#26: Nimbus med senterhull - en amatørsosiologisk satire over platesamlernes typologi, del 2.

All round-samleren, partikularisten, fetisjisten... Det er mange typer samlere. Bjørn Hovde tar her for seg platesamleren og ser på noen ulike typer av arten. Dette er del 2 av artikkelen.

FETISJISTEN

Dette er nissen på lasset, the devil within, en dormant incubus i de fleste samleres sinn. Elementet av fetisjisme er drivfjæren i samlerverket, ubevisst manifestert eller bevisst undertrykt, men du får sjelden en platesamler til å innrømme dette. Fetisjisten er en eksternalisering, en projisert figur som egentlig lever på innsida hos enhver samler. Spør du en platesamler om fetisjisme vil han alltid peke på en annen samler. De fleste samlere lever i fornektelse av sin egen iboende fetisjisme, men avslører uavvendelig klare fetisjistiske trekk gjennom sitt samlervirke: Det er alltid vinylplata som er det foretrukne objekt, det skal være originalpressing og - her berører vi et ømt punkt i samlermentaliteten - plata må være mint condition (som ny). La oss se nærmere på enkeltmomentene:

Vinyl er den stivnede oljebaserte kjemiske forbindelsen som var det førende lagringsmedium for lydopptak i rockens gullalder fra midten av femtitallet til opp rundt 1990. Dengang hørte du aldri folk gå rundt og plapre om "vinyl". Da het det LP og single og ferdig med det. Sånn rundt 1993/94 var det blitt så hipt å samle plater at samlere og nostalgi-groupies begynte å snakke om "vinyl" når de mente LP og single. En hel mytologi om vinylens suverenitet som lagringsmedium for musikk dannet seg, og gamlekara og de unge wanna-be's inngikk i samme hyllestkor: Vinyl var CD fullstendig overlegen og ville bestå til evig tid. Fetisjeringen av det utgåtte formatet var et faktum, og uttrykket "vinyl" festet seg i en slik grad at det senere har blitt normalbetegnelsen for plater som ikke er CD eller 78 rpm. Vinylen er det fetisjisitiske springbrett for mange samlere, en nostalgi-dildo for folk som ofte kanskje ikke har skjønt opp eller ned på ei grammofonplate før de plutselig ble samlere. Gamle Olga som ville selge trekkspillplatene sine begriper ikke et kvekk når dealerne ringer opp og begynner å legge ut om "vinyl". Olga har lest om Viagra i Verdens Gang, er litt tunghørt på sine gamle dager, og slenger på røret for slikt griseprat.

Samtidig på en annen kant av byen: En rituell samtale er under utvikling over disken i en bruktplateforretning:

Kunde: Vinyl er og blir det beste formatet. Vinylen har sjel. Det er ingen tvil om at lyden på vinyl har en varmere, mer romlig klang.

Selger: Nei, CD kan aldri erstatte vinyl. De små plastbitene tåler jo ingenting heller. En ripe på en CD, og den er adios. En ripe i en LP ødelegger jo mintverdien, men legger jo bare til en sjarmerende og koselig knitring på lyden.

Kunde: Ja, og rock'n roll skal jo være litt støy og rølp, ikke sant?

Selger: Her en dag var det noen 15-16 åringer innom sjappa, og de hadde aldri sett en LP før.

Kunde: Fy faen, det er for jævlig. Jeg er glad jeg ikke er tenåring i dag. Tenk på alt du og jeg hadde gått glipp av da.

Varianter av denne nostalgi-fetisjistiske samtalen utspiller seg i bruktforretninger over hele verden, hver eneste dag.

Hvis første kriterium, at plata er "vinyl", er oppfylt, melder spørsmålet seg om pressingens gehalt. Her er "førstepress" og "originalutgivelse" gullstandarden. Piratutgaver og bootlegs vekker selvsagt mye åtgaum, men intet overgår the real thing, som en original Elvis på Sun eller RCA, tidlig Beatles på Parlaphone eller sjeldne Bergen Beat. Platesamlerens eufori stilt overfor en sjelden originalpressing minner om vinsnobbens adjektivtunge og parodiske mumbo-jumbo: "Mmm... kjenn på den tyngden... en god, gammel amerikansk original... ahh, nyt den herlige lukta av pappen i coveret, oooh... en sølvbokstavtrykt original etikett med korreksjonstrykk på serienummeret slik bare det lille førsteopplaget har... nydelig, en skjønnhet, har du sett noe vakrere... legg merke til yttermargen i omslagstrykket som har akkurat den lille rosa overlappingen i fargetrykket, halleluja, denne har jeg lett etter i tredve år."

Førstetrykk-fetisjiseringen gir seg mange utslag i samlerpsyken. Det kjæles med disse platene, de luktes på og håndteres med andakt og varsomhet vanligvis forbeholdt Fabergé-egg og faraos mumie. En særnorsk underlighet er samleres forkjærlighet for engelske originalpressinger av amerikanske artister. Samler man Neil Young skulle en jo tro at de amerikanske/canadiske LPene telte for de egentlige originalene, men i Norge er faktisk de parallelt utgitte engelske førstepressingene mer etterspurt. Dette bunner i den tradisjonelle forkjærlighet for engelsk pop og rock som festet seg hos norsk ungdom i de musikalsk formative åra på tidlig 60-tall. Denne ungdommen utgjør i dag det toneangivende veteransettet i samlerlauget. At interessen for engelsk fotball har nådd epidemiske tilstander her i steinrøysa har selvsagt ikke dempet interessen for engelsk pop. Hele dillen rundt engelsk populærkultur har utartet dit at innvandrere fra den ganske verden avkreves beherskelse av muntlig norsk, mens engelskmenn kan bo i Norge i årevis uten å gidde å lære seg den mest elementære frase. Nordmenns ærefrykt for dette folkeferdet står skrevet i ansiktene deres hver gang de får mulighet til å preike øl, rock og fotball med en ekte engelskmann. 50-60 åringenes preferanse for engelsk 60- og tidlig 70-tallsrock er en dominerende faktor i innkjøpsprioriteringene hos alle platedealerne med ambisjoner om en viss omsetning. Disse nestorsamlerne og -dealerne vil helst håndtere færrest mulig amerikanske originalpressinger nyere enn Beatles' anno 1962. På platemessene går amerikanske originalpressinger av Beatles og Stones derimot dirt cheap! Dette paradokset ved norsk platesamling har videre ført til spottprising av amerikanske sjeldenheter her på oljeberget og velfylte kasser med billig amerikansk snadder på platemessene. Vi godtroende idioter som kjøper slikt jubler i all hemmelighet helt til banken.

Platas tilstand er det tredje kriterium som fetisjisten aldri kan overse, for å si det forsiktig. Ingen samler, uansett popsosiologisk klassifisering tør hoppe bukk over et så viktig moment, men "mint-fetisjisten" er allikevel "a breed apart". Denne samlertypen har et utpreget nevrotisk forhold til objektene sine, en beskytterholdning som minner om fuglemoras selvutslettende vern av reiret. Stilt overfor et potensielt kjøp vil mintfetisjisten foreta en inngående granskning av platas tilstand: Finnes det tegn til riper på overflaten, er pressingen tidlig eller seint i opplaget (leses ut av fargestyrke og skarphet i etikett og omslagstrykk), finnes "skjulte hakk" (parallelle slitasjeriper fra defekt stift), er original "bleiepose" (såkalt "frukt-innercover") tilstede, følger alle opprinnelige stickers (klistremerker), slogan-merker, plakater, idolbilde og andre typer innlegg med, har coveret lyter i form av knekk i hjørnene, støtskader, avskrapninger, størknet lim etter forseglingstape, hvordan er det med beskjæringen av omslagspappen/papiret - har kniven berørt designelementene, er det støtutposinger eller synlig brist i coverryggen, står bakomslagets overlappende limklaff (gjelder mange engelske LP fra 60-tallet) i et 90 graders forhold til ryggbretten osv.

Mens den intense vurderingen foregår understøttes den av en endeløs strøm av fortløpende kommentarer fra mintfetisjistens side. Han puster og stønner, vrir og vender på plata og kommenterer den minste lyte som var det snakk om bombekrater. Til slutt faller dommen: "Den er ikke mint, men jeg er interessert om jeg får den til rette prisen." Dette innebærer alltid at selger må innrømme et kraftig avslag, og selger kan gi opp først som sist - mintfetisjisten gir seg ikke før plata er hans. Trekker selger tilbudet betyr det at han får mintfetisjisten på telefonen annehver time døgnet rundt til han utmattet og lei går med på å selge plata til skampris. Mintfetisjisten evner ikke bare å finne feil der vanlig dødelige ser pur perfeksjon, han er også i mange tilfelle en real gjerrigknark.

Problemet for samlere som kun vil eie mint er ikke bare den begrensede tilgangen på gode ting til lave priser, men også at de stadig tøyer grensen for bedømmelsen av objektets tilstand. Til slutt når "mint" et nær abstrakt nivå der selve mintheten opphører som fysisk inkarnasjon og ender opp som en type platonsk idé, uoppnåelig og evig begjært. Mint condition blir storfisken som alltid glapp. I siste instans kan ikke engang forseglede, det vil si uåpnede plater med intakt plastinnpakning erstatte mintgraderingen. En forseglet LP kan jo inneholde riper og hakk, men ingen samler med vett i behold vil selvsagt finne på å sprette en uåpnet plate for å være på den sikre side. Det vil jo være som å åpne en ubeskåret førsteutgave eller kantstusse et Munch-litografi for å tilpasse det en eldre ramme. Slike dilemmaer er dagligdagse for mintfetisjisten. Han lever et alvorlig samlerliv og bekymrer seg konstant over de lyter som hefter ved platene sine. Kun innimellom får han slappet helt av. Får han derimot håndverkere i huset er det naturlig å sykemelde seg slik at han sjøl kan være tilstede. Sett at en av gutta i snekkeroveralls skulle finne på å klå på den überminte førstepressen av Pussycats' Pssst... Pssst... som står i hylla med tre lag beskyttelsesposer og syrefri beskyttelsespapp i ryggen.

Det jevnt over mest fetisjerte objekt innen platesamling er egentlig et format, nemlig singleplata, hvori opptatt EP.

Singleformatet er et slags kolumbi egg for samlerne, en kombinasjon av hit-låt, "opprinnelig" presentasjon av materiale som først senere ble utgitt på LP og et smart, lite objekt. Størrelsen, det lille sjutommers kvadratet, er en attraktiv liten dings og utgjorde hovedvolumet i platesalget fram til cirka 1970. LPer var dyre på 50- og 60-tallet, bare amerikanerne hadde privatøkonomi til å shoppe LP-plater i stor stil. Europeere flest kjøpte mest singler, LPen var et spareprosjekt du planla i god tid. Det sier seg selv at gamlegutta i sølvrevlauget foretrekker singelen som det ultimate samleobjekt. De representerer deres gyldne ungdom, de er mini-soundtracks til deres nostalgitripper nedover memory lane, det eksisterer et utall av dem, de er fristende å sette opp lister og rangeringer etter (visstnok en favorittaktivitet blant gutter i alle aldre. Kilde: VG-intervju med Tor Milde) og de er pene å se på. Morsomme å bla i og håndtere er de også, du kan pynte med dem og putte dem i fine singlealbum fra gullalderen. Mye singlesnadder er dessuten sjelden vare. Mange LPer fra 50-60 tallet har holdt seg forbløffende godt. De var dyre i innkjøp og ble varsomt håndtert. Singlene derimot ble hardere behandling til del: Midtrabatter (sentrert i singelen) ble knekket ut for å tilpasses jukebokser og plateskiftere, stiften ble skjødesløst plassert på den roterende plata og dratt av med en grusom lyd, coverløse plater ble håndtert i rotebunker og omslag ble rett og slett kastet, noe som bevirker at mange platecovere er sjeldnere enn selve plata.

Singlefetisjismen er status quo blant gamlegutta, og de svulstigste lovtaler holdes over formatet når samlerlaugets nestorer setter hverandre stevne. Det er rene bedehusstemningen i lufta og 60-årsgutta blir ynglinger igjen ved synet av en mint Yardbirds eller Sven-Ingvars godbit på 45 rpm. Noen holder imidlertid maska, og det er samlerne som kremmer skiver på si'. Samler-kremmerne er sverddrager-ordenen innen singlefetisjismens verden. Deres tempel er den minte singles kirke: Platemessa, antikvariatet, den private samlinga, NRK-arkivet, Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Liturgien er price-guidenes noggrante, rigide kodeks og votivgavene de små plastcoverene som hver enkelt single omhylles med for å sikres evig liv som balsamert gjenstand for tilbedelse i samler-kremmerens katedral, troférommet. Måten samler-kremmeren omtaler singleplatas fortreffelighet er det nærmeste en kommer en ortodoksi innen platesamling, og nåde den som hånlig omtaler singlesamleren som en frimerkesamler, en som samler på små brikker i et system. Da kommer hele leksa om singleplatenes "sjel" og karma og aura og hvem vet ikke hva fra det esoteriske begrepskammer.

Det er ingen tvil om at singlesamleren i den avanserte fase er den platesamlertypen som kommer filatelisten eller den bibliofile nærmest. Men singlefetisjisten er nesten alltid styrt av materielle motiver og mankolistenes diktatur. Hans analyseapparat er graderingsskalaen og price-guidens terminologi. Det spørs om ikke neste generasjons singlesamlere må løfte blikket og gestalte et dannelsesprosjekt rundt disse tusener på tusener av pop/rock-singler, i motsatt fall ender de opp som rene spekulasjonsobjekter.

KOMPLETTISTEN

Partikularistens sprø onkel fra Amerika er den kjente komplettisten, en ivrig kar som aldri slakker på krava i sitt hvileløse søk etter nye funn til sine omstendelig anskaffede samlinger av band, soloartister, musikere, plateselskap, underlabels, favorittinstrumenter, spesielle pressinger, musikkgenre osv. Komplettisten har en mer avslappet innstilling enn partikularisten og kan tillate seg å prioritere noen områder framfor andre, i hvert fall i perioder. Pengene strekker ikke til å bygge parallelt på alle prosjektene innen samlinga, men komplettisten er "in it for life" så han vet at nye sjanser vil komme dersom han venter og fortsetter å lete. Hans største utfordring er definisjonsgrubleriene som oppstår når samlinga skal organiseres ("Går denne under blues, rock, bluesrock eller sørstatsrock?") og han misliker hybrider og anomaliteter som forstyrrer den klarhet og stringens han etterstreber i organiseringen. Jakten på komplette rekker innen de utvalgte samlerområdene er motivert utfra lysten til å beherske feltet, oversikts- og kunnskapsmessig. Platene er de fysiske trofeene som jakta på denne oversikten og beherskelsen innbringer, de er et pantheon over hans erobringer. Volum blir makt, komplett gir bekreftelse, den ubrutte rekka er sammenheng og helhet. Når siste brikke er på plass og samlinga ikke lenger savner noen komponenter er en slags skjebne innfridd, et dunkelt metafysisk drama spilt til ende.

Komplettisten er en jegerskikkelse og drivkrafta i virksomheten er mer søket enn funnet. Mange års leting kan ligge bak det spesielle kuppet og veien fra grunnstein til kranselag er ofte lang og omstendelig. En sammenligning er det utdratte forspillet som ender i en brå, kort og hektisk utløsning: Følelsen dovner fort og etterpå er det tid til en røyk før episoden svinner fra minnet. Når samlinga er komplett stues den bort i pappesker (single) eller plasseres på "permanent hylle" (LP).

Komplettisten styrer mye med lister og diskografier i notisbøker og ringpermer. Han fotokopierer gjerne singlecoverne sine og ordner dem i ringpermer hvor fargen på permen varierer med hvilken rekke som dokumenteres. Ingen kaller ham nerd for det. Komplettisten er nemlig gjenstand for samlerkollegenens goodwill for den "enstående" kulturinnsats han utfører. Mange samlere gratulerer seg selv for at de (mener de) gjør jobben muséer og offentlige samlinger ignorerer. Et ofte gjentatt utsagn i disse kretser er "hvis vi ikke samler opp dette og dokumenterer historien vil den gå tapt. Det offentlige driter jo i alt folk flest har vært interessert i, og uansett blir det ikke stilt ut men slengt i en støvete kjeller og glemt." Det er selvsagt en kjerne av sannhet i dette, særlig sett fra dokumentasjonsperspektivet. At museene overser det folkelige er feil, og selvbestaltede b-kulturvitere som skjeller ut akademia og museumsinstitusjonene for å stille seg avvisende til populære uttrykk har rett og slett sittet med hue i ei bøtte de siste 20 åra. Spørsmålet er selvsagt om etterslekten trenger all den dokumentasjon over tyvende århundres popmusikk som samlerne legger seg opp, men som legitimering av en besettende og pengekrevende fritidssyssel er jo argumentet både høyverdig og selvrosende. Platesamling er jo dessverre ansett, særlig fra spinnesiden, som en ikke spesielt rosverdig eller glamorøs aktivitet, så et opphøyd selvbilde som kulturens redningsmann og hvite ridder er mentalhygienisk rotgjødning for en stakkars samlersjel.

Komplettistens perspektiver er strengt lineære. De musikk-genealogiske horisont og vertikallinjer er de parametre hans kunnskapstilfang og fysiske samling orienteres etter. Tidlig i karrieren dominerer volum og innfallsmetode, årene bringer fokus og innstramming, temaene avgrenses og feltene defineres. Dette betyr ikke at komplettisten strammer inn for enhver pris og ofrer det irrelevante på klarhetens alter. Nei, samlerkomplettisten har som regel en stor samling enkeltartister/grupper eller en kolossal ansamling spredt over en masse samletema og emner. 30-40 000 LP, CD og single er ikke uvanlig å finne i et slikt hjem. En tolerant kone (eller ingen kone) er en fordel, men igjen finner vi at de fleste stor-komplettistene hører til det velbergede grey set med store nok kåker til å romme både to og tre slike samlinger.

Ettertanken er den snikende skyggen som kaster mørke skyer over kompelttistens hode og setter nye og underlige tanker og følelser i sving: Hva skal jeg egentlig med alt dette, hvorfor behøver jeg sitte på disse samlingene nå som jeg har komplett? For mang en tilårskommen komplettist som har brukt årtier av sitt liv på å bygge opp strøkne ubrutte rekker, åpner et eksistensielt ginnungagap seg og en røst (ikke konas) forteller dem at det eneste meningsfulle i denne situasjonen er å selge. Når komplettisten først har hørt denne stemmen fra samlerguden hinsides completition nirvana, kommer han raskt til erkjennelse: Det er jo helt meningsløst med disse svære samlingene. Ikke spiller jeg platene, ikke blir jeg noe yngre, jeg leter nesten aldri etter nye ting til hyllene lengre og i fjor ble jeg bestefar for tredje gang. Kanskje på tide å selge huset og flytte til en mindre leilighet med kona og nyte sitt otium.

Komplettisten vil i denne fasen gjøre ett av to: Selge umiddelbart eller sitte på gjerdet i årevis mens han tenker gjennom sakene. Hvordan dette dramet vil ende for de mange nestorsamlerne innen miljøet vil kun tiden vise, det er neppe galt å anta at det antikvariske platemarkedet vil oppleve et betydelig tilsig av go'biter fra store samlinger i åra som kommer. Livets realiteter og langsommelig erhvervede innsikter om all tings forgjengelighet vil gi mang en samler, komplettist eller ei, det rette insentiv til å ta sitt livs valg: Platene går ut av livet og bare livet blir tilbake.

Ettertanke, metthet og generell lede, faktorer som preger det eldre sinn, er ukjente størrelser i et så ungt felt som platesamling. Våre eldre bok, kunst og 78-platesamlere har nok mang en life lesson å meddele vinylgutta på dette punkt. De store spørsmålene i våre små liv ligger i bunn av komplettistens betenkninger ved endepunktet for samlerens reise: Hva var målet, hva ga alle disse skivene meg, hvorfor står de nå tause i hylla mens de før lokket på meg når jeg steg inn i rommet? Når komplettisten nærmer seg siste indre i livets løp vil han da finne at han kjenner seg som den gamle pick-up'en ved b-sidas slutt, en nedslitt støver i livets rille som med et mekanisk knepp toner til blindsporets svake sus?


I tredje og siste del av denne artikkelen møter vi blant andre Storsamleren og Posøren.


comments powered by Disqus

 



Øyvind Sigbjørnsen Stavanger
2006-03-18

Er Det Ikke Noen Vinyl Klubber her I Norge Som Det går Jeg Kan Komme I Kontakt med Å Diskutere Musikk Og Utveklsle Meninger
Jeg Har Søkt På Internett Men har Ikke Funnet Noen
med Er Selv En Som Har 1200 vinyl Plater og 350 CD`er Og Enda Så Vil
Jeg Ha Mer.

Rock Engh Roll
2006-03-20Glimrende om vinylslaver

Dette var virkelig morsom og tankevekkende lesning. Føler meg hjemme i masse her, vet ikke helt åssen kategori jeg ramler ned i, de fleste kanskje. Klarer nesten ikke vente til jeg får nye Motorpsycho på vinyl, og nå må jeg bytte alle Beatles-cdene med Beatles vinyler, dreit meg nemlig skikkelig ut midt på 80-tallet og bytta andre veien. Tabbe!
Øyvind, sjekk gjesteboka i rockeweb.com - mange raringer med sprø musikkmeninger der og endel vinyomtaler :o)

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: