Lunch på Høvikodden

Kompromissløse Lydia Lunch med konsert på Henie Onstad Kunstsenter søndag 14. april.

Relaterte sider:

Lydia Lunch

Foto: Presse

Den legendariske New York-musikeren, skuespilleren, forfatteren, regissøren og provokatøren Lydia Lunch er klar for konsert på Henie Onstad Kunstsenter i morgen. Med seg har hun fiolinisten Mia Zabelka.

Lydia Lunch begynte sin karriere på No Wave-scenen i New York på syttitallet. Med bandet Teenage Jesus and The Jerks ble hun en kultfigur med anti-komersiell etikk og et uttrykk ladet med seksuell provokasjon. Lydia Lunch – hun heter egentlig Lydia Anne Koch, men fikk navnet Lunch av Willy DeVille fordi hun ofte stjal lunchen fra vennene i The Dead Boys – opererte i starten (som nå) i grenselandet mellom poesi, musikk, film og spoken word, og markerte seg kraftig på undergrunnsscenen i New York.

Under eget navn har Lunch en omfattende diskografi, og hun har også samarbeidet med en rekke andre artister og band. Suicide, Thurston Moore, Kim Gordon, Nick Cave, Rowland S. Howard, Einstürzende Neubauten, Nels Cline og Michael Gira er blant de mange hun har samarbeidet med. Hun har også spilt i en rekke undergrunnsfilmer, skrevet manus, regissert og gitt ut bøker, for å nevne noe på en omfattende cv. De siste åra har Lydia Lunch jobbet med bandet Big Sexy Noise (som inkluderer medlemmer fra Gallon Drunk), som har gitt ut to album.

Til Henie Onstad har Lydia Lunch med seg Mia Zabelka, som anses som en av verdens mest innovative fiolinister i grenselandet mellom de- og rekonstruksjon av instrumentet, iblandet elektronikk og performance.

Konserten med Lydia Lunch etterfølges av samtale med Ny Musikks leder Anne-Hilde Neset. Det hele begynner klokken 14, og er inkludert i museumsbilletten søndag.




comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Simon Joyner - Skeleton Blues

(Jagjaguwar)

Skeleton Blues er countryrock frå baksida av stadion, blues frå ein dysfunksjonell avenue, og folkrock med klør frå ei sjel som blør.

Flere:

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er
New Order - Waiting For The Sirens' Call