#4: Grønn var vår ungdoms kval

Jeg vil være ung (Syver & Hetland) er et nesten glemt stykke satire over den engang nye og oppsiktsvekkende ungdomskulturen.

"La oss hilse den unge slekt. Vår holdning er selvsagt moteriktig og helt på bølgelengde med tidens tone: ti på topp, teenagerlove, tragiske øyenskygger for de livstrette i konfirmasjonsalderen, samt 125 kubikk lettvekter med avtagbar lydpotte til huset he-man etter fylte 16 år. Med andre ord: Yeah-yeah-yeah..."

Som kjent gjør en total mangel av humor livet ulevelig. Et alvorlig hode har påpekt at av alle humorens typer er det galgenhumoren som ligger erkjennelsen nærmest. Det innledende sitatet er holdt i satirens toneleie, en humorform som balanserer hårfint på den galgenhumoristiske egg. Faren for å tråkke i baret er overhengende, det burde være tilstrekkelig å henvise til de senere års forfall på den norske "humor"-scenen, hvor den ene gapatrosten av en såkalt stand-up-komiker forsøker å overdøve den neste i en evig monoton strøm av platityder og vulgariteter forkledd som ubehjelpelig samtidskommentar. Satire sies å være "fortsettelsen av en etsende latter med forstandens midler" (Daniel Scheidsteger). Dagens stå-opp stjerner ser ut til å ha snudd dette på hodet og dermed tømt utsagnet for enhver egentlig innsikt. Satiren som uttrykksform frister en utsatt tilværelse i disse dager. En Arild Feldborg, Einar Schanke eller Fredrik Stabel må rotere i sine graver over den totale mangel på finesse og sofistikasjon som utmerker deres arvtagere i humorfaget. Det er en tid for selvnytende dårer, for den framadstormende markedsliberalismens selvbestaltede solkonger og deres hoffnarrer.

Det innledende sitat danner innledning til et nesten glemt stykke satire over den engang nye og oppsiktsvekkende ungdomskulturen. I en 15-års periode fra femtitallets andre halvpart hadde norske satirikere og humorister en gullalder. Et produkt av disse "gyldne år" var bokserien Glade Historier som kom med rundt 30 bind. Her fikk tidas ledende humorister utfolde seg i tekst og tegning. Som regel var temaene for harselasen dagsaktuelle og mye samtidig narraktighet ble gjenstand for tildels skarp men alltid smakfull utlevering. Serien ble en enorm salgssuksess, anført av Kjell Aukrusts bøker om Flåklypa, Bonden og Bror min. Arild Feldborg kronikerte Inspektør Snusens Memoarer, Fredrik Stabels Dusteforbund ytret seg i Nok av det og størrelser som Alf Prøysen og Audun Hetland leverte bind i serien. Et sent bidrag var Jeg vil være ung av Syver og Hetland (Kjell Syversen og Audun Hetland). Dette var bind XXIV (26) i serien og dukket opp i kioskene en gang mot slutten av sekstitallet (boka er uten trykkeår). Syversen og Hetland sikter mot en omfattende satire over sekstitallets ungdomskultur, hvori opptatt av temaer som rock, klær, oppførsel, bråvoksne unger, raggare, biler og sminke. Vi skal begrense oss til å se på hvordan satirikerne betrakter ungdommens musikk og rockebandets spesielle framtoning.

Satire står og faller med presisjonen i stikkene og mottagernes gjenkjennelse. Det meste av satire er dessuten bundet til den tiden den er blitt til i, den er helt avhengig av at mottageren kjenner kodene og referansene i stoffet. Som regel virker satire fremmed og uforståelig etter noen år, konteksten er en annen, betingelsene forskjellige, tida forandret. Det krever f.eks en ganske inngående detaljkunnskap om 70-tallet hos en moderne lytter for å "dekode" Ole Paus' Pausposten-plater eller Stutum/Bjørn Sands telefon-sketsjer med Totto Osvold. Enda vanskeligere blir det å forholde seg til norsk revygullalders klassikere, bygd opp rundt glemte skandaler, politikk og historiske fotnoter som mye av dette stoffet er. Det er med dette i mente vi må nærme oss Syversen og Hetlands opus.

Hvordan betrakter så de godt voksne herrer humoristene sin tids oppvoksende slekt, de sagnomsuste teenagere? Jo, "den unge mann vil hurtigst etablere en "Beatles-gruppe" med tilhørende hårvekst". Langt hår er synonymt med ungdom, og poden "nekter allerede å vaske seg". Her støtter forfatterne seg til de tallrike artiklene i samtidig kulørt presse om ungdom som rømmer sine amerikanske middelklassehjem og ender opp som langhårede, uvaskede hippies. USA er utgangspunkt for dårlig innflytelse:

"Uheldigvis skjer hans oppvekst i et pop-ens utviklingsland, der påvirkningen fra de toneangivende stormakter til gjengjeld er dynamisk og med raskt stigende støynivå."

I USA bruker "to tredjedeler av kvinnelige 12-åringer leppestift og negllakk, mens 80 prosent av de unge menn i samme alder styrker sin personlige konkurranseevne ved hjelp av hårvann."
Slik forfengelighet er unorsk og målbæres av filmstjerner og popartister. Tidens rockehelter er den unge manns fremste forbilder og han satser selv på en lysende karriere i popbransjen. Syver/Hetland gir disse råd til det vordende idols kjødelige opphav:

"Deres sønn bygger opp sin karriere som gitarist i skolebandet. Øvelsene formidles uhindret gjennom tynne lettvegger, takket være et prektig instrument med tre gear-spaker, eget transformatoranlegg og dobbelt stereo. Gled dem over den hjemlige hobby og vit at de blir spart for vokalisten - en viltvoksende herre i nabolaget."

Denne "viltvoksende herre" er en skikkelig sprade iført "høyhalset blå genser, oransjefarvet Kelly-coat (uansett værforhold) og moderat sikt under Beatles-frisyren".

Det er bare å forsone seg med guttungens drømmer og drabanter, for avkommet har usedvanlige anlegg for pop-sang og vil snart være etablert i showbusiness. Man må godta ungdommens rett til å finne sitt eget uttrykk, sukker talentets far og går lange turer med hunden hver kveld. Og én gang vil noen hver av oss sitte med barnebarnet på kne og neppe unngå det avgjørende spørsmål: -Hvor var du da bestefar da The Rolling Stones var på Skandinavia-turne og tjente en halv million på to timer?

Så følger en munter-vemodig tirade om hvordan det var å vokse opp før, i 30-40 årene for eksempel, en ungdom preget av "trist hybelliv og feilslått pornografi på bedrøvelige klassefester - før (man) en dag omsider sto på Universitetsplassen med sort lue og en hoste som kunne tyde på litt av hvert". Temmelig bedrøvelig. Nei, da er det bedre nå om dagen med "studielån av Staten, undervisning i kjønnslivets teknikk av en fordomsfri klasseforstander og lånt leilighet av en venn hvis foreldre ferierte på Mallorca".

Betraktningene blir så til analyse og forfatterne treffer spikeren på hodet:
"1960-årene vil huskes som ungdommens definitive gjennombrudd og innledningen til en jobbetid med tenåringen som salgsvare. Umiddelbart etter avskjeden med den siste melketann, gjør ungdommens overkurs seg gjeldende på verdensbørsen. (...) ...bak den unge fremrykkende front oppildner en mangesidig forsyningstjeneste til økt innsats. Ungdomskjøpmenn, ungdomsmagistre, ungdomsprester og ungdomsvenner vet hva unge mennesker trenger, tenker, taler og tror. De opptrer aldri på egne vegne, alltid på vegne av ungdommen."

Framsynte ord fra en tid som i dag virker uskyldig og naiv, dagens gjennomkommersialisering av ungdomstida tatt i betraktning. Ungdom og ungdomsrettet konsum gjennomsyrer nåtidige massemedia og offentlighet. Tenåringens erotiske nyfikenhet er oppforstørret til en altomfattende patetisk voyeur-mentalitet, ungdommens staffasje blir omfavnet av 50-åringer på panisk jakt etter tapt ungdom, boyband-grupper beregnet på 13-åringer selger som varmt hvetebrød til nyskilte 35-åringer med stø kurs for diskoteket på fredagskvelden. Den absolutte kapitulasjon for ungdommen er forlengst et stadfestet faktum. Noen over 30 som leser dette? Har du prøvd å lese fredags-ekstra i Dagbladet i det siste? Hvis du skjønte det som sto der og atpåtil tok alle referansene på strak arm: Velkommen til ungdommen. Husk - det er ingen skam å være 30, 40, 50, bare du kan koden. Groovy, man - opp på rulleskøytene (oops, Rollerblades heter det) og kom deg til nærmeste latte-bar med unisex-toalett, der vi alle er en stor, grå, ung masse.

Før dette forfaller til syt og klag a la Rolv Wesenlund, la oss bli med Syversen og Hetland på rockkonsert:

"Bandlederen er 17 år med skulderlange, lyse lokker som sikrer ham uhindret adgang til dametoalettet i et knipetak. Han vasker og legger hodeprakten hos en velrenommert damefrisør to ganger pr. uke og er bekymret opptatt av tiltagende filipenser i pannen."

Popstjernen er en type med "ønske om å spille dreven verdensmann med dragning mot det lastefulle". Lasten kan bestå i å røyke "sterke Virginasigaretter uten beskyttende filter - for derved å gi inntrykk av klar resignasjon". Dette høres jo temmelig dandyfisert ut, en slags Mick Jagger sånn rundt His Satanic Majestic Request kanskje? Sammenlignet med hva engelske og amerikanske rockidoler puttet i seg av "stimuli" i denne tida hviler det unektelig noe trygt og hjemmekjært over dopmidler som (uæh!) Virginasigaretter.

Kviser er dog et problem:
"En dyktig psykologi-magister trenger ikke mange minutter til å påvise sammenhengen mellom aggresjonsfylt hevelse i nakken og påtaleunnlatelse."

Om bandlederen får vi videre vite at det hviler et drag av "langsom distraksjon" og "behersket tretthet" over ham. Det er altså ingen Joe Cocker eller Ian Anderson dette handler om. Idolet "startet sin karriere som 13-åring, med strøkets fornemste samling av Cliff Richard-plater" og "fremtidige biografer blir nødt til å tillempe kjennsgjerningene for å dekke over det pinlige faktum at den vordende folkehelt simpelthen fikk sin første gitar av en velsituert far".

Her berører forfatterne en av de sentrale showbiz-mytene: Arbeidergutten som ble rockstjerne, en konstruksjon på linje med den fattige immigranten som ble kongen av Hollywood. Slike myteomspunne opphav er balsam og behagelig identifikasjon for fansen, det forgudede objekt var engang "en av oss". Kun unntaksvis har dette med realiteter å gjøre. Rock og pop-stjernene fra 60-tallet hadde oftest velberget middelklassebakgrunn og sto i mange tilfeller i takknemlighetsgjeld til foreldre og slektningers velvilje og økonomiske støtte. Vår bandleder har således "hverken vært avisbud, skopusser, sesongarbeider, eller på annen måte lidt ondt til inntekts erhverv". Den av pappa finansierte gitar kan "neppe ha kostet over 1500 kroner", og "hans beat- og piggtråd-kvartett The Gunfighters føler stolthet ved å oppvise et teknisk utstyr til over 60 000 kroner". Forfatterne blir i overkant infame her. Ikke mange norske band på 60-tallet kunne skilte med en utstyrspark i det prisleie, med Pussycats som mulig unntak. Morogutta våre lykkes ikke helt å overbevise oss om at det å spille i band var reservert velsituerte pappagutter.

Hva med selve musikken? Forfatterne mener "suksessen skyldes den særpregede refrengsang - et kvalitetsarbeid med drøvelen som ellers bare forekommer hos pasienter som får blindtarmen fjernet uten bedøvelse." Ren kattemusikk altså, en av Hetlands tegninger forestiller da også et langhåret individ som spiller med fiolinbue på en strittende katt. Vi får videre bedyret at det "tar opptil 20 minutter å rigge til et passende anlegg" (til 60 000 norske 1968-kroner??). "Klemtende stemmelyder fra nølende gitarer, de første innledende rasp over trommeskinnet - alt dette sprer sin paralyserende virkning mot publikum".

Det lettlurte publikum forveksler i sannhet smuler og brød:
"Fra tid til annen skritter bandlederen bort til sangmikrofonen og utstøter et kort "hallo-hallo". Mer sier han ikke, men dette spontane scenehumør lønnes med orkanbyger av hylende forventning."

Publikum, i hovedsak Evadøtre i alderen 13-16, er uansett ikke kommet for å høre musikk. Det er selvsagt popidolet i all sin glans de er her for å tilbe. Men akk, han er modnet og holder seg heretter til den ene:
"Bandlederen har passert det stadium da man flagret fra blomst til blomst. I over to måneder har han hatt følge med en madonnablek 16-åring med brystsvakt utseende - en virkning som lett oppnås ved avansert bruk av moderne kosmetika."

Denne hans utkårede "vokter sjalu på sin folkehelt" som på sin side har "ofret gangsynet bak blonde lokker i rytmers rus".

Bildet av bandlederen kompletteres slik:
"Hans blå dress med innvevde sølvtråder har falt bakover i et atletisk brospenn, gitaren bearbeides på løftede armer høyt over kunstnerens huldrehår. Attityden kan minne om Fanitullen spilt sengeliggende."

Idolets lange hår - han ser ingenting - medfører at han "stikker en cola i øyet", for "selv etter 11 måneder med frittvoksende hår har han vansker med treffsikkerheten". Forsonende nok tilføyer forfatteren at han i bunn og grunn er "... en alminnelig likefrem tenåring, med målbevisst optimisme i sine fremtidsplaner. En hyggelig fyr bak sine tuperte lokker".

I det hele tatt mildnes inntrykket av popidolet mot slutten, det lå i den milde satires natur. Det var ikke greit å være popstjerne fra Norge. Nordmenn er en "daff rase - tunge å ha med å gjøre, knipne med honorarene". Selv med hyppige spillejobber er det "vanskelig for en poputøvende 17-åring å tjene mer enn 20 000 - 25 000 i året ved siden av skolegangen".

Ler vi av dette i dag? Nei, ikke så mye. Var satiren treffsikker i samtiden - virker den plausibel i ettertid? Ja, forsåvidt. Vi kan kjenne igjen tilstrekkelig av ungdomskulturens former og rockens standardfigurer i denne lett nedlatende harselas med et dengang nytt og fremadrullende ideal. Siden har ting bare maksimert og ballet på seg. Apropos popidolenes og ungdommens lange hår, et erkeuttrykk for kløften mellom generasjonene som videt seg kraftig ut dengang - Dean Martin kom opp med skikkelig infam vits om hårmankene til The Rolling Stones som visstnok skal ha irritert Mick Jagger gul og blå:

"Det er ikke det at The Rolling Stones har langt hår. De er simpelthen født med lave panner og lange øyenvipper."


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo