Ekstranummer #33: Dick Tracy møter pønkerne

I forbindelse med den ferske boken 'Tre grep og sannheten' om norsk punkrocks historie, tar vår skribent Bjørn Hovde et blikk på punkens rolle i tegneseriene, nærmere bestemt hos Dick Tracy.

Pønken har vært med oss en hel mannsalder allerede. Tretti år er passert siden "pønksjokket" blåste nytt liv inn i populærmusikken og utfordret discoen og symfrockens tiltagende hegemoni over musikkscenen. Besteborgerne ble vel mest skremt av denne nye ungdomskulturens karakteristiske attributter; nagler og lær, sikkerhetsnåler gjennom nesa, hanekam og svart sminke. Musikken var jo "bare skrål og leven" uansett, så her gjaldt det å piske opp moralsk panikk over livsstil og framtoning. Ikke før var vi kvitt hippiene, så får vi dette: Bråkete, aggressive snørrunger med tattiser og militærstøvler som hopper opp og ned foran en scene hvor en bavian maltrakterer en gitar mens han innimellom tegner hakekors med sprittusj i skallen til den glattbarberte trommisen.

Pedagoger var bekymret, foreldre fyltes av angst: ”Tenk om barnet mitt ender opp som pønker”. Det var nesten verre enn å stå fram som homo. Arbeidsplassen var stengt om du møtte opp til sommerjobbintervju med mohawk. Bilgutta på maskin & mek kunne godt tenkt seg å grisedenge en pønker. På bygda hang de enslige pønkerne utafor festlokalet mens de helte innpå billig himert og forbannet dansebandet som spilte på innsida. "Spis de rike", het det. Innflyttede pønks fra Oslo var dårlige nyheter i ungdomsskoleklasser i mer grisgrendte strøk. Her vanket tyn og juling, utfrysing og mobbing. Enslige bypønkere var yndet bytte for bygdedyret.

Etter hvert ble det en stil, en mote for rebelske elementer i flere årsklasser. Pønken ble mainstream, alle ungdomsskoleklasser med respekt for seg selv hadde en pønker eller to på bakerste benk. "Opprøret" kunne virke påtatt og klisjéaktig, men disse typene var ofte klassens smartinger, de som leste bøker også utenfor klasserommet, science fiction, politikk, skjønnlitteratur av mystiske forfattere med vanskelige navn. Ikke før var skolen over, så fartet de til storbyen og ble kunstnere, forfattere, aktivister og politikere. Jo da, pønken fostret en del lyse hoder, og musikken var ny, spennende og ytet all den motstand nyskapende musikk skal i et blasert øre. Det var en minneverdig epoke med uvurderlig langtidsvirkning.

Streitinger suger. Jazz er feigt

Da pønken kom til Norge, pisket boulevardavisene opp en sensasjonalistisk kampanje mot ungdommene som dyrket stilen og musikken. Det handlet mest om pønkernes utseende, klesstil og oppførsel. Gutta med klasseanalysen i orden, ml-erne, kunne i beste fall strekke seg til at pønken var et uttrykk for ytterliggående fremmedgjorthet i et samfunn hvor arbeiderne ikke kontrollerte produksjonsmidlene. Men stort sett betraktet venstresida pønken som suspekt, som nok et kommersialisert uttrykk for hvordan underholdningsindustrien utbyttet arbeiderklasseungdom. Når pønkmusikken inntok hitlistene stilnet kritikken om ”piggtrådmusikk”, det var pønkens samfunnsnedbrytbare potensial det bestående konsentrerte seg om, opptøyer, husokkupasjoner, folk som "droppet" ut av skolen osv. Pønken ble symbolet på at noe var galt med ungdommen, retningen ble oppfattet som en destruktiv variant av en ellers ”sunn” opprørstrang som ungdom har hatt til alle tider.

Populærkulturen fanget raskt opp pønken og så dens kommersielle potensial. De musikalske banebryterne som dannet band og utga selvfinansierte singler var avantgarden, kunstnerne og idealistene som ikke ville kompromisse med platebransjen og "systemet". Som motfenomen fikk pønkstilen etter hvert innpass i bladet Det Nye, og NRKs musikkprogrammer viste videoer av engelske pønkband som ikke gikk av veien for å kompromisse med platebransjen (men hvor pønk var egentlig The Jam og Ultravox?). Klinten ble skilt fra hveten ved å skille mellom pønk og nyveiv. Pønken var den opprinnelige, råe, primale ytringen som ikke kunne vannes ut og gjøres spiselig for borgerskapet. New wave var soft-pønk, sofistikert kunstskolerock for besteborgerbarn. Pønken i seg selv levde videre uaffisert av nyveivernes dressjakker, cocktailglass og avslepne poprock. Pønken var kjernen, et uspaltbart atom til denne dag.

Reaksjon slår tilbake

Pønken ble ikke mottatt med åpne armer i de møblerte hjem. De voksnes populærkultur fikk et nytt fiendeansikt; den kvisete, destruktive pønkeren, nihilisten med sprayboksen og slåsshansken, en skikkelig destruktiv jævel. Detektimen i NRK og actionfilmene på kino ble proppet opp med pønkere som håndlangere for mafiatyper eller de var simple vinningsforbrytere i slummen. Charles Bronson kverket en god del slike "scum" i alskens Death Wish-oppfølgere på tidlig 80-tall. Pønkerne måtte i purkefilmene, en verdikonservativ genre med dresskledde "detectives" i hovedrollene, framstilles som svikefulle, feige dophuer uten evne til oppdrift i den kriminelle karrieren. De var dumme, syltynne krek med uren hud, nervøse rykninger i ansiktet og ville, stirrende øyne. En interessant utvekst av denne pønkefobien er mengden av lavbudsjetterte science fiction-filmer på 80-tallet hvor pønkerne ser ut til å ha tatt styringa i samfunnet "en gang på 2000-tallet". Filmer som Trancers (1985), Future Cop (87) og Futurekill (85) skildrer en framtid overveiende befolket av pønkere. Disse er igjen inndelt i fraksjoner, klaner og bander som slåss om hegemoniet i ruinlignende bylandskaper etter en apokalypse.

Også i den gedigent overvurderte Blade Runner (Ridley Scott, 82), for øvrig en god framtids-western, tusler det pønx rundt i gatene i prangende men høyst upraktiske klesplagg. Denne projiseringen av pønken som dominerende faktor i en tenkt framtid, viser bare at sci-fi film først og fremst forteller mer om tiden den blir til i enn framtida som sådan.

Det dominerende inntrykket av pønken, slik fiksjonsfilmen på 80-tallet skildret dem, er dystert, karikert og negativt. Noen år etter pønken kom rap-musikken, umiddelbart omfavnet av kulturvitere og akademia som "svart opprør". Det hvite opprøret pønken stod for ble forbundet med samfunnsundergravende krefter, anarki og kaos. Rapperne ble framstilt overveiende positivt, som sønner av ghettoen i kamp for klassemessig og etnisk rettferdighet. Pønkerne forble tapere og småkjeltringer i populærkulturen, inntil de i nyere tid nærmest har forsvunnet eller gått opp i stilmessige hybrider med annet drivgods fra det postmoderne supermarked.

Calling Dick Tracy

Et møte mellom en fiksjonshelt av den reaksjonære sorten og pønkere kan kaste lys over hvor karikert pønkerne ble framstilt allerede fra begynnelsen. Vi skal se litt nærmere på episoden Dick Tracy Meets the Punks, fra avistegneserien Dick Tracy. Episoden ble serialisert i amerikanske aviser høsten 1979, og er et relativt tidlig eksempel på hvordan pønken slår inn i mainstream popkultur, men ikke bare med negative konnotasjoner.

Avisseriene er et konservativt medium, særlig føljetong og spenningsseriene. Her slippes det nye temmelig sent til. Fiksjonsuniversene er statiske, personene eldes sjelden eller aldri og den psykologiske utviklingen er en seig, mangeårig prosess, dramaturgien er fastlåst og manuskriptene ofte variasjoner over et etablert tema. Det tar derfor tid før nye tendenser i samfunnet smitter over i seriene. En av unntakene er Dick Tracy, en serie som brøt gjennom til enorm suksess nettopp ved å være det motsatte, et dagsaktuelt melodrama som føltes friskt og samtidig.

Serien debuterte i 1931, og holder fram, uten opphold, til denne dag. Serien og dens opphavsmann, Chester Gould (1900-1985) er to sider helt av samme sak. Seriens nyere utforming har vært preget av en babyboomer-sensitivitet og humanitet som aldri ville passet inn hos den absoluttistiske og temmelig høyrevridde Gould. I en fiktiv amerikanske storby slåss superpurken Dick Tracy mot gangstervesen og forbrytere av ymse sort. Goulds inspirasjon var myndighetenes kamp mot gangsterne, de såkalte "g-men" (governement men) mot typer som Al Capone, John Dillinger og Machine Gun Kelly. Byen var et ikke navngitt Chicago, og Tracy selv var modellert over agenten Elliott Ness, førstelinjemann i kampen mot gangsteren over alle, Al Capone (i serien lett forkledd som "Big Boy Caprice"). Seriens grovt tilskårne figurer, den stive og primitive tegnestilen, Goulds evne til å skape spenning gjennom stadige cliffhangere, hans skamløse sentimentalitet, den forbausende realismen i storbyskildringen – alt var elementer i den enorme suksess serien oppnådde allerede fra starten.

Et annet viktig innslag var voldsskildringene. Ingen avistegneserie har noen gang vært så voldelig som Dick Tracy. Folk blir skutt, knivstukket, knust, maltraktert og lemlestet i nærbilde. Kulenes bane skildres med linjalrette streker inn og ut av kropper, økser plantes i skaller, kniver kjøres inn til skaftet i mager. Likhaugene vokste fort. Antallet "casualties" opp gjennom årene må telle i firesifret antall, selv om serien ble betraktelig snillere etter Goulds avgang i 1977.

Dick Tracy er en amerikansk institusjon, et folkeeie delt av generasjoner. Seriens budskap er enkelt: "Crime doesn't pay", noe som hamres fast gjennom skurkenes skjebnetunge fall for egne grep. Gould gikk aldri trøtt på å betone at den som lever ved sverd, faller for sverd – sitt eget. Hvis skurken selger giftig hjemmebrent, kan leseren være sikker på at han drukner i svineriet til slutt.

Skurkene er ellers et kapittel for seg, groteske karikaturer med anatomiske trekk vi ellers ville tiltenkt marsboere. Navnene deres taler sitt eget språk: Pruneface (en mann med svisketryne), Flat-Top (flatskallen), The Brow (skurk med enorme øyenbryn), Quiver Trembley (kvinnelig flykaprer som skjelver hele tida), The Mole (skurk med muldvarpfysikk). Friske oppnavn florerer: Largency Lou, Ribs Mocco, Puckerpuss, Joe Period, Bulky, Flyface. Hele serien er så oppdrevet og karikert at den med litt godvilje kan leses som et symboldrama, en absurd, tragikomisk kommentar til samtida, fortalt med knyttnevefaste, spissformulerte virkemidler som tegneseriemediet kan gjøre til det suverene. Gould startet som en teknisk svak tegner, men utviklet seg til en suveren stilist. Hans modne stil på 50, 60 og 70-tallet nærmer seg noe piktogrammisk, en essens av tegneseriemediets ekspressivitet som er noe av det mest særegne mediet har frambrakt.

Moralen og tonen i serien er altså preget av en aldri sviktende tro på at det gode vil seire. Og det gode vil seire på absolutt bekostning av det onde, som må knuses og ødelegges helt og holdent. Det finnes ingen mellomting, ingen medierende instans. Gould er sammen med med Spiderman-tegner og Ayn Rand-disippel Steve Ditko, seriemediets store manikéere, aldri villig til å file på sin låste oppfatning av livskreftene som dualistiske størrelser i evig kamp om hegemoni over menneskesinnet.

Etter Gould skifter dette noe. Tracy ble rundere i kantene. Eldre ble han også, far og etter hvert bestefar. Det er denne Tracy som møter pønkerne, en familiefar som har blitt mer åpen for å forstå samfunnet rundt seg, at nyanser finnes og at folk som har havnet på skråplanet av og til fortjener en ny sjanse. Vel, kanskje ikke pønkerne.

Handlingen starter med at Dick Tracy, som 1979 ble skrevet og tegnet av May Collins og Rick Fletcher, tar ut noe overtid i ferie for å besøke sin voksne datter, bosatt i staten Washington. Tracy ble allerede i 1931 forlovet med dydige Tess Trueheart (what's in a name?), og de fikk etter noen tiår somlet seg til ekteskap og familieøkning, noe som gjorde Tracy "soft" i mange leseres øyne. Warren Beattys framstilling av Tracy i den påkostede filmen fra 1990 er helt klart bygd over denne familiemann-versjonen, hvor Tracy framstår som direkte menneskelig. Filmen tar sitt foreleggsmateriale på alvor og har en praktfull scenografi.

Med på reisa til Washington har ekteparet Tracy med seg den gamle eksentriker og eks-Hollywoodstjerne Vitamin Flintheart (ja, det heter han faktisk), en skrullete olding som er en slags dagpappa for Tracy-ungene. Han oier og geberder seg på en måte som gjør figuren til Dick Tracys svar på Bergeracs svigerfar fra TV-serien, et gammelt, godtroende fjols som alltid havner i trøbbel. Vitamin har et godt lag med ungene, og den "nye", sensitive familiemannen Tracy synes Flintheart er sjarmerende og morsom.

Pønken lever

Imens: Bony og Claudine, to pønkere, raner en bensinstasjon fordi Bony drømmer om å få penger til å starte band og spille inn pønkplate. Vi kan med en gang se at Claudine er en ekte pønker: Svartkledd, sikkerhetsnåler i ørene, g-nøkkelformet smykke rundt halsen og sløvt, stirrende blikk. Bony ser mer ut som en glamrocker, med diger hvit fright-wig, lasete dongeriklær av den ettersittende typen og diverse bling fordelt over en knoklete kropp. Å se til virker han mer som Sweet-materiale enn gitarist i Sex Pistols. For det er gitarist han vil bli, i pønkband, og bli ”the greatest rock star in the world”.

Bony skyter bensinstasjonsinnehaveren med kaldt blod, og farter av gårde med noen lusne dollar. En Tracy-klone i den lokale politistyrken, detective Sampson, leder etterforskningen av pønkernes "crime spree". Dette er nemlig ikke det første brottet pønkparet står bak. De ligger alltid et hakk foran polisen, i stil med sine forløpere Bonnie & Clyde (Bony & Claudine, get it?). Vel hjemme i sitt rotete og snuskete campingvognhjem, kikker pønkerparet på nyhetene, hvor drapet på bensinstasjonen er hovedoppslag. Boney vil heller se på tegnefilm på barne-tv i nabokanalen, som den mesterhjernen han er. I et tilfelle av temper tandrum raver han så rundt i campingvogna, hiver tomme ølbokser rundt seg og breker om at han skal bli "tomorrows superstar". Det er bare det at Vanity records (Vanity = forgjengelighet/forfengelighet) forlanger "$ 1000 for a session" i sitt studio, et beløp Bony ikke kan reise. Løsningen på dilemmaet er å rane byens pantelåner, finner en brisen og muggen Bony ut.

Som sagt så gjort. Neste dag møter Bony opp hos "onkel", svinebinder karen på bakrommet og tømmer kassa. På vei ut får han øye på en lekkerbisken; en Les Paul original, "very valuable". Bony kan ikke motstå go'biten, og drar rett hjem til campingen og imponerer Claudine med sitt raffinerte gitarspill.

Dick Tracy er i mellomtiden ankommet Washington og snubler "tilfeldig" opp i saken. Detective Sampsons politiarbeid imponerer Tracy. Denne Washingtons Leif A. Lier resonnerer: "A Les Paul original. Bet he's a musician and couldn't resist..." Pantelåneren er kommet over sjokket over å ha blitt ranet, og kan bekrefte at overfallsmannen hadde mystiske arr som så selvpåførte ut. Her får leseren så en dosering i hvordan pønkere dekorerer seg med arr, et slags tribalistisk kodesystem som pønkere kan kjenne hverandre på. Et annet vitne bekrefter observasjonen: "It looked like the self-inflicted wounds a punk rocker would have".

Rock'n Roll Mama

Tracy tar nå opp sporet sammen med detective Sampson. Hvor ellers kunne en pønker tenke seg å søke for å fart på musikkarrieren enn hos den lokale impressario, talentspeider og rock'n roll mama Mrs. Topp. Den røslige Mrs. Topp lever i et typisk agenthjem, med plakater, signerte bilder og alskens nips strødd utover. Hun gumler kremkaker, skravler som en foss og bærer tung sminke i det fete, hengende ansiktet. En rett så tillitsvekkende figur. Det er dårlige tider for rock & roll, bedyrer hun. Folk vil ha disco nå. Hun viser seg å være "on the level" og samarbeider med polisen. Agenturet har et billedarkiv, hvor Mrs. Topp raskt ID'er Bony ut fra politiets fantomtegning. Hun bekrefter at Bony er ”hard core punk” og har også sett arrene hans. Mrs. Topp utdyper: Selvpåførte arr er "one of the badges of punk rock, symbol of defiance, suicidal rebellion… waste of time in Bony's case".

Bony er nemlig en elendig musiker. Han bare tror han kan spille. Ingen vil danne band med ham, og om noen var dumme nok, ville de raskt fått nok av den dominerende idioten. Problemet har i tillegg dypere røtter. Selve musikkformen er på vei ut (husk at vi skriver høsten 1979). Pønkens status i USA anno ’79 er, ifølge Mrs. Topp: "Already passè. It was a british thing that didn't take over here." Selv går hun for new wave, som hun mener vil hamle opp med discomusikken, på sikt: "Disco'll die, wait'n see". Dick Tracy nikker interessert til disse innsiktene i ungdomskulturen.

Selv undrer Tracy seg over forskjellen mellom punk og new wave, men får fort sortert begrepene av Mrs. Topp: New wave er "less suicidal rebellion than punk, and new wave rockers can play".

Klimaks i svarte skauen

Bony og Claudine slapper av i campingvogna med noen boksøl da nyhetene viser Boneys mugshot over skjermen. Dette får den håpefulle superstjernen til å klikke helt, og i raseri knuser han Les Paul-gitaren. Eneste utvei nå er å hoppe i bilen og rømme til Canada. Bare synd at tanken er halvtom og at Canada ligger et stykke unna. Claudine kjører, og Boney slår i hjel tida med mer øldrikking og surmuling.

Tracy og detective Sampson bruker tida effektivt. De skaffer vitner, sikrer bevis og følger korrekt politiprosedyre. They’re building their case. Boneys profil er nå hamret fast. Han er et råttent egg. Han er pønker. Men han var et råttent egg lenge før han ble pønker. Tracy mener Bony kom skeivt ut tidlig. Nå er denne samfunnets stebarn "a rock'n roll's answer to John Dillinger". Som sistnevnte huser Bony forestillinger om storhet som står i misforhold til evner og ambisjon. Smart er han ikke, ei heller når det flyktende paret reiser gjennom indianerreservatet. Her er reservatets egne politistyrker i hælene på dem, men Bony tar det med ro, bøtter en øl og beroliger Claudine: "They'll probably use bows and arrows, anyway."

Plottet strammer seg til mot slutten, og det hele bikker over i klassisk melodrama av den gammelmodige sorten. I en dårlig motivert vending i handlingen inviterer pomadenissen Vitamin Flintheart Tracys kone Tess ut på biltur i skogen, uten Tracy. De blir naturligvis stoppet av Bony og Claudine, som har gått tom for bensin. ”Du kjører, gammer'n” kommanderer Bony, og Tess må være med som ekstra gissel. I tillegg til dette er Tess høygravid, og burde vel strengt tatt ikke vært ute på biltur på humpete skogsveier i det hele tatt. I et øyeblikk av besluttsomhet og handling klarer Vitamin å fravriste Bony revolveren, men i samme øyeblikk som våre helter får overtaket, starter Tess nedkomsten. En rystet Vitamin vet ikke sin arme råd, men Claudine hjelper til med å bringe til verden Dick Tracys nyeste familietilskudd, en sønn.

Når alle endelig er gjenforent, akter Tracy å ”røffe opp” utskuddet Bony, men han stagges av det lokale politiet. Slike Dirty Harry-takter tar seg dårlig ut i de landlige omgivelsene, hvor forbrytere vanligvis er hjemmebrennere og tjuvjegere. Dick Tracy kan allikevel berette for Bony at han ligger an til 20 år på kåken – minst! End of story.

Framstillingen av pønken og pønkere er ikke entydig negativ. Dette er tross alt den reaksjonære råtass-serien Dick Tracy, men ikke tegnet og forfattet av sin umake opphavsmann, Chester Gould. Nye tider, i dette tilfellet de liberale post-hippie syttiåra, fordrer et nytt vidsyn og en toleranse som til og med omfatter slike marginale ytringer som pønken. Serieskaperne forsøker å nyansere karaktertegningen, og pønkfrøet Claudine slipper nok unna med en betinget dom. Bony er bevisst framstilt som en ambisiøs idiot som ødelegger for seg selv. Pønken som sådan tillegges ingen nedbrytende eller bedervende innflytelse. Musikkformen og moteretningen er bare symboler, gevanter småkjeltringen Bony ikler seg for å hippe seg opp og gi sine stormannsdrømmer en slags retning. Pønken går strengt sagt skadefri fra den behandling serien gir temaet. Pønken er bare en kulisse og et handlingsdrivende element i et politimelodrama. Hadde Chester Gould selv laget fortellingen, er sjansen stor for at pønkmusikken og hele attityden rundt ville blitt skildret som selve årsaken til Bonys atferd.

I en senere artikkel skal vi se hvordan Gould i 60-åra skildret hippiene og kulturen deres, også musikken og utøverne. Det, kjære lesere, blir ingen picnic i det grønne.

Pønkens nedslag i de etablerte underholdningsuttrykkene, som dagsavisenes seriestriper, viser at musikkformen var sterk og levedyktig. Det er ved å spore langtidsvirkningene av noe man først trodde var døgnfluer, at de lange linjer og et fenomens virkningshistorie trer fram. Rave on!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo