Ekstranummer #68: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 12

Syttiåras mange nostalgiske strømninger, sentimentale mimring, savn etter 'enklere tider' og dragningen mot primitivitet og 'ekthet' i form av basale livsstiler, fant sitt mikrokosmos i nyskapningen kjellerstue, også kjent som peisestua

En rekke nostalgiske impulser konvergerte mot fenomenet kjellerstue, eller peisestua, syttiåras hytte i huset eller primitivsonen i den ellers komfortable eneboligen. Her spilte den norske kosen seg ut i frydefulle stunder med Ludospill under blafrende parafinlamper mens mor pisket krem med siste skrik i MixMaster i etasjen over. I ledige stunder leste man nostalgiske grøssere fra virkeligheten, skjebnebiografier.

Syttiåras mange nostalgiske strømninger, sentimentale mimring, savn etter “enklere tider” og dragningen mot primitivitet og “ekthet” i form av basale livsstiler, fant sitt mikrokosmos i nyskapningen kjellerstue, også kjent som peisestua. Dette fenomenet fikk en enorm vekst i den norske eneboligbebyggelsen på syttitallet. Folk flest bodde da som nå, i egne hus med hage rundt. Men mange fikk bedre plass med økt boligstørrelse og oppløsningen av storfamilien og generasjonsboligen. Nordmenn begynte nå å leve i enkeltgenerasjonsboliger, et brudd med livsstilen som hadde gjeldt like fra bondesamfunnet. Ideen om kjellerstua fenget særlig folk som av økonomiske eller andre grunner ikke fikk realisert drømmen om hytte på fjellet eller langs fjorden. Det primitive hyttelivet er senere forlatt og erstattet med komfort, men i syttiåra var enkelheten selve adelsmerket ved hytteferien. Det kulturelle klimaet oppfordret folk til å gå i seg sjøl under oppholdet, dikte sin egen historie og koble seg av den raske utviklingen i samfunnet “nede i bygda”. Her skulle man ta en pause i ettertenksomhetens navn og oppholdet på hytta ble en øvelse i utøvd nostalgi. På utedoveggene hang bilder fra gamle ukeblader, lesestoffet i bokhylla var gamle røverromaner og slitte Donald-blader fra femtiåra. Man koste seg i lyset fra peis og parafinlampe og sveivegrammofonen sørget for underholdningen når batteriene i reiseradioen hadde gitt opp.

Med peisestua flyttet hyttelivet inn i eneboligene og villastrøkene. Den ble en “primitiv sone” i en ellers automatisert og høyteknologisert hverdag med panelovner, komfyr, vaskemaskin, fjernsyn, stereo, brødrister, bil og transistorradio. Kjellerstua var hyttedrømmen realisert på lavere budsjett og innebar minsket krav til vedlikehold. Dessuten var det kort reiseavstand til fritidsboligen - en trapp ned! Nostalgikosen kunne virkeliggjøres i mange husstander på grunn av de teknologiske lettelsene i husarbeidet på femti og sekstitallet. Mange nybygde eneboliger og rekkehus reises i dag uten kjelleretasje i det hele tatt, arealet er rett og slett overflødig. Tidligere ble kjellere “reist” som nytteetasje, men mistet mer og mer sin funksjon med automatiseringen av husholdsfunksjonene. Strøm eller olje/parafin erstattet vedfyring som varmekilde, dermed ble vedkjelleren stående tom. Vaskerommet ble overflødiggjort av kompakte vaskemaskiner og tørketromler som tok liten plass. Matkjellerens areal skrumpet med smarte frysere og kjøleskap. Kjelleretasjen var et slags komprimert bondesamfunn som ble overflødiggjort i løpet av sekstiåras enorme utvikling innen forenklede løsninger i hverdagshusholdningen.


Det var altså bare å gå i gang. Driftige fedre med dressjobb kunne endelig få vist kona hvor nevenyttige de var og gikk med besluttsom mine og bravt blikk løs på oppgaven med å bygge familiens egen kjellerstue. Ut gikk gammalt søppel og skit, potetbinger ble revet, vaskestamper og saltkar kastet på sankthansbålet sammen med syltepresser og tunge klesruller med sveiv. Spiskammerhyller ble til peisved, vedboden tømt for flis og rask, nå kunne hjemmehytta innredes etter tidas smak. Det skulle vise seg at fortidas former kom til å prege mangt et kjellerstueprosjekt.

Mange prøvde å innrede kjellerstua som uttrykk for eierens smak og personlighet, men mye var likt bortetter i nabolagene. Ukebladenes hjem og interiørbilag vektla trang, mørk innredning med mye furu og pynt. Panel på vegger og tak, grovere virke i gulvet og oppmurt peis. Tunge tremøbler i ubehandlet furu med grovt trekk rundt stoppede puter. Dreide treboller, pyntetallerkener med eller uten rosemalt dekor, mangletrær og utstoppede tiurer montert på tørkede røtter og greiner. Bunter med tørre sommerblomster hang fra taket sammen med rustne steikepanner, gamle vaffeljern og alskens krims fra mormors kjøkken. Kunstinnslaget kunne være oljemalerier av fidustypen, som elg i solnedgang, rype i kjerr, orrhaner i spill, sæteridyller, Kong Haakon, gråtende barn, lettkledd sigøynerpike og ramsalt sjøulk med sydvest og snadde. Lyskildene var parafinlamper, stearinlys og skinnet fra peisen der flammene lystig fortærte tyrikubber med knast og knitring. Ren uforfalsket “primitiv” idyll. Panelovnen som sørget for varmen på kvelder det ikke ble fyrt i peisen var godt skjult bak den digre furusofaen.

Moderne innretninger som ble integrert i peiskosen måtte maskeres som antikviteter eller rustikke detaljer. Reise-TV kom på moten, små titommers skjermer i svarthvitt med flueantenne og batteridrift. Disse var ideelle for hyttefolket, men i kjellerstua skjemmet de inntrykket og kunne derfor bygges inn i et gammelt skap og hente strøm fra et skjult støpsel. Radioapparatet kunne også rigges i skap eller kasse, likeså strømdrevne hybelkomfyrer eller kokeplater utspjåket som vedfyrt ovn. Kreativiteten var stor, og snart var gamle møbler bygd om for å skjule moderne komfort som barskap, platespiller og smalfilmteknologi. Vanligst var nok elektrisk belysning forkledd som parafinlamper. Disse kunne kjøpes i elektrisk forretning, komplett med lampeskjerm, ledning og det hele. Ledningene kunne skjules i panelene langs tak og vegger. Effekten var at armaturen ga en illusjon av parafinfyrt lyskilde, noe som høynet kosen flerfoldige hakk.

Koselig med peis

Det var ikke til å unngå at idyllen i peisestua smittet over på storstua i hovedetasjen. Også her murte far peis, krydret og nipset opp med mangletrær og rosemalte boller. Panel, imitert eller ekte (laminater var bestselgere i hele tiåret), ble slamret over tapetene fra sekstiåra. Den lyse stilen fra forrige tiår ble erstattet av en mørk og tung. Vegg til vegg-tepper i “gressmønster” eller “høstlig lyngfarge” ble den nye dillen. Å gå på stuegulvet skulle føles som å gå barbeint i en sommerlig kløvereng. Vegg til vegg-teppene kunne ha tråd(“gress”)-lengder på både 4 og 6 centimeter. Disse formidable støvmagnetene måtte rengjøres med spesialbygde maskiner av profesjonelle tepperensfirmaer, hvis ikke huseieren sjøl investerte i dyrt renseutstyr. Teppemoten ga uansett rask vekst i rensebransjen der firmaer med navn som A/S Sug-O-Lett og Tepp-O-Fix tjente gode kroner. Vegg til vegg-kosen røk ut av husene igjen på åttitallet etter en eksplosiv vekst i diagnostisert astma blant barn i norske hjem. En trist effekt av foreldrenes drøm om å sprade barbeint i kunstige kløverenger mens gradestokken viste tjue minusgrader og snøen lavet ned.

Peisene folk fikk bygget, eller puslet sammen sjøl, måtte nødvendigvis avpasses etter størrelsen på disponible rom. I kjellerstua kunne peisen av nødvendighet bli liten og intim, men i hovedstua kunne det “peises på” og bygges digert. Ikke minst måtte peisen ha hylle til oppstabling av nostalgisk nips og være diger nok til at mor kunne sette seg på peiskanten når hun la på mer tyri eller raket i glørne. En vanlig byggemåte var å mure opp med teglstein, skjule denne i sement med et pusslag i eksteriøret. Det var høyeste mote legge inn naturstein med grønn lav i dette pusslaget. Inni peisen dekket man teglen med tilhogde skiferheller eller annen naturstein som tålte høye temperaturer uten å sprekke. Peishylla ble pyntet med troll og tusser laget av stein, pinner og mose, tørkede røtter, antikviteter, ølkrus og andre treskjærerarbeider, artig kvistvekst og fine steiner. Stressless-møblementet ble kombinert med trehvite furubord og en utstoppet tiur montert på trerot ble plassert borti hjørnet. Oppunder taket glodde et elghode olmt ut av veggen og en vattstoppet røyskatt kravlet rundt på toppen av den obligatoriske seksjonen, selve signaturmøblet fra søttiåra. Utstoppede dyr minnet folk om naturen og livet på landet og var jo “koselig” pynt. Stakkars dyreliv! Det ble plaffet friskt løs i skogene for å furnere folks stuer med dyrehuder tredd opp på ståltrådrammer og montert på trerot. Elghoder var sjølsagt en klassiker men små gnagere som røyskatt og ekorn var særskilt etterspurt. Det var heller ikke nok å betrakte levende småfugler på matbrettet eller dinglende på fleskeskiva i epletreet. Nå gjaldt det å få et par utstoppede kjøttmeiser eller dompaper montert på kvist for å pynte opp i seksjonen.

Veddunker i kobber og koggeret med de lange peisfyrstikkene fylte ut bildet og sto for de bredere innslagene av kitsch. Slike ble kjøpt i møbelbutikkene og var laget i kobber og kunstig eldet treverk. Særlig veddunk ga valuta for pengene. Disse var masseprodusert i valset, utstanset kobber og var helt dekket av illustrasjoner i relieff: Troll og hulder, elg i solnedgang, lystige nisser, glisende gnomer, rype i kjerr, orrer i spill…
Peisen og den nye stemningen i stue og kjellerstue ga den rette rammen for fjernsynskosen med Børt-Erik Thoresen og Gamaldans med nogo’ attåt. I lyset fra parafinlampa nøt familien radioens Tjue Spørsmål med Rolf Kirkvaag. Ønskekonserten på mandagskvelden høynet nostalgifølelsen med en feit tyrikubbe sprakende på arnen.

En annen innredningsmote som økte den rustikke atmosfæren i hjemmet var fenomenet falsk murvegg. Ideen var å maskere hele eller deler av rom som “koselig murhus” slik folk ble kjent med denne unorske byggeskikken gjennom de populære engelske TV-seriene om Familien Ashton og Sam, gutten fra gruvesamfunnet. Byggevareforretningene solgte imitert murvegg på rull i form av tykk, relieffstanset linoleumstapet. Disse ble klint opp på veggene og vips så befant man seg i et murhus av “gammel, engelsk type”. Murtapet som imiterte tilhogd naturstein var et annet påfunn, men teglsteinsvarianten var antageligvis den vanligste. De mest livaktige murtapetene hadde naturtro finish, det var som å stryke fingrene over ekte steinmur. Trikset var at sand ble blandet i limet og malinga slik at juksemuren kunne narre hvem som helst til å tro at den var ekte vare. Det siste og logiske trinnet på denne stigen var kunstig laftevegg. Disse kom selvsagt i salg og var ideelle til kjellerstua, som nå kunne framstå som tømmerkoie!
Mur i stua, laft i kjelleren, helt usannsynlig sett fra et fornuftig konstruksjons og byggesynspunkt. Men helt logisk og koselig og hyggelig fra en nostalgisk synsvinkel. Alt var giret mot maksimal kos og sentimental mimring mens syttitallsnatta senket seg over nabolagene og Eurovisjonen overførte Grand Prix-finalen til fjernsynsapparater montert inn i onkel Ivars gamle Amerika-koffert.

Primitive kicks

Opinionen vendte ryggen til OBOS-blokker og lamellbebyggelse i betong. Flukten fra landsbygda lot seg ikke stoppe, arbeidsplassene ble skapt eller konsentrert i “bymessige strøk” (som det het). For å kompensere utviklingen begynte folk i stedet å dyrke et mentalt motbilde til urbaniteten. Hvis vi allikevel er nødt til å flytte til byen, hvorfor ikke ta med det beste fra bygda og fiskeværet inn i leilighetene og rekkehusene i Oslo, Bergen og Trondheim. Folk som ble værende igjen i bygdene vendte seg mot fortidsdyrking for å motbygge modernitetens identitetsnivellering. Resultatet ble en orgie i kitsch med en kulturelt særnorsk vri.

Kosen entret bildet. Det moderne, gjennomregulerte produksjonslivet, lønnsarbeidet og boligbygging i høyden tok “kosen” ut av hverdagen. Ordet “stress” gled på kort tid inn i dagligtalen og ble en av syttitallets flittigst benyttede begreper for å beskrive samtida. Folk flest gikk rundt og var “konstant stresset”, samfunnet var preget av “kollektivt stress”, det var “stress på arbeidsplassen”, stress i bilkøen, stress i supermarkedet, skolebarn strevet med “karakterstress”, husdyra i det mekaniserte landbruket led av “melkestress” og kjernefamilien ble revet i filler av “stress og stadige krav”. Motsatsen til stress var ro, harmoni og - kos. “Stress” markerte en relativ og negativt ladet verdi ved velferdsstaten og det regulerte samfunnet. Stress var synonymt med klokkeslett-tyranni, overarbeid, dårlig tid, dårlige nerver, bilkøer, kjefting og smelling, karrierejag, smugalkoholisme, kjederøyking, neglebiting, nervøse rykninger, sure oppstøt, (mirakelpulveret NYCO var en bestselger), migrene, hostekuler, skallethet, kreft, magesår (en folkesykdom i søttiåra), hjerteinfarkt og brå død.
Kos var motsatsen, en orientering mot det nære, kjernefamilien, tradisjon, samtale, kvalitet, god mat, grilling, en Upper Ten i selters, hygge, god tid, putrende fonduegryter, potetgull med paprikasmak, skumbananer, champagnebrus og lørdagsunderholdning i fjernsynet. Kos var lokalt, stress globalt. Stress var reise, kollektivtransport, utenriksnyheter, lavkonjunktur, inflasjon, dyrtid, skilsmissestatistikk, våpenkappløp, Kleppe-pakker, venstrekjøring, toppskatt og Watergate.

Dualiteten stress - kos ble hovedmetaforen for individets konfliktfylte forhold til et stadig mer komplekst storsamfunn. Kosen orienterte seg mot hjemmet, huset eller peisestua, den var ferie, fritid, tilbaketrekning fra mengden, massen og teknologien. Med andre ord alt som svinebant individene til moderniteten. Unntaket var folks begjærlige omfavnelse av alt nytt på underholdningsfronten. Den rivende utviklinga kunne jo tross alt forsterke kosen med teknologiske løsninger, som radio, fjernsyn, svenskeantenne, smalfilm, kassettspiller, båndopptager, lysbildeapparat, kulørte magasiner, porno, tegneserier og - etter hvert - kassett-TV.

Kosen var kringsatt av det modernes agenter og teknokratiets rothuggere. Kosen søkte tilflukt og folk fant sammen i hytter og kjellerstuer. Kosen ble en hjemmets affære, en mentalt renselse som forutsatte at deltagerne hadde definert premisser og innhold på forhånd. Kos var å spille Ludo, ikke å diskutere politikk, EF-medlemskap eller det høye skatte og avgiftsnivået. Meningen med kosen var å forenkle hverdagslivet, eliminere irritasjonsmomentene. Kos var tilbaketrekning og folk brukte mye fritid på lesestoff. Det gikk helst i lettere lektyre, ikke minst såkalte skjebnebøker. Det var skikkelig kos å trekke ned i peisestua i mørke vinterkvelder, slenge noen kubber på peisbålet og hygge seg alene eller sammen med familie og venner. Ungene lekte med gammelmodige men pedagogisk riktig utformede leker fra nettopp firmaet Riktige Leker. Eller de spilte med kortleiken, “vri åtter” og “iddiot”. Firkort fikk en renessanse, helst gamle og slitte kortstokker fra firmaene Damm og Åsmund S. Lærdal. Ludo, pinnespill og Frosk var populære bordspill, akkurat som stikka, paradis og klinkekuler var moro utendørs, gamle leketradisjoner som fortsatt ble holdt i hevd på syttitallet. Noen nostalgiske ildsjeler prøvde å få ungene til å ta opp igjen den nesten utdødde leken med å løpe med pinne og tønnebånd, men råstilige Apache-sykler og Barbiedukker hadde tross alt mer appell.

Både barn og voksnes garderobe ble retropimpet både til hverdags og festbruk. Interessen for bunad formelig eksploderte, først for dame, etter hvert kom herrene etter. Knebelsbart var en periode midt i tiåret populært, inspirert av nostalgiske filmer og TV-serier. En annen utbredt hårvekstmote blant menn var trimmede koteletter a la 1890 med viltvoksende Einstein-frisyre og voldsomt utviklet ansiktshårvekst. Til vanlig oppegående folk anla såkalt bruske- eller hvalrossbart, massive helskjegg, fett langt og uflidd hår, gigantiske afroer og ubarbert nakke der pistrete strå vokste vilt over skjortekragen. Motebildet ellers var preget av retro: Stivet krage, krinoline i damebluser, mansjettknapper, oppsatte fletter, busserull, bukseseler, sixpence og såkalte “storskjorter”. Sistnevnte var digre flak av noen hvitbleikede lerretsskjorter som rakk midtveis ned på låret og minnet om plaggene russiske steppebønder gikk rundt i før revolusjonen i 1917.

Men tilbake til kjellerstua og lesestoffet som ble fortært der. Smårollingene gjorde kål på pappas gamle seriehefter fra femtiåra. Her hadde far i sin tid nøysomt samlet de dyrebare bladene sine, lagt dem pent i esker på loftet og delvis glemt dem til han sjøl fikk barn. Den nye generasjonen var vant til romsligere materielle forhold enn far hadde vært, og manglet foreldregenerasjonens pietet for materielle verdier. De gamle bladene ble nå lest og lekt i filler. Dette er en av tegneseriesamlernes fellesfortellinger: Skrekkhistorier om bunker av gamle blader som hentes ned av loftet på syttitallet og knørves i filler av bortskjemte drittungers sikkel, snørr og syltetøyinnsmurte barnehender. Slike massakrer på kostelige samleobjekter var utbredt i tiåret og utspilte seg i folks kosesoner, som kjellerstua eller hytta. Komplette årganger med Jukan, Vill Vest, Præriebladet, Texas, Hopalong Cassidy, Seriemagasinet, Hauk og Spøk & Spenning ble stykket opp, trampet og stampet, flådd og revet og most til trevler mellom skjødesløse barnelabber der ene hånda ble brukt til å bla i sidene og den andre til å søle mat og blandesaft oppi heftene. Bladene ble dratt utendørs og gjenglemt i regnværet eller byttet bort i nabolaget mot klinkekuler og tyggis. Stygge barndomsminner dette, men vi skjønte jo ikke bedre. Lesestoffet i seg sjøl glemmer vi aldri, heldigvis.

Spinnesiden satte til livs store bunker ukeblader. Dette var tida da de ledende ukebladene hadde opplag på kvarte millionen og mer. Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet var de tre største og inneholdt stoff for den moderne husmor, strikke og kakeoppskrifter, og mye om de nye interiørmotene. Der ble retro og rustikt framhevet som en sterk tendens i tida. Bladene hadde også mye stoff fra de nokså omtrentlig betegnede “gamle dager”. Intervjuer med gamle og ekstra gamle folk konkluderte gjerne med at det var tungt og karrig i tidligere tider, men at folk følte seg friere da, og at nå var alt blitt til stress og mas. Gamle kriminalsaker var det mye av i ukebladene, mord i Londontåka på 1880-tallet, illustrert med grumsete svarthvitt-fotografier av snurrige typer med bart og bowlerhatt. Fargeillustrerte reportasjer fra gamle storgårder og herreseter var en stoffgenre i seg sjøl, mens hytter og gamle Sørlandshus fristet med antikke interiører og det rette primitive preg.

Ukebladene holdt liv i, og rehabiliterte delvis karrierene til kjente folk fra henfarne tiår. Størrelser som Wenche Foss, Per Aabel og Jens Book-Jenssen var alltid aktuelle og fikk mange oppslag og førstesider. Likedan retropopulære stjerner i tida som Ivar Ruste, Magni Wentzel og Magnus Samuelsen. Bladene jaktet på gamle og glemte idoler under rubrikker som “Hvor er de nå?”. Hvor var det egentlig blitt av Rita Drangsholt, sanglerken fra trettitallet, eller Lyktemanden, Frimann Clasen? Showfenomenet og Norgesvennen Ernst Rolf hadde vært død i 40 år, men ble vekket til nytt liv i ukebladspalter og TV-programmer som stivet opp myten om showkongen Rolf som den nordiske Busby Berkeley anno dazumal. Alt ved Rolf ble omtalt som kolossalt og sagnomsust, men rykter på gateplan skumlet om at mannen hadde mørke sider, som at legenden var på et ikke bekreftet heavy narkokjør. Dette skrev ukebladene selvsagt ingenting om. Og skulle noen driste seg til å si noe stygt om Ernst Rolf, kom de til å få Jens Book-Jenssen på nakken.

Den kulørte ukepresse kjørte virkelighetsfortellinger og føljetonger om vanlige folks slit i gamle dager. Her var det fortsatt rik tilgang på primærkilder. Det levde ennå tusenvis av borgere som trådte sine barneføtter på 1880 og 90-tallet og hadde opplevd det store hamskiftet i jordbruket, industrialiseringa, emigrasjonen til Amerika og første verdenskrig. Alle var de tidsvitner til kolossale forandringer i levekårene og visste å poengtere nettopp de materielle aspektene. Folk leste med skrekkblandet fryd om knappheten i de gamle husmannstuer med mann og kone og fjorten unger med tæring og fallesyke klemt sammen på 22 kvadratmeter. De gamle fortellerne var som astronauter i tidsrommet, steget ut av landingsfartøyet som levende forbindelser til en virkelighet det nesten var umulig å forestille seg i det materielt velfunderte syttitallet. Det var hardt før, slo de fast, men undret seg om folk allikevel ikke “følte seg friere den gang“. Visste vi det ikke.

Virkelighetsstoffet var særlig godt egnet til å sette samtida i relieff, og ga nostalgien en autentisk overbygning. De knøttsmå og krokbøyde Rui-jentene ble landskjent allerede på femtitallet. Dette var et søsterpar fra en karrig fjellgård inni en fjordtarm på Vestlandet, som levde sitt liv i det tjuende århundret på tilnærmet førmoderne vis. Når de ble kjent gjennom ukebladene i femtiåra, framstod de som rent eksotiske i sine gammeldagse klær og sitt ytterst spartanske levevis. Femtiåra var gjennombruddstida for kjendiseri i Norge, med Kirkvaag og Hjallis i tet. Rui-jentene ble øyeblikkelige kjendiser og fikk audiens på slottet lenge før kongefamilien begynte å omgåes hverdagslivets slitere og invitere folk fra skyggesiden til slottsmiddag. Men det var neppe mange av dem som lot seg fascinere av søstrenes historie som ville byttet plass med dem. Livet på fjellhylla virket fryktelig enkelt og slitsomt, men fortellingen om deres skjebne var spennende og kriblet moderne lesere som hadde innlagt vann, strøm og nyanskaffet kjøleskap. Slik var det også tjue år senere. Rui-søstrene var døde da, men ukebladene resirkulerte stadig stoff om dem. Folk leste med vantro mine og mumlet “tenk at dem pleide å leve sånn her til lands” mens de slurpet kaffe og gomlet kjøpekringle. På Rui var det sjelden mjøl nok til kringlebakst i det hele tatt og kaffe var noe man laget av brente, tørkede erter. Slikt hadde leserne heldigvis ikke smakt siden krigens dager.

Skjebnebøker

Dagens virkelighetsstoff i ukepressa er personlige fortellinger “fra virkeligheten” forfattet av samlebåndsskribenter under “jeg”- pseudonym. Motivene er nesten utelukkende hentet fra familie og kjærlighetslivet. Reportasjestoff fra røynda konsentrerer seg mye om tragedier og minner om grafsing og sosialporno. Syttitallets virkelighetsstoff med vinkling på gamle dager hadde preg av å ville opplyse og underholde på samme tid. Det ble oftest anrettet i reportasjeform, der journalisten ga intervjuobjektenes livshistorie en narrativ ramme med egne betraktende innsmett. Forfatterne gjorde også bruk av grep fra prosaen og anla historiene som dramatiske narrativer med tilhørende patos. Der kildene var nøkterne og livskloke folk uten sjølforestillelse, trådde journalistene til med mytomane grep som gjorde enkelte av disse figurene larger than life. Kunne det virkelig være mulig å oppleve ting som Arild Mikkelsens Dankert-Anna hadde gjort? Joda, det var bare at i grenselandet mellom fakta og prosa ble virkeligheten så mye mer “høynet”.

Fortellinger om harde skjebner fra gamle dager startet som en ukebladgenre men kom etter hvert til å dominere bestselgerlistene. Som bokgenre ble denne litteraturen både hyllet og parodiert. Mye jammer ble den til del i offentlig debatt, særlig da den seriøse historieformidlingen skiftet karakter og ble til sensasjonssøkende “skjebnebok” og toppet salgslistene i landets bokhandler. Patos og sentimentalitet kjempet om oppmerksomheten med nøkterne beskrivelser av hardt prøvede liv. Bøkene fikk skylda for å spekulere i elendighetsbeskrivelser, samtidig som misære ble skjønnmalt med hul nostalgi og ukebladspråkets platityder. I alle tilfelle ble skjebnebøkene et litterært fenomen som i ettertid bare glimtvis har oppnådd samme suksess som i syttiåra. En nyere hybrid av fenomenet kan være Kolloens bok om Snåsamannen.

Det er særlig to navn som knyttes til skjebnebok-genren, Arvid Møller og Dagfinn Grønoset. Bøkene deres ble lest av et bredt publikum, på tvers av tradisjonelle litterære skiller. Middelklassens romanlesere og underholdningslesende arbeidsfolk fant en felleslektyre i mestselgende, lettleste bøker om barskt levde liv fra gamle dager. Bøkene handlet nesten alltid om kvinner og fortalte således om livet i de tradisjonelt stummes leir. Historiene gikk da også ofte som føljetonger i ukeblader før de ble publisert i bokform. Skjebnebøkene var aldri tykke mursteiner, sjelden over 150 sider og med fyldige billedseksjoner. De var skreddersydd for korte og medrivende lesestunder og fungerte ekstra godt i omgivelser som styrket illusjonen av gamle tider, som kjellerstua eller hytta.

Der Arvid Møller produserte populære skjebnebiografier i høyt tempo og med en journalists rutine og durkdrevenhet, var Dagfinn Grønoset (1920-2008) dikteren innen genren. Han “kom fra skog” (tittelen på Knut Fjelds biografi fra 2010), nærmere bestemt Trysil, og viet sitt journalistiske yrke til bygdene mot øst. Hedmark og grensetraktene, ikke minst Finnskogene, ga han navn og synlighet for hele kongeriket gjennom en serie kulturhistoriske skildringer i skjæringspunktet mellom dikt og journalistikk som startet med boka Vandring i villmark (1952). Grønosets evne til å levendegjøre menneskene han møtte i bygd og skog tilførte journalistikken prosakvaliteter som forlenget dens liv utover avisspaltenes dagsaktualitet. Grønosets muntlig-litterære stil var i tillegg skreddersydd for radio og han ble senere en populær formidler i NRK fjernsynet. En stor gevinst hentet han i sitt blikk for den talende detalj og fine nyanse. I bøkene hans ble hverdagsliv til poesi og kulturhistoriske aktstykker om tider og levemåter som senere forekom fjerne og fremmede. Særlig verdifulle er folkelivs og kulturbildene han maner fram i bøker som Finnskog og trollskap (1953), Nitahå-Jussi (57), Langs bygdevegen (60, i samarbeid med Kjell Aukrust og Vidar Sandbeck - de “tre store”!), I Vinjes fotspor (60) og Folk fra skogene (70).

For Grønoset var Anna i ødemarka (72) nok en skildring av menneskers erfaring i en bestemt historisk og kulturell sammenheng, denne gang bygd opp rundt en enkeltskjebne, Anna Widen (1890-1973), født i Ringsaker, bortsatt som barn, gift med svensken Lang-Karl og bortsatt (“solgt”) til gården Haugsetvolden i Engerdal på tjuetallet. Boka skildrer Annas slit gjennom tiårene, helt til hun sitter alene igjen på gården langt ute i villmarka. Da hadde hun pleiet de andre gjennom deres alderdom og sett gårdsfolket dø en etter en. Grønoset banker på og finner en beundringsverdig kvinne, sterk og resolutt men følsom og reflekterende over sitt liv og til dels harde skjebne.
Historien om Anna er mer en romanfortelling fra virkeligheten enn en biografi. Det er Grønosets medrivende og billedsterke prosa som gjør Annas liv til sterk og ekte lesning. Boka traff tidsånden til rett tid. Anna var en autentisk representant for et Norge som var i ferd med å forsvinne, vår nære fortid med slitere, småbrukere, husmenn og kroppsarbeidere i primærnæringene. Grønosets lille bok utløste en folkevandring til bokhandlerne og Anna i ødemarka ble i løpet av 1972-73 en av de største forlagssuksesser i norsk historie. Boka speilet den nye nordmannen, sikret materielt, vant nok til velferdsstaten, ivrig etter å finne ut hvordan besteforeldrene hadde hatt det. Gudskjelov at jeg slapp å leve i Annas tid! Men det var spennende å lese om gamle dager. Det var et hardt liv den gang, men tro om ikke folk “følte seg friere da!” Nostalgiens skurrende paradokser.

Bokas popularitet kan forståes som en “nostalgiens skrekkblandede fryd”, en risikofri reise tilbake til ei tid som kanskje var enklere og mindre stresset, men den var også et tittekammer som mante fram fæle ting, overgrep og utnytting. Med den store framgangen for boka begynte kritiske røster å ytre seg. Anna var lite annet enn spekulasjon i en hard og trist skjebne. Boka fordreide fakta om fortida ved å skape et generaliserende bilde basert på en utypisk enkeltskjebne. Kanskje var ikke Anna typisk for sin generasjon, men hennes liv sa noe om hvor usikkert og skrøpelig, samtidig sterkt og ukuelig menneskelivet kan være under gitte forhold, til alle tider. Anna sjøl framstod da også med en ro og verdighet som imponerte folk. Hun fikk gjennomslag i NRK fjernsynet der Grønoset laget et portrettprogram om henne.

Anna viste seg forbausende kameravant og uskrømtet til å ha tilbrakt flere år mutters alene midt uti svarte skauen. Hun ble ikke skremt av mikrofoner og TV-kameraer, ei heller pågående journalister. Anna Widen ble rett og slett kjendis og mottok likegodt Kongens Fortjenestemedalje rett før hun døde i 1973, på høyden av sin berømmelse. Det hører med at hun, som så mange andre, utga plate. Det kom både single og LP med Anna, hvor hun bakkes opp av Nora Brockstedt med den spesialskrevne hit’en Anna på Haugsetvolden og liflig gammaldansmusikk.

Et par dusin skjebnebøker fulgte i kjølvannet av boka om Anna, men ingen kom i nærheten av å forme kulturen i Norge på syttitallet med samme kraft som Grønoset gjorde i sin uforlignelige original.

Neste gang oppholder vi oss fortsatt i kjellerstua , men tar også en tur til hytta og møblerer den med sandblåste og lutede bondeantikviteter.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo