Ekstranummer #53: Platesamlertyper vi elsker: Kamikaze-Kåre (1)

Den første av en serie profiler: Mennene som samler plater og tar vare på kulturhistorien for oss. Ikke virkelig eksisterende personer, men destillater av visse samlerpsykologier. Skrevet med refsende kjærlighet.

Først ut: Typen som bare lever for en ting: Å samle plater.

Kamikaze-Kåre, en blodhund som trives i kaos
Å samle plater er ypperlig rekreasjon. En lystbetont aktivitet som kan tære hardt på finansene, men som til sjuende og sist er til livets berikelse og sinnets forfriskning. Folk som har samlet plater en stund, la oss si en 20 - 25 år eller mer, vet hvilket inspirerende fellesskap hobbyen åpner portene til, gode kamerater og lidenskapsfeller man kan sitte og snakke plater med i timevis. Gevinstene hobbyen gir er rike og mangfoldige, i sannhet en livgivende, foryngende og meningsfull aktivitet.

Men slangene kryr i paradiset
Idealsituasjonen i hobbyfellesskapet kan være som følger: Du er akkurat kommet ut fra platemessa på Folkets Hus med posen full av nyinnkjøpte go’biter. Rett nedi gata på vei mot Oslo Sentralbanestasjon treffer du tre andre samlerkollegaer, trivelige busser i sin beste alder med velfylte poser og med digre samlinger stående hjemme i kåkene sine. Etter litt tørrpreik om helse og barnebarn, blir dere enige om å rusle opp på Dovrehallen for å tanke innpå noen lørdagspils og prate om skiver og platekupp og kanskje mimre litt om hvor bra rocken var før. Vel framme blir øllen bestilt, bæreposene åpnet og objektene sendt rundt bordet til felles beundring. Dere finner ut at nå hadde det jammen vært ålreit med en real helaften, og alle mann vipper opp mobiltelefonene for å ringe hjem og varsle konene om at denne lørdagen bestemmer for en gangs skyld han far sjøl. Han har tenkt å drikke seg god og full sammen med samlerkompisene sine og preike plater til svarte natta. Har madammene noe å utsette på detta, får’em jammen ringe hjem til mødrene sine og tute i røret!

I løpet av en slik kveld blant The Good Old Boys kommer praten før eller siden inn på andre samlere, “konkurrenter” som ikke er tilstede ved kveldens bakkanal. Nå er tida inne for å lufte oppsamlet irritasjon over alle iddiotene som forsurer vårs årnt’lige samlernes glade hobby. Grums og gruff i sjenerøse doser fordeles over oppkjøpere og spekulanter som breier seg på platemesser og auksjonssteder på internett og som alltid, - ja alltid! - er litt raskere enn oss sjøl til å grabbe snadderplatene på loppemarkeder og bruktsjapper. De derre irriterende gribbene som never til seg alt “gullet”, eller smisker seg inn med enker etter storsamlere og henter ut indrefiletene før den avdøde samleren rekker å bli kald. Disse fortærende typene kommer alltid først! Det er bestandig en eller annen frekk jækel som klarer å få ordnet seg såkalt “forhåndsplukk” eller “first look” på de virkelig gode sakene. Alle driver og lurer alle andre hele tida: De sleipe typene bak diskene i bruktbutikkene og FreTex-mafiaen sitter og smiler og jatter med kundene sine, men bak på lageret har de gående en gjøk som får snoke fritt i eskene med nyankommet vinyl. Bare gløm å finne Til Vigdis eller gammal Beatles i ei vanlig bruktsjappe. Slike fete fugler har for lengst flakset av gårde, godt oljet i flukten av knitrende sedler fra de fettede lommebøkene til Big Shot oppkjøpere. Måtte pakket råtne i Mammons mugne kjeller! Ja, er dere ikke enig? Skål’a gutter.

Snart kommer kara skikkelig i siget, og pilsen får kjeften på gli’. Ikke nok med at bruktbransjen har sine forhåndsplukkere, Fre-Tex er enda verre, det er noe “alle” veit. Ikke tale om at DU eller dine venner noen gang kommer til å testamentere så mye som en sur fjert til Fre-Tex når den tida kommer. “Alle” veit jo åssen det kommer til å gå: Kjeltringene som jobber i systemet hiver seg over etterlatenskapene til godtfolk og forsyner seg grovt med de gjeveste og lettest omsettelige samleobjektene. Fre-Tex er ren mafia, et rottereir av korrupsjon og rå nepotisme! Det er bare å gå inn i butikkene deres og se for seg sjøl - aldri en go’bit å finne, bare rask og gamle James Last-plater. “Haiene” på bakrommene og lagrene har rensket ut ALT! I helgene står de samme kjeltringene på bruktmarkedene rundt om og selger folks testamenterte platesamlinger til blodpris og egen berikelse. Ikke bare blir de rike på ting de har bøffa rett ut av dødsboene, de betaler ikke fem øre i skatt. Dette er noe “alle” veit. Kelner, vi tar en runde til her!

Og likedant er det med loppemarkedene: Det går ikke an å finne anstendige plater lengre. Når hørte noen av dere sist om en fyr som fant en Beatles-skive uten at det dreide seg om et gammelt vaskebrett eller en Nice Price reutgivelse fra åttiåra? Det er så jævvla typpisk!

På alle loppemarkeder jobber det en eller annen kødd som peller ut innertierne på fredagskvelden mens varene pakkes ut. Som regel dreier det seg om en lusen reke av en fittetukta pingle gift med ei overvektig furie som for femten år siden var russeprinsesse og klassens dronning. Tufsen som “plukker” platekassene før loppemarkedet åpner har sannsynligvis “vondt i ryggen” og klarer ikke å hjelpe til i møbelavdelinga, så i stedet lusker han rundt i bok og platerommet og spaner på innkommet “vinyl” (som LP-plater heter på new-speak). Hele tida tar han seg til sida og stønner over smerter i korsryggen og jamrer i joggedressen som henger på kroppen hans som et sprukkent pølseskinn. Late faen! Platene han tar med seg (uten å betale ei krone for dem) er som regel softe greier, streit rock som han kan spille på lavt volum for kompisene sine når de en sjelden gang får lov til å sette hverandre stevne i kjellerstua. Men han plukker godbitene også, uten å vite om det sjøl, fjompen. Ikke er det så nøye åssen skivene blir håndtert, heller. Tenåringsfrøene hjemme hos dåsemikkelen driver stadig og fingrer med platene til fatteren og - skrekk og gru - får til og med låne med seg plater til ungdomsfesten hos Preben på Ullern. “Retrorock” på “vinyl” er jo så forbanna hipt blant kvisesettet nå, må vite. Disse teeny-amøbene herper sjeldenheter i rusbrusfylla like lett som dem glømmer å åpne kondompakka når festen kommer skikkelig på gli’. Men det verste er allikevel at han slasken dem har til far plukker med seg disse platene alldeles gratis fra loppemarkedet lenge før det har åpna.

Oppkjøpere som slipper inn på markedet før offisielt åpningstidspunkt er en annen velkjent gjenganger. “Garantert urørte lopper” skriker annonsene i Aftenposten, en bombesikker indikator på at et firma eller en enslig gjerningsmann har gransket varene til bunns kvelden i forveien. Ikke stol på noen, loppemarkeder er ljug og bedrag! “Alle” veit hva som foregår og hvem disse gutta er: Slimete typer som glepper unna hver gang de konfronteres med sin foraktelige virksomhet. Samtlige går under kallenavn blant hopen av misunnelige ni til firetyper som oss andre, vi jævla tapere som ikke slipper inn på markedene før åpningstid. Dere veit hvem jeg mener, undermålere med rævva full av penger, som han derre “Nips-Kåre” eller “Pelle Porselen”, “Fridtjof Førsteutgave”, “Blodsuger-Harry” og “Lampe-Ronny”.

Vent litt, dere glømmer “Kamikaze-Kåre”.
- Neida, for Kåre driver ikke no’ særlig med forhåndsplukking. Han er som regel blakk før lønninga kommer, veit dere.
- Jo, men han dreiv da og kjørte rundt mellom markedene i riggetida på fredagskveldene før i tida.
- Ja, men den gang jobba han i pornobransjen. Sto i disken hos han tjukken i Storgata som hadde pornosjappe med plastikkbegonia i vinduet. Kåre tjente fett der, men han mista gig’en når pornoen gikk over til internett. Nå jobber’n visst for en kar som kjører ut cateringmat.
- Men har bor fortsatt hjemme hos mora si, har jeg hørt.
- Jøss da, han Kåre fløtter ikke vekk fra’a mor, veit du.
- Lenge siden jeg har sett Kåre, egentlig. Sjøl er jeg jo ikke så aktiv “ute i felten” lengre. Det går mest i e-bay og QXL heretter. Får vel bare med meg en, maks to loppehelger i sesongen for tida. Det blir for mye stress og mas. Men jeg husker godt åssen Kåre styra og herja på markedene. Fantes ikke større bajas enn ham.

- Ja, skål for det. Skål for Kåre, gutta.

