Ekstranummer #49: Er vi ironiske nå? Del I

Ironien, er den et tegn på kulturelt harakiri? I en firedelt artikkel betrakter Hovde ironien som holdning fra forskjellige innfallsvinkler. Første del gjør unna en del generell edder og galle.

Radioselskapet, en daglig programpost på radiokanalen NRK P2: Alvorlige tema tas opp til behandling på en småsnakkende, pludrende-konsenuell måte. Vi spør beinhardt retorisk og hardtslående, som om vi var Mr. Scoop himself, Viggo Johansen: Er aktualitetsradio på dagtid i virkeligheten et klandestint newspeak ispedd doserte sjokk av ubarbert realisme mens in-the-know populærmusikk løsner musklene i skulderpartiet til lytterne der de droner løs i en data-heavy jobb? Er sendinga egentlig sukrede piller av rå realitet drøsifisert til et nivå der pludderet evner å behage den norske midtstrøms-streitoholikeren i kast med dagens dont? Kamuflerer formen beinharde realiteter som en type filtrert auditiv pseudovirkelighet? Fungerer programmet best som mentalpiller for nybakte kamikazepiloter i jobbmarkedet, med mastergrad i det frie næringsliv som allikevel ender opp som saksbehandlere på NAV? Eller er radioposten rett og slett vår samtids mest akutt aktuelle og relevante dekning av tendenser i tida? Er denne problemstillingen i det hele tatt mulig å ta seriøst?

Eller er hele greia ironisk ment?

Ironiens snubletråder er langstrukne og klebrige. I ettertankens alltid oppklarende lys betraktes 1990-tallet nå som “ironiens tiår”. En real ironi i seg sjøl, da disse åra også ble intet mindre enn den “post-sovjetiske æra”, en alvorstid dominert av uhemmet markedsliberalisme, røverkapitalisme og økonomiske bobler som vokste og sprakk som gassblærer i en kvigetarm. Kapitalismen hadde seiret og den nye tids profeter steg opp på virkelighetsbildenes disseksjonsbord. Der analyserte de høyt og begeistret for alle som ville lytte, nå skulle de gi oss nye verdensbilder: Fukuyama, Huntington, Hylland-Eriksen. Framtida lå åpen, ble vi forklart, identiteter ville “flyte”, virtual reality (noen som husker?) ville omkalfatre sansene og bevissthetshorisonten vår, kulturer ville “kreoliseres”, nasjonalisme var gammeldags og fedrelandskjærlighet et annet ord for kultursjåvinisme. Mulighetene var uante. Verden anno 1991 skuet framover - framover! - og så endte hele herligheten med en diger, overbærende hånflir? Var ironien som fenomen berettiget som reaksjon på de store omveltningene verden var vitne til? Eller trengte folk en fin de siecle- attityde for å komme seg gjennom usikre og angstfylte tider?

Ironiens tiår fikk sin norske samtid beskrevet i prosa med bøkene til den raskt oppadstigende litterære stjernen Erlend Loe. Han ga “ironien et ansikt”, for å si det ironisk. Ironi var hipt, den ble en verdensanskuelse. Vi veltet oss i penger og flirte hele veien til banken. Folk født etter 1970 var kommet til dekket bord, forkynte Loe. Det fantes ikke lengre noe å kjempe for og miljøapokalypsens dommedagsforkynnere hadde ennå ikke fått vind i seilene. Landet var allerede bygget, av Gerhardsen, Haakon Lie og Aase Lionæs. Det fantes trygdeordninger for alle slags lidelser og diagnoser, polstringer for enhver skavank, offerstatus for alle minoriteter og straffer for alle typer stigmatisering. Hva var vitsen ved å legge ansiktet i alvorlige folder og delta i hylekoret over velferdsstatens få og små mangler? Nesetippen ble horisontlinje og kompassnål, navlen rotasjonspunkt, tyngdekraften lokaliserte man i lommebokas seddelfutteral. Hvem gadd vel sutre over at øko-ragnarokk sto ved døra når så mange nye og spennende klubb-konsepter åpnet på ‘Løkka? At det sovjetiske atomarsenalet var havnet i hendene på triggerhappy bajaser med ambisjoner på linje med skurkegalleriet i James Bond-filmene? At verdenssamfunnet satt med hendene i fanget når hutsi-tutsi-massakrene kostet åtte hundre tusen menneskeliv? At Kristin Halvorsen støttet NATO-bombinga av Serbia?

Nei, heller da tenke på noe hyggeligere og flire ironisk av en gammel reklamefilm for Colgate tannkrem (“En ring av selvtillit”) og hamre løs på det Erlend Loe’ske bankebrettet mens lavalampene funklet og gips-negerdamene på veggen kastet sine ironiske skygger over hyllene med Easy Listening-LP’er, de kubistiske retrotapetene og femtitallsmøblene. Ironien virket så frigjørende, lissom, så uforpliktende på en måte…

Det kjentes med ett som om vi hadde vært gamle siden renessansen. Verden var jo blitt så komplisert og vanskelig etter den kalde krigen. Oversikten var borte. Europakartet var ikke til å kjenne igjen, stuet full av en bande småstater og kjeltringreir med vanskelige navn som ofte endte på -stan. Og hvor var det blitt av de gode, trygge søttiåra som egentlig var litt teite på en litt ironisk måte, de også. Var det ikke egentlig ganske kult på søttitallet, sjøl om butikkene stengte klokka fem og plater var kriminelt dyre? Nittitallet var jo til sammenligning egentlig bare besvær og trendrytteri. Godt vi fikk Bård og Harald til å vitse litt godlynt om syttitallet når det røyna på som verst.

Det sorte hull

Ironi kan ha flerfoldige funksjoner. Den kan virke forløsende og befriende men er andre ganger en overlevelses og utholdenhetsstrategi. Ordboka forklarer at ordets greske stamme betyr spott, i betydningen å håne noe samtidig som man gir inntrykk av å billige det. I totalitære regimer vet folk mye om denne ironiens doble bunn. I diktaturer lever ironien som vitser i undergrunnen, som muntert krydder i hverdagen og mental polstring mot byråkratiske irrganger og undertrykkende instanser. Gjennom ironisering og vandrehistorier skapte folk litt nødvendig pusterom der de henslepte dagene i endeløse køer i for eksempel Warzawapakt-landene. Les noen kø-vitser fra gamle Sovjet, og opplev den skarpskodde og livsbejaende, men akk så melankolske ironien i fullt monn. De overgår all den kalkulerte sarkasme en gjennomsnittlig norsk stand up-komiker kan koke opp mens dritings julebordscowboyer fra firmaet A/S Snyt & Ljug sitter og råflirer så hårgeleen skvetter.

Nordmenn har skarve erfaring med hva det vil si å oppleve vareknapphet eller leve med et tankepoliti over hodet døgnet rundt. Ei heller hva det vil si å stå time etter time i kø for å få tak i elementærkomponenter til sikringsskapet. Nordmenn hater kø og blir fort aggressive i rekka foran kasseapparatet i nær-super’n. Men ironisk nok er køståing en gla’sak hvis det dreier seg om å skaffe billetter til et eller annet populærkulturelt evenement. Voksne folk kan godt være borte fra jobben i fjorten dager for å ligge i telt foran inngangspartiet til Colosseum Kino midt i november. Grunnen: De vil være de første til å kjøpe billetter til en film om noen gnomer som jakter på en gullring i en skog der trær kan gå og gamle-Dracula Christopher Lee kloner zombier i et gigantisk penisformet tårn. Riktig voksne herrer, de såkalte Rock-bestefedrene, ligger også mer enn gjerne i telt-kø for å få billett til sine favorittartister, som Springsteen eller Sting: “Jo, Sting er fin han. Så befriende uironisk, ikke sant? Det er et budskap i sangene hans, kan du si”.

Brukt feil eller brukt for mye blir ironien sin egen verste fiende (les de siste 13 linjene en gang til). Da blir den en fallgruve det er vanskelig å krype ut av. Ironiens sorte hull suger til seg alt lys, til slutt synes man det er greit å le av alt og alle. Kristopher Schau mente til og med han kunne fleipe med at gamle, sjuke Arve Opsahl hadde “slanka seg” flere kilo fordi han måtte amputere det ene beinet sitt pga koldbrann. Ironiens nullpunkt. Ingenting er hellig. Bør noe være hellig? Vel, Otto Jespersen brente bibelen, prøv å få ham til å gjøre det samme med Koranen og formuler et svar som passer deg.

Harry Klein fra Derrick er “Die Lommemann”, ironisk filmsplatter à la Evil Dead blir “torurporno” for “gore-hounds” og Død Snø, hvor en fredelig tjukkas blir revet i to mens kinopublikum flirer seg gule og blå over at tarmene og innvollene hans flyter utover gulvet. Pass the popcorn, please. Den slags spas og moro er tydeligvis innenfor ironiens komfortsone. Ingen fare, gutta, folk skjønner en spøk: Alle begriper vel at den slitne vaskekjerringa Tarantino først voldtar og så dreper i From Dusk ‘till Dawn er en IRONISK kommentar til nittiåras dyrking av seriemordere i populærkulturen, ikke sant? Alle skjønner vel greia med at Kristopher Schaus kommentar om Opsahl-beinet var en ironisk stikkpille i slankehysteriet, ikke sant? Er folk helt dævve, eller?

Den overbærende latterens milde bris

Før hardcore ironi ble salgbar vare på nittitallet hadde vi… softcore ironi på åttitallet. Hva var forskjellen? Jo, i de dekadente åttiåra drev “vi” og lo oss flate av lame-o (som det heter på norsk) B-filmer fra femtiåra og gammalmodige popmelodier fra foreldregenerasjonens ungdom. Tom Mathiesen og Herodes Falsk var morofigurene “Viggo og Reidar”, en promp og fis-duo som dyrket ironisk omgang med den gamle slagerarven og dens til dels absurde tekstunivers. Stor moro. I Willochs tid ble det in å lese høyt fra alt mulig gammalt møl når folk kom sammen i lystig lag. Det ble så ille at et antikvariat i Trondheim måtte sette opp et skilt med forbud mot høytlesing fra gamle trykksaker inne i butikken. Folk fant stort behag i høylytt, parodisk deklamering av tekstutdrag fra trykksaker som det lummert-erotiske ungpikebladet Romantikk eller kultboka “Skikk og Bruk” fra 1960. Folk flippa helt over språkbildet i den folkeopplysende boka om vanlig norsk folkeskikk. I tillegg flirte de seg skakke av bildene der stivpynta “gamliser” demonstrerte korrekt etikette ved bordsetningen.

Lite kan de samme spirrevippene ha studert seg sjøl i speilet sånn rundt 1985: Oversminka post-nyveiv’ere der gutta brukte mer øyesverte enn damene, sjokkbleika ståhår eller rosa Jane Fonda-såte, kolossale hockey-sveiser, groteske puddelrockfrisyrer, voldsomt oppblåste boblejakker i sølv eller lilla, revnede dongeribukser med høl i røua som Morten Harket, polstret skotøy à la puddel på vinterføre, dårlig holdning, sløve blikk, Boy George på Walk-Man’en og Sting’s regnskogetikk som særoppgave på samfunnsfaglinja. Sarte søttitallssjeler med skjegg, briller, palestinaskjerf og mellomfag i kriminologi betraktet utviklingen med vettskremt mine. Hvor var det blitt av Lasse og Geir?

Iveren over å ironisere høyt og brekende strakk seg til nye høyder. Folk lo av bruksanvisningen på melkekartongen: “Brett ut og bøy helt tilbake”. Hippe typer flirte av bakpå kjendiser: “Hårsveisen til Bjartmar Gjerde er bare helt spikermatte, asså. Hø hø”. Indre Trangvik ble det nye Chat Noir: Banana Airlines lagde “Same-Ræpp”. Ola Solum regisserte ironifesten Turnaround (87), filmen der Jarl Goli og Anita Hegerland spiller herdede MC-bøller som herper opp ungdomsfester i et tøft amerikansk forstadsmiljø. Denne sagnomsuste norske filmfiaskoen var helt alvorlig ment, iscenesatt som en amerikansk ungdomsfilm men innspilt på den norske landsbygda, der veiskilt med “elgfare” og “skarp sving” var byttet ut med retningsvisere til filmens highway eller turnpike. Ola Solum bedrev bare ærlig filmhåndverk med et blikk mot kasseapparatene, men resultatet ble åttiåras største grinaktighet innen norsk film, mer hånet og utflirt enn til og med Wam og Vennerød-utskeielsen Hotel St. Pauli (87). I denne redselsfulle filmen kan tilskuerne vantro bivåne nordisk films nøgneste aktrise på åttitallet, Amanda Ooms, først utføre ydmykende oralsex på en norsk cowboy kalt Morgan i ei veigrøft, før hun skjærer av ham hele salamien under kaskader av blod. Alt sammen i nærbilde. Latteren satte seg i halsen på de fleste og folk ble forbanna i stedet.

Disse eksemplene til tross artet ironiutøvelsen seg i åttiåra som oftest på den mer godlynte måten. Det fantes fortsatt kulturelt hevd for å le like mye med som av. Det er denne balansen som er blitt forskjøvet med “ironigenerasjonens” humorister, anført av Bård og Harald. For 25 år siden kunne ennå den råeste hånlatter veksle med det overbærende smilet. Man kunne spotte og tilgi - samtidig. I Schaus vitsing om Opsahl-beinet finnes ingen slik nyanse, bare sparking nedover. Før nittitallet var den rene nedrakking ennå ikke godtatt i populærkulturen. Pondustegneseriens senere så feirede lytehumor ble den gang dyrket i stripas åndelige forløper, seriebladet Pyton, men uten Pondusstripas forsøk på å illudere varme og patos mellom figurene. Pyton var tegneserieversjonen av Falsk/Mathiesen-humoren, fis og bæsj, impotens og horer og “schtøgge folk”. Oppgulpet ble servert som en endeløs kavalkade med appell til kvisealdersinstinktene til leserne, dvs gutter og “menn” i alle aldre. Pytonhumoren kondisjonerte en hel generasjon humorister til nitti og totusentallets stålbad av ironi og karakterdrap i vitseform. Men bladet var ikke annet enn hva det ga seg ut for, et rent pubertalt oppgulp voksne folk med rette ville blitt flaue for å bli tatt på fersken med. Det ga seg aldri ut for å være en parafrase på det “virkelige liv”, slik Pondus pretenderer. Derfor rammet ikke lytehumoren i Pyton like sterkt som i Pondus, der de “schtøgge damene” og krøplingene ikke har noen annen funksjon enn å være heslige. Det hjelper ikke at seriens presumptivt positive figurer også oppfører seg som fjompenisser, all den tid deres dustetendenser er lite annet enn sjarmerende lyter ved deres ellers vinnende personligheter. De schtøgge damene blir aldri mer enn summen av sin funksjon, nemlig deres heslige framtoning, evig utlevert til billige glis fra seriens ubegripelig store leserskare. Snøfte Smith og Kaptein Vom, hvor er det blitt av dere?

Et annet moment ved humorens skiftende funksjon gjennom årene kan avleses i måten filmer som Turnaround og Hotel St. Pauli ble mottatt. På syttitallet virket slik ren og slett amatørskap som disse filmene la for dagen som provokasjoner, blår i øynene på et publikum som ble sure og tverre over å bli undervurdert med venstrehåndsarbeider. Søttiåras lange gullrekke av blytunge norske filmer med sosialt eller politisk tilsnitt ble i hvert fall diskutert av voksne mennesker i avisspaltene, ikke kastet til populasen som i åttitallets brød og sirkus-forestillinger av illudert samfunnsdebatt i flerkanalfjernsynets nye mediehverdag. På søttitallet diskuterte man Wam og Vennerøds film om Lasse og Geir (75) og dens skildring av utglidning i ungdomsmiljøene. Ti år senere satt hipstere og lo ironisk av samme film i høyskole-Norges mange kinoklubber. Søttitalls Oslo-slang og rollegalleriets ytre framtoning var nå bare lattervekkende, og intet annet. Filmens dypere polemikk ble totalt oversett.

På åttitallet tenderte norsk film generelt mot det underholdende. Smartinger fra amerikansk filmbransje ble innleid til seminarer. Slik fikk trauste norske sosialrealister lære seg om Hollywoods såkalte dramaturgiske modeller, flittig brukte moteord i en nyoppkvikket bransje som snart satte alt på styr med internasjonale co-produksjoner og komandittfinansiering i vilden sky. At norsk film etter hvert satte fokus på kunstformens underholdende aspekter, fikk både tilsiktede (Orions Belte) og uintenderte (Turnaround) følger. Likte ikke folk filmen kunne de heller le av den.

I det foregående tiåret vakte folks filmatiske mishag sterke reaksjoner, som i den berømte “rumpefeiden”, utløst av Arne Hestenes anmeldelse av Vibeke Løkkebergs film Åpenbaringen i Dagbladet 1977. Rabalderet som verserte i pressen i ukevis ble utløst av at forfatteren Marie Takvam i hovedrollen som “Inger” blottla sitt omfangsrike akterspeil for kameraet. Rumpefeiden avfødte naturligvis sine flir og parodier, men tonen var påholden etter dagens standarder, selv om debatten i seg sjøl var temmelig grisete. Når samme Løkkeberg et tiår senere åpenbarte (pun intended) sitt feministiske Magnum Opus Hud (86), i følge Bjørn Granum i Arbeiderbladet “sidrumpa og baktung som et helvete”, satte den sinnene i kok for sitt voldsomme patos, selvmedlidende tone og sleggeretoriske feminisme. Men det var et sinne og en type indignasjon som var på retur. I åttiåra ville folk heller le. Hud representerte en filmtype på hell i Norge, nemlig det seriøst intenderte drama med ambisjoner om å strekke seg mot den store filmkunst. Uansett hvor løyerlig resultatet kunne ta seg ut for blaserte kritikerøyne, var Hud en av de siste virkelig ambisiøse forsøkene på å lage film i Norge, før kommersialisme, feel-good og skrekkfilmer tok over. En ny type film preget av åttiåras jappetid og sjampanjegalopp var på vei inn.

Det var ellers harde tider for det kulturbærende sjikt i denne ulvetida under Willoch. Knut Faldbakken emigrerte til Italia. Den gamle byarkitekturen i Akersgata og strøket bakenfor ble revet og erstattet av VG-huset og “Ditten-hølet“, et enormt krater som gapte mot en forskremt befolkning i flere år før dagens Tinghus og Ibsen-ring erstattet månelandskapet. Den flintharde maoisten Jon Michelet ble fristet av den nye tids forlokkende frukter. Nå var det slutt med å ete lungemos og gammal kneipp på en avispall i Klassekampens trykkeri. Først besøkte han den dekadente millionøsefiguren “Fallon” fra TV-serien Dynastiet (“Dynestyret”) og poserte med henne på bassengkanten over hele VG-forsida. Senere ble den nye boka hans, den ambisiøse Terra Roxa, slaktet i pressen. Da slo han følge med Faldbakken til syden og slang igjen døra etter seg med en ilter tirade om hvor mange “jævvla inntørka feminister” det var i Norge.

Incredibly Strange Music

På nittitallet ble altså ironi comme il fault. Innen populærmusikken oppstod er utall retro-trender godt oljet av den nye ironiske “sensibiliteten”. Avlagt og glemt easy listening fra seksti og syttitallet ble gjenoppdaget og relansert som partymusikk. Et helt stilapparat fulgte med på kjøpet: Klær, drinker, dansestiler, interiører og nips. Plutselig ble det tidens hippeste manøver å spille James Last’ LP Beach Party vol IV på fest. Enda bedre: Å spille James Last’ Voodoo Party-LP’er fra tidlig 70-tall. Filmmusikken til Roy Budd (Get Carter) og Riz Ortolani ble noe danseløvene utøvde sine fjærbrusende gyrasjoner til i byens hektiske uteliv. Arrangøren og underholdningsorkesterlederen Hugo Montenegro ble plutselig en ledestjerne for in the know urbanister med bred og fordomsfri musikalsk orientering. Montenegro-plater som inntil da hadde vansmektet i bruktsjappenes tikronersbinger ble priset til flere hundrelapper på platemessene. En elite av retroguruer oppsto, opphøyde skikkelser i raffe vintage-antrekk som dro fulle hus som DJ’s i de indre sirkler av Oslos voksende klubbscene. Disse gutta behersket ironikoden og den iscenesatte nostalgien til fingerspissene og ble trendsettere (en ny og spennende term!) med en voldsom innflytelse på mainstreamkulturen. Lounge var den nye betegnelsen for underholdningsmusikk som på søttitallet kostet 19.90 pr LP på EPA. Avisene skrev om denne nye retro-avantgarden som med slepen mine skilte klinten fra hveten i gamle platesamlinger og dro fram undervurderte groovy tracks. Ingen type musikk slapp unna deres granskende blikk og ører. Til og med de trauste norske kristenplatene fra selskaper som Luthermisjonen og Nordea Radio ble underkastet vurdering. Resultatet: Skjulte skatter åpenbarte seg, kalt Groovy Kristen. Klubbløvene danset begeistret med.

Plateselskapene fulgte opp med utgivelse av kompilasjonsplater diktert av trendsetternes musikksmak. Lounge ble en internasjonal farsott bygd på nyutgivelser av cocktaillåter og puppepop fra syttiåra. De tacky omslagene på de gamle platene ble galleriobjekter og statussymboler, en mengde bøker som reproduserte gamle plateomslag gikk i store opplag. Kotelettskjegg, hallikbart, silkeskjorter, slengbukser og palmeslips ble atter høyeste mote. Den unge manns retrobibel ble sosiologen Kjetil Rolness bok Vulgær og vidunderlig (92), en popularisering av hans hovedfagsoppgave om Camp og Kitch. Negerdamer i gips ble over natta innredningsmessige identitetsmarkører av høyeste klasse. Gamle barskap, flipperspill, mokkaserviser, sjakkmønstret linoleums gulvbelegg, lavalamper, tikimøbler og Arne Jacobsen-design ble en tidsriktig interiørtrend. Retrokule drikkesteder åpnet, men ingenting var kulere enn den autentiske varen, Teddys Softbar i Brugata, Oslo.
Ordet spredte seg raskt. “Gentrifiseringen” av Oslos østlige bydeler skjøt fart og vi fikk bydelen “nye” Grunerløkka, et helt samfunn tuftet på inngående kjennskap til populærkultur og retrotrendenes innebygde symbolkraft. Nostalgien etter det troskyldige og naive i det tidsmessig nære skapte en ny type ungdomskultur, der tegnene ble alt, men substansen flyktig og diffus. Noen så en lengsel etter frihet i dette, et overskridende potensial. Andre så bare tomme symboler og ble stående på gata og kikke inn på festen.

Signifikans og signifikant hadde byttet plass, eller var det ganske enkelt slik at de hadde smeltet sammen? Form og funksjon kunne godt være gjensidig utelukkende størrelser bare objektet og identitetsmarkøren fant det distanserte blikkets velbehag. Retrotrenden ble en massiv estetisering av hverdagslivet, en virtuell rekreasjon av en idealisert nær fortid. Det svunne Arkadia lagt til respatexens syttitall. Et Utopia bygd på funn fra skraphandelen, platesjappa og loppemarkedet. Fantasilandet som ble reist kan vi kanskje døpe Retropia.

Musikken som akkompagnerte retrolivet var utsøkt ironisk i sin referensialitet, men sentimentalisert i sin konsekvens. Rolness var som alltid på høyde med mentalitetsendringene i dette landskapet og skapte den ironisk-sentimentale popgruppa Penthouse Playboys. Bandet framførte gamle Easy Listening-svisker med akkurat passe distanse til stoffet, både i sceneshow og foredrag. Penthouse Playboys ga dermed uttrykk for dobbeltkommunikasjonen som hele tida lå og lurte i retrobølgens omgang med gammel Easy (eller Loungecore som en senere variant ble kalt): Den ironisk-kokette beherskelse av avlagte populærkulturelle former koblet med en døyvet livssmerte der ironiens kalkede maske sprekker opp og lar følelsene strømme. Rolness viste ironigenerasjonen dobbeltheten i deres eget prosjekt, som en variasjon over den gamle alkisens selvmedlidende ralling av sviska om gamle Enerhau’en: En ubotelig smerte over forspilt liv eller Erlend Loe’sk formålsløshet, sauset inn i sentimental sang med ekte og uforfalsket følelse som resonans. Det var elegant gjort og tok sin samtid på kornet. Når Penthouse Playboys fortsatt holder det gående, er det samtidige bakteppet som fylte gruppas misjon bleknet kraftig. De er et ekko fra ironiens tiår på nittitallet, levninger fra de siste dager av et forgangent århundre.

Retromusikkens fanebærere ble kraftig stimulert av bøkene Incredibly Strange Music vol I og II av V. Vale og Andrea Juno (Re/Search Publication. San Francisco USA 1993/94). Disse omfangsrike publikasjonene bestod av artikler og intervjuer som dekket et bredt spekter av populærmusikk som var havnet i skyggenes dal, bl.a. surf, Hawaii, exotica, burlesk og alskens filmmusikk. Bøkene dokumenterte dessuten at det gjerne var gamle pønkere som hadde barbert hanekammen, tatt på seg Tahiti-skjorte og stilt seg i spissen av retromusikkbølgen. Sjefspønkeren Yello Biafra fra The Dead Kennedys var trendens førerfigur i USA og er viet en av de grundigste intervjuene i bøkene. Det voldsomme tilfanget av opplysninger i Incredibly Strange Music var en ren åpenbaring i tida rett før internettets komme og kan sies å være “printkulturens” siste store bidrag til å gjenopplyse dunkle sider ved populærkulturen. Denne revolusjonen ble nemlig ikke twitret.

Den ironiske anskuelsen og livsholdningen som lå immanent i retromusikkbølgen ble raffinert og tillagt egenverdi med Vale og Junos bøker. De ytre og tidvis pinlige geberdene til retro/ironi-eksponentene i mediebildet finner lite eller intet grunnlag i disse viktige tekstene som først og fremst er forsøk på å forstå neglisjerte felter innen popmusikkens historie. Bøkene ansporet mange til å betrakte plate og musikkarven på en ny og mye åpnere måte. Trendsetterne jaktet på Easy-skiver som var omtalt i tekstene, mens mer eventyrlystne platesamlere først og fremst skjønte at alle plater bærer på et potensial som en skjult musikalsk skatt. Man skulle ikke lengre dømme ei plate etter coveret! Bøkene spente da også utover platemediet som lagringsformat for musikk alene. Her fantes fyldige artikler om comedy recordings, poetry, historiske opptak, barneplater, litterære innspillinger, antropologiske plater, politikk og propaganda, instruksjonsskiver og fitness records. Som kildeskrift og et bredere fundament for retro/ironi i nittitallets populærmusikalske kultur er bøkene til Vale og Juno noe av det mest verdifulle vi høstet fra disse åra, fulle av tidens ånd som de var.

I del II legger vi fenomenet “Kultfilm” under lupen, en farsott på nittitallet med klare paralleller til populærmusikkens retro og ironi-tendenser.

Anbefalt lesning: En roman som illustrerer de innebygde dilemmaene i den ironiske livsholdningen på nittitallet er Roger Kurlands Lekestue (Cappelen 1997).
Boka tok sin samtid på kornet på en politisk og etisk problematiserende måte som Loes Naiv.Super viker unna. Den ble senere til TV-serie i NRK.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo