Ekstranummer #62: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 6

Det handler om gammelmodige heltefigurer i tegneseriene når vi vender blikket mot bladkiosken og det norske tegneseriemarkedet i nostalgiens syttitall.

Denne og neste del av artikkelserien skal handle om det kulørte lesestoffet som norske barn koste seg med i tida før video og data.

Først må et premiss etableres: Tegneserier ble regnet som søppelkultur i søttiåra. En viss oppvurdering fant sted, som anbefalinger av norskproduserte julehefter, Asterix, den smarte historiske farsen fra Frankrike, og “gammal Donald”, dvs. Disneys ender og gjess slik mesterfortelleren Carl Barks skildret dem. Interesseforeningen Norsk Tegneserieforum virket for framveksten av “kvalitetstegneserier”, men denne sammenslutningen av entusiaster forble en nesten uhørlig stemme i ytterkanten av kulturbildet. Entusiastene som kjempet for oppvurdering av tegneseriemediet var skjeggete lektorskruer av 68-generasjonen og folk vi i dag ville kalt nerder, ufikse ungkarstyper med huset full av seriehefter sirlig sortert i tidsskriftholdere. Slike gestalter fristet hybeltilværelsen i provinsbyer, med hybelkaniner i pinnsvinstørrelse lurende under sofaen.

Rundt midten av tiåret oppsto en sensurdebatt som endte med at det temmelig groovy horrorbladet Sjokk, ei blaske i ukebladformat trykt på dårlig papir og med en skikkelig ufyselig, råtnende zombie på omslaget, måtte kanselleres etter bare ett nummer. Det oppstod fort panikk rundt tegneserier i gamle Furet Værbitt, det var ikke rare sprellene utgiverne kunne tillate seg før bekymrede forskere og pedagoger reagerte. Det ble da også skrevet en hel del om tegneserier på syttitallet, det aller meste forfattet i en nøkternt nedvurderende og oppdragende tone. Undervisningsmateriell ble utformet for å oppdra podene til vettug serielesning. Det gjaldt å forholde seg kritisk til det billige og spekulative lesestoffet.

Det har aldri vært utgitt så mye tegneserier i Norge som i tiåret 1970-1980. Bladkioskene hadde hele langveggen prydet med dusinvis av titler, selv den minste kolonialbutikk langt ute i distriktene holdt seg med en respektabel reol serieblader. Husk, det var bare en kanal i fjernsynet, video og dataspill eksisterte ikke og det nærmeste folk kom levende bilder utenfor TV og kino var amatørfilm på super-8 eller 16 millimeter, en kostbar hobby reservert den velbergete middelklassen. Å velge tegneserier som underholdning falt dermed helt naturlig, det var den mest utbredte form for virkelighetsflukt i barneåra. Ungene på syttitallet var veritable tegneserieslukere. Vi som var så utrolig heldige (Eat shit, dagens ungsauer!) å vokse opp i de nå så sagnomsuste søttiåra, kunne gasse oss i en sann overflod av billig eskapisme. Vel, billig og billig, fru Blom. Bladene kostet jo penger, vanlige hefter 2-3 kroner og fem til sju kroner for hefter med stiv perm og limt rygg, som kvartalsbladet Tarzan & Co og spesialutgaver av Illustrerte Klassikere. Såkalte “album” med Lucky Luke og Asterix, eller heftige greier som Korak Påskespesial og Donald Duck Sommershow kunne koste både 8, 9 og (gisp!) 12 kroner. Gjennomsnittspoden skulle ha temmelig god ukelønn for å ha råd til slike utskeielser. Bortskjemte enebarn og legesønner kunne til og med tenkes å være i besittelse av de virkelig dyre og uoppnåelige bladene, som de utrolig gilde kjempebøkene med Fantomet og Tarzan som kostet oppunder tjue kroner. Rolls Royce’n blant tegneserier var Williams Forlags innbundne, med smussomslag, Tarzanbok fra 1974, tegnet av selveste mesteren Burne Hogarth. Prisen var uvirkelige 60 kroner. Boka forble en hildring og aldri noe mer, før vi ble voksne og tok oss råd til å blåse tusenlappen et strøkent eksemplar kostet da.

Forfatteren av disse ord brukte hvert bidige friminutt i ungdomsskolen til å pelle flasker som skulle omsettes i seriehefter på den lokale kolonialen, Lysruds Etterfølger i industritettstedet Brumunddal. På ekstra innbringende dager kunne det la seg gjøre å samle nok pant til å kjøpe nyeste Lynvingen på vei hjemover etter skoletid. Gode steder å lete etter tomgods var rosehekken utafor kantina på stedets gymnas eller plukke opp flaskene som alltid fløt rundt i “røykjavika” til heavygutta og langhåringene på yrkesskolas maskin og mek.-linje. På dager med god fangst kunne sykkelveska inneholde, etter pant, den blodferske utgaven av John Carter eller Superboy, klare til intens granskning i gutterommets oppiggende atmosfære. Henslengt på senga var det å åpne bladet og ta firefargersfantasien innover seg mens kassettspilleren på nattbordet pumpet ut Mannfred Manns Earth Band: Hello - This is Your Heart Speaking, Stranded in Iowa, We Don’t Guarantee…

Herlige tider.

Tegneserier forble til ut på åttitallet, ferskvare beregnet på øyeblikkelig konsum. Heftene ble lest i filler, byttet bort eller kastet. I åttiåra tok samlermarkedet av, samtidig som tegneserier plutselig skulle være “kunst”. Selve kunsten bestod i at skoleflinke franske illustratører fikk utgi åndfulle banaliteter i form av symbolistiske og gravalvorlige serier på Cappelen forlag. Flere av seriene hadde toppløse damer, men spådde stusselige framtidsutsikter. Puppene blir tydeligvis større og større i framtida, men verden ligger i ruiner og pønkerkledde typer kjemper om den siste oljeskvetten. Trenden hang i tråd med den generelle tidsånden dominert av kald krig og forestillingen om en snarlig forestående Dommedag Nå! Uttrykket “dystopisk” kom på moten og har holdt seg i språket. Noen utgivelser kom til og med i hard perm og smussomslag, akkurat som ordentlige romaner. Blant disse finner vi kvalitetsutgivelser innen trenden, som den ypperlige Stasjonsgata 120 av mesteren Jaques Tardi. I dag leses det snart ikke serier uten hard perm. Tykke stripesamlinger til 3-400 kroner med Pondus og Nemi holder omsetningen gående i et seriemarked der de tradisjonelle heftene ligger på sotteseng. Serielesning er dessuten snart en ren voksenaktivitet. Kidza er solgt på skytespill, Instagram og Snapchat - Facebook er bare såå 2012.

Ungene som vokste opp på syttitallet utgjør den mest serielesende generasjon landet har fostret. Lommepenger var blitt vanlig og mange unge jobbet i feriene fra de var 11-12 år. Det var vanlig å ha stående en eske med serieblader på barnerommet og heftene gikk fra hånd til hånd og ble lest til de gikk i oppløsning. Spørsmålet i vår sammenheng er imidlertid hvilken innvirkning tiårets retrobølge, nostalgi og fortidslengt hadde på norske tegneserielesere.

SMØRBUKKER OG STÅLMENN
Serieheftene var fiksjonslektyre og kunne handle om alle historiske epoker. Cowboy var populært og det var mange hefter å velge mellom. De fleste var pur eskapisme, en god speiling av syttiåras uforglemmelig populære TV-serie på NRK, Krutrøyk (Gunsmoke). Dette var en fantasiutgave av livet i Dodge City i det ville vestens tid, der den staute sheriffen Matt Dillon (James Arness) sørget for ro og orden. Seriens mest populære figur var den komiske landsbyidioten med grå fipp og et hjerte av gull, Festus. Begeistringen for denne artige skruen var voldsom, og Festus danket snart ut Blåmann som mest populært døpenavn i norske sau og geitefjøs. Avistegneserien basert på TV-serien gikk i mange norske aviser og en norsk bearbeidelse til serieblad ble utgitt mellom 1969 og -72.

Fantasier om det ville vesten trivdes i tegneseriene. Umåtelig populært ble indianerbladet Sølvpilen, opprinnelig en føljetongserie bak i bladet om katta Felix. Denne serien var dynket i westernsentimentalitet og kolporterte en totalt forløyet versjon av indianernes plass i koloniseringen av Nord-Amerika. Sølvpilen var en Kiova-høvding med ansiktet til fotomodellen Marcus Schenkenberg. Hans beste venn, det blonde og høyreiste blekansiktet Falk, lignet på en blanding av Terence Hill og en ung Benny Borg. Sølvpilens main squeese var den foxy indianer-pin up’en Månestråle. Denne trioen, samt gjennomgangsfigurer som fyllikene Bill og Ted, opplevde det ene sanseløse eventyret etter det andre. Heltenes bravader var alltid tegnet i en litt stiv, diffust kladdete stil som dekket over at det var en hel gjeng anonyme bakmenn involverte i produksjonen av Sølvpilens opplevelser. Rammen om handlingen var en ren idyll, ikke ulikt solskinnsstemningen i en annen populær westernserie i NRK på midten av syttitallet, Det lille Huset på Prærien. Denne serien var et sukkerspinn om nybyggerliv i vesten på 1800-tallet, krydret med sinte bjørner, salte pelsjegere og mannfolk som jobbet hardt med jorddyrking, jakt og kvegtyveri. Men (nesten) uten vold og dødsfall, beregnet på unga som serien var.

Idyllen i Sølvpilen-land ble regelmessig forstyrret av kvegtyver, bankrøvere og fiendtlige indianerstammer. Et tilbakevendende tema var de hyppige forsvinningene til Månestråles pumababy, en nusselig kattunge som rømte eller ble kidnappet med jevne mellomrom. Sølvpilen var helt perfekt nostalgi for unger, om ei tid og en verden som aldri hadde eksistert. Dama til Sølvpilen dro mange lesere og ble den første forelskelsen for tusenvis av unggutter som lengtet etter dagen da dunveksten endelig skulle bryte ut på overleppa. Månestråle gikk rundt i de reneste Dior-kreasjoner av noen indianerdrakter, med lårsplitt i skinnserken til langt opp på hofta. “Månestråle går garantert uten truse” kunne gutteromsdebattene konkludere med, og redaksjonen i Sølvpilen mottok utallige henvendelser fra gutter som etterspurte Månestråleplakater som bilag til bladet.

Dama sjøl så ut som en solariumsbrunet og perfekt sminket starlet. Hun drev alltid og kjælte med pumaungen sin, hvis den ikke var kidnappet av skurker, og på gutterommene var det bred enighet om at dama var helt rå, penere enn Farrah! Kjendiskokken, Høyremannen og TV-personligheten Arne Hjeltnes har skrevet et dikt om Månestråle. Her er et par utdrag:

(…)
Månestråle i frynser og skinn,
Sterk som ein okse,
Mjuk som ein vind

Eg gøymde bladet
Under puter og laken,
Eg stirde og stirde,
Ho var nesten naken.
To solbrune lår
Frå den velforma baken
Gjorde meg heit
Og heldt meg ljos vaken.
(…)

Sølvpilen var en tysk tegneserie og minnet sterkt om annen tysk westernfiksjon, som de mange østtyske cowboyfilmene fra seksti og syttitallet (senere kalt “sauerkrautwestern’s”). De slektet også de evig populære romanene til Karl May, Tysklands store westernforfatter, hvis totale opplag tar minst tigangen på antall solgte Morgan Kane-bøker. Westerntegneseriene var et prisme for tenåringstidas utprøvinger og identitetsdannelse, projisert på en fiksjonalisert fortidsverden.

I motsetning til samtidas myteknusende westernfilmer, der ikonoklasme var en drivende kraft, var seriebladene preget av klare, oversiktlige konflikter, sementerte kjønnsroller og repetitiv dramaturgi. Serienes tydelige dualisme i sonderingen mellom gode og onde krefter gjorde det lett for leseren å bekrefte et verdensbilde under utvikling i unge hoder. Seriene hamret hjem konsistente etiske normer og avveiinger, uke etter uke. Moralnormene var skreddersydd for unge og mottagelige guttesinn: Vær ærlig, vis hva du står for, del av overskuddet, oppfør deg pent, gjør som Kaptein Miki: Drikk melk. Blader som Texas, Vill Vest, Præriebladet, Lasso og Buffalo Bill var renskåren repetisjon av kjente troper i westernfiksjonen, med helter som skjøt straight, reddet kvinner i nød og ryddet opp blant kvegtyver, spritselgere i indianerreservatene, togrøveri og psykotiske pistoleros.

Den store nye cowboyhelten på søttitallet var Tex Willer, bladet lansert i Norge 1971. De andre westernheftene i kiosken var befolket av slitesterke figurer som hadde holdt det gående siden femtiåra, som Buck Jones og Kit Carson i Texas. Willer var ny vin på gamle flasker, italienskprodusert som historiene om Allan Kjempe i Vill Vest og Kaptein Mark i det andre bladet i det karakteristiske sjekkhefteformatet (fram til 1972), Præriebladet. Formatet på Willer var det lille A5 (seiebladenes singleformat, kan man kanskje si), kjent blant liebhabere som “Texas-formatet”, men det var mye tykkere, over 100 sider, med limfrest rygg og litt stivere pris. Dette gjorde bladet skreddersydd for lengre fortellinger om en gjeng Texas Rangers under den staute Tex Willers ledelse, der indianere og diverse lovens menn dannet et motley crew i et ville vesten som var marginalt mer realistisk skildret enn i Sølvpilen. Den største forskjellen var at indianerne i Sølvpil-bladet befolket frodige sletter og skoger i glanset firefargerstrykk mens det gikk i ørken og karrige fjellandskaper i Tex Willer. Bladet var da også trykt i svart-hvitt, noe som passet til de ødslige omgivelsene Tex og gutta romsterte i. Jeg mener å huske at Tex fartet rundt med en ung sønn i tillegg til Tex senior, og at de sammen luket ut slubberter og kjeltringer som drev med togran og kvegtyveri og slikt. Serien ga seg ut for å være mer voksen og cutting edge enn Texas og Sølvpilen, men det var det mest den ivrigste fansen som skrev under på. Serien var gammelmodig og romantisk og minnet mest om femtitallets sakkarine westernfiksjoner om samhold mellom menn og mellom mann og hest i filmene om Roy Rogers og Hop-a-long Cassidy.

Trekløveret Vill Vest, Præriebladet og Texas hadde holdt ut siden femtiåra men hadde fortsatt en lojal leserskara på syttitallet. Alle tre var perm til perm harmløs og gammelmodig westernfiksjon produsert i Italia. Mange rockebestefedre liker den dag i dag å lese opp igjen gamle årganger av Vill Vest mens de spiller Elvisplater og drikker øl fra trendy mikrobryggerier. Det sagnomsuste ukebladet i sjekkhefteformat kronikerte eventyrene til en viss Kaptein Miki, en Texas Ranger som så ut som en tenåring med en berømt midtskill utallige gutter har imitert. Miki skjøt med skarpt, var like treffsikker som Annie Oakley og var kjent for å bestille melk når han entret saloonen. Han ryddet opp blant svartsmuskede meksikanere (“meks’er”) og serien huskes av gamle lesere for legendariske bifigurer som Lucky Eddie og Maskefjes. På syttitallet var Miki byttet ut med den blonde muskelbunten Allan Kjempe og hans to fyllik-kompiser Mik og Greven. Allan gikk rundt med bar overkropp i alt slags vær, bare påkledd en mange nummer for liten skinnvest. Han drev hele tida og sloss med andre muskelmenn og reddet svirebrødrene Mik og Greven ut av surret de hele tida rotet seg opp i. Det pussige var at også kaptein Miki hadde hengt rundt med to uhelbredelige alkoholikere, Windy og Salasso (drukkenboltene Bill og Ted i Sølvpilen er kopiert herfra). Windy var høyt elsket av leserne, en tannløs julenisse med en artig brett på hatten og modellert etter skuespilleren Gabby Hayes. Salasso var mer av en etnisk stereotyp, en svartsmusket storspiser med bowlerhatt og loslitt dress, modellert etter tjukkasen Oliver Hardy i Helan og Halvan-filmene. Windy og Salasso drakk og turet i ett sett, litt av et selskap for en opplagt mindreårig som Miki. Hadde serien utkommet i dag, ville vel barneombudet grepet inn. Burde ikke Miki allerede på femtitallet vært fjernet fra en slik opplagt nedbrytende omgangskrets? Ville han ikke fått det bedre i et fosterhjem?

Mikis etterfølger Allan Kjempe var, som figurene i Texas (de nevnte Buck Jones og Kit Carson) og Præriebladet, en håpløst gammelmodig heltetype på antiheltenes syttitall, der Clint Eastwood og Charles Bronson rev heltebilder fra skjøre sokler i såkalte “anti-westerns” og gritty westerns. Allan skrevet rundt som endimensjonalt god og prektig og var helt avhengig av rørekøllene Mik og Greven for at serien skulle tilføres litt tiltrengt liv og moro. Mens Allan dengte meks’er, lå kompisene hans med hver sin whiskyflaske i ei grøft. Kjempen sjøl drakk derimot melk, og bestilte saft i saloonen, eller “limonade” som det av en eller annen grunn heter i serieblader. Mik var en dugløs mekse-tjukkas som minnet en hel del om Bestemor Duck’s gårdsgutt Guffen, en overvektig latsabb med mangelfull kroppshygiene (fluer svirret rundt ham) og sløvt blikk. Han åt med hendene, siklet, rapet og sølte. Greven var en fallert og fattigfornem fransk adelsmann som var deklassert en gang for alle. Han gikk rundt med oppstopperbart, mumlet “sacre bleu” og hadde spjåket seg ut med en slitt rutete dress og bulkete flosshatt. Etter noen oppstivere likte han å briljere med sine fornemme talemåter og forfinede etikette. I tillegg skrøt han av sin stolte anetavle til Mik og Allan falt i søvn, eller staver. Full var han det meste av tida og hadde i likhet med Mik latt kroppshygienen gå fløyten. Helt uten dametekke var han ikke, og kunne i et knipetak hjelpe Allan med å få adgang til en mekse-befestning ved å sjarmere en seniorita med passerseddel. En gang fikk han til og med overtalt alfahannen Allan til å kle seg i drag for å hamle opp med skurkene! Allikevel var det Mik og Greven som oftest trengte sin beskytters hjelp, ikke minst med det mest basale, som mat og renhold. En gjenganger var scenen der Allan puttet fysakene opp i badestampen for å få dem rene. Der satt de sure og gretne i såpeskummet og rev av seg lus og rus mens Allan skrubbet dem på ryggen med en kjempemessig børste.

Hva var det Allan Kjempe fikk ut av å henge sammen med slike slasker? Hvorfor gadd han å la slik dødvekt tynge ned hans utrettelige kamp for justis og rettferdighet i det ville vesten? I voksne år er det lettere å finne plausible forklaringer på slike dype eksistensielle spørsmål som tegneserielesning i barndommen åpner for. Jeg har kommet til at Allan ikke hadde noe valg. Mik og Greven var antagelig de eneste vennene Allan var i stand til å få. Den digre muskelbiffen så ut som en verveplakat for Quisling-hirden og var så sprekkeferdig av selvrettferdighet og skittviktighet at vanlige oppegående folk, med alle sine små og store feil, ikke har kunnet fordra ham. Det var jaggu tilpass for denne oppblåste klysa at de eneste vennene han klarte å få var håpløse drukkenbolter og patetisk subb. Mik og greven var kanskje tapere med hjerter av gull, men i anstendige borgeres øyne var de det ville vestens berme, ufyselige lassiser på evig grøftefyll.


RUSTNE REVOLVERE OG MENN I LANGE UNDERBUKSER

Mot slutten av søttiåra gikk det riktignok tregere for de gamle traverne Vill Vest, Præriebladet og Texas. Samtidig steg Tex Willer og særlig Sølvpilen mot nye høyder. Sistnevnte skulle snart bli ukeblad, slik som det mestselgende serieheftet Donald Duck & co. Utgiveren av Sølvpilen, Allers, satset så sent som 1979 på et nytt cowboyblad med en virkelig fortidsskapning, Buffalo Bill. Serien var tyskprodusert og så gammelmodig i sin troskyldige skildring av heltens bravader at bladet må ha vært det mest anakronistiske tilbudet i seriehylla i ‘79. I samme seriehylle kunne man dette året finne bladets rake antitese i Ken Parker, en veltegnet italiensk westernserie i Texas-format som skildret den hvite manns konflikt med indianerne som ren nedslaktning. Tiltaket var prisverdig, men Parker gikk inn etter seks nummer. Det skamløst nostalgiske Buffalo Bill holdt i to årganger. Tross slike tilbakeslag forandret tidene seg, ungene som leste tegneserier likeså. Det var ikke mange barn som fløy rundt i skogen og lekte “cowboy og indianer” lengre. Nå gikk det i Star Wars, John Travolta og de nye dataspillene som begynte å gjøre seg gjeldende i barnekulturen. Seksløperne og indianerøksene i tinn rustnet på loftet mens gamle helter som Den Ensomme Rytter og Zorro kom og forsvant etter noen få utgivelser rundt inngangen til åttiåra.

Superhelter hadde aldri vunnet de norske serielesernes gunst, men en maskert (men ikke “super”) helt vokste til uant popularitet og opplag, Fantomet. Dette var en figur fra tredveåra, skapt av Lee Falk, som også kom opp med den legendariske Mandrake, magikeren som i årtier var elsket av norske lesere. Fantomet hadde hatt sitt eget hefte siden 1964, men først på midten av syttitallet inntraff en modernisering av bladet gjennom lisenstegnede episoder produsert av og for det europeiske markedet. Den amerikanske avisstripa var forsøkt løftet inn i mer “realistiske” former på slutten av sekstiåra, men serien var repeterende og visuelt svinebundet til sitt rigide stripeformat. Disse avisepisodene ble omredigert til bladsider i Fantomet-bladene, men det var som å lese illustrerte fortellinger med mye eksposisjon og høyttenkning i snakkeboblene.
De nye euro-fantomseriene ga figuren en dynamikk som sprengte de amerikanske avisstripenes snevre format. Mange av episodene tappet en ekstra nostalgisk åre gjennom å dvele ved tidligere fantomers nedtegnede opplevelser. Historiene fra Fantomets Krøniker ble leserfavoritter. Og ikke bare det, plutselig dukket det opp toppløse damer i seriene! Treske fristerinner bandt Fantomet fast til torturbenken, dro av seg serken og lot de svære nakne puppene dingle sadistisk over fjeset på stakkaren. Hva gjorde det vel at den gode gamle fantomkladden lusket rundt i det egentlig ganske teite kostymet sitt, blå trikot og stripete truse, når den ene barmfagre megga etter den andre blottet mammaliene sine for Ånden som går. Hva annet kunne Fantomet gjøre enn å bite tenna sammen og tenke på Sala Palmer. Ja, til og med Sala kastet BH’en når hun og Fantomet ferierte på deres private sydhavsøy Eden. At det gikk an! Det sier seg selv at foreldre, pedagoger og andre gråtekoner snart ropte et varsku om all frivoliteten i Fantomet-bladet. Damene fikk snart nok på seg fillene igjen.

Samtidig, et annet sted i bladhylla ble det suksess for et hefte som satset på gammelt nytt med bred nostalgisk appell. Det hundre sider tykke svarthvitt-bladet Agent X-9 dukket opp i 1974 og salget steg jevnt og trutt. Det var pupper å finne her også, hovedsakelig de stivt tegnede, kulerunde brystkjertlene til actionheltinna Modesty Blaise, tenåringsguttas seksualiserte alternativ til Månestråle. Seriene om Modesty var en erkebritisk stuing av jiu-jitsu, hemmelige tjenester, gråsprengte lakselorder, hemmelige agenter, blodtørstige kommunister, pene manerer, sigaretter med munnstykke og tilfeldig sex. Med andre ord James Bond i kvinneskikkelse. Modestys lemfeldige omgang med kroppsnære tekstiler gjorde bladet populært, men det fantes rett og slett ikke nok tegnede episoder med henne til å bygge en lang utgivelsesrekke.
Andre serier kom derfor til å dominere halvparten av de 1200 sidene som totalt utgjorde en årgang X-9. Alle seriene i heftet var på syttitallet avisserier omredigert for seriebladformat og holdt seg slavisk til fire stripelengder pr side. Nokså ensformig å lese i lengden, en leseropplevelse som ikke akkurat ble løftet av dårlig trykkekvalitet og den skjødesløse redigeringa seriene ble utsatt for. Allikevel ble X-9 et populært blad (det ble fortsatt utgitt i 2014) og var i årevis en katalog over gjenbruk av gamle serier. Amerikanske og britiske detektiv og agentserier ble trykt opp igjen uten noen som helst kontekstualisering. Stripene kunne være 30 til 40 år gamle. Det var helt naturlig at heltene i X-9 gikk kledd i mote fra tredveåra og tøffet rundt i T-Ford. Figurene sendte stadig telegrammer fra telegrafkontoret, kjørte hesteskyss og snakket i snurrige veggtelefoner. Togene gikk på damp og flymaskinene var små dobbeltdekkere.

X-9 var et skikkelig innpust av gamle dager, men inneholdt i rettferdighetens navn en og annen nyere stripe, som high tech-agenten Corrigan og den før nevnte agentfuria Modesty Blaise. En annen serie som gikk i nye opptrykk av gamle episoder var den med åra stadig mer anakronistiske Rip Kirby, et av bladets mest populære gjengangere. Figuren ble skapt i 1946 av den store illustratøren Alex Raymond (Lyn Gordon), men etter Raymonds død i en bilulykke i 1956 tok den mer enn dyktige John Prentice over og opprettholdt Raymonds høye kvalitet til i hvert fall utpå sekstitallet. Raymond var opptatt av mote og design og broderte ut seriestripene sine i femtitallets visuelle formspråk. Rip Kirby, eller Rolf Kirkeby som han het i norske aviser, var en gentlemansdetektiv som opererte i de høyeste sosiale sirkler, en verden som fasinerte Raymond. Detaljrikdommen i skildringene av dette miljøet var så overgrodd i tidsmessig fasong og mote at å lese seriene i X-9 tjue - tredve år senere var som å bli hensatt til en fremmedartet fortid av stil og eleganse, i sterk kontrast til søttiåras uflidde hårmoter, slaskete dongeriklær og generelle smakløyse i innredning og design.

Prentice’s håndtering av Rip Kirby mistet etter hvert sin nokså realistiske forankring i overklassen, et sosialt sjikt Raymond vanket i og kjente fra innsida, men som Prentice måtte betrakte gjennom litteratur og film. Utover sekstitallet begynte han å dikte inn de villeste anakronismer i serien framfor å skildre sosietetens krampetrekninger i møte med progressive strømninger (som i fjernsynets Mad Men). Prentice sendte sin bebrillede helt Kirby og hovmesteren hans, Desmond (Severin i norske aviser) på leting etter avsondrede samfunn der tida hadde stått bom stille. Nostalgien etter de riktig gode gamle dager kunne strømme fritt når Kirby tilbrakte mer og mer av sin tid i f eks den isolerte byen Harmony, der all utvikling hadde stoppet opp rundt 1900 og innbyggerne rettet advarende pekefingre mot den innebygde djevelskapen i å alltid søke det nye. Serien skildrer denne regressive tankegangen i en klart affirmativ tone.
I andre episoder fant Kirby en avsondret inkalandsby hvor urbefolkningen levde i pakt med naturen og han tok flere turer til et Hawaii der imperialisme og sosial nød ikke så ut til å ha hatt større innvirkning. Et annet yndet reisemål for Kirby og hans trofaste hovmester var en by ute i ørkenen der folk fortsatt levde som i ville vesten på 1870-tallet. Dette samfunnet var til alt overmål styrt av en tøff kvinnelig sheriff av matronetypen. Men matriarkatet var ingen ukjent styreform i de mange utopiske fortidsidyllene Kirby oppdaget. Kjekkasen trivdes blant damene og hadde romanser gående alle steder han kom. Toppen av vås ble vel nådd når Kirby og tjeneren snubler over selveste Olympen og blir kjent med hele det greske panteon av guder og heroer. Jentefuten Kirby har her en romanse med jaktgudinnen Artemis! I balansens navn skal det også nevnes at Kirby besøkte det ytre rom i en annen episode, kjørte flygende tallerken og ryddet opp i misligheter i Lyn Gordons nabolag, noe om en skjeggete og overvektig gal professor som søker galaktisk overmakt. Men det ble med den ene turen, leserne av X-9 elsket fortidsromantikken og Kirbys popularitet sikret ham hovedstory og forside i bladet vel så ofte som Modesty Blaise. Alex Raymond må ha rotert i graven.

Neste episode slår fast at alt var mye bedre under krigen og at superhelter ble for tullete for et mimrende Norge på syttitallet. Heng med, up up and away!



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo