Punkrocken anno 1977 - fakta og fiksjon

Intervju med Bjørn Pettersen.

EN AV GUTTA

Bjørn Pettersen er en Oslo-basert musiker med rock-CVen sin i orden. Han tilhører 77-generasjonen, en ekte østkantgutt fra Oppsal som hadde sin spede begynnelse i gruppa Seatcover i '78  som senere ble til Cover Band, en gruppe som levde opp til navnet og var ifølge ham selv et eneste stort gjesp. Mer fart på sakene ble det med gruppa Avfall. - Drabantbyrock, vi var lokale helter, sier han.

Fra 1980 og utover spilte han i slike grupper som 1984, Siste Generasjon, ExLex, og Fun Kit. Men seriøst ble det med Garden of Delight fra '82 og utover åttitallet. En periode var han med i tre grupper på en gang; nevnte GOD, Cirkus Modern (han er med på LPen Trøst fra 1985) og trioen Mandrake Bug. Han er også den første i Norge som ga ut noe med legendariske Jokke & Valentinerne. På den egenfinansierte kassett-utgivelsen Intro fra 1985 på sin egen label Garage Production er Jokke representert for første gang i Norgeshistorien med to spor sammen med bl.a. Russian AmCar Club, Sterk Naken Og Biltyvene, m.fl. deLillos ble vraket. Senere spilte Bjørn med Kraftensemblet og Jazz Police mens han siden 1990 vært fast medlem av Sterk Naken Og Biltyvene som har gitt ut fem plater (5 av dem på CD og 3 på vinyl). Gruppa er ifølge ham selv ikke offisielt oppløst.

HINE HÅRDE DAGE

Han er noen av de få som har vært tilstede mens ting skjedde i motsetning til andre bløffmakere som i ettertid har skrytt på seg ting de umulig kan ha vært med på. Med et humoristisk smil, sier han: - Det må minst ha vært tjue tusen mennesker på Pingvin Club sommeren 77 da Sex Pistols spilte der, hvis vi skal stole på hva vi har hørt etterpå fra flere.

Selv var han 16 år på denne tiden og ble nektet inngang på grunn av alderen men sto utenfor klubben og forsøkte å høre Rotten & co. - Det fantes nesten ikke en punker i Oslo på denne tiden, sier han. Og fortsetter: -De folka som var på Pistolskonserten på Pingvin var stort sett nyklippede frikere og nysjerrige "musikk-turister". Jeg kjenner til to stykker som var der, og har hørt at konserten var drit dårlig. En eneste stor flipp og røre. Konserten i Trondheim ble visstnok mye bedre.

Artikkelforfatteren vil hevde at dette står i klar motsetning til bløffmakerne som i ettertid "var" der og som hevder at dette var deres livs største opplevelse. Undertegnede hobby-musikkjournalist kan selv skrive under på hvor marginalt punk var på denne tiden. Da Pistolsplata Never Mind The Bollocks kom ut i okt/nov 77 var den vanskelig å få tak i med det samme. Det måtte en slektning til fra Sverige som måtte sende plata til ham opp i Gokkistan hvor han bodde da. Førsteopplaget av denne plata består av fem låter på side 1 og seks på side 2 (Submission er ikke med her). Baksiden av omslaget er rødt uten sang-titlene pålimt i avisutklippform! Denne førsteutgaven av Never Mind The Bollocks har undertegnede bare sett 2 – to! – ganger i Norge! Andreopplaget som kom våren 1978 (med Submission og titlene bak på omslaget) er den du finner i Norge i 99% av tilfellene. Likeledes husker jeg at jeg sendte en bestilling direkte(!) til plateselskapet Virgin Records i England i brevs form med vedlagte penger høsten 1979 hvor jeg ba dem om å sende meg Metal Box av PIL når den kom ut. Jeg husker at jeg fikk den ca. 14 dager før metallboksen kom offisielt ut, lenge før f.eks. musikkavisen Puls skrev sin anmeldelse. Dette gikk an i 1979 da Virgin bare var et lite plateselskap med bare en liten fillesjappe i Portobello Road som utsalgsbutikk. En gang var også Richard Branson idealist.

Bjørn Pettersen bekrefter dette: - Det var umulig å få tak i punk-plater i Oslo på denne tiden. Den første plata som jeg kjøpte var Teenage Depression av Eddie & The Hot Rods som jeg trodde var punk-rock men som viste seg å være streit pubrock. Så fikk jeg tak i den første Damned-skiva. Men hvor kjøpte han den hen? -De første punk-platene jeg så og kjøpte her i Oslo, var ironisk nok å få tak i på Compendium Records i Bernt Ankers Gate, en hippie-sjappe hvor det stanket røkelse i lokalene med syrete psykedelia-kunst på veggene hvor vareutvalget besto av avantgarde jazz, prog og eksperimentell rock, Zappa og King Crimson og desslike. Der så jeg de første engelske punk-platene her i i Oslo på den tiden.
Vi tviler ikke. Men posørene har i ettertid hevdet slikt nonsens at "alt bare eksploderte i '77" fordi de var så lei av Yes, ELP, Grateful Dead, etc. I så fall, hvorfor er de første platene deres fra begynnelsen av 80-tallet? Damned ga ut sin første plate i 1976. Hadde progrocken fylt norske tilkommende førstegenerasjons-pønkeres hode med såpass seig sirup at det tok 4-5 år før de greide å "vaske" Genesis' lammeskinn og Gentle Giants morbide taktskifter ut av hodene sine? Neppe. Pønk ble avskrevet som en døgnflue her på berget da den oppsto i England. På forsiden av Nye Takter nr.2 1978 står det med fete typer ”Punk-Rocken Kommer Ikke Til Norge!!”.  Etter noen år "kom" den da til Norge, stort sett da på begynnelsen av åttitallet.

Men det er mer som må påpekes. Å være punker visuelt sett i 1976-78 dreide seg om å montere sikkerhetsnåler i fjeset og/eller på klærne, gå i fillete klær, farge håret i alle regnbuens farger, ikke noe lærutstyr eller konformt svartfarga hår slik den ble etterpå, altså helt ulikt av hva det vil si å se ut som en pønker i dag. Å se ut som en pønker i 1976-78 gikk stort sett ut på å se ut som en vraka statist fra Rocky Horror Show på englestøv. Men det var store forskjeller ute og gikk. Bjørn Pettersen sier om hvordan det egentlig var på denne tiden i 77-78: -Mitt inntrykk er at folk i drabantbyene på østkanten som likte punk på den tiden, ikke uniformerte seg, dvs kledte seg "pønk". Hvis folk skulle ha såkalt "pønkutstyr" à la det som Malcolm McLaren solgte i "Sex"-sjappa si i London, så måtte du ha rike foreldre. Vi østkantgutta gikk på loppemarked, kjøpte gamle dressjakker og satte sikkerhetsnåler på dem. En svart skinnjakke/lærjakke til flere tusen kroner var det ingen som hadde råd til. De som hadde det, var stort sett velstående vestkantungdom.

Dette blir bekreftet hvis vi går tilbake til de hellige skriftene fra den tid. En av de beste rock-publikasjonene som noensinne er kommet ut er norske 666, et blad som bare kom ut to ganger. Dog, dette er et av de beste rock-magasinene som noensinne er gitt ut i dette landet. Folkene bak var østkantgutter og var opprinnelig begeistret for punkrocken. I første nummer, fra juli 1978, er tonen lys og optimistisk, i neste nr. et halvt år etter er holdningen mye mer negativ. Under tittelen "Bursjoasi I Oslo" skriver en av gutta:

"Siden sist har punk-miljøet etablert seg i Oslo... Da jeg oppdaga punkrocken i 77 tente jeg på den fordi den ble slått opp som en genuin PROLETÆR fornyelse av rocken. Den ble for meg løsningen på en identitetskrise etter at jeg hadde utviklet en stadig større forakt for middelklassedominansen i alle andre subkulturer. Det er frustrerende å være på kant med velferdssamfunnet når man som jeg har arbeiderklassebakgrunn, fordi raddis-miljøene er så opphengt i dem gamle parolen om å 'droppe ut'. Vi østkantfolk har jo ingenting å droppe ut fra og det ble nesten så man skammet seg over å tilhøre underklassen. Men så kom punken... Men jeg ble selvsagt desillusjonert. Da punkrocken nådde Oslo et halvår etter Trondhjem glimret østkantenergien med sitt fravær. Det eneste 'punk' har gjort i Oslo er stort sett å gitt frustrerte Bærumsgymnasiaster med abbonement på Gateavisa et 'radikalt' alibi til å kle seg dekadent: et karneval for silkeramp. Det som irriterer meg mer enn utvanningen av punkbegrepet, er konformiteten og hykleriet.... Egentlig er det hele ganske patetisk. Og forståelig: De fleste av oss vil jo være det motsatte av det vi er. Men akkurat som akademikerne i AKP som 'proletariaserer' seg og forsøker å manipulere vanlige folk, slik kommer også vestkantpunkerne med sine teoretiske ideer om hva punk er og trer dem nedover øra på ekte gategutter. Håret skal være sånn og sånn, vokabularet skal være ordfattig, man skal spille tre grep på gitar'n selv om man kan fem, Hvorfor? Fordi det er slik de tror gatefolk er og fordi de har lest det i SniffinGlue!... For 'punkere' (frustrerte vestkantfolk som romantiserer gatene) er det motene og den kunstige aggresjonen som er det avgjørende Men silkeramp er og blir silkeramp uansett hvor mange dyre T-skjorter de river i stykker."

Men bløffmakerne kommer også andre steder fra. Folk på venstresiden har i ettertid skrytt på seg en tilstedeværelse de ikke hadde. For punken ble avvist som en neo-fascistisk greie av ml'erne og SV'erne da den kom. Her er ett godt eksempel fra ml'ernes ungdomsavis Røde Garde nr. 9 1977, fra en artikkel som heter: "Punk-Rock: Ingen Trusel Mot Kapitalismen!" hvor det blir sagt på ml-doktrinær nynorsk: "Det er mange vegar å føre ungdommen sin forbannelse over tilhøva i det kapitalistiske samfunnet inn i blindspor...". Her er indignasjonen til å ta og føle på: "Samstundes har det oppstått ein punk-stil som nyttar nazisymbol..." Og konklusjonen? "Punk er i utgangspunktet slett ikkje noko opprør. Det dreg med seg ungdom som er forbanna på samfunnet inn i ein degenert livsstil som er prega av forakt for vanlege folk... Kapitalismen har ingenting å frykte frå punk-rocken. Tvert om!" Like negativ var "borgerpressen". VG greide med et sensasjonsoppslag å stenge den første åpne punk-klubben i Oslo med et skandale-oppslag 2 oktober 1978, under overskriften "Grotesk Protest" hvor det sto i innledningen: "Her skulle foreldrene vært og sett sitt avkom! De ville fått sjokk. Stort verre enn en punker, kan ikke et menneske se ut." Med andre ord, her var mottoet: høyre og venstre, hand i hand mot alle punk-band.

Men heldigvis hadde vi i Norge "insidere" som hadde vært med i England på midten av 70-tallet da punk-rocken begynte. Stein Groven og Geir Waade hadde emigrert til England i sin tid og spilt sammen med sentrale personer idet som kom til å bli punk-rockens frontfigurer. Da de returnerte til Norge, hadde de sitt å si om det norske punk-miljøet. I et intervju i musikkavisen Puls nr. 1 1981, sa Stein Groven:

”De punkebanda her hjemme synes jeg er helt latterlige, jeg synes det er helt grusomt. Det er misforstått som faen. Det er misforstått i og med at når punken slo igjennonm (sic) i 1977, ikke sant, så var musikken og tekstene dårlige og fremførelsen var dårlig også - alt var dårlig. Men det var ikke pga. at det skulle være dårlig, alle prøvde sitt beste. Og ville være bra. Men her hjemme så har jeg inntrykk av at det ikke spiller noen rolle, man skal liksom ikke prøve å gjøre det godt, det skal være jævlig... Ta Ramones for eksempel Du har jo musikere som teknisk er en million ganger bedre enn Ramones, men alikevel så greier dem ikke å spille like bra som Ramones i den musikkstilen de spiller... Og det var det samme med Sex Pistols. Det fantes jo folk som var mye bedre til å spille enn Sex Pistols, men de var jævla bra til å spille sin stil. Hvem som helst kan spille den dritten som de punkebanda her hjemme i Norge holder på med... Jeg føler meg flau når jeg ser på Videotek et sånt punk-band som står med punk-klær og hopper opp og ned og liksom skal være punk, og så kommer dem fra besteborgerlige miljø i en eller anne (sic) sosseby. Jeg synes det ser så latterlig ut at jeg blir flau på deres vegne... de har jo faen ikke noen bakgrunn for å spille punk."

Da punk-rocken kom, var den også anti-drugs. Ikke pga noe helsefascistisk trimprogrammering, men fordi som genuin arbeiderklassekulturfenomen var drugs et tegn på aristokratiets dekadense. Øl var OK, men kokain var Rod Stewart, LSD og hasj var Grateful Dead, heroin var Keith Richards & Rolling Stones mens uppers & downers var for roadiene til nevnte grupper. Dette blir bekreftet i nevnte Puls-intervju med Waade & Groven. Sitat: "Både Stein og Geir var med da punken fikk fart i England, de var 'inside'. De så hva som skjedde, de har historier å fortelle. De forteller at det ikke eksisterte noe stoffmiljø da de kom bort." Ja vel? "Geir: Og da punken kom så var det ikke stoff i det hele tatt." Men hva skjedde? Geir forteller videre: "Men så kom New York-gruppa the Heartbreakers til London - Johnny Thunders i front. Og det gjorde jo hele greia. Da ble det heroin, da ble det kokain. Alt mulig jævelskap. Det kom med the Heartbreakers, hele den dritten der." Med andre ord vulgær amerikansk dekadense og kvasi-hedonisme ødela den engelske punk-rock-miljøet i 1976-77.

Uansett, dekadense eller ei - undertegnede kan huske for en fin tid perioden 1977-1981 var. Det eksisterte en positiv ånd og livgivende entusiasme overfor musikk. Alt kunne gå an. Du trengte ikke å være musiker for eksempel for å kunne spille i band. Man kunne begynne helt fra bunnen av og jobbe oppover. Det var bare å stå på. Og mine venner - Det er rock'n'roll!

Vi lar Bjørn Pettersen avslutte: -Noen påstår at Trondhjem var først ute til å omfavne punken. Folka fra Trondhjem dro til London og sjekket ting ut på egen hånd. Det var liten kontakt mellom Oslo og Trondhjem i så måte. De hadde sitt eget miljø.

Om det er noen fra Trondhjem som var til stede da og som leser dette og føler kallet og vil plukke opp stafettpinnen og fortelle om hvordan de opplevde denne tiden, så gjør det. Hansken er herved kastet.



comments powered by Disqus

 



ML
2005-08-19Hmmm

"Folk på venstresiden har i ettertid skrytt på seg en tilstedeværelse de ikke hadde. For punken ble avvist som en neo-fascistisk greie av ml'erne og SV'erne da den kom. Her er ett godt eksempel fra ml'ernes ungdomsavis Røde Garde nr. 9 1977, fra en artikkel som heter: "Punk-Rock: Ingen Trussel Mot Kapitalismen!" hvor det blir sagt på ml-doktrinær nynorsk: "Det er mange vegar å føre ungdommen sin forbannelse over tilhøva i det kapitalistiske samfunnet inn i blindspor...". Her er indignasjonen til å ta og føle på: "Samstundes har det oppstått ein punk-stil som nyttar nazisymbol..." Og konklusjonen? "Punk er i utgangspunktet slett ikkje noko opprør. Det dreg med seg ungdom som er forbanna på samfunnet inn i ein degenert livsstil som er prega av forakt for vanlege folk... "

Stemmer ikke dette da?!

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo