Et kult-ikon krysser sitt spor

19. juni opptrer PJ Harvey i Operaen. Fan og kjenner Ragnhild Karlsen har sett nærmere på Harveys historie og karriere i forkant av det hun mener vil bli en historisk konsert.

Ingen har noensinne kalt Polly Jean Harvey den neste Madonna. Innadvendt derimot. Vanskelig derimot. Folkesky, depressiv, sinna, sær, sexy, stygg. dyster, mystisk, skremmende, morsom, følsom og uforutsigbar derimot.

Listen over adjektiv tatt i bruk for å forsøke å forklare og forstå den engelske artisten er lang og eklektisk. Intenst privat, med en påtagelig motvilje mot å kommentere eget arbeid, for ikke å snakke om eget privatliv, har hun blitt et nesten blankt lerret, som musikkjournalister, skribenter, fans og andre kan projisere sine egne ideer, tanker og meninger over på. Valg av forklaringsmodell ender ofte opp med å si langt mer om den aktuelle skribenten, enn om Harvey selv. PJ Harvey representerer en rekke ulike ting, for en rekke ulike mennesker.

Musikalsk barndom
En av hovedgrunnene til Harveys, etter eget utsagn, nesten intense motvilje mot å befinne seg i offentlighetens søkelys, finnes i hennes tidlige barndom. Vokst opp i den lille landsbyen Corscombe i Dorset, England, som eneste jente, tilbrakte Harvey store deler av barndommen alene. Hennes beste venn var den eldre broren Saul, men, som brødre flest, var han ikke alltid like interessert i å ha lillesøster på slep. Med det var Harvey ofte nødt til å finne på sine egne leker, noe som gav henne gode muligheter til å utforske sin egen, rikholdige fantasi, som etter hvert ble befolket av eventyrslott, vollgraver, og et ukjent antall liksomvenner.

Foreldrenes store platesamling satte også sitt tydelige preg på hennes barndom, der musikk var en like naturlig del av hverdagen som mat, luft og vann. I følge Harvey selv: "I've listened to the blues since I was zero years old." Enkelte deler av foreldrenes platesamling ble imidlertid ikke like godt mottatt av den unge Harvey. Captein Beefhearts Trout Mask Replica, som voksen et av Harveys favorittalbum, gjorde henne kvalm, mens Eva og Ray Harvey etter hvert måtte slutte å høre på Pink Floyds Dark Side of the Moon, siden den skremte vettet av datteren.

Eva Harvey skulle etter hvert vise seg å få enda større innflytelse på datterens musikalske utdanning, da hun begynte å arrangere konserter i nærmiljøet. Siden overnattingsmulighetene i Coarscombe mildt sagt var begrenset, lot moren ofte tilreisende band overnatte hjemme på gården. Vanlige gjester her var Stones-trommis Charlie Watts, samt "Den sjette Stones" Ian Stewart, og bandet hans Rocket 88. Gjennomstrømningen av musikere ble etter hvert så stor at familien fant det nødvendig å bygge på huset for å få plass til alle gjestene.

Omringet av musikk og musikere var det kanskje ikke overraskende at Harvey etter hvert begynte å nære musikalske ambisjoner på egne vegne, og 11 år gammel fikk hun sitt første instrument, en saksofon. De alltid tilstedeværende husgjestene var her mer enn villige til å hjelpe. Harvey: - A lot of times the musicians staying at my house would want to repay my mum for her hospitality, and say 'Does Polly want a saxophone lesson? Does Polly want a guitar lesson?' And I'd say "Yeah”, som hun selv har uttalt.

7 år senere ble saksofonen offisielt byttet ut med gitar, og grunnleggende basiskunnskaper ble nøye innstudert ved hjelp av Police- og Dylan-sangbøker. Ikke lenge etter var Harveys første band et faktum, trioen Polekats. Hun hadde også begynt å skrive egne sanger, men ingen av disse ble tydeligvis funnet verdige for offentlig fremførelse, da Polekats repertoar kun bestod av coverlåter. Dylan var her ikke overraskende en gjenganger, og da spesielt låtene Oh Sister og Mosambique.

Polekats
Polekats led imidlertid samme skjebne som mange nye band før dem. Til tross for en rekke spillejobber i og rundt Corscombe, ble bandet oppløst etter kun seks måneder. Harvey hadde imidlertid alt møtt to menn som skulle bli avgjørende for hennes videre karriere. Gjennom en felles venn hadde hun blitt introdusert for to av medlemmene i avantgarde-bandet Automatic Dlamini. De hadde bare måneder før gitt ut sin første EP, The Crazy Supper, noe som imponerte den aspirerende musikeren i Harvey. Hun innså umiddelbart networking-potensialet som lå i sine nye bekjentskaper, og ble raskt Automatic Dlaminis nyeste, og største fan, fast inventar på samtlige konserter, alltid med en demotape i lomma, behørig overrakt til frontmann John Parrish etter siste låt. Parrish var ikke videre imponert over Harveys låtmateriale, men vokal og gitarprestasjonene gjorde imidlertid langt større inntrykk. Da Rob Ellis etter en stund hoppet av, trengte bandet en ny gitarist og backup-sanger. Valget falt på Harvey, og etter en kort, høyst uformell audition var Polly Jean Harvey offisielt medlem av Automatic Dlamini.

Tiden med bandet skulle bli kort, men desto mer innholdsrik. I løpet av to år hadde Harvey blant annet vært på en lengre Europaturne, noe som også inkluderte en rekke av de gamle østblokklandene, og, ikke minst, vært med på sin første ordentlige platespilling. Resultatet, kalt Here Catch, Shouted his Father, ble dessverre aldri offisielt gitt ut, men finnes imidlertid i en rekke bootleg-utgaver. Høydepunktet for diehard PJ fans vil her utviltsomt være låten Heaven, ikke bare hennes debut som solo plateartist, men også den aller første innspillingen av originalmateriale signert Polly Jean Harvey.

Solo
Harveys musikalske selvtillitt hadde sakte men sikkert bygd seg opp gjennom tiden med Automatic Dlamini, og, i begynnelsen av 1991 hadde hun endelig bestemt seg for å få fart på karrieren. Allerede i januar samme år spilte hun sine første konserter under navnet PJ Harvey, da sammen med Rob Ellis og bassist Ian Olliver.

På tross av at bandet selv på dette tidspunktet omtalte seg som en trio, talte navnet sitt tydelige språk. Dette var Harveys prosjekt! Maktfordelingen i bandet gjenspeilte seg også i låtmaterialet, nå for første gang nesten utelukkende skrevet av Harvey selv. Trioens første konsert var imidlertid alt annet enn en suksess. Bandet hadde ikke før inntatt scenen, før publikum sakte men sikkert begynte å trekke mot døren. Katastrofekonserten fikk en brå, men kanskje ikke helt uventet slutt, da en panikkslagen innehaver etter hvert fant det bedre å betale bandet for å slutte å spille, enn å se flere av kundene sine forsvinne ut av døren.

Beundringsverdig nok gjorde ikke den heller avstumpede live-debuten Harvey motløs. Trioen fortsatte ufortrødent videre med live-opptredener i nabolaget, og bygde seg etter hvert opp noe av en lokal fanbase. Harvey hadde imidlertid større ambisjoner enn som så og innså kjapt at for å komme noe sted i musikkbransjen, var det bare et sted som gjaldt. London.

Aldri en til å la en god nettverksmulighet gå fra seg, kjente Harvey allerede flere London-baserte band. Et av dem, The Becketts, hadde nettopp spilt en rekke konserter på en liten Londonpub, organisert av Paul Cox og Richard Roberts, som sammen drev det uavhengige plateselskapet Too Pure. Hun overbeviste The Becketts om å videreformidle trioens demotape til Cox, i håp om at dette ville lede til spillejobber. Cox, i utgangspunktet ikke overveldende interessert, bestemte seg for å gi tapen fra det ukjente bandet en sjanse. Til sin store overraskelse inneholdt den ikke den vanlige effektpedal infiserte, gitardrevne shoegaze-popen som da dominerte Londons musikkscene. PJ Harvey låt ikke som noe han hadde hørt før. Og, ikke nok med det. De var bra også! Han overrakte raskt tapen til partner Richard Roberts, som også falt pladask for trioen. Bandet ble behørig invitert til London, og en rekke konserter ble raskt booket. Heldigvis gjentok ikke "suksessen" fra livedebuten seg, og bandet spilte for fulle hus og begeistrede kritikere hver eneste kveld.

Veien fra konsertscene til platestudio skulle vise seg å bli forbilledlig kort. Cox og Robert innså klokelig at de her hadde snublet over indiescenens next big thing, og resultatene lot ikke vente på seg. Førstesingelen Dress ble sluppet i oktober 91, og fanget kjapt oppmerksomheten til ingen ringere enn legendarisk radio-DJ John Peel, som ble så imponert av det han hørte at han straks inviterte bandet til å gjøre en Peel Session, sendt i november samme år. Responsen fra publikum var umiddelbar, og mildt sagt overveldende. Cox: "From october onwards, everything was sold out. [...] You just couldn't get in. It was ludicrous."

Platekarriere
Det neste skrittet virket selvsagt, og PJ Harveys første album Dry var et faktum i mars 1992, lansert med en uannonsert konsert i Rough Trades butikk i Neal's Yard, London. Som med den foregående singelen var publikumsinteressen enorm og umiddelbar. Kritikerne var ikke mindre positivt innstilte, og plata ble omtalt i mer enn rosende ordelag av en nærmest samlet musikkpresse.

Oppfølgeren Rid of Me kom året etter. Den originale trioen var nå oppløst, og PJ Harvey var offisielt et soloprosjekt. Andreplata, dog langt råere og mer kompromissløs enn forgjengeren, representerte likevel en naturlig videreføring av lydbildet etablert på Dry. Det var imidlertid siste gang man kunne spore slike tendenser. En av PJ Harveys største styrker som artist må utvilsomt sies å være hennes egen påtagelige redsel for å gjenta seg selv, for å stagnere. Alltid på jakt etter noe nytt, etter nye utfordringer. Etter å ha etablert seg som den tøffeste i sinna-ung-jente-klassen med Dry, og med det fått en høy stjerne blant Riot Grrls og feminister for å nevne noen, er det hevet over en hver tvil at Harvey kunne ha fortsatt i samme spor, og uten vanskeligheter hatt en relativt suksessfull karriere, i alle fall hva salgstall angår. Hun ville også utvilsomt ha gjort det mye enklere for seg selv. Men, Polly Jean Harvey har aldri vært interessert i enkle løsninger.

Med dette kan en hver ny plate nærmest sees på som en reaksjon på hennes foregående utgivelser, og kanskje spesielt den mest nylige. Hennes kommersielle gjennombrudd To Bring You My Love (1994), med sitt gjennomproduserte, til tider nærmest orkestrale lydbilde og med en PJ i vokalt høygir, ble etterfulgt av elektronika-inspirerte, tilbakeholdne og nærmest depressive Is This Desire, en plate tydelig farget av hennes da nylige samarbeid med den engelske trip hop-artisten Tricky.

Etter å ha utforsket en side ved seg selv, og latt denne komme til utrykk på plate, ble denne så tydeligvis forkastet, i alle fall for en periode, til fordel for noe nytt. Det kanskje mest tydelige eksempelet på denne arbeidsmetoden kom med årets White Chalk, hennes kanskje mest nyskapende plate så langt. Forgjengeren, 2004s Uh Huh Her hadde langt på vei vært en nærmest retrospektiv plate, og vendte tilbake til Drys gitardrevne, blues-inspirerte, mer grovskårne lydbilde, dog selvsagt med noen modifikasjoner. Harveys neste skritt videre, skulle vise seg å bli hennes mest ekstreme så langt. I sin stadige jakt på nye utfordringer, valgte hun å helt legge bort gitaren, et av hennes hovedinstrument så langt. Og erstatningen? Piano, et instrument hun fram til da hadde hatt kun minimal befatning med.

Harvey: - I don't know how to play the piano, I'm very ham fisted at it, and I love that. [...] It forces me into the position of listening for the first time and I find that very freeing.

Utfordringer og fornyelse
Også vokalt sett har Harvey her valgt å utfordre seg selv. Hun har lagt bort sin vante måte å synge på, og bevisst lagt de fleste sangene i et toneleie rett over hennes eget naturlige register. Resultatet? Ikke lenger så mye 50ft Queenie, men heller, for de som kan sin Charlotte Brontë, Catherine Earnshaws mer innadvendte kusine. En lavmælt, intenst vakker, men samtidig urovekkende og skremmende plate.

Som nevnt tidligere, hadde Harveys trang til å stadig fornye seg selv strengt tatt ikke vært nødvendig for suksess på platemarkedet, og det er hevet over en hver tvil at denne trangen nok også har kostet henne en del fans. Riot Grrls og andre, som gjerne ville ha henne som et feministisk symbol av Ottar-aktige dimensjoner, har garantert blitt skuffet og provosert av den veien hun etter hvert har valgt å stake ut for seg selv, og har heller valgt å se seg rundt etter neste deltaker i sinna-ung-jente klassen. Dette har imidlertid også medført at fans som har valgt å "bli ved hennes side," gjennom alle hennes inkarnasjoner har blitt desto mer dedikert. Gjennom å være så kompromissløs, så bevisst provokativ, har PJ Harvey oppnådd intet mindre enn kultstatus.

Konserten i Den Norske Opera 19. juni er kanskje det beste beviset på nettopp dette. I salen sitter nemlig ikke bare norske fans, men også fans fra Tyskland, England, Frankrike, Italia og en rekke andre europeiske land. Ryktet om konserten spredte seg raskt på ulike PJ relaterte message boards og nettsteder, og diskusjonene begynte allerede flere uker før billettene ble lagt ut for salg. Hvor var det best å overnatte? Hvilket flyselskap hadde de billigste billettene? Hva var egentlig telefonnummeret til Den Norske Opera? mange av disse nettstedene, drevet av hennes mest dedikerte fans, tilbød ofte mer utfyllende og korrekt informasjon enn Den Norske Operas og Harveys egne nettsider.

Privatlivet
Men, en i alle fall for Harvey selv, uheldig bivirkning av denne kultstatusen, er at den blant store deler av fansen har resultert i en voldsom, til tider nærmest påtrengende interesse for hennes eget privatliv, ofte i et forsøk på å forstå henne bedre, og ikke minst, å få vite hva sangene "egentlig" handler om. Harvey selv har i intervju etter intervju uttalt at sangene hennes ikke er selvbiografiske, og dermed ikke på noen måte kan leses som en slags "dagbok" over hennes eget liv. Allikevel, den enorme interessen ser ikke ut til å avta på noen som helst måte, snarere tvert i mot. Resultatet har blitt en at en i utgangspunktet naturlig reservert artist bare har blitt enda mer tilbakeholden. Hun har i årenes løp blitt mer og mer unnvikende i intervju, spesielt ved spørsmål angående sangtekster. Dette har igjen bidratt til å øke mystikken rundt privatpersonen PJ Harvey, og med det dessverre også fansens vitebegjærlighet.

Et område som har vært utsatt for særlige spekulasjoner er Harveys kjærlighetsliv. Hennes mye omtalte forhold til Nick Cave har etter hvert antatt nærmest mytologiske proporsjoner, både blant musikkjournalister og fans. Det som på utsiden kunne se ut som a match made in heaven, var imidlertid en kortlivet, og høyst slitsom affære for begge de involverte partene. Forholdet ble innledet under deres samarbeid på duetten Henry Lee, hentet fra Caves Murder Ballads (1996), og dets absolutte høydepunkt er for all ettertid bevart i den tilhørende videoen. Men dessverre, i følge Cave: "It was all downhill from there." Hvordan Harveys privatliv per dags dato arter seg, er det ingen ut over en utvalgt sirkel av venner og familie som vet, og man trenger ikke mye fantasi for å gjette seg til at det er nettopp slik Harvey vil ha det.

Til operaen
Når Harvey nå inntar scenen i Den Norske Operas hovedscene 19.juni vil det være hennes sjette besøk i Norge, og det er nærliggende å tro at de som er heldige nok til å ha billett, har en svært så spesiell opplevelse i vente. Ikke bare får man oppleve PJ Harvey alene på scenen, kun akkompagnert av seg selv på piano. Ikke bare kommer salen til å være fylt til randen av hennes mest innbitte og takknemlige fans. Ikke bare foregår konserten i en nybygd state of the art opera, med en hovedscene som best oppsummeres med ordene Akustisk Ekstremsport. Ikke bare dikterer rammene rundt konserten at størsteparten av materialet vil hentes fra White Chalk, hennes kanskje vakreste plate til dags dato, men, konserten er også den siste i en relativt lang og noe improvisert turne av Europas operahus.

PJ Harvey har altså hatt god tid til å finne seg til rette med konseptet, og til å føle seg komfortabel alene på scenen. Med andre ord, alt skulle være lagt til rette for en fantastisk kveld i operaen. Dette blir mest sannsynligvis noe å fortelle barnebarna om!

Biografiske data og sitater er hentet fra:
PJ Harvey: Siren Rising av James R. Blandford
PJ Harvey.net
Q
Alternative Press
Wire



comments powered by Disqus

 



Andreas
2008-06-20Flott oppsummert, men...

at White Chalk ville prege kvelden viste seg å være feil.
Istedenfor fikk vi overstyrte vokaler og en vrengt Gibson Firebird, vi fikk autoharpe, trommemaskin og Moog, vi fikk en støyende minisynth og b-sider fra gamle singler som frembrakte snufsing fra salen, i tillegg til piano og skjør vokal.
Det var gåsehud, tårer og smil fra øre til øre. Sylskarp lyd og PJ Harvey. Helt alene og helt fantastisk.

Ragnhild K
2008-06-23Ja, jeg tok feil....

...og det er jeg absurd, over the moon overlykkelig for. Kan ikke annet enn å si meg helt enig med Andreas her. Dette var en perfekt kveld i operaen. Eller stryk den. Dette var en perfekt kveld! Punktum!

Frank Skoveng
2008-06-23Bare en liten rettelse !!

Fin artikkel på en utrolig flott artist. Men konserten i Operaen var nok hennes femte og ikke tredje.

Første gangen var hun forband/artist for U2 på Valle Hovin (da var det svært få som brydde seg). Deretter har det vært tre konserter på Rockefeller. Den utrolige herlige, nær sagt legendariske konserten i 95, og to heller labre innsatser i 97 og 00.

Peti Meter
2008-06-24Bare en liten rettelse !!

De to "labre" var i -98 og -01. Rett skal være rett.
I tillegg i hvertfall en opptreden på Quart, også i 2001.
Det blir seks...

Ragnhild K
2008-06-25Se her ja...

Veldig bra. Var særdeles vanskelig å finne ut av nøyaktig hvor mange konserter Polly hadde spilt her i landet.. Selv ikke den offisielle nettsida kunne gi noe fullgodt svar. Så altså, 6 it is.. Jeg har alt begynt å håpe på en 7ende.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo