Vinterpoesi: Grå morgen: Jaga og Dr. John

Når snøen blir grå funker ikke Jaga Jazzist. Gi meg heller Dr. John.

Grå morgen. Grå snø. Jeg har akkurat våknet og ser ut av vinduet: Det er mørkt, grått. Værskifte i luften. Den vakre, klare kulden ser ut til å fortrenges av vammelt mildvær. Nyinnflyttet, første morgen i min nye leilighet i Oslo, og det skulle bli slik?

I stuen setter jeg meg i en stor sofa, en kopp svart kaffe på bordet foran meg. På anlegget: Jaga Jazzist, den siste skiva, What We Must. På en eller annen måte, tenker jeg, er dette den eneste skiva som kan funke i dag. En vinterplate. Eller høstplate. Lang, langsom, hele tiden med islett av tristesse. Ironien, distansen og flinkheten som preget de tidligere platene er borte. Her er det mørkere, mer inderlig. Tyngre.

Kanskje er det slik vi skal tolke tittelen, What We Must? At dette er noe de (eller vi) må gjennom? Grå vintermorgener? At livet ikke alltid kan handle om glade, jazza tekno-flørter? Uansett: I dag skal den på. Som en slags protest. Jeg skal åpne vinduet, så de mørke gitartonene kan flyte ut i Oslomorgenen og fylle luften med tungsinn.

-----

Men. Er det noen vits i dette? Skal jeg bare sitte her, la vintermørket ta overhånd, akseptere at denne dagen aldri skal bli annet enn grå?

Den tredje låten, For all you happy people, er i gang. Selve låten er ikke glad: Et melodisk, melankolsk møte mellom blåsere og gitar. Jeg ser for meg en ung mann som sitter på kafé og ser på de glade barnefamiliene som går forbi, mens han tenker: "I dag, kjære glade mennesker, skal dere få en sang av meg". Men selv forblir han utenfor, på den mørke kaféen. I vintermørket.

Nei. Ikke f. Det er ikke der jeg vil være i dag. Ikke utenfor, jeg skal ikke lulle meg inn i min egen og Jagas melankoli. For er det ikke det mye trist musikk gjør? Den utforsker det mørke, nyter det, ER der, og synes egentlig at det er fint. Og i blant kan det være fint. Men ikke i dag. Nei. I dag skal jeg opp og ut. Tråkke i den grå snøen og nyte det.

-----

Opp av sofaen. Få i deg kaffen. Inn i dusjen. På anlegget: Dr. John.

Dr. John debuterte i 1968 med Gris-Gris, en psykedelisk, voodoo-inspirert plate som flørter med rock, R&B og creolsk musikk. Det er den plata som står på.

"They call me Dr. John, the night-tripper", synger han på det første sporet, "got medicine, to cure all your ills."

Ja: I dag skal Dr. John få kurere meg og alle vintersyke mennesker som synes det er trist å våkne til en grå dag. I Dr. Johns voodoo-inspirerte univers er det ingenting som egentlig er truende, eller farlig, ikke egentlig. Mye på plata er skremmende. Rart, irrasjonelt. Men ting går videre. Det ruller på, sløyt, psykedelisk, det fortsetter. Dr. John er ingen kirurg: Han skjærer ikke ut det mørke, det vonde. Nei. Han lar det være der. Men han smører på salve: Psykedelisk voodoo-salve.

Dagen blir langsomt lysere. Dr. Johns voodoo-salve hjelper. Det kommer en dag i morgen, det kommer dager etter det også, og etter hvert kommer det en vår, da Oslos parker fylles med glade, lettkledde mennesker. Ting ruller på, det kan være skjevt eller rart, men det fortsetter. Sløyt og psykedelisk.

La vintermorgenen forbli i sin egen melankoli. Jeg skal ut og tråkke i snøen.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kid Loco - Kill Your Darlings

(Royal Belleville Music)

En forskrudd rundreise i selskap med dampende halliker, horer og annet pakk.

Flere:

Tom Waits - Blood Money
Fruit Bats - Spelled In Bones