Årets Beste 2011: Espen Rønning

Advokat, DJ, listenerd og musikkentusiast i en mannsalder - Espen Rønning oppsummerer musikkåret 2011 med dronningen av alternativrock øverst på lista.

- 2011 var et riktig så hyggelig musikkår i mine ører. Beviset på det finner dere på denne brillefine Spotify-liste, som jeg i god romjulstemning sjenerøst deler med folket. Har sneket inn et par killere fra 2010, men de ble oppdaget først i år, så det kan forsvares, skriver musikkentusiast og nyfrelst Stefan Sundström-fan Espen Rønning i forordet om hans musikkliste fra 2011.

Årets beste album:

1. PJ Harvey - Let England Shake
Alt er sagt om denne allerede. Den mest overlegne vinneren på flere år.

2. Atlas Sound - Parallax
Låtskriver og vocalist Bradford Cox er et aldri så lite geni. Han er hjernen i det ypperlige bandet Deerhunter og har flere soloprosjekter, hvor det meste holder oppsiktsvekkende høy kvalitet, som på denne godbiten av en skive. Dette må være noe av det mest tilgjengelige og flotte han har satt sin signatur på. Deilig pop og indie med snurrige innfall, tenk dere et New Order med innslag av akustiske gitarer og crooner-tendenser.



3. Black Lips - Arabia Mountain
Dette er saker! Her har alt falt på plass for gjengen fra Atlanta. Tenk rock, surf, solskinn, punk og Nuggets-garasje i herlig forening, med deilige Ramones-vibber over det hele. Overlegent låtmateriale og vanvittig fengende. Garasjerockens Pet Sounds?

4. Stein Torleif Bjella: Vonde Visu
Vår nye folkedikter skuffer ikke. Helt på høyde med Heidersmenn.

5. The Decemberists - The King is Dead
Som et vintage REM med et sterkere folk-preg; det kan jo ikke bli galt. De finner på ingen måte opp kruttet på nytt, men så lenge låtskrivingen holder skyhøyt nivå gjør det absolutt ingen ting.



6. The Jigsaw Seen - Bananas Foster
Disse guttene har en kronisk lav utgivelsesfrekvens; én skive pr. tiår, og de er, ikke overraskende, en godt bevart hemmelighet. Hvem bryr seg når de leverer så inni hampen bra som her? De er definitivt opphengt i 60-tallet, og da spesielt band som Byrds og Zombies, de minner også tidvis om flotte band som XTC, Wrens og The Shins, men sluttresultatet er likevel noe distinkt eget.

7. Wild Beasts: Smother
Jeg innrømmer det: jeg har alltid vært svak for dekadent og deilig glatt «arty» pop som Roxy Music, Talk Talk, Japan og The Associates. Her er de verdige arvtagerne.



8. Gillian Welch: The Harrow & The Harvest
Årets countryskive.

9. Crystal Stilts - In Love With Oblivian
En real lykkepille. Høyenergisk pop og psykedelia med et hint av countryrock, alt lett drapert i fuzz. Litt som tidlig Jesus & Mary Chain, bare mer fengende og med en klarere inspirasjon fra 60-tallet. Pluss i margen for bruken av teksten til Gun Club`s klassiske "For the love of Ivy" på låten Blood Barons.

10. Girls - Father, Son, Holy Ghost
Et vellykket tyveriraid i pophistorien. Variert og flott låtskriving, og Cristopher Owens` nervefylte stemme gir det hele en «edge» som hever det ytterligere.

11. Dave Cloud & the Gospel of Power -Practice in the Milky Way
Ha, ha! Pass på lattermusklene og rockefoten. Jeg så Mr. Cloud live på Blå Rock for et par år siden og var en smule skuffet, mest over låtmaterialet. Fyren selv var jo derimot en herlig snurrig skrue. Jeg kom tilfeldig over årets utgivelse og fikk et gledessjokk. 7-8 av disse låtene er ubetalelig garasjerock fra øverste hylle, og noe av det beste jeg har hørt i sjangeren på denne siden av salige The Cramps. Hovedpersonen er så sleazy at han nesten går selveste Lux i næringen. Ingen kan være gammel gris så overbevisende som Dave på hylende tøffe og morsomme låter som Practice in the Milky Way og Mrs. Crumb.

12. Magazine - No Thyself
Aah, så herlig når comeback fra gamle helter virkelig funker. Noen av låtene her er helt på høyde med det aller, aller sterkeste de har gjort, og da er det mer enn nok for meg. Howard Devoto er like iskald, kynisk og desillusjonert som alltid. Rapportene fra nylige live-show får meg til å sikle ved tanken på neste års Øya og Bukta, hvis bare de rette folka kjenner sin besøkelsestid da.

13. Fleet Foxes - Helplesness Blues
Bedre og jevnere enn førsteplata i mine ører. Et helt særegent og unikt band, absolutt ingen kan forveksles med dem. I sine beste øyeblikk lager de rett og slett strålende flott musikk.



14. Josh T. Pearson: «Last of the Country Gentlemen
Hva skal man si? En mann med sin kassegitar øser ut bekjennelser, vrede og sorg over tapt kjærlighet over 7 låter på ca. en time. Overpretensiøst og sutrete eller noe av det sterkeste som er gjort? Kommer an på humøret. I mottakelig stemning er dette noe av det mest intense og strålende jeg kan høre.

15. Richard Buckner - Our Blood
Godt å høre at Richard tilbake i topp form. Dette er hans beste siden Bloomed. Laptopen med de opprinnelige innspillingene ble stjålet, så han måtte spille inn alt på nytt uten å ha råd til musikere. Alt er derfor spilt av ham selv med få unntak. Resultatet er flott og intenst med låter som de fleste ville kutte av edle deler for å kunne krediteres.

--

Hederlig omtale også til Kurt Vile, Sharon Jones & the Dap Kings, Thurston Moore, Wilco, Destroyer, Wire, Beirut, The Fleshtones, Kitchie Kitchie Ki Me O, White Denim, og Other Lives. Jeg har ikke hatt tid til å høre tilstrekkelig på opplagte kandidater som Black Keys og Tom Waits.

Konserter:
1. Stefan Sundström, Redrum, april
2. The Replaceable Heads, Driv, juli
3. Grinderman, Buktafestivalen, juli
4. Stein Torleif Bjella, Verdensteateret, mars
5. The Fleshtones, Blå Rock Cafe, mai
6. Mudhoney, Buktafestivalen, juli

Årets oppdagelse:
- Etter at jeg satt rystet langt inn i sjela og måpte med haka langt nedenfor knærne mens jeg overværte Stefan Sundström alene med kassegitar på konserten i april, har jeg hatt et nesten manisk kick på mannen. Vi snakker fanden meg om en artist helt på høyde med helter som Townes, Cornelis, Dylan, Bjella etc. Når det gjelder min egen tidligere ignoranse i forhold til denne hedersmannen føler jeg en skam på høyde med det Morgan Kane gjorde da han ble lurt inn i bakhold.

En samling med 15 låter som (med et par unntak) fokuserer på den mer nedstrippede, rolige, intense og mørke siden av Sundström finner du HER.

Desember 2011
Espen Rønning



Foto: presse


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Silverchair - Diorama

(Atlantic)

Silverchair leverer en meget voksen og mangefasettert fargeklatt.

Flere:

Dizzee Rascal - Showtime
Fra Lippo Lippi - In Silence And Small Mercies - The Early Years