis er plutselig og magisk opphevet - plata er jo så sjelden må vite.

Overhørt på platemesse 2002: "Masters of Möh er jo en pionér innen sampling i Norge, den har blitt skikkelig sjelden med åra, så jeg må nok ha 300 for den." Kjøper som sto ved siden av meg betalte og gikk, mens jeg forgremmet tenkte: "Hva er dette? Masters of Möh en sjeldenhet?" Den er muligens vrien å finne på pampasen i Argentina eller på sørisen av Antarktis - og ett sted til: I hodet på angjeldende dealer, som sikkert ikke hadde hatt den inne på en stund. Dette var sannsynligvis eneste kriterium for å sette en grotesk overpris på denne alminneligheten (sjøl har jeg sett den i tikroner'n på Ringstrøm en rekke ganger, og på loppemarked er den en evig gjenganger). Selger har sannsynligvis orientert seg utelukkende utfra hvor ofte han har hatt den inne selv. Synd at ikke kjøper gikk to skritt til høyre og kjøpte samme skive hos nabodealeren som spesialiserte seg på sample/samplevennlige skiver og solgte Möh-skiver for en perfekt priset 50-lapp.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp slike eksempler i det vide og bred, men jeg tror jeg har formulert meg klart nok: Hele annenhåndsbusinessen hadde tjent på en kraftig revidering av sin ensidige betoning av de norske "rocksjeldenhetene". Markedet er mett, de aller fleste platene er tilgjengelig på remastrede CDer med en lydkvalitet som langt overgår de opprinnelige LP-utgivelsene, og jeg ser ingen lemenmarsj av unge, søkende samlerspirer som er villig til å bla opp hundre og tusenlapper for å entre det norske "sjeldenhets"-markedet. Samlere og dealere har i to tiår fetisjert 70-tallets rockutgivelser, mens jazzen og populærmusikken har fristet et lite mindretall av samlerkorpset. Her ligger det et stort og dårlig kartlagt land av spennende utfordringer for samlernes eventuelle interesse. En rekke av 70-tallets populærmusikalske LP-utgivelser er i dag svært vanskelige å finne, noen til dels svært sjeldne - ikke minst regionale utgivelser, støtteplater og kompilasjonsplater av ymse slag. Trå til, dealere, tenk nytt og bruk sjeldenhetskriteriet kritisk og selektivt . Let's face it: Nå til dags er så mange eks. av de tidlige Ole Paus-platene, The Aller Værste, Popul Vuh, Folque, Øystein Sunde (med et par unntak), de Press eller Prudence (med unntak av 11/12/75) ute på markedet at det går ikke an å snakke om sjeldne LPer med disse artistene lengre. Prøv derimot å finne de to første LP-utgivelsene til Ivar Medaas, alle fire Lyrikk og Prosa i Alvor og Skjemt fra cirka 1960, Tone Danielsen LPen fra 1966, Engedal og Stordahls samlealbum fra samme år eller Toralf Tollefsens første LP fra 1957. Siden ingen av disse utgivelsene er rock, vil jeg bare understreke min inneforståtthet med at for eksempel Firebeats LPen, Til Vigdis med Garbarek, Phnoole med Vanguards, Oriental Sunshine Band og andre rock LPer fra 60-tallet ER genuine sjeldenheter, noe de beviser gjennom sin svært lave frekvens i annenhåndsmarkedet og den umiddelbare omsetning de blir gjenstand for hver gang de dukker opp for salg.

Til slutt leverer jeg noen eksempler på norske LP-sjeldenheter. Disse er ikke valgt i henhold til "markedsverdi", men vurdert ut fra frekvens i markedet og objektiv grad av tilgjengelighet:

Stereopressingen av Metropol Jazz (Norsk Grammofonkompani H 506) 1963
Egil Kapstad: Syner - Live at the Munch Museum, Oslo (Norsk Jazzforum LP-1) 1968
Qivers LPen (1964)
The Tainers med the Hootenanny Five (Phillips 631.064 NL) 1964
Multimal: Trond Botnen, Svein Finnerud Trio, Calle Neumann (Polydor 2920102) 1971
Johan Borgen Leser Fra Sitt Barndoms Rike (NORLP5) 1965
Scener fra Peer Gynt: Tore Segelcke, Alfred Maurstad (RCA.LPNA I) ca. 1956
Toralf Sandø les Olav Duun (His Masters Voice NBLP 3) u.å.



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Besnard Lakes - The Besnard Lakes Are The Roaring Night

(Jagjaguwar)

Montreal-bandet har levert en på alle måter triumferende tredjeplate.

Flere:

Katatonia - Viva Emptiness
Serena Maneesh - Serena Maneesh