Katthult vs. Glette: Et lite eventyr

Hult, kjøpt og betalt? Glette møter Elverums-bandet Katthult, og blir ikke imponert.

Vi skal nå fortelle et lite eventyr om bandet Katthult fra det lille bygdesamfunnet Elverum. At flere av medlemmene nå har bosatt seg i Oslo og dermed bryter den distriktspolitiske idyllen, får så være. Dette er Asbjørnsen og Bakkemoens eventyr om bandet som fant gullkisten ved enden av internettregnbuen og Rockefeller Music Hall.

I forkant av intervjuet leser jeg i Oppland Arbeiderblad: "Når Auds vokal løfter låtene høystemt og prydelig, opplever vi det som fortryllende annerledes i en elektronisk fiksert trikse-og mikse-tid."

Overfladisk, konstruert?
Denne journalisten, i likhet med mange andre norske anmeldere, opplever Katthult som et opprør mot den kunstige og virkelighetsfjerne elektroniske musikken. Man skal enten være en innbitt Q eller Mojo-leser, eller strandet i et fordums virkelighetsoppfatning for ikke å kunne se at Katthult er noe av det mest overfladiske og konstruerte man kan tenke seg. De går i klær som de som pretenderer å være ærlige og på alvor kler seg i.

- Vi lager ikke musikk for oss selv. Vi bryr oss om hva publikum synes og hvilke låter vi får best reaksjoner på forteller vokalist Aud Ingebjørg Barstad til undertegnde på en av byens brunere kafeer over en flaske cola.

Sympatisk med mennesker som lar hensynet til andre gå foran en selv, hva? Problemet er bare det at i meningsbransjen, underholdningsbransjen, kunst og kulturverden er poenget nettopp det individuelle og subjektive perspektivet.

Lokalaviser og noen andre avisknekter har allerede brakt fanfarer og utpekt dem som Briskebys etterfølgere langs E76 og Autobahn.

Vi fortsetter å sitere anmeldelsen fra Oppland Arbeiderblad: "Aud Ingebjørg Barstad og hennes medspillere i Elverums-gruppa Katthult har en pasjon og ambisjon som nærmest minner om Carole King og andre fullstendig tidløse poplåtskrivere og singer/ songwriter-figurer fra flere tiår tilbake. Når låtene bæres frem av hovedsakelig akustiske gitarer, pluss fioliner, mandoliner og andre organiske instrumenter, begir de seg ut på et dristig løp som kan briste eller bære, avhengig først og fremst av en ofte langsomtvirkende substans i selve melodiene og av en eller annen form for magi ved utførelsen. Det har bristet for mange før dem. Men det bærer for Katthult. Dette er pen, sympatisk pop og av og til litt smårufsete rock, vel å merke milevidt unna de "irske", "skotske" og andre moderne folkrock-klisjeene."

Er det virkelig den samme skiva vi har blitt tilsendt? Passer det sammen med bandets eget bilde av det å komponere musikk og den kunstneriske ærgjerrigheten som her fremvises?

Vi spør bandet og deres to låtskrivere Barstad og Kjetil Sæter om hvilket forhold de har til dette med orginalitet.

Originalitet...?
- Jeg bryr meg overhodet ikke om jeg kjenner igjen en melodilinje i ting vi har gjort fra andre steder, eller om det i det hele tatt er noe orginalt eller særegent i vår musikk. Så lenge det ikke er snakk om plagiat, er det vel greit undrer Aud Ingebjørg.

- Jeg synest det blir litt urettferdig om folk skal begynne å snakke om folkrock om dette som vi gjør nå. Det var mer typisk for vårt forrige band; Egoland. Da var vi veldig opptatt av Fairport Convention og den typen ting, mener broren Bjørn Barstad.

- Jeg var ikke med i bandet en gang på den tiden, forteller den andre komponisten Kjetil Sæter. Men når vi påpeker at fortidens musikalske erfaring vel også har sitt og si for nåtidens musikalske uttrykk kommer det:

- Klart, klart, det kan vi vel ikke fornekte, vi synest bare ikke at vi høres ut som Fairport Convention og irsk folk lenger, sier Bjørn.

Nei, kanskje popelementet; utjevningsmiddelet, har blitt så sterkt at man ikke lengre kan rubrisere slik. Jeg klarer ikke riktig å plassere musikken til Katthult, men føler at jeg har hørt alt før; hver eneste tekstlinje, melodistrofe eller riff. Skjønt riff er det ikke så mye plass til.

Særnorsk fenomen
Rapportene forteller allerede om mye radiospilling i Danmark, og plateselskapet jobber for å få til en oppvarmingsturne for The Waterboys i hele Skandinavia. Katthult er og blir et særnorsk fenomen og vil antakelig kun fungere i land der man spiser brunost eller røde pølser. Passende for et band med utspring i Lost In Legoland, som fort ble til Lost in Egoland når leketøysfabrikken protesterte. I en håndvending får også bandet en sårt tiltrengt individualitet som ikke har noe med kunsnerbolig og jippofester i Oslo å gjøre tross navnelikhet. Egentlig er det meg likegyldig om Katthult slår til eller ikke, akkurat like likegyldig som musikken deres: Totalt blottet for sjel og personlig tilstedeværelse. Er det rart folk har sluttet og kjøpe skiver?

Katthult har den fordel å være fra strøkene rundt Oslo; og unngår derfor som de fremadstormende bergensere eller trøndere å bli fryst ut med den enkle grunn at store deler av norsk musikkpresse kommer fra bygdene på Østlandet.

Når vi ankommer Elvarheimsalen er den panegyriske VG-anmeldelsen av Kurt Bakkemoen blåst opp på overhead og lyser i taket, sammen med en tilsvarende variant av bandets platecover.

The next big thing?
Første avnsnitt lyder: "Elverum-kvintetten Katthult kan bli det neste norske bandet som klarer å få stor internasjonal oppmerksomhet. De har allerede klart å vise norske plateselskap "finger'n" da de tidligere i år fikk beskjed om at ingen var interessert i de musikkdemoene de sendte inn. Uker etter fikk de nettsuksess også i utlandet, og bandet fikk sangen One Day med i den amerikanske TV-serien Felicity."

Kultursjefen går rundt og gliser og fotograferer både anmeldelsen og salen. Katthult arrangerer tombola til inntekt for TV-aksjonen den kommende søndagen. Gevinsten er CD-singler med Katthult, må vite.

Men dette kommer til å selge i både bøtter og spann. Det kan jeg love deg. Derfor trenger jeg heller ikke å uroe meg for å ikke gi norske debutanter en sjanse. Katthult er allerede sikret en bra salgssuksess her hjemme når dette leses, og har dessuten alle muligheter til å forsvare seg med flere journalister - plassert i langt mer mektige og innflytelsesrike organer enn dette - representert i line-up'en .

Frosken for prinsessen
Internett ble fremstilt som et revolusjonerende, anarkistisk, demokratisk medium hvor alle stemmer kunne flyte fritt. I stedet ser vi et utall av sex, spamming og virus som skaffer hodebry for noenhver flittig arbeider påtvunget datamaskinen som sitt arbeidsverktøy. For musikkverden skulle nettet gjøre bra musikk mer tilgjengelig for folk, og gi større mangfold. I stedet ser vi mer og mer kyniske aktører tre frem.

For noen har imidlertid internett vært som frosken for prinsessen. Velkommen Katthult! Men alle ideer om at Internett skulle være et Mekka for den alternative musikken og gi større utvalg er borte som dugg for solen. Kanskje finnes det i dag flere band enn før, men færre og færre med integritet og livslengde utover ett par, tre skiver. Samme hvor trivelig det er for kultursjefen i Elverum å gå rundt å glise og fotografere i Elvarheimsalen i Rådhuset, og å dele ut kulturprisen til bygdas nye yndlinger, fremmer det ikke musikkens utvikling eller interessen for musikk å se band som Katthult tre frem som de nye seriøse artistene.

- Vi prøver jo gjerne ut låtene på Internett først. Knut og Søren har vært viktige hjelpere for oss når det gjelder å velge hvilke låter som skal være med på platen slik også Morten og folka på Bonnier har vært det. For fem personer å bli enige om hvordan bandet skal låte er en umulighet. Da er det godt å ha noen andre som kan komme inn og ta litt styring. Ellers blir det omtrent som når fem personer skal bestille en pizza sammen. Man får ikke fullt og helt det man vil, men man er likevel fornøyd for det blir pizza.

Slik illustrerer vokalist Aud Ingebjørg Barstad arbeidet med å finne ut hvilke låter som skal være med på skiva og selve produksjonsprosessen.

Uinteressant
Katthult er ikke dårlig, bare uinteressant, slik det også er ganske uinteressant å intervjue dem. Hele underholdningsverdien består i de gullkornene som må plumpe ut av vokalistens munn og å se om maska til noe av de staute karene kan sprekke. Visst skal man ikke forvente at alle artister er opplyst om faren ved nyliberalismen, et stadig kaldere mindre medmenneskelig samfinn, vårt kollektive ansvar for individenes beste og andre tradisjonelle saker musikk og kunst gjerne har gått i bresjen for.

Men samtalen med bandets ellers så fåmælte trommeslager og perkusjonist Bent Nordseth i bilen fra fotoopptakene på de lokale museumstraktene forløper som følger:

- Hva tror du nå om albumet? Kommer det til å selge noe?

- For oss er nå det helt utenkelig og uvirkelig bare det! Vi har solgt 150 skiver bare her i Elverum alene!

Love, love, love
"Tekstene på engelsk handler om love, love & love og er på det beste imponerende gode", melder Østlendingen. Et helt tilfeldig utdrag fra låten I See Red forteller vel det meste om den saken:

"You never cared to invite me in
You never dared to see me deep within
You know I've been sleeping
Sleeping by the phone
You know I've been dreaming all alone..."

Vi hopper heller tilbake plateinnspillingen:

Spilt inn i Danmark
- Skiva ble spilt inn i to etapper; i fjor høst og for ett år siden spilte vi inn brorparten av låtene sammen med Knut Bøhn. Det er veldig mye av dette som er kommet på plate. Dessuten hadde vi en uke i Danmark med Søren Jacobsen, forteller Kjetil med liksom-poteter i munnen.

- Det var to forskjellige innspillingsformer og to veldig forskjellige produsenter. I Oslo spilte vi inn på Musikkloftet og dro hjem til familie og venner når vi var ferdige for dagen. Da vi var i Danmark, bodde vi på herregården til Poul Krebs i en uke og så hverandre hele døgnet, sier Bjørn Barstad og legger til:

- Knut er veldig opptatt av å fange øyeblikket, Søren er mer opptatt av at det skal låte tight og legger mer fokus på det tekniske.

- Det låter surt, hermer Aud Ingebjørg på dårlig dansk. Knut vil krydre lydbildet med detaljer som skal gi lys, farge og kolør til musikken. Han har en mer sånn intellektuell tilnærming til musikken, forteller vokalisten, og legger ikke skjul på at det var hun som kom best overens med stjerneprodusenten.

De berømmer begge produsentene for å ha fått bandet til å yte maksimalt i studio og være et nødvendig filter for ideer og når det gjelder å plukke ut hva som skal være med og ikke.

- Likevel vil jeg ikke si at de har fått lov til å ha for mye innflytelse på musikken. Vi er veldig bestemte og vet hvordan vi vil ha det. Det var artig å se at Dagsavisens anmeldere Rakvaag og Steinkjer, som har fulgt mye av prosessen fra demoer til ferdig skive, også hadde fått med seg dette at essensen fra demoene fremdeles var der, og at ikke så mye var forandret. Det var godt observert kan en vel si, berømmer Sæter.

Fra Elvarheim til Alexis
Etter seansen på Elvarheim beveger vi oss senere ned til det fleretasjers utestedet Alexis, og blar da opp ytterligere tretti spenn. Konserten raser noe forsinket i gang for fire hundre elevrumsinger som alle har bladd frem femti spenn for dette. En for anledningen nyforlovet vokalist spankulerer frem og tilbake på scenen og flørter med publikum flankert av tre menneskelige kenguruer som hopper opp og ned uten altfor mye variasjon eller utvikling i verken sats eller sprang så lenge som konserten varer.

- Vi vet at vi er et bra liveband. Vi har såpass mye erfaring med dette. Vi har spilt et hundretall av jobber, på alt fra puben du ser rundt hjørnet til Rockefeller, og har lært oss å underholde publikum. Dette gir oss en slags trygghet at vi vet at vi behersker enhver situasjon. Vi vet også mye mer å sette pris på det vi har og et lyttende publikum fordi vi vet om alternativet. Samtidig har vi lært oss å takle det meste.

Erfarent liveband, det skal ingen nekte for. Og at Katthult har lært seg noen triks å bruke på norske salgsmesser med musikkinnslag, er vel heller ikke å betvile. Om landets urbane ungdommer som går på konserter for å lytte til musikken snarere enn å skylle nedpå en masse øl oftere enn en gang i året faller for tre hoppende kenguruer på gitar og bass og ei halvsøt jente i front som forteller at det ikke er den fyr i Elverum hun ikke har vært sammen med, er en helt annen sak.

Må vi virkelig sammenføre traurig TV-underholdning, bingo og tjosan og heisan for å få folk til å komme på konsert? Nei, da blir jeg heller hjemme og lytter til min hjemmestereo eller tar en svipptur til Berlin, New York eller en annen musikkmetropol hvor publikum faktisk har hørt bandene på forhånd, og ser på det å gå på rockkonsert som vi nordmenn anser det å gå i operaen, teateret eller kinoen.

Et sted man lytter konsentrert og går inn i en dialog med en utøvende artist med kunstnerisk uttrykkstrang.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Thing - Garage

(Smalltown Superjazzz)

Fra det marginale til mainstream. The Thing viser vei.

Flere:

Bryan Ferry - Frantic
Simon Joyner - Skeleton Blues