Rockens 10 beste konsertplater 1-4

Er dette historiens beste konsertplater? I følge grooves Geir Levi Nilsen er det akkurat det. Les - og døm - selv.

Se også egen intro om denne kåringen og nr. 5-10 på listen i egne artikler.

NR. 1. LOU REED – TAKE NO PRISONERS (RCA 1978)
Lou Reed debuterte i en alder av 16 med gruppa Jades og singelen So Blue/Leave Her For Me i 1957 på plateselskapet Time. Derfra og videre: Å ha vært med i over 50 år i rockebransjen er litt av en attest, spesielt med tanke på legendariske Velvet Underground, en av rockens største grupper, hans solokarriere fra 70-tallet og utover. Lou Reed har bestandig vært en original, uforutsigbar og ustabil artist som har gledet mange ikke bare med sin musikk men også med sine glimrende tekster. Mange av hans poetiske ytringer har vært fra rockens gate av skjødesløshet og gi-faen holdning, her er et klassisk sitat er: ”I don’t like people with messages, who got something to say and I only wish those people would go away.” Man kan ikke noe annet enn å elske slike kyniske, nihilistiske til-helvete-med-alt & alle rock-ikoner som Lou Reed.

Da John Cale sluttet i Velvet Underground i 1968 fortsatte han bandets musikalske avantgarde-rock som soloartist, mens Reed kjørte linja videre på det filosofiske og kulturelle plan: Nedkjørt stoffmisbruker, urban kynisme, nihilistisk livsoppfatning, arrogant individualisme, en linje han perfeksjonerte videre som soloartist. Mange av hans soloplater fra 1970-tallet er klassikere: Transformer (RCA, 1972), Berlin (RCA, 1973) og Street Hassle (RCA, 1978) er store album, som plasserer Reed i rockens førstedivisjon. Han har også æren for å ha gitt ut verdens beste konsertalbum: Take No Prisoners (Arista, 1978) som til da var hans tredje konsertplate. Foregående Rock’n’Roll Animal (RCA, 1974) og Lou Reed Live (Arista, 1976) var begge ganske så ordinære konsertplater.

Materialet består av låter tatt opp i New York på rockeklubben Bottom Line dagene 17.-21. mai 1978, uten noen slags overdubbinger, noe som gir en skikkelig intim og nær stemning. Hele plata igjennom syder av interaktiv kontakt mellom artist og publikum som er alt annet enn koselig, på sitt greieste ironisk og satirisk, på sitt verste misantropisk og fiendtlig. Her tar Lou Reed det helt ut: En totalt arrogant, gi-faen kyss-meg-i-ræva holdning som sier: ”Hvis du tror at jeg er en dansebandmusiker som bare vil kjøre gjennom et standard repertoar av mine største slagere så ryk og reis.” Take No Prisoners er like mye stand-up som det er en musikalsk konsertplate. Reed snakker mye og slenger dritt til alle, inkludert kolleger i musikkbransjen, musikkkritikere, seg selv og publikum. Ofte drar man på smilebåndet så bredt av de rappkjeftede kommentarene hans at man tror at det er Woody Allen på englestøv som står på scenen. Men det er også viktig å huske på at dette er en musikalsk stødig plate hvor fremføringene står godt på egne bein.

Take No Prisoners er et dobbeltalbum som åpner med Velvet-klassikeren Sweet Jane, etter at Reed har skjelt ut sitt publikum. Etter noen minutter begynner han virkelig å slenge dritt, til Barbra Streisand, folk fra Wyoming, små folk, store folk, og låten flyter avgårde på bare selve kompet mens Lou Reed snakker i vei, helt utenfor låtens tekst. To gode sitater herfra (det er masse flere, Lou Reed har aldri gått på diplomatskole): ”Give me an issue and I’ll give you a tissue and wipe my ass with it”. Dritt til Patti Smith: ”Fuck Radio Ethiopia. I’m Radio Brooklyn… I ain’t no snob, man…”. I Wanna Be Black suser avgårde på et up-tempo funky jazz-komp hvor Reed fortsetter å slenge dritt, denne gangen til jøder (”I wanna fuck up the jews”) og svarte (”It’s hard to find a nigger these days”) hvorpå han kommer med gullkornet: ”Fuck you, I never said I was tasteful”. Ettersom Reed selv er jøde avsluttes låten med utsagnet ”Go fuck everybody”. Ikke noe særlig politisk korrekt og en helt umulig ironi å kunne fremføre i dag. Det gikk kanskje an i 1978 med en slik satirisk rant & rave men i dag ville det antageligvis ført til en pågripelse på bestilling fra FN med påfølgende bortsendelse til menneskerettighetsdomstolen i Haag for oppfordring til folkemord. Side 1 avsluttes med Satellite Of Love i en ganske normal, edruelig versjon.

Side 2 fortsetter i samme ”normale” variant idet plata åpner med Velvet Undergrounds Pale Blue Eyes, en seig nesten tåredryppende versjon som sutrer seg sakte av gårde. Berlin er en monumental konsertversjon av studiolåten, nesten bedre enn originalen. Siden avsluttes med Velvet-klassikeren I’m Waiting For My Man, i en neddempet jazza versjon hvor Reed hvisker frem teksten mens han – ikke overraskende - slenger mer dritt til publikum og ber dem om å dempe seg. Her høres han ut som han nettopp har tatt noen barbiturater og skylt dem ned med en flaske rødvin på styrten, som om han var på randen av fysisk og psykisk kollaps: ”Your mother, your father, your cocksucking brother don’t mean shit to me” – ”middle class fuck-up” – samtidig som han gir syrlige kommentar til katolikker, okkultister, astrologitilhengere m.fl. Lou Reed er nødt til å overstyre hele prosjektet, om det er på grunn av at han har mye kjemikalier i blodet, eller fordi han er drittlei og forbannet av hele rock-sirkuset eller en kombinasjon – i hvert fall så er det en ganske saftig måte å krydre opp en gammel låt på.

Side 3 begynner med Coney Island Baby, nydelig fremført, nesten rørende og empatisk i formen, som en sentimental sviske på en lørdags kveld like før du legger deg. Vakkert! Street Hassle introduseres ved at Reed forteller hvordan Metal Machine Music ble til, via masse feedback gjennom dårlige mikrofoner/monitorer. Låten begynner ikke ulikt originalen, men utvikler seg i en mer hissig og intens versjon. Lou Reed småprater litt her mellom teksten, men ingenting bitende skarpt kommer fra hans lepper. Låten krydres med nydelig pianospilling og et vakkert kvinnekor i bakgrunnen, nesten sakralt i stemning, så svalt og behagelig høres det ut. Resten av låten er tradisjonell i forhold til originalen når tempoet midt i låten kjøres opp, bare litt mer stressfylt og pesende, mer bitende gitarer og en mer bjeffende vokal enn på originalen.

Side 4 åpner med 16-minutter versjon av Walk On The Wild Side. Dette kuttet er platas spoken word kutt, hvor Lou Reed stort sett bare prater gjennom hele låta, det er såvidt at teksten blir fremført her. Han forteller hvor lei han er av nettopp denne sangen hvorpå han konkluderer ”I do Lou Reed better than anybody” hvorpå han begynner å fortelle hvordan låten ble til. Det er morsomt, det er interessant, og det er helt hysterisk, spesielt når han begynner å slenge dritt til kritikere, skuespillere fra Andy Warhols filmer, og stort sett alle folk han ikke liker....og det er mange. Unntaket er Diana Ross som får gode skussmål fra Lou Reed! Plata avsluttes med Leave Me Alone, som får adjektivene intens, hard, rå og desperat for fremførelsen. Konklusjon: Dette er en unik konsertplate, vellykket i både form og innhold og som godt kan høres på som om det skulle vært en helt ny plate fra artisten, ikke bare en plate hvor artisten harver seg gjennom trad-versjoner av sine mest kjent schlägere. Atmosfæren er nær og fin og Lou Reed utleverer seg selv totalt, love him or leave him.

PS. Mitt eksemplar er hollandsk pressing på RCA, på farget vinyl (rødt og blått) så derfor kan det hende at oppsettet av låter og sideoppsettet varierer fra den engelske og/eller amerikanske pressingen.

Nr. 2. THE PLASTIC ONO BAND: LIVE PEACE IN TORONTO (APPLE, 1969)
Er det slik at de beste kunstverker oppstår ved en tilfeldighet? I hvert fall er en av de beste konsertplatene noensinne oppstått slik. Live Peace In Toronto er et totalt ad hoc prosjekt som ble fullstendig tatt på sparket. 13. september 1969 ble det avholdt en gammelrock-festival i Toronto med gammelrock-ikoner som Chuck Berry, Little Richard og Bo Diddley. Konsertarrangørene John Brower og Kenny Walker sørget også for å gjøre festivalen til litt 1969-samtidsfølelse med å ha aktuelle artister som Chicago, Doors og Alice Cooper. Brower og Walker kontaktet John Lennon for å høre om han ville være konferansier på festivalen hvorpå Lennon svarte at han heller ville spille der. Dette må jo ha gitt de to konsertarrangørene bakoversveis ettersom Beatles hadde sluttet å gi konserter for flere år siden. Lennon og resten av Beatles var på den tiden nærmest guddommelige og Lennons tilstedeværelse må ha gjort festivalen om til noe mer pengeinnbringende enn arrangørene hadde kunnet forestille seg. Og herfra ble alt tatt på sparket i hui og hast: Lennon fikk med seg Eric Clapton på gitar, Klaus Voorman på bass og Alan White på trommer og sin kunstnerkone Yoko Ono på vokal, tok dem med seg på flyet fra London til Toronto og gikk rett ut på scenen og spilte. Den eneste øvingen gruppa hadde hatt ble gjort på flyturen over. Gruppa ble spontant kalt The Plastic Ono Band og var klar for scenen.

Konserten ble utgitt på plate to måneder etterpå og ble en stor kommersiell suksess, spesielt i USA. Ikke rart egentlig for dette er en drivende god konsertplate. På side 1 introduserer Kim Fowley gruppen, og så braker det i gang med tre gamle 50-talls rockeklassikere: Blue Suede Shoes - Money - Dizzy Miss Lizzie. Gruppa høres spontant tilfeldig ut på en så totalt innkjørt måte at det er utrolig at de ikke skulle ha øvd på dette før. Samtidig har låtene en autentisk garasjeband følelse: Rått, hardt og seigt. John Lennon synger som en Gud, nervøst og treffende. Hele tiden beveger gruppa seg på et balansepunkt amatørmessig profesjonalitet og intens råhet. Gitarlyden til Clapton/Lennon er bare rødglødende og støyende, de spiller som de gir blanke faen samtidig i den dypeste respekt for materialet de har mellom hendene. Slik er platen et vellykket paradoks. Ekstremt gode musikere som spiller med autoritet og følelse og nervøsitet på en og samme gang. Etter de tre innledende klassikerne drar gruppa i gang med en Beatles-låt fra White Album (Yer Blues), som høres her mer friskere og råere enn originalen. Spesielt må bemerkes den ypperlige vokalen til Lennon, samt låtas råe gitarsolo. Neste låt er en urfremførelse og første gang Cold Turkey blir spilt. Den introduseres av Yoko Ono som også ”korer”. Yokos koring gir her ny mening til begrepet, vokalen hennes høres ut som en kanin som blir sakte torturert eller en sag fra et sagbruk som hvisker deg i øret på en fullsjuk søndagsmorgen. Side 1 avsluttes med Give Peace A Chance, ifølge John Lennon det som var utgangspunktet for deres tilstedeværelse på festivalen (og kanskje på jorden forøvrig). Fremførelsen er grei nok men den halter litt, dog på en sjarmerende måte, ettersom den krydrer på det ellers røffe materialet med en koselig hjelpesløshet slik fredssanger vel skal være? Naïve, bramfrie og infantilt pågående? Vi satser på det.

Og så kommer vi til den beryktede og legendariske side 2. Hvis side 1 var straight, god, rock´n´roll så er side 2 det motsatte. Her får Yoko Ono utfolde seg, den store avantgarderock kunstneren Yoko Ono. Dette er ikke ironi: De første platene med John Lennon/Yoko Ono er interessant, eksperimentell avantgarde-rock, en periode for de to som varte helt utpå begynnelsen av 1970-tallet. Yoko Onos første soloplater er definitivt spennende og interessante å høre på. Det er bare det at i denne konteksten av en rockefestival med straight 50-talls rock så blir Yoko Onos avantgarde-rock litt… skal vi si… sært… fjernt… kanskje endog litt komisk? Litt som om Karl-Heinz Stockhausen skulle ha fått en urfremføring av sine verker på en bygdefest i Honningsvåg midtvinters på 1960-tallet. Side to består kun av to låter: Don’t Worry Kyoko og John, John. Undertegnede må ærlig talt innrømme at første gang jeg hørte dette mesterverket av side to på denne plata – en gang på midten av 1970-tallet – så ble jeg liggende på gulvet og vri meg av latter. John Lennon sa bestandig at Yoko Ono var en stor og misforstått kunstner. Ja, det er jo bestandig slik at nyskapende og grensesprengende og paradigmeskapende kunst blir først møtt med latter. Så hva skal man si? Platas side 2 er bedre enn sitt rykte. Plastic Ono Band spiller første låten på et tøft, rått, monotont riff i noen minutter før låten flyter ut i stillhet. Denne stillheten går over i neste og siste låt som brytes sakte frem av Yokos sirenelignende hyl som messer ”John, John, let’s hope for peace” etterfulgt i ca 15 minutter med Yoko Ono som skriker, hyler, hveser, gnåler, humrer og freser, mens gruppa lager så mange ulyder, bråk, kakofoni og feedback i bakgrunnen som de bare kan. Yoko Ono høres ut som et lydmessig mareritt. Midt uti låten begynner hun med noen enorme primalskrik som høres ut som en kråke som blir svidd levende over åpen flamme, akkompagnert av hylende feedback. Det hele ender med låst feedback som kverner formålsløst i vei i noen minutter hvorpå det hele slutter i det store intet. Det kan synes søkt, men en av de mest overvurderte avantgarde-gruppene noensinne, Henry Cow, har nok tatt en del fra tidlig Yoko Ono. Henry Cows låt Oslo (fra Concerts, Compendium, 1976) minner mye om John, John i tilnærming, spesielt i midtpartiet der Dagmar Krause kommer inn med hyl og skrik akkurat som Yoko Ono – bare at Onos primalskrik er definitivt Janov, mens Krauses skrik er lett valium. Uansett: det geniale med denne plata er at den kombinerer tradisjonelle 50-talls coverlåter med ekstremt utfrika eksperimentell avantgarderock. To ytterpunkter møtes og det går bra. En unik konsertplate som er både spennende å høre på og interessant som objekt.

Nr. 3 PUBLIC IMAGE LTD.: PARIS AU PRINTEMPS (VIRGIN 1980)
Public Image Ltd. er en viktig gruppe. Uten PIL ingen post-punk. Deres to første plater fra 1978 – debuten – og Metal Box fra 1979 er nyskapende, paradigmeformende, eksperimentell avantgarde-rock. Mens de fleste grupper og artister på den tiden rotet omkring i etterlatenskapene av 77-punk, new wave/powerpop, kjørte PIL unna dette gamle sporet og startet sitt eget. PIL hadde som konsept å være anti-rock, dvs. bort fra alle klisjeene som herjet i rocken på den tiden, bort fra de formaliserte kravene til båstenkning, grensesetting og genrelåsing. Musikkavisen Sounds har en anmeldelse av Metal Box fra 24 november 1979 hvor den blir sammenlignet med Lou Reeds Metal Machine Music og Beefhearts Trout Mask Replica, i tillegg til Can og Eno. Anmelderen Dave McCullough sier: ”The songs are deceptively textured, they feature unusual layers of sound, in unusual places, the emphasis is on re-arranging musical attitudes and expectations, everything is refracted and bent through PILs need for sparseness…”

Det sier seg selv at en plate som kom ut etter denne klassikeren blir stående i skyggen. Derfor er det sannsynlig at Paris Au Printemps i så måte må tolkes som ett uttrykk, en erklæring – ettersom den oser av forakt overfor standariserte krav til konsertplater. Paris Au Printemps ble gitt ut 14. november 1980, og stammer fra to konserter tatt opp 17. og 18. januar 1980 på konsertstedet The Palace i Paris. John Lydon sa med veltalt kynisme at den ble utgitt for å betale for utgiftene til innspillingen av Metal Box og mente at den var dårlig. Han om det. Det er heller sannsynlig at man må se på denne konsertplata som en haterklæring til den konforme rocken: Dette er dokumentet over konsertplater som et kontrært og motstridende element i rockens kulturproduksjon. Mens mange artister skulle presentere en vellykket konsertplate hvor alle musikerne spilte briljant, hvor publikum koste seg, hvor det var lys og varme i konsertsalen på grunn av den gode stemningen mellom artist og publikum, så er dette det motsatte. Her blir vi tatt ned i en fryseboksen, hånet og latterliggjort og spurt ”hva er det du vil her egentlig?”. Det er også verdt å merke seg den utrolig dårlige lyden på opptaket, ettersom den ikke er mikset eller produsert, den høres ut som en dårlig piratplate. De forskjellige musikernes kontribusjoner flyter bare omkring, av og til som olje på vann, av og til som vann i olje. Det er mye ”luft” i disse versjonene her, trekk fra knuste vinduer i en sprengt katedral som flyter ut gjennom høyttalerne. Det finnes ingen kontakt med publikum, det ligger en isfront med artist og publikum.

Plata åpner med Theme, fra debuten. La oss si det slik: Hvis originalen høres ut som en dødsmesse fra asfalten, så høres konsertversjonen som en forråtnelsesprosess fra likkjelleren. Keith Levenes gitar har musikkverdens mest forpinte lydmessige uttrykk mens Jah Wobbles dype dub-reggae bass tar deg ned i den mørke avgrunnen – og på toppen av det hele John Lydons oppgitte, nedbrytende vokal mens Martin Atkins på trommer høres ut som Ringo Starr på barbiturater. Hele låten sleper seg av gårde på en depressiv nedoverbakke. Chant fortsetter, raskere, up-tempo, intens og insisterende. Careering er platas dystreste kutt, som tar deg inn i en mørk, dyster skog av dissonante, skrapende, forstyrrende lydelementer gjennom en nifs stemning av håpløshet. Bad Baby følger i samme spor, med en intens, messende vokal fra John Lydon. Låten krydres av små, korte avbrutte lydsekvenser fra gitar og synth, fremført med knapp tilbakeholdenhet. Påfølgende Lowlife og Attack er mer ”rocka” men samtidig skingrende, haltende, primitive, ute av kontroll. Plata avsluttes med Poptones hvor Lydon ber publikum om å ”holde kjeft” hvorpå han sier: ”I walk off this fucking stage if you don’t stop spitting”. Poptones er mer behagelig å høre på, nærmest en dronende ballade, med Levenes utrolig oppfinnsomme gitarspill (som mange utover 1980-tallet kopierte), mens Wobbles bass plukker deg behagelig i nesen. Lydon synger her som en post-punk crooner, snakkesyngende i lange, utdratte vokalsekvenser. En nydelig låt, ja nærmest vakker. Og så sluttes det plutselig på et avbrytende måte, dermed er Public Image Ltd. sin konsertplate over.

Det kan gjerne sies at Paris Au Printemps ble gitt ut som en ”offisiell” konsertplate som reaksjon til alle de piratplatene av PIL som var på markedet på denne tiden. Uansett så er den så god i all sin kontrære ”råttenhet” at den selvfølgelig får motsatt effekt: Ikke så dårlig at det blir bra, men heller så likegyldig at det blir viktig.

NR. 4. DEEP PURPLE: MADE IN JAPAN (EMI/PURPLE 1972)
Heavy metal er en undervurdert musikkform. På 1980-tallet var den det mest utskjelte, forhatte og latterliggjorte fenomenet noensinne. Men det har aldri vært sosialt korrekt å like heavy metal uansett tidsperiode. Det er da en glede å vite at man som tilhenger av 60/70-tallets heavyrock på denne tiden hadde rett: Mens mye av 80-tallets pretensiøse skvalder i dag høres totalt utdatert ut, er det mye metal som har overlevd tidens tann bedre enn det totalt overvurderte hypet som ble kjørt frem på 80-tallet. Ikke bare det, Deep Purple har laget en av rockens beste konsertplater noensinne.

Made In Japan er i dag en legendarisk konsertplate som ikke bare viser hvor gode Deep Purple var som gruppe, både i studio og i konsert, men også at tungrock-genren kan levere album som er klassikere i den generelle rock-katalogen. Opptakene stammer fra Osaka og Tokyo, 15-16-17. august 1972. Tanken på å ha kunne vært tilstede på disse konsertene gjør undertegnede nærmest ekstatisk. De som var der, lykkelige japser, fikk med seg Deep Purple på sitt mest forrykende, oppfinnsomme, intense og svette nivå noensinne. Her er det ikke ett dødpunkt. (OK, kanskje noen ytterst få). Side én åpner med Highway Star (fra Machine Head), tusen ganger bedre enn studiooriginalen, en forrykende og intens versjon som kjører av gårde på vanvittig vis. Her er Purple totalt innkjørt, så innkjørt i sitt eget materialet at de har et fandenivoldsk tilnærming: ”OK, gutter, vi overstyrer litt her og der, OK?” Gruppa går ikke av veien for å improvisere, dra ut låtene i nye spor, tilføre dem noe nytt.

Det er verdt å huske på at Deep Purple hadde en litt annerledes bakgrunn enn de fleste tungrockgrupper, de var mer i kategorien progressiv rock med sine første fire plater i 1968-69. Derfor var de ikke så opptatt av å være konforme, slik heavyrocken dessverre utviklet seg på 1980-tallet. Made In Japan er et vitnesbyrd om nettopp dette. Gruppa greier virkelig å tilføre låtene ekstra liv og røre. Derfor er dette et dobbelt konsertalbum med få låter på plata, Deep Purple improviserer i vei mye av tiden, noe som selvfølgelig ville vært uhørt for hvilken som helst metalgruppe i den etterfølgende metal-perioden på 80-tallet. Selve statuseksemplet på det er side 4 som kun består av Space Truckin, i denne versjonen (studiooriginalen er på Machine Head) en totalt manisk og vill versjon som etter en stund ender opp i en dronende, suggerende spacerock-aktig fasong som glir og flyter aggressivt omkring i det lydlige verdensrommet. Side 3 er også verdt å nevne: Den tre-og-et-halvt minutter korte singlen Strange Kind Of Woman blir dratt ut til en ca. 10 minutter lang jamsession med gitar/vokal samspill mellom Ian Gillan og Ritchie Blackmore. Påfølgende Lazy (også denne fra Machine Head) åpner med en herlig hvit støyorgie fra organist Jon Lord som kunne gått inn på en hvilken som helst støyplate i dag, hvorpå det hele glir ut den bluesy dog aggressive, bjeffende låten i det som er 1970-tallets tungrock på sitt beste.

Selvfølgelig er det ting på plata som kanskje er diskutabelt, som. f.eks. den lange trommesoloen på låta The Mule – hvorfor hadde alle rock-grupper denne klisjeen med å ha en obligatorisk trommesolo under hver konsert? Kan det tenkes noe mere kjedelig enn trommesoloer? Hvem var det av det generelle rock-publikummet som ba om dette? Den eneste trommesoloen undertegnede har hørt på en konsertplate som er bra, spennende og underholdende er Drum Solo fra What Do You Want From Live (A&M, 1978) av Tubes. Men disse innvendingene er småprat, konklusjonen over hele Made In Japan formidler et intens konsert nærvær av Deep Purple, de spiller så intenst og godt at lytteren nærmest føler at de puster en i nakken. Det er en spilleglede og en friskhet på denne plata som gjør den unik, og som hever den over mange konsertplater. Purple greier også å tilføre låtene noe nytt, noe friskt og spennende. Ingen spiller Deep Purple bedre enn Deep Purple, noe denne plata er et godt bevis for.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo