Popul Vuhs første egentlige plate

Man kan fremdeles finne ting som få vet noe om. Innom rocken er det er således en del Dødehavsruller i plateform som ennå er uoppdaget.

Å være platesamler er å gå på skattejakt hele tiden. Men det som er ekstra kult i dette tilfellet er at du kan kjøpe noe du ikke vet er en skatt før du har kommet hjem og fått hørt det. En av de største gleder i livet for mitt vedkommende er å lete i billigbinger på bruktsjapper, platesjapper, antikvariater og hos torgselgere. Undertegnede gjør det således til en regel å spille gjennom enhver plate som kjøpes inn, uansett hvilket kjent eller ukjent søppel det måtte være som har blitt innkjøpt. Men av og til kan det "ukjente søppelet" vise seg å være gull, altså en ren alkymiprosess. Men først en enkel tredels oversikt over en platesamlers prioritering. En platesamler av kategorien muskelsamler som undertegnede vil gjøre det slik:

A-samlingen

Her samles det på favoritt artister eller favoritt-genrer. Noen samler bare en artist mens noen samler bare en genre som f.eks bare heavy metal, eller bare punk, eller bare psykedelia, eller flere genrer på én og samme gang. For noen stopper det her. En kamerat av undertegnede har monomant samlet Kinks i årevis nå: LPer, singler, EPer, kassetter, 8-spors tapes, videoer, musikkaviser, hva som helst uansett av, med og om Kinks er hans store nedslagsfelt. Han har pr. i dag en vanvittig stor samling med Kinks-samleobjekter. Han er en Kinks-fundamentalist. For noen stopper det her: Enten samler de bare én artist eller musikk innom én genre. Men noen tar det ett skritt lengre, til dette stadiet:

B-samlingen

Her samles det på eksterne lenker til A-samlingen. Min Kinksoide venn samler på alt som Ray Davies og/eller Dave Davies har produsert av andre artister, uansett. Hvis herrene Davies hadde produsert f.eks. en obskur single av Sputnik ville min Kinksoide venn gladelig pantsette gullgifteringen sin bare for å få kjøpt noe fullstendig musikalsk verdiløst som dette bare fordi herrene Davies hadde vært i kontakt med det. Undertegnede som selv samler
Zappa/Beefheart/Mothers of Invention innom A-samlingskategorien har selv kjøpt massevis av musikalsk uinteressante plater bare fordi folk fra Zappa & Beefheart-miljøet har vært assosiert med det. Som f.eks. plata Chunky, Novi & Ernie (Reprise/WB 1976) ble innkjøpt for en rimelig penge (faktisk) bare fordi Ian Underwood fra Mothers of Invention spiller synth og fløyte på plata deres. Hvem i helvete har hørt om Chunky, Novi & Ernie? Og hvem i helvete bryr seg? Bare en tosk av en dum samler som undertegnede.

Og en slik tulling tar gjerne stadiet ut i the twilight zone, herunder kalt:

C-samlingen

Her samles det på all mulig dritt. Grunnen til det er at A- Og B-samlingen er komplett men fantomsmertene lever videre i platesamler-sentralnervesystemet og får utløp i kjøp av rent møkk. Dette gjelder f.eks. plater kjøpt kun på grunn av omslaget, som f.eks. pga av at det er nakne damer på omslaget eller pga at omslaget er fullstendig smakløst og/eller latterlig (herunder har undertegnede funnet mange 80-talls metalband representert). Eller plater med et sært innhold: politiske taler, medisinske plater med prompe- og hjertelyder, humorplater, obskure samleplater, m.m. Felles for alle disse er at de er kjøpt i billigbinger for 10-20 kroner pr. stk.

Men i en alder av 46 år har undertegnede erfart én ting: dagens møkk kan være morgendagens gull. For eksempel: på 1980-tallet var generell 70-talls rock ut og prog/psykedelia og metal-plater fra 70-tallet fant man overalt i billigbinger i platesjapper. Undertegnede kjøpte denne da "drittmusikken" for en billig penge, plater hvor mange av dem i dag går for flere tusen kroner pr stk.

Men en annen ting som kan oppstå av funn i denne kategorien er ren rock-arkeologi. Man kan finne ting som få vet noe om. Innom rocken er det er således en del Dødehavsruller i plateform som ennå er uoppdaget.

Coverplater

På 70-tallet fantes et merkelig fenomen innom musikk-kulturen, nemlig coverplater. Her var svenskene og engelskmennene godt representert. Et godt eksempel fra Sverige er den uendelig serien Svensktoppar-plater som ble utgitt. Hvor mange som ble utgitt i serien her har ikke undertegnede noe begrep om. På disse platene spilte anonyme studiomusikere 10-12 engelske og amerikanske hitlåter som var populære akkurat da. Enten oversatte man teksten/låt-tittelen til svensk eller beholdt den originale engelske teksten. De som spilte og sang ble aldri kreditert på platene mens plateomslaget som regel hadde en avbildet naken eller lettere påkledd ung jente.

Disse platene var sjelden fullpris-plater men ble solgt for en billig penge. Ofte var coverlåtene uendelig dårlige; tamme, blodfattige versjoner av original-låtene spilt uten innlevelse eller glød av dårlige musikere.

Stort sett. Det gjorde sitt til at mange foraktet disse billigplatene da de kom ut på 70-tallet - hvem ville ha dårlige kopier av originalene? Noen ville det faktisk ettersom coverplatene ble kjørt ut i sjappene som LP1 (29,50 kr.) og LP2 (39,50). Postordreselskapene som f.eks. AS Direct var enda råere: de solgte coverplater for kr. 9,50 pr. stk! Det var billigere å kjøpe en coverplate enn en original. Og så fikk man samlet alle de beste sporene på en plate. Artistenes plateselskaper forsto denne trusselen og begynte å gi ut kontinuerlige strømmer av samleplater fra slutten av 60-tallet og langt inn i 80-tallet med titler som Greatest Hits, Great Hits, The Best of… etc.

Men noen av coverplatene ble i ettertid interessante. For eksempel: i 1969-70 var Elton John en ukjent musiker som strevde med å overleve. Derfor jobbet han som studiomusiker for disse plateselskapene som stort sett utelukkende ga ut coverplater, plateselskap som Avenue, Deacon, Windmill, m.fl. Elton John er med på flere av disse coverplatene fra denne perioden, ca. 15-16 LPer og noen få EPer. Det dreier seg bl.a. om utgivelser i den engelske coverplate-serien Top of the Pops, Chartbusters, Pick of the Pops, 12 Top Hits m.fl.

I tilfellet Uriah Heep ligger det en del merkelige sammenfall her. En av Elton Johns kollegaer i å opptre på coverplater hos plateselskapene Avenue, Deacon og Windmill på denne tiden var vokalisten David Byron fra Uriah Heep som i 1970 nettopp hadde begynt å spille inn sin første plate Very 'Eavy Very 'Umble. Men Byron holdt kjeft om cover-vokalistjobben sin fordi i sin samtid ble musikere som åpenlyst som sto fram som covermusikere fullstendig diskreditert. Det kunne volde store problemer å bli tatt alvorlig som musiker etter dette.

Eksempelvis var John Lawton i sin tid vokalist i heavygruppa Lucifer's Friend på tidlige 70-tallet. Samtidig jobbet han som session-musiker/vokalist for Les Humphries Singers. I 1971 laget de en coverversjon av Look at Yourself med Lawton som vokalist. Da David Byron ble sparket fra Uriah Heep i 1976 overtok Lawton som vokalist i Uriah Heep. Undertegnede kan huske hvordan dette var med på å diskreditere mannen i Heep - En fløtepus av en
coverband-musiker i Uriah Heep? Joda, og Lawtons karriere der ble heller ikke lang.

Men coverplatene-kultusen kunne også inspirere artister til å lage sin egen coverplate. Eksempelvis så sent som i 1993 ga Guns 'n Roses ut coverplata The Spaghetti Incident, hvor de gjorde sine versjoner av låter av UK Subs, Nazareth, etc.

I Norge hadde vi aldri en stor produksjon av coverplater på dette nivået med nakne damer på omslaget og ukrediterte musikere, antageligvis fordi coverplate-fenomenet ble plukket opp i Norge og kuppet av og med serien På Treff Med... hvor Stein Ingebringtsen, Dag Spantell, Inger-Lise Rypdal, Gro-Anita Schönn var hovedpersonene blant musikerne. På mange av disse På Treff-platene er norske Popol Vuh med som studiomusikere.

Dermed sagt: medlemmer fra norske Popol Vuh er med på alt mulig slags plater fra 70-tallet som studiomusikere: alt fra norske barneplater til hitsplater... noe som bringer oss over til følgende:

Popul Vuhs første egentlige plate?

Stor var undertegnedes overraskelse da dette funnet ble gjort hos Vimle Vinyl på Youngstorget (Anbefales! Mye snacks å finne! Tilstedeværende på torsdags ettermiddag og lørdag formiddag/ettermiddag) i Oslo for noen lørdager siden for kr 10: En autentisk norsk coverplate med en lettkledd ungjente på omslaget. Plata er utgitt i 1972, akkurat på den tiden da På Treff...-serien startet. Den heter Poppis 1 (noe som må bety at det finnes flere i denne serien?) og inneholder 12 låter, alle sammen coverlåter, noen med original engelsk tekst, noen med svensk (!) tekst. Den er gitt ut i Norge men til tross for det, men det lille av info på plata er, av alt i verden, på engelsk(!): presset ved Euronett "pressing plant, Oslo, Norway", trykt av Euro Trykk a.s.- Norway og utgitt på det som antageligvis må være et ad hoc norsk plateselskap ved navn Studio Sound med nummer LP SS 101. Som en ekte coverplate står det ingenting på plata om hvem som spiller eller synger her.

Joda, og så setter vi på plata og hører: Hvem i helvete er dette? Er ikke dette en kjent stemme? Visst pokker, det er jo umiskjennelige Jahn Teigen! Anno 1972! Som synger 10CC-låten Donna, Daniel Boones Annabelle og Glen Campbells Hallelujah Freedom.

Og så begynner man å sjekke litt nøyere etter på plata, der står det: "Produced by: Arne Schulze, Knut P. Knutsen" og "Recorded in: Studio A, Roger Arnhoff Studio A.S." med "Sound Engineer: Ola Johansen" og "Released by: Studio Sound, Sun Productions, Oslo, Norway". Her er det jo for faen meg norske Popol Vuh som spiller og synger coverversjoner på en anonym coverplate fra 1972!

Hører man igjennom sporene kan man tydelig høre at hr. Schulze trakterer keyboard på noen av låtene. Her jobbet altså gruppa som studiomusikere på denne coverplaten, kanskje noe av pengene herfra ble brukt til å finansiere innspillingen av deres første plate?


comments powered by Disqus

 



fred
2007-11-21En platesamlers kvaler

Med referanse til artikkelen med tittel "Popol Vuhs første egentlige plate", som egentlig bare er relevant for siste tredjedel av artikkelen. Jeg likte terminologien for å beskrive hvilke offer man burde gå til for å sikre seg de mest obskure unødvendigheter. Men apropos A-, B- og C-samlinger: Man har jo også sjelekvaler mht. hvilken kvalitet som skal aksepteres før man kan erklære at man "har" platen. Dessuten er det jo det evige: man har den, men uten originellcover eller billedcover. Hvordan entrer man den problemstillingen i arkivet?

Rune
2008-01-01Hmm. Flere?

Jeg har lest teksten med stor iver, og jeg skulle ønske jeg kunne klare å hente opp litt energi og delingsiver fra andre brukere ang dette:
I lys av artikkelen: Hvem i heite hule spiller i Geir Børresens "Smurfeland-band"?! Er det noen som vet det? Jeg er i smurfefasen om dagen (barn gjør jo slikt med en) og jeg har funnet ut at jeg MÅ vite dette....
Takker.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo