Bukta 2011: Favoritter

Tørrfisk, sjøluft og masse smil, men også konserter som gjorde Buktafestivalen til et hyggelig sted å være i år. Her er våre beste musikkopplevelser!

Foto: Øyvind Rones (klikk på et bilde for tilgang til galleri)

Årets utgave av Bukta i Tromsø blir av festivalledelsen karakterisert som den beste noensinne. Når det gjelder selve arrangementet, logistikken, mat- og drikketilbudet og stemningen i Telegrafbukta, var det aller meste suverent, og når vi også fikk servert såpass mange flotte konserter er det lett å være enig med konklusjonen til festivalsjef Robert Dyrnes. OK, vi savnet mer americana/folk/countryrock, og kanskje også mer pop med substans. Bukta er dog en festival der rocken står i fokus. Og for de som setter pris på nettopp dette, kan det neppe være så mye å sette fingeren på etter tre flotte festivaldager i Tromsø.

groove.no hadde et par utsendte tilstede i nord, og under følger det som var høydepunktene.

Først ut, skribent Magne Johnsen:

1. Grinderman

Ingen over, ingen ved siden. Nick Cave og hans Grinderman innfridde med en av de beste konsertene i Telegrafbukta noensinne. Konserten var mye bedre enn da Grinderman sist besøkte Norge, og Nick Cave virket også mer sulten og pågående enn da denne penn så han med The Bad Seeds på Norwegian Wood et par år tilbake. I sum en innertier av en konsert, som du kan lese mer om HER.

2. Kyuss Lives!

Her ble jeg jaggu tatt på senga, da jeg stilte med blanke ark og ikke de helt store forventningene. Stooner-legendene var nemlig en sann svir fra den største scenen i år. Monumentalt og sinna angrep de Bukta med en fryktløs innstilling det var umulig å stille seg likegyldig til. Her i huset er nok kidsa større fans enn gamlefar, og sånn vil det nok også være fremover, men dette tar likevel ikke bort glansen av en konsert der det føltes som om å bli overkjørt av verden største og sinteste bulldoser og likevel smile bredt i etterkant.

All grunn til å glede seg for de som skal på Øya, der Kyuss også spiller.

3. Black Lips

Ok, garagehipsterne var tøffere på en svett klubb i Helsinki noen dager før. Hovedscenen i Bukta er svær, det er slett ikke alle som klarer å fylle den. Black Lips gjorde et solid forsøk, men for et rimelig smalt kultband ble likevel scenen i største laget. Det tar imidlertid ikke bort glansen fra kvartetten som i 2011-utgaven fremstår bedre enn noensinne, både på plate og fra en scene.

4. The Northern Lies

Love is in the air, mer om sommerforelskelsen The Northern Lies kan du lese i Tromsø Rock City.

5. Mudhoney

Klart det legendariske bandet var tøff på scenen i Telegrafbukta, selv om de nok var adskillig hvassere og farligere da de regjerte amerikansk undergrunn på tampen av åttitallet. Likevel er det ingen tvil om at Mudhoney fremdeles leverer både skiver og konserter som gjør at de drøye 20 år etter storhetstiden kan reise rundt med hevet hode. Konserten i Tromsø var kanskje en smule seig i starten, men veteranene gjorde det de skulle – selv om den store scenen kanskje ble i største laget – og da vi mot slutten fikk servert både Touch Me I’m Sick og Hate the Police var det i grunn ikke så mye å klage på.

Mer enn godkjent fra noe av det beste innen 80-tallets amerikanske undergrunn, anbefaler for øvrig Bjørn Hammershaugs brilliante artikkel,Reagan Youth, for å lese mer om den vitale amerikanske undergrunnsscenen i dette tiåret.

Boblere: Vishnu, Honningbarna og Daniel Norgren - sistnevnte fikk jeg dessverre bare med meg en liten flik av under håpløse forhold på Little Henrik. Hvis denne konserten hadde fått de rammene den fortjente, ville den garantert ha vært inne på min topp 5 for i år. Den svenske gullrøsten spiller også på Øya i august, anbefales herved tungt!

Så, Øyvind Rones, fotograf:

1. Mudhoney

Her er det nok en del faktorer som spiller inn, for jeg er sikker på at Mudhoney kan ekstremt mye bedre enn dette. Men det er vel gjerne noe med første gangen man ser gamle helter, og når det gjelder Mudhoney, så er det som om tiden har stått stille siden slutten av åttitallet. Det er et rimelig stort antall år jeg har gått rundt og drømt om å oppleve killere som Touch Me I'm Sick live, og det er sånne øyeblikk som bare ikke kan måles med noe som helst. At det skjer i Tromsø gjør egentlig at det hele er enda litt mer absurd, men like fullt veldig riktig.

Nå ønsker jeg meg mer enn noe annet en klubbkonsert med Mudhoney i Oslo. Blå har nettopp bekreftet Melvins i september, kanskje Mudhoney kunne vært den perfekte oppfølgeren?

2. Kyuss Lives!

Tja, man skulle tro nostalgien hadde tatt overhånd fullstendig for min del, men det var faktisk suverene leveringer fra både Mudhoney og Kyuss Lives! Kulere gjeng enn dette skal man virkelig lete lenge etter, det er nesten så vi føler oss beæret hver eneste gang Nick Oliveri lurer frem et lite smil. Det hjelper også at det pøses ut favoritter som Odyssey, Green Machine og den herlige åpningen med Gardenia. Det føltes litt snodig å gå fra Taliban Airways med et glis, for så å gå direkte til dette. Jeg vet ikke helt om det ugyldiggjør det gliset, men det er sannelig ikke langt unna.

Med Kyuss, Mudhoney og Grinderman på programmet, så kunne de nesten booket hva som helst ved siden av egentlig.

3. Grinderman

Som fotograf under denne konserten så burde jeg egentlig si at dette var rimelig ubehagelig, men når alt kommer til alt, så var det å få en øl sparket mot hodet av Nick Cave selvfølgelig litt gøy - selv om temperamentet steg ganske kraftig der et par sekunder. Det var uansett den beste konserten jeg har vært vitne til med denne nye sammensetningen til Cave, og den intense introen til Get It On gjorde for første gang at hele kroppen frøs fullstendig. Denne kåte gamle mannen der er noe av det råeste som finnes på jord, men jeg foretrekker fortsatt en konsert med The Bad Seeds når som helst.

Når det er sagt, så er dette faktisk første gangen Grinderman for meg virkelig fremstår som et verdig band å bruke tiden på for Cave.

4. The Dandy Warhols

Nordlys presterte å si at dette var kjedelig, og begrunne det blant annet med at det var dårlig publikumskontakt. Jeg begynner å ha sett dette bandet utallige ganger nå, og aldri har de vært i bedre humør hva gjelder publikumskontakt. Riktignok mye takket være Zia McCabe, men hun er da vitterlig en del av bandet hun også. Uansett, les mer om denne konserten HER om du vil. Her kan du også se bildebevis av strålende publikumskontakt.

5. Honningbarna

Edvard Valberg er kanskje en av de største små klovnene i norsk rock, men han er like fullt i sentrum av et helvetes show hver eneste gang Honningbarna står på scenen. Det er flaut å være nesten ti år eldre når en gjeng 18-19-åringer står der og leverer en fullblods hitparade. Flaut, men jævla fint! Enda mye finere kunne det blitt om lyden hadde vært på plass, men vi satser på at Paradisbukta har dette på stell når Bukta 2012 er i gang.

Boblere: Black Lips, Kitchie Kitchie Ki Me O og Cold Mailman leverte alle også svært så fornøyelige konserter.

Bukta 2011 er med det helt over for denne gangen. Datoer for 2012 er foreløpig ikke klare.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Bambi Molesters - As The Dark Wave Swells

(Glitterhouse)

The Bambi Molesters har klart det kunststykket å låte så mye mer ekte og originalt enn opphavet sitt.

Flere:

Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?
Noa Babayof - From a Window to a Wall