---
Ahhh, den øllen satt der den skulle… Men det skal dere vite, at Kamikaze-Kåre er like aktiv som før, han. Er rundt på alle loppemarkedene, men stiller stort sett i kø før offisiell åpning, slik som oss andre. Etter at han fikk dårligere råd, har han stort sett mista alle forhåndsdealene han hadde tidligere. Dessuten blei det for mye ljug og rot med Kåre. Han dreiv og spilte dum for å få ting billig og den slags visvas. Men når han blei blakk og ville krite varer på forhåndsplukk, da var det slutt.
- Ja, det sier seg sjøl. Ha ha ha. At det går an.
- Er’n fortsatt like vill når markedene åpner?
- He he. Totalt tulling! Slår og sparker vilt rundt seg. Albuene går som pressluftbor. Freser og spøtter og er grov i glosebruken. Grabber til seg hele bunker med plater og handler ofte fulle bæreposer uten å sjekke kvaliteten på varene. Råkjører i varebilen mellom markedene for å rekke over mest mulig.
- For en type. Hvis det ikke var for Kåre og de andre tullingene som møter opp tidlig, hadde det vært mye triveligere å shoppe skiver på loppings.
Nei, Kåre er ikke akkurat aleine om å oppføre seg som en gærning. De derre nye, unge gutta som har dukka opp de siste par åra er akkurat like ille, på sin måte. Hva er det han heter, han jyplingen med hair extension-rastafletter som har begynt å fly i det seinere?
- Å ja, han derre “Speedy”, han “Trygve Turntable”, hæ hæ. Han blir kalt for “Speedy” fordi han løper så fort at alle konkurrentene taper i oppløpet mot platekassene. Han fjompen er visst oppe i fra Gudbrandsdalen en eller annen plass, men har hippa seg opp no’ kraftig etter at han ankom hovedstaden. Driver han ikke som diskjåkki?
- Jo da, jo da... Han er disc jockey på hippe fester, studentkroer og så videre... Speller sånn “svart musikk” som er så gromt blant såkalt “urban” ungdom for tida. I tillegg driver han og selger skiver på e-bay. Prater som en foss. Trur visst sjøl at han er en skikkelig platekonge. Drar flust med damer på stilen sin, har jeg hørt. Han skal visstnok ha smelt dattera til “Cliff” Pettersen på tjukka, men hu skrapa ut DJ-fosteret på Ullevål da hu fant ut at Trygve Turntable var en rundbrenner som bare har det i kjeften, ja, bortsett fra i pikken, da. Det er i hvert fall hva jeg har hørt. Elvis-Kent fortalte det til meg, han driver jo og bytter plater med “Cliff” Pettersen, veit dere: “Skal vi bytte denne Cliff Richard-singelen min mot den Elvis-EP’en din?” Hæ hæ hæ.
- Hadde ikke “Cliff” en del dealing gående med Kamikaze-Kåre også?
- Joda, men det ble noe ugreie der. Kåre mente at “Cliff” hadde kjørt et surt bytte på’n med noen Mothers of Invention-greier mot Cliff-EP’er. Mothers-platene var visst nytrykk, men det oppdaga ikke Kåre før lenge etterpå. Dere veit åssen Kåre er, det går for fort i svinga mange ganger. Oppdager ikke hva han har bytta til seg før det er for seint. Har kremma i hop mye guffen vare opp gjennom åra, han Kåre-gutten.
- He he he. Ja, det skal værra visst. Jo, det er mye rart med den karen. Fy fader, jaggu glad jeg er lønnsslave og slipper å jobbe i pornobutikk for å ha råd til skiver. Hæ hæ hæ. Glad jeg har kjærring til å vaske buksene mine. Kan dere tenke dere åssen mora til Kåre har det? Drive og vaske trusene til den bomsen der, som sikkert ikke dusjer mer enn en gang i måneden. Ha ha ha.
- Skål’a, kara! Skål for Kamikaze-Kåre!

Sin egen Pappenheimer, fullt og helt, ikke stykkevis (men fet!)
Hvem er han?

Kåre trives i kaos. Ustabile faktorer er hans rette element. “Et snøras rett i skolten er bedre enn en galte med rabies i ripsbuska”, er Kåres slagord og livsmotto. Han gjentar dette sitt mantra foran speilet hver ettermiddag etter å ha stått opp av loppekassa han skifter sengetøy på to ganger i året. Cateringbransjen er sesongbetont og preget av fleksitid, så Kåre nyter ofte sitt formiddagsotium fullt ut. Han styrker sjølbildet ved å trekke inn magen og hente håret innover den blanke issen med en kam dyppet i bryyl. Deretter justerer han laksen i den grå joggebuksa med “Marlboro” trykt i rødt på utsida av lår og legger. Dette er Kåres favorittplagg, han føler seg naken uten (og ville unektelig vært ganske naken også). Han jobber, samler plater, eter, driter og sover i denne buksa.

Kåre er en fri agent i livets Lottospill, en konsekvent ungkar med romslig (90 kvadrat) kjellerhybel i sin mors hus, et krypinn han betaler symbolsk leie for (500 kr pr mnd).
Kåre er forsiktig med å fortelle nøyaktig hvor han bor. Mer enn noe annet frykter han tyvradder som kan komme på ubedt besøk for å stjele platesamlinga og alt det andre snadderet han har hopet seg opp i ungkarskåken. Når folk spør Kåre hvor han bor, svarer han med et mystisk og uutgrunnelig “øhh… et sted rett utafor Oslo, kan du si.”

Helt siden han var barn har Kåre samlet på alt mulig rusk og rask. Det gikk ikke noe særlig bra på skolen. Søttitallets inkluderende pedagogikk (“O-Fag”) og kompislærere hadde lite å by en ambisiøs skrotnisse som kjedet vettet av seg i møte med ligningsbrøker og hypotenus. Belgiske byer og samenes leveveier var imidlertid fort glømt når Kåre vraltet ut av skoleporten og tok sikte på nærmeste søppelcontainer, ivrig jaktende på skjulte skatter. Sløyd var et fag Kåre fikk mer ut av, da kunne han nytte tida til å snekre oppbevaringskasser til alt det rare han samlet på: Bruskorker, syltestrikk, kobberledning, Globoid-esker, fyrstikkesker, dorullhylser, servietter, Esso-mynter, skopussdåser, bussbilletter, hyssingstumper, skolisser, avishoder, dropspapir, tørket elgmøkk, fine steiner, furukongler, avskjært kuleformet misvekst fra bjørk, gran og osp, Det Beste-flexi’er og hva han nå ikke samlet på. Etter å ha feid temmelig kjapt over leksene, fordypet Kåre seg i samlingene og sorterte og grupperte. For eksempel surret han hyssingstumpene sammen i baller sortert etter farge og grovhet. Den tørkede elgmøkka dyppet han i smeltet stearin slik at bæsjen fikk en fin og glinsende overflate. For å holde orden, fylte Kåre opp små gule notisbøker med sirlig noterte detaljer og systematiske kvantifiseringer av samlingene sine. Hver kveld pakket han bokser og esker inn i skapet på gutterommet og krøp fornøyd til sengs. Vel installert i “bingen” rakk han labben mot nattbordet hvor et berg av nattlektyre ventet. Det spinkle møbelet holdt på å bryte sammen under et berg av kremen av hva det norske tegneseriemarkedet hadde å tilby på syttitallet: Skrekk-Magasinet, Shazam!, Supermann, Gigant, Fantomet, Lynvingen, Helan og Halvan, Binky, Lajban, Kaptein Koss, Kalar, Korak Spesial, Supermann mot Muhammed Ali Spesialalbum, Vill Vest med Allan Kjempe, Buster, Sjokk, Tarzan Jungelavis og Donaldpocket. Mange av de andre gutta likte Tempo best, men de var bedrevitende lærer og funksjonærsønner som syntes endeløse føljetonger med puddinghelter som Allan Falk og Bruno Brazil var det største innen tegneserier. Tempo var kjedelig, mente Kåre, altfor små tegninger og alt for mye preik mellom handlingssekvensene. Nei, da var Gigant med Metallmennene, Skrekk-Magasinet med Kryptens Vokter eller Lynvingen mor Ras-al-Ghul andre boller! Full rulle og svære, tøffe tegninger med slåssing og digre lydeffekter: “KRAA-AK!!, GASP!!, CRUNCH!! GUASP!! BROK!!

Kåres venner delte hans kunstsyn og sammen slukte de bladene som de byttet seg imellom. Gutta som møttes etter skoletid for å diskutere samling og serieblader ble senere legendariske samlere på hvert sitt hold: Reidar Rompis bygget med årene opp landets største samling av monegaskiske porselensplatter motivmessig tilknyttet Grimaldifamilien. Ørnulf “Gåsa” Iversen hadde komplett norsk Donald i snittkvalitet VF+ før han fylte 25 år. Sist men ikke minst: “Greble” Iversen, Norges uovertruffent ledende samler av frittstående stråleovner fra fem verdensdeler. Sammen tilbrakte disse fire kameratene ubekymrede barneår fjernt fra grunnskolens glosepugging og salmevers.

Etter hvert som Kåre vokste til, grep musikken ham mer og mer. Han fikk rytme, liksom, i hvert fall startet det en rykking i høyrefoten hver gang Ønskekonserten spilte det obligatoriske rockenummeret. Men Kåre likte egentlig alt han kom over av popmusikk i radio, som “Ut mot havet” med Kringkastingsorkesteret, “Katta vår” med Wenche Myhre eller “Frøken Johansen og jeg” med Inger Jakobsen. Artig var det også å samle på de gratis reklame-flexi’ene fra Det Beste som ramlet ned i postkassa opptil 8 - 10 ganger i året. På disse var det musikkinnslag mellom slepent reklamesnakk ved en smooth kremmerstemme som anbefalte Det Bestes til enhver tid ferskeste LP-boks. Dette blad, bok og platefirmaet hjemsøkte norske postkasser som den reine farsott i søttiåra. Mye glanset papir, klistremerker og flexidill å more seg over for ungene, men en hemoroide i røven på foreldre som en eller annen gang hadde glemt å avbestille et Det Beste-produkt. Hadde man glemt noe sånt en eneste gang, ble man aldri kvitt faenskapet, månedlig haglet det inn med “fantastiske” og “utrolige” nye tilbud fra Det Beste (Reader’s Digest).

Kåre elsket flexiplatene, som han fikk slengt til seg fra brevposten av blaserte foreldre. På ettermiddagene satt han i timevis helt som hypnotisert foran mammas platespiller og hørte igjennom dem, om og om igjen. Det var bare så ergerlig at ingen låter ble spilt helt igjennom før stemmen med reklametørrprat atter meldte seg. Den irriterende kjeksgjøken fra Det Beste dronet i vei, med vaselin på tunga og lavendel i stemmebåndet, om de fortreffelige kvalitetene ved den nye tidoble LP-boksen Top Country Hits From Nashwille vol III, eller den åttedoble mandolin og harpe-kioskvelteren Dream Island Hawaii.

Det ble mest til at Kåre lyttet på radio, og i tolvårsalderen ble han kjent med Radio Lux og all den spennende popmusikken som ble spilt der. Litt ekstrajobbing utafor skoletid ble snart til mye ekstrajobbing utafor skoletid og etter hvert i selve skoletida. Kåre var nemlig moden for å investere i egen platespiller og egen platesamling. Han satte kassene med skosåler og hyssingstump på loftet, rustet seg til et liv som samler og så seg aldri mer bakover.

Kåre går amokkk!
Det trange gutterommet ble snart for lite for Kåres behov, ekspanderende som han snart ble i sin nye natur som total samler. Plassproblemene ble snart akutte, men en hverdagstragedie løste snart Kåre ut av floken. Det hadde seg nemlig slik at Kåres far var en matador innen import og eksport. Han var dessverre også glad i en annen type “eksport”, nemlig den som finnes i små brune flasker. Kåres pappa ble ingen gammel mann, men forfremmet til engel etter et svalestup i Lillestrømelva under en tyngre fyllekule sommeren 1980. Etter dette fatale nattbadet klokka 3:37 på morra‘n, overtok Kåre likegodt hele underetasjen i barndomshjemmet. Fatter’n hadde i Kåres oppvekst brukt kjellernivået i eneboligen “et sted like utafor Oslo” som lager for sin enmannsbedrift, et importfirma med hovedsatsning på oppblåsbare flytebrygger og maritim kitsch som forkrommede pynteankre i sink og gallionsfigurer i hardplast med kunstferdig forgylling. Ypperlig til å dekorere baderom, saunaer og boblebad, påsto fatter’n i reklamen.

Kåre og mamma solgte hele restlagret av badekrims for en rund penge, og brukte inntektene til å bygge om kjelleren til Kåres drømmekåk. Hjelp til dette fikk de av slektas snekkerkyndige gla’laks, Kåres filleonkel Bjarne, som innredet kjelleren til en trivelig hule for en ung mann i vekst. Nå fikk Kåre den nødvendige tumleplass til å bygge omfattende samlinger og samtidig leve uten altfor sjenerende overoppsyn fra sin dominerende madam av en mor. Han byttet nemlig lås i inngangsdøra til sokkeletasjen før det hadde gått fjorten dager. Han var knapt konfirmert. Heretter kunne Kåre fjerte og fise så høyt han bare ville i sin egen stue, la klærne slenge i digre hauger og klaser på gulvet, gi blaffen i regelmessig kroppsvask og la oppvasken tårne seg opp. Etter hvert som åra gikk festet disse vanene seg som et inngrodd mønster av bekymringsløst dagdriveri mellom intense arbeidsøkter i det forefallende arbeidsmarkedet. Mellom slagene slappet Kåre av med å olje jernet til tysk hardporno på videokassetter lånt fra sexsjappa han fikk fast engasjement i med åra. Akkompagnert av høye stønn og klaskelyder fra 28 tommers hi-fi-TV, laget Kåre stadig nye flekker på den morkne sofaen hvor han tilbrakte de beste årene av sitt liv. Det var tider, det.

Før Kåre entret “erotikkbransjen” sto likviditetsproblemene i uproporsjonalt forhold til ambisjonene om å bygge det han profeterte at kom til å bli “en av landets råeste skivesamlinger med tilbehør”. Dette “tilbehøret” skulle bestå av platespillere, forsterkere, høyttalere og annet hardware som hadde med plater¨, platespilling og musikkopptak å gjøre. Problemet med cashflow ble enkelt og greit løst gjennom en serie intense konsultasjoner med en saksbehandler ved Arbeidskontoret (nå NAV). Formålet var å avdekke Kåres skjulte talenter, slik at han kunne skaffe seg et realt og ærlig arbeid. Etter en del att og fram og endeløse kopper pulverkaffe, ble det klarlagt at Kåre hadde en naturgitt evne for kjøp og salg, sterke kremmergener som hadde gått i arv fra hans far.

Kåres indre, dormende kjøpmann våknet til full aktivitet når han ble tilbudt full stilling i firmaet “Fun Shop”, beliggende i ei bakgate på Tøyen. Dette velutrustede (kremt) etablissementet kunne skryte på seg “et av landets største utvalg av sexhjelpemidler, glidekremer, sjømannsbruder, SM-klær i skinn og latex, penisringer, gummidildoer, tuktremedier og prostatakilere”. - “Finn G-punktet med oss og vår nye dildo, Hans der Helfer“, pleide Kåre å vræle ut når forbipasserende kvinner uforvarende forvillet seg inn i butikken. Det gikk nemlig an å forveksle Fun Shop med den lokale avdelinga av Husfliden. Kåre hadde på sitt gløgge vis overbevist daglig leder om å dekorere butikkvinduet med tradisjonssøm, gardinstoff, bunadsbånd og en plastbegonia i potte. “Det er viktig å tenke på firmaets ansikt utad”, mente han.

Det ble lange økter i butikken, dobbeltvakter var ikke uvanlig. Men Kåre fant kjøpmannslivet givende og utviklende og lanserte stadig nye ideer for daglig leder: Hva med et “lesbehjørne” innerst i lokalet, med litt rosa plysj på veggene og lilla dildoer hengende fra taket i bunadsbånd med Telemarksmønster? Eller kanskje en “actionavdeling” - “Clash of The Dildoes” - der actionorienterte pornofilmer i VHS og Beta-format som “The Sperminator II” og “Battle Cunt” ble profilert i en spesialseksjon dekorert med piercede negerdildoer og springknivblad som tøt ut av gigantiske plastvaginaer? Daglig leder syntes dette var gode ideer. “Du er litt av en smarting, du Kåre, det er blitt fart på sjappa etter at du by’nte her”, skrøt han over pilsposen på fredagsvakta. Snart hadde Kåre fått en fri hånd på utformingen av butikken. Fun Shop ble snart omtalt blant gutta i frakk som “østkantens beste pornobule”, kun overgått av Leif Hagens Videoverden. Kåre likte ikke referansen til “porno”, han mente selv at han drev “mellommenneskelig formidling av fordomsfri sex”. Kåres akademi i sexbransjen var Leif Hagens ledere i Aktuell Rapport, en evig kilde til innsikt og gode argumenter for bransjens aktiviteter. Et og annet pornobål og sprayboksattakk fra Unni Rustad og andre “sexhatende feministlesber” skremte ikke Kåre. Tvert imot var terrorangrepene og hærverket til Kvinnefronten god forretning. Slikt skapte blest og gratis reklame. I tillegg kom selvsagt forsikringsutbetalinga. Kåre og daglig leder hadde selvsagt sørget for å forsikre varebeholdningen til oppunder takskjegget. Hvis de nyankomne varene ved døra, såkalt “ferskporno” ble satt fyr på i et Unni Rustad-angrep, heiv Kåre likegodt hyllevarmere som gamle blader med tysk husmorsex og eldre årganger av “Svenska Stallkarer” på bålet mens hans ventet på brannbilen. Hver gang ble resultatet et solid påslag i fortjenesten.

Slik gikk det til at Kåre fikk romslig med penger til å handle plater. I fritida freste han rundt i firmabilen og handlet plater på harde livet. Minst tre ganger i uka var han innom alle antikvariatene og bruktsjappene i Oslo og omegn, og kom hver gang ut igjen med solide mengder likt og ulikt innen musikk, alt fra sveivegrammofoner til nederlandske Smurfeplater. På åttitallet var det ikke tilgjengelig uendelige mengder plater å forsyne seg av, men dette forandret seg brått rundt 1990, med utfasingen av vinyl og CD-platas overtakelse som det ene, rene formatet. En fire-fem år framover var andrehåndsmarkedet et rent Eldorado for alle som samlet plater. Plastbrikken CD fikk plutselig mange tusen musikkelskere til å vrake LP-samlingene sine for rett og slett kjøpe den samme samlinga på nytt på Compact Disc. Prosessen ble kalt “å legge om til CD”. Oslo krydde av bruktsjapper etter bankkrise, boligkrakk og jappetid. Alt slags gammalt ræl kunne selges til nordmenn som hadde våknet opp med økonomisk skallebank og monetær bakrus, bare rasket ikke kostet for mye. Når CD-omlegginga inntraff samtidig, førte dette til at de mange bruktsjappene satt med velfylte plateavdelinger. Kåre gikk amok. Rett som det var måtte han ringe inn fingerte egenmeldinger til daglig leder i Fun Shop bare for å rekke over alt sammen. Kåre fikk ofte “vondt i ryggen” fordi det stadig ankom digre partier med plater til sjappene rundt om. Heldigvis så daglig leder igjennom fingerene med dette. Kåre var jo Fun Shops eget husorakel, en pornoprofet som alene sørget for en tilnærmet fordobling av omsetningen og en stadig esende bankkonto for daglig leder.
Dette var de gode dagene.

Kåre i skjemt og alvor
Å si at Kåre gikk inn for hobbyen sin med fynd og klem ville være en underdrivelse. Det var mer snakk om en altomfavnende besettelse, en mani. Snart var han viden kjent i platesamlerkretser for særlig to ting: Sin framferd og omgangen med penger. For å ta det siste først: Kåre var kjent som en Big Spender, en rå oppkjøper som harvet med seg det meste: Soul, disko, viser, gammaldans, klassisk, barneplater, filmmusikk, single, LP, EP, en og annen CD, 78-plater, 8-spors kassetter, platespillere, forsterkere, høytalere, slagernoter etc. Grensa gikk ved musikkassetter (MC). Hurragutten Kåre valset rundt med en diger kubbe sedler som ble holdt sammen med rød syltestrikk. Pengene lå tungt i lomma på joggebuksa han alltid gikk med, tusenvis av pornokroner han ikke hadde hemninger mot å kaste etter første og beste platevarp. Når tida kom for å betale for platene, rullet en rallende og svettende Kåre ut grynpølsa med sedler fra lomma, reiv av strikken med en karakteristisk klaskende lyd og tellet opp sedler så loppeselgere og antikvarer ble like mjuke i blikket alle mann. Ikke rart denne biksen raskt fikk ordna seg med “forhåndsplukk” på loppings og i bruktsjapper.

Kåres omgang med penger hadde lite å gjøre med sunn barnelærdom, elementær fornuft eller privatøkonomisk disponeringsteknikk. Kåre handlet vidt og bredt, høyt og lavt og alt og ingenting. “Helst kjøper jeg alt - eller alt, hø hø”, pleide han å fleipe, men ingen lo av blødmene hans. Tvert imot: Denne stutumholdningen og Kåres brautende og høylytte framferd skapte agg i hugen og horn i skallen hos konkurrentene som måtte stå slukøret på sidelinja og se Kåre stikke av med store partier platelekkerier.

“Han derre Kårefaen er en pest og en mutert fotsopp”, mumlet gutta fra sekstitallet mellom gnissende tenner mens hårfjonene ved ørene grånet så fort at knakelyder kunne høres i vid omkrets. En bister mine grodde fram over bruskebrynene på The Good Old Boys når Kåre kom vraltende inn og tok plass i loppekøen. Forskjellen på kamikaze-gutten og resten av platesamlermafiaen var utelukkende at Kåre disponerte en romslig inntekt som han ubekymret kunne sose vekk på plater og alskens gammalt ræl, mens de “virkelige” og “ordentlige” samlerne var belemret med utgiftssluk som kone, unger, lån på hus, svigermor, båt, bil, hytte og småborgerlige vaner som dyre hvitviner og designerpotetskruer til lørdagskosen. Ergo var Kåre den gitte vinner allerede før springmarsjen var begynt. Syrligheter og kvass vitsing ble kåres lott, men han brød seg ikke nevneverdig ved det: “Du bruker penger som en matros med landlov i alle Hamburgs bordeller samtidig, Kåre, det ligger mye penger i porno, skjønner vi”.

Kåre var like glad, også når konkurrentene dro nære familiemedlemmer inn i løyene: “Veit mora di åssen du tjener alle gryna, eller - at du selger filmer der feite femtiårs griser puler sekstenårige jenter så flassbefengte gamle ungkarer kan få seg en runk?”.
“Åssen er’e å jobbe i pornosjappe, går du rundt med konstant harding, hø hø?”

Kåre hevet seg over frekkhetene og konstaterte tørt at “Money talks, karer”. Som om ikke de bitre og misunnelige familiefedrene han konkurrerte med om godbitene for lengst hadde innsett dette livets tørreste fakta. Mens lønningene deres rant ut til avdrag på diverse lån og aerobicskurs til kona, sto de tafatte og drømte seg bort i lottogevinster og overraskende arv fra en ukjent onkel i Amerika. Der Olsen og Hansen så seg råd til en liten bunke Nice Price-reutgivelser av rockens klassikere til tjue kroner stykket i billigbingen på Ringstrøm, flesket Kåre til og handlet originalpressinger av de samme platene til markedets topp-priser. Kåre var kvantitetskongen og muskelsamleren over alle andre, et vandrende prov på at tesen om at penger ikke kan kjøpe lykken er fullstendig feil og kun et sølle biprodukt av vår traurige sekulærprotestantiske oppdragelse.

Kåre når en kritisk masse
Tilnavnet “Kamikaze” fikk Kåre først og fremst for sin særegne kjøpe og handleteknikk. Den var motsatsen til alt vanlige folk forbinder med takt og tone i kremmerlivet. Men før vi vender blikket mot en case-study i Kåres bravader på Shopping Spree i plateland, titter vi inn i samlerhulen hans. Ble det ikke veldig fullt i kjelleren etter hvert, slik som han dro i hus?

Jo visst - hele sokkeletasjen var stappa full med skiver og platespillere. Mange av sakene han rasket med seg på sine talløse runder med varebilen, ble stående usortert rett innafor døra, ofte i årevis. Kåre hadde det rett og slett for travelt med å kjøpe inn mer og mer til å få skrudd sammen hyller til å oppbevare, sorterte og systematisere samlerobjekter i. Økt mengde fikk prioritet foran struktur i kaoset. Men situasjonen ble snudd til en psykologisk fordel for Kåre. Han fant etter hvert ut at kaos var hans naturlige habitat, hans domene på jord, et trivselsmoment og en fredet plett i et osean av kjedelig orden. Kåre befant seg i flytsonen.

Selvsagt fant hans seg ille til rette i streitingenes verden, med dyre lån, skrikerunger, villa med hageflekk, hytte på Sørlandet, gneldrebikkje og svigermorsmiddager. Kåre beiset på, handlet med begge hender og lempet haugevis med samlergull inn i det usystematiske roteberget som vokste og vokste i kjellerleiligheten.
Alle visste hvordan Kåre levde, og de ytterst få samlerne som fikk avlegge ham et privatbesøk, kunne senere berette om Kåres legendarisk store, men fullstendig uoversiktelige samling: “Joda, det så ut som et takras der inne, men på toppen av en diger haug LP, lå jaggu meg hele restopplaget av Til Vigdis, minst femti - seksti eksemplarer i glinsende mint condition.” En annen besøkende kunne fortelle: “Kåre gikk ut for å hente en pils i kjøkkenet, og da han åpna kjøleskapdøra, velta han en stabel singler som lå rett ved siden av. Utover gulvet seilte minst et par dusin dønn strøkne Beatles-singler med norske billedcovere, og jaggu var det ikke noen svenske og franske EP’er i bunken også. Etterpå viste han meg enn annen stabel med sjelden engelsk sekstitalls-beat med finske billedcovere, filippinske testpressinger, danske feilpress, kubanske piratkopier og italienske acetater. Alt var føkkings mint!”

Kåre fant en egen ro i rotet sitt og la vidløftige planer for et kolossalt ryddesjau en gang i framtida. Det hastet ikke. Det var trivelig å kikke på haugene og stablene av plater og ikke vite helt sikkert hva som befant seg av skatter der inne i de digre dyngene. Mylderet ble som en ukjent skog, et uutforsket kontinent der sjeldne dyrearter kunne finnes, ennå ikke oppdaget og registrert. Kanskje befant helt ukjente opptak med John Lennon eller Jørn Hoel seg der inne? Eller en hittil ukjent promo med Ted Nugent, kanskje duetten Ted gjorde med Peter Frampton, som ingen ennå har visst om? Plateberget ble Kåres gåtefjell, et hverdagsmysterium og en hvit flekk på samlerkartet - beliggende midt på hans eget stuegolv!

Mutter’n var dog en plage, representant for den prosaiske virkelighet som av og til banket hardt på kjellerdøra og forlangte adgang: “Nå lukker du opp, Kåre, ellers så ringer jeg etter låsesmeden.” Det var det samme ritualet hver gang: “Hvordan er det du har stelt det til her, i Pappas gamle lager? Og han som holdt slik orden her nede. Tenk om han hadde levd nå og sett hvordan du har rotet og griset det til. Når tørket du egentlig støv sist? Og støvsuget har du ikke gjort siden du flyttet ned hit. Og se på all søpla som ligger og slenger. Ikke tar du oppvasken og doen din er mørkebrun over det hele. At jeg skulle få en slik gris til sønn. Hulk, snufs. Se, her ligger det lodotter på størrelse med sofaputer og det flyter med tørre pølsebrød på gulvet. Nei, jammen er jeg glad Pappa ikke lever lengre, så han slapp å oppleve dette. Jeg tror jeg tar min død jeg også. Anginaen har kommet mer og mer tilbake, det sier jeg deg. Hver gang jeg tenker på hvordan du lever her nede, kjenner jeg et trykk over brystet. Det er som jeg vil sprenges. Ja, du driver det vel til å ta livet av din mor en vakker dag. Er det det du vil? Tenk å drepe sin egen mor for å kunne leve videre som den største grisen i hele gata. Å, som jeg skammer meg. Jeg tør ikke vise meg på butikken eller gå ut blant skikkelige folk. Det er som om alle stirrer på meg: Se der kommer moren til han grisen Kåre, han som aldri rydder rundt seg og fyller huset med gammelt skrot. Stakkars gamle krok. Tenk å få en slik byrde å trekke på i alderdommen. Og tenk at sønnen hennes jobber i butikk som selger snuskeblader. De har seg visst med både hunder og sauer i de bladene, har jeg hørt. For en skam. Ja, slik er det, Kåre. Du gir deg visst ikke før du har lagt din gamle, skrøpelige mor i en kald og ensom grav. Blir du fornøyd da? For da kan du jo spre dritten og søpla di ut over hele huset. Men det blir ikke noe av, det bare sier jeg deg. Jeg har nemlig tenkt å testamentere hele herligheten pappa bygde til menigheten, så da får du finne deg annet husrom. Hulk. Snufs.”

Etter disse hektiske visittene meldte ettertanken seg hos Kåre. Levde han mon tro et meningsløst liv? Hadde tingene i seg sjøl og en rå materialisme erobret all makt over ham, okkupert hans hjerte og sinn? Var han besatt av en samlerdemon fra helvete?
Slike balstyrige grublerier ble fort vanskelige å hanskes med, tunge tanker lå ikke for Kåre. I slike situasjoner var den beste balsam for sjelen en kjapp tur ned til Rimi og den velassorterte øldisken der. Ikke at Kåre trengte noe rikt utvalg å velge i, han kjøpte det billigste merket uansett: Billig øl, mer penger til plater! Han var jevnlig på harrytur til Sverige i samme ærend, billig øll og sprit og et lass hamburger-kits i pappboks fylte opp i fryseboksen. Nei, ingenting roet nervene etter muttern’s terrorbesøk som noen reale hinkas’er, et halvt dusin burgere i sikringsboksen og en saftig pornofilm.

Kåre var ellers typen som drakk med begge nevene slik han handlet plater med dem. Drikkinga foregikk som regel i ensom majestet i kjellerdypet mens stereoen framførte Black Sabbath (de fire første LP-ene i original Vertigo-pressing med swirl-label og swirl innerpose, mint condition, så klart). Til øllen smakte det godt med en pose mikrobølgevarmede kyllingklubber med amerikansk krydring fra supermarkedet i Strømstad, en diger sekk ostepop og First Price saltstenger. Kåre jodla og sang med tungrockgutta i Sabbath mens kyllingen spredte sin liflige duft over platedyngene. I taket hørte han sin hardt prøvede mamma dunke med kosteskaftet og okke seg over høytspillinga. “Gamla får sette på Jens Book-Jenssen og spille like høyt hvis hu er så hypp på å bråke”, tenkte han. Senere på kvelden pleide Kåre å sample videovareprøver fra jobben, promokassetter som viste “høydepunkter” fra nye filmer som var tatt inn i Fun Shop. Problemet var at laksen i joggebuksa ikke alltid var så samarbeidsvillig etter at Kåre hadde bøtta unna et dusin svenske sterkøl. Det ble med noen halvhjertede forsøk på å gni litt joy ut av en slapp stick. Slik gikk kveldene. Som regel sovnet Kåre i TV-stolen med buksa nede, ostepop i pubeshårene og en velta øl over magen, en uverdig stilling for en mann i hans posisjon som storsamler, forretningsmann og pertentlig skattebetaler.
(forts.)

Alle ill: Gene Deitch, faksimiler fra boken The Cat on a Hot Thin Groove: The Complete Collection of 78rpm Artwork from the Legendary Record Changer Magazine


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Synes vel ikke det var så...
26.11.14 - 10:37

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day