High Infidelity

Hvordan ser egentlig folk flest på den merkelige gruppen mennesker som kaller seg platesamlere?

Musikk er den største glede man kan oppleve her i livet. Er man seriøs på området, forsaker man gjerne hva det skal være. Undertegnede har selv levd på havregrøt i ukevis etter å ha brukt tre fjerdedeler av lønna på innkjøp av musikk på lønningsdagen. Hvem bryr seg vel om en treretters middags med en sexy dame når man kan nyte næringen og det orgasmiske løftet som man blir tilført av å høre Demon Box av Motorpsycho eller Black Sabbaths samlede verker.

I boken og filmen High Fidelity blir det å være platesamler fremstilt som noe søtt og yndig, en slags musikalsk utgave av å være med i Speider'n hvor det å være platesamler er noe som gir høy status, spesielt hos damene. Hvor sant er dette bildet? Etter å ha samlet plater siden ca. 1973 har jeg trålet bruktsjapper og antikvariater overalt i utlandet og i Norge, bestilt pr. postordre, gått på platemesser, stresset på loppemarkeder, byttet, solgt, og levd i en evig kontinuasjon av platesamling.

Den harde kjernen av platesamlere er en egen rase. Enhver platesamler kjenner f.eks. til det høy-orgasmiske løftet ved å finne en sjelden LP til kr. 20 på en bruktsjappe som man har letet etter i flere år og som man vet er verd ti til hundre ganger mer. Men hvordan er det folk flest ser på platesamlere, denne merkelige gruppen av mennesker som nærmest dyrker en fetisj ved å kunne holde akkurat den førsteutgaven med akkurat det utbrettet, med de riktige vedleggene, det korrekte førsteopptrykknummeret og alt annet av paraphanelia som skal være med utgivelsen?

For syv-åtte år siden begynte jeg å annonsere i en dagsavis i Oslo under kjøpsrubrikken hvor jeg sa at jeg var interessert i å kjøpe plater og platesamlinger. Med dette gikk jeg ut av et lukket og internt miljø hvor alle kjente til de skrevne og uskrevne regler for kjøp og salg av plater, til den store bredden av folk flest som ikke var initiert i platesamlerkultusen, men hvor folk hadde et mer slapt og likegyldig forhold til det hele. Kort sagt: jeg ble introdusert til de populære fordommene om platesamlere som folk flest har om disse merkelige skapningene hvis hovedinteresse i livet er musikk på LP. Derfor blir denne artikkelen en slags platesamlersosiologisk analyse av folkloristiske oppfatninger vanlige folk har av oss.

FORDOM NUMMER EN: PLATESAMLERE ER IDIOTER!

Den vanligste oppfatningen blant folk flest er at platesamlere er noe av det mest dumme som finnes. De vil gladelig betale titusener av kroner for brukte LPer hvor omslaget er revet i stykker, spydd på, pisset på, bæsjet på og hvor selve LPen er knust, most, skjært i med kniv, brukt som dørmatte i tredve år, og overhodet ikke kan spilles. Men hva betyr det? Du er jo platesamler, din idiot, selvfølgelig graver du opp bestemora di, plukker ut gulltennene hennes, selger dem samtidig som du pantsetter huset ditt, tvinger kona di inn i prostitusjon, bare for å kunne få betale titusener på kroner for 100 stk. knuste ødelagte LPer i poor condition av På Treff-samlingen, Thorleifs, mpf-utgivelser av Engelbert Humperdernick, Svensktoppar, etc.etc. gjerne uten omslag eller med istykkerevete covere.

En fyr som jeg var hos hadde ca. 200 plater liggende i en haug på stuegulvet som stanket av gammel fukt og innestengt kjeller. De hadde han fått som bytte for gammel gjeld på 19 000 kroner (med kvittering!). Alle platene var nær sagt ødelagte og moden for fyllinga. "Disse platesamlerne kjøper en plate uansett om den er i tusenvis av biter bare for å få det rette stemplet" sa han (mange folk tror at etiketten eller labelen på en LP er et stempel). En annen person som jeg var hos, en dame, hadde massevis av plater, mye bra. Men det som var gullet av alt mente hun var noen originale Beatles-LPer som hun hadde. Og originale førsteutgivelser var det også. Men de var helt ødelagte, totalt uspillbare. Jeg prøvde å fortelle henne at platene var verdiløse på grunn av det - de kunne ikke spilles. "Se her" sa jeg og pekte på side én av White Album hvor det som må ha vært knivriper, var. "Dette går ikke på noen platespillere" sa jeg. "Jo men, hvis den ene siden ikke kan spilles, så kan du jo bruke den andre siden", sa hun. Hvordan skal på er rasjonelt vis imøtegå et slikt argument? En annen fyr hadde ca. 50 LPer med åttitalls synth-pop av den velkjente grufulle åttitallssorten. Etter å ha sett igjennom møkka sa jeg tvert nei og informerte ham om platenes samlestatus. "Jøss, jeg hadde håpet å kunne kjøpe meg en ny PC og laserprinter for dette", sa han. Jeg måtte bare informere ham om at kanskje ville han få nok til å kjøpe en tipakning med disketter på Clas Ohlson for samlinga hvis han var heldig.

FORDOM NUMMER TO: LP-PLATER ER BIG BUSINESS

I Dagbladet, VG og Aftenposten kan du lese mye dritt. Men ingen steder blir kunnskapsløsheten så høy som når en fordrukken hack-journalist eller en bimboline-grunnfagsavhopper skriver om fenomenet platesamling. Ingressen bruker å være slik: "Har du gamle plater av Beatles, Elvis, Dylan og Rolling Stones liggende på loftet hjemme? De kan være verdt hundretusener av kroner! Platesamlere går mann av huse for å kjøpe sjeldne plater som de har letet etter i årevis." Artikkelen vil være preget av det vanlige åndssvake snakket om hvor søte platesamlere er og det underforståtte om hvor mye penger de har til hobbyen sin (alle platesamlere heter Røkke, Rothschild eller Gates til etternavn) hvorpå følger de vanlige bildene av "butcher"-coveret av Beatles, Christmas Album av Elvis, og The Freewheelin' Bob Dylan samt et intervju med folk i disken på Ringstrøms antikvariat pluss den obligatoriske storyen om han fyren i New York som fant overnevnte Dylan-plate på et loppemarked og ble millionær. Folk flest leser denne møkka og tror at det er så enkelt. Så når du kommer til dem og de har noen billige åttitallspressinger av Stones og Beatles, så tror de at platene er verd flere tusen pr. stk. Det er vanskelige å få folk til å forstå at det er noe som heter førstepressinger, andrepressinger, osv. hvor små detaljer i platevekt, tilstand, omslagstrykk, nummerkoder, manglende utbrett, pressings-land, etc.etc. er avgjørende. For de som ikke har peiling så er omslaget på enhver Beatles, Stones eller Dylan-LP en form for økonomisk ikonografi: alderdommen er sikret med den tyske 70-talls pressingen av Bob Dylans Greatest Hits Vol. III.

Det er rart at folk ikke forstår at sjeldne plater korresponderer med alt ellers i kapitalismen som gjelder tilbud og etterspørsel: hvis tilgangen på produktet er stort, vil prisen være lav og omvendt. Derfor er gull dyrt og jern billig. En fyr hadde ca. 100 LPer til salgs. Han holdt opp den andre LPen av Dire Straits, Communique fra 1979 og sa: "Jeg har hørt at denne går for mellom 1500 og 2000 kroner". Samtidig med dette hadde han en del interessante obskure soundtracks fra 1960-tallet og sjelden amerikansk garage/psykedelia som han bare tok ti kroner for pr. stk. Hvorfor tror folk flest at vanlige ABBA-LPer som solgte i millioner skal være verdt massevis av penger?

Men andre misforståelser kan også oppstå. En fyr ringte meg og spurte meg hvor mye jeg ville gi for Christmas Album av Elvis. Det viste seg at han hadde RCA Camden-billigversjonen av plata fra 1970 med hvitt omslag. En re-utgivelse som er null og niks verdt. Men fyren tviholdt på at den var verdt titusener av kroner. Den dagen sannheten går opp for han vil det nok bli Heartbreak Hotel. En annen hadde en hel del ødelagte LPer hvorav det befant seg noen Hendrix-utgivelse på Polydor uten omslag. "Disse platene er kjøpt rett fra plateselskap på 1970-tallet", sa han. Jeg trodde han snakket om hvit etikett-promo-LPer, men nei - det var helt vanlige rød etikett, Polydor utgivelser. Fyren var overbevist om at de var verdt gull og grønne skoger fordi de var kjøpt direkte fra plateselskapet. Men han hadde overhodet ikke peiling på hva en promo-LP var. Han trodde antageligvis at siden de var kjøpt rett fra plateselskapet at de var noe ekstra verdt. En god påminnelse om hvor depersonalisert mennesker i dag har blitt i kulturen: melk er noe du får fra Rimi-sjappa, men treffer du en ku på veien så ring 1000-kroners tipset: Jeg har funnet ut hvor melken egentlig kommer fra! Og faen så mye den melka må være verdt!

Men selvfølgelig finnes det plater som er mye verdt og folk som ikke har peiling har som regel hørt om de inflaterte prisene på Junipher Greene, Aunt Mary, etc.etc. Men prisnivået avhenger av etterspørsel. Derfor er den vanligste misforståelsen blant folk flest at alt som er sjeldent er verdifullt. Enhver platesamler vet hvor vanskelig det er å få tak i en  sjelden og verdiløs LP. Har du penger, kan du når som helst få tak i hvilken som helst sjelden og ettertraktet LP. Men finner du en novelty act plate som f.eks. plata til Max & the Broadway Metal Choir som bare du vil ha fordi den er så Arvid Sletta, så må du være forsiktig med å rope ut "Åh dæven! Denne har jeg letet etter i 15 år!" fordi da tror den kunnskapsløse selgeren at dette er hot shit = hot bucks. Når plata er bare verdt en femmer og selgeren vil ha tusen for den bare fordi du digger den sjeldne, men dog verdiløse plata intenst, da vet du at taushet er gull.

Det er vanskelig å forstå for folk flest at sjeldne ting kan være verdiløse. Bridges-LPen sto i billigbingen til 10 kr. i enhver åttitallskiosk i årevis. Da a-ha ble populære ble plutselig plata verdifull. Før det betydde den ingenting på markedet.

Noe som også skjer er at gamle damer vil selge "platesamlingen" sin. Damene er pensjonister og har ca. 200 LPer med klassisk musikk. De er høytidelig overbevist om at siden dette er klassisk musikk - Bach, Beethoven og Mozart - så er platene deres verdt hundretusener. En dame ringte meg og sa at hun skulle selge klassisk-samlingen sin på beste Flettfrid-måte. Kunst og kultur, må vite. Jeg sa at jeg ikke var interessert i klassisk musikk. Uken etterpå ringte hun på nytt og spurte hvorpå svaret nok en gang ble nei. Neste uke ringte samme damen fra et annet telefon-nummer og spurte samme spørsmål med samme resultat. To uker etterpå ringte hun, fra et hemmelig telefon-nummer og med dårlig fordreid stemme, og spurte om det samme. Jeg begynte å lure om dette var en konspirasjon, bare en unnskyldning for å drive telefonterror. Noen uker senere var jeg innom en bruktsjappe og sjekket LPer. Mens jeg var der, sto jeg og snakket med innehaveren. Plutselig ringte mobilen hans og en dame åpenbarte i høye toner (gjett hvem!) om han var interessert i å kjøpe klassisk musikk på LPer. Han svarte nei, men motsatt meg så fortsatte han samtalen. Det viste seg at vedkommende var så intenst interessert i å selge sine klassiske plater fordi hun hadde hørt på en NRK-sending at klassisk musikk på LP gikk for 1800 kroner pr. stk. Platesamlingen hennes skulle da altså være verd 360 000 kroner. Dette er nok dessverre vanlig tenking for en del eldre damer med klassisk musikk-LPer.

En annen gammel dame ringte og spurte hva jeg ga pr. LP som jeg kjøpte hvorpå jeg svarte at jeg ga fra kr. 10 til kr. 100 i snitt pr. plate. Damen gispet i beste giid-a-meg tradisjon og sa: "100 kroner for en klassisk LP! Det er jo alt for lite! Dette dreier seg jo om operetter og den slags". Røret på. Noen av disse damene tror visstnok at en - 1 - klassisk LP er like mye verdt som det vil koste å leie konserthuset med Wienfilharmonikerne på nyttårsaften.

Men dette med å betale godt for LPer uansett om det er rock, klassisk, jazz eller hva som helst hos folk som ikke har peiling på platesamling skal man være forsiktig med. Hvis du sier at: "Jeg betaler 10 tusen for disse hundre LPene" så kan folk bli veldig mistenksomme. "Ti tusen, så mye, en hel månedslønn" tenker de og resonnerer videre: "Disse platene må jo være millioner verdt. Nei, jeg selger til et antikvariat istedet." Uken etterpå ringer de og beklager seg (antageligvis fordi de har forstått forskjellen på en samler og en platedealer.) Det er da man sier nei med å sitere Bibelen, 2. Mosebok, 22:18.

FORDOM  NUMMER TRE: KAPITALISMEN GJELDER   IKKE FOR PLATESAMLERE

I den kapitalistiske verden av kjøp og salg er det visse regler som gjelder. Grossisten selger til partipris til en kjøpmann som selger til detaljpris. Det betyr kanskje at en grossist selger 10 000 bananer i snitt for 50 øre stykket til den lokale kjøpmannen som igjen selger hver banan for kanskje 2 kroner og femti øre. Disse interaktive mellomleddene danner pr. i dag grunnstenen for hvordan kapitalismen fungerer som system. Folk flest som selger platesamlingen sin, skjønner ikke dette. Kjøper du fem hundre LPer må du finne en snittpris etter den generelle verdien. I alle platesamlinger finnes det noe bra, noe middels og noe dritt. I denne tre-enigheten gjelder det å finne den rette betalingsbalansen. Derfor kan man ikke betale det samme for en sjelden LP som for en På Treff-plate. Noen folk tror at hvis de har femti sjeldne plater av totalt fem hundre plater så er det smittsomt. Når du da sier at Permanent Damage av Girls Together Outrageously er verdt 500 kroner så skal liksom det ha en smitteeffekt på resten av platesamlingen, slik at hele platesamlingen blir liggende på kr. 500 pr. stk. og da er du plutselig oppe i en sum av 250 000 tusen for alt sammen.

Men det går ikke an å betale detaljpris for et engrosparti. Da er det bedre å plukke ut det du vil ha og la resten stå igjen, dvs. bare kjøpe til deg selv. Da dukker den samme misforståelsen opp igjen: selgeren synes at han får for lite til tross for at du kanskje kjøper 50 plater for hundre kroner stykket. Han blir mistenksom (folk uten peiling er bestandig de mest paranoide for å bli lurt i en platehandel) og sier nei. Så etter en uke hører du at selvsamme fyren dro innom et plateantikvariat og fikk noen kroner i snitt for hele samlingen. Men hvorfor gjør han noe slikt? Mitt inntrykk er at ordet "antikvariat" høres veldig høytidelig ut for folk flest, på linje med ordet "museum". Folk flest tror at et antikvariat betaler millioner av kroner bare for å ha platene stående i hyllene sine uten å skjønne at et antikvariat er en sjappe på lik linje med et hvilket som helst banangrossistlager.

DE TØRRE FAKTA

Det er stort sett to årsaker til at folk selger platesamlingen sin. Den første grunnen er dårlig råd p.g.a. skilsmisse, arbeidsledighet og/eller konkurs. Men dette går på noe som enhver seriøs platesamler har erfart: å samle plater og å ha et fast forhold/være gift kan være vanskelig. Greit nok at noen DJer har bimbo-groupiestatus på de lokale trendklubbene, men det er ikke det samme. Hvor ofte har ikke undertegnede vært ute og kjøpt en platesamling og fått hørt at "kona/dama mi maser så mye om å kvitte meg med platesamlinga mi, den tar så mye plass" hos han som selger hele greia. Hvordan det da i filmen High Fidelity kan bli presentert et slikt rosenrødt bilde av å være platesamler er uforståelig. Får man drag på damene ved å være platesamler? Elsker dama di at du bruker 2/3 av lønna på brukte plater? Synes hun det er OK at du dekorerer veggene i stua og på soverommet med noen tusen LPer i hyller? Synes hun det er OK at du prioriterer å fly på loppemarked på søndag og lete etter brukte plater istedetfor en søndagsmiddag hos svigerforeldrene?

Enhver platesamler som har gjort sine nødvendige erfaringer med damer får finne sine svar.
Den andre årsaken er at folk går over til CD eller mp3-filer eller noe slikt. LPer er passé ifølge dem selv. Disse folkene har ikke kjøpt en LP de siste femten-tyve årene og er sjokkerte over at folk ennå sverger til LPen. De bryr seg ikke om platene er sjeldne eller ei, bare få dem bort og gi meg en symbolsk sum, er deres holdning. En sjelden ting å oppleve, men det skjer.

Som konklusjon vil jeg si at de letteste folkene å handle med er faktisk de mest intense platesamlerne. De kjenner spillet, vet reglene, og kaster ikke bort tiden med å gnukke på uvesentlige detaljer. Her går hele platesamlingen, inkludert Rockin' Chair Daddy av Harmonica Frank, Min Bul-skiva, Henry Kaisers første LP på Parachute, alle Eyes-singlene, signert Brigitte Bardot-LP, og Doors-bootlegen med sertifisert autentisk brukt kondom tilhørende Jim Morrison.

Det var gøy så lenge det varte men interessen tok slutt - og nå er det Seniorpartiet som venter!



comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